Rt-1974-352

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1974-03-23
Publisert:	Rt-1974-352
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 27B/1974:
Parter:	Hans Forbrigd (advokat Cato Praner - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).
Forfatter:	Sandene, Dick Henriksen, Stabel, Schweigaard Selmer, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §152, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§39, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§40, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§42, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§43, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50

Dommer Sandene: Til anlegg, utbedring og vedlikehold av Europaveg 6, parsellen Elstad bru - Skjeggestad i Ringebu kommune, traff vegsjefen i Oppland 20. april 1972 i medhold av vegloven av 21. juni 1963 (nr. 23) §50 og fullmakt fra Samferdselsdepartementet vedtak om eiendomsinngrep overfor blant andre

Side:353

Hans Forbrigd, eier av Elstad, gnr. 64, bnr. 10 og gnr. 65, bnr. 1. I retning syd-nord går riksvegen over denne eiendom i en lengde av ca. 1.100m; av hensyn til den nye vegtrasé måtte det avstås grunn i en stor del av lengden. I forbindelse med omleggingen ble i den ledsagende vegplan innarbeidet regulering også av avkjørslene på parsellen. For Elstad betydde reguleringen at en jordbruksavkjørsel nord på eiendommen, til noen voller og engsletter beliggende vest for vegen mot Lågen, ble stengt. Riksvegen kunne da ikke lenger brukes som forbindelsesveg til resten av eiendommen, hvis bebyggelse ligger syd og øst for riksvegen. Etter reguleringen skulle avkjørselen fra riksvegen til de dyrkede områdene ved Lågen kombineres med avkjørselen til Forbrigds campingplass på vestsiden av riksvegen, der fylkesvegen tar av østover til bebyggelsen på eiendommen. Som følge av avkjørselsomleggingen krevde Forbrigd under ekspropriasjonsskjønnet også erstattet utgiftene ved opparbeidelse av en særlig avlingsveg av vel 800 m lengde over egen eiendom - fra avkjørselen ved campingplassen, parallelt med riksvegen og nordover til de dyrkede områdene mellom vegen og elven. Under skjønnet forlangte Forbrigd dessuten ulempeerstatning for to jordstykker, hvis verdi han hevdet var redusert ved ekspropriasjonen og vegomleggingen.

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avgav 10. juni 1972 skjønn og fastsatte erstatningen med et samlet beløp, kr. 31.000, «for anlegg av avlingsveg (inkl. grunn) og redusert verdi av 2 jordstykker».

Både staten ved vegvesenet og Forbrigd begjærte overskjønn. Sør-Gudbrandsdal herredsrett avgav overskjønn 2. november 1972. Ved overskjønnet ble erstatningen fastsatt til kr. 10.000 for «ulemper ved anlegg av ny avlingsveg», mens det ikke ble gitt noen erstatning for redusert verdi av jordstykkene.

Om saksforholdet viser jeg ellers til skjønnets og overskjønnets grunner.

Hans Forbrigd har påanket overskjønnet til Høyesterett når det gjelder avlingsvegen og de to jordstykker. Anken omfatter saksbehandlingen og rettsanvendelsen for så vidt angår avlingsvegen, og saksbehandlingen for så vidt angår jordstykkene.

Vedkommende saksbehandlingen for begge poster viser Forbrigd til at skjønnsforhandlingene ble holdt 20. september 1972, mens overskjønnet først ble avhjemlet 2. november 1972 etter en skjønnskonferanse 30. oktober. Fristen for avhjemling var da vesentlig overskredet (tvistemålslovens §152, jfr. skjønnslovens §2), og dette må - hevder han - antas å ha vært av betydning for resultatet (tvistemålslovens §384 første ledd).

Når det spesielt gjelder avlingsvegen, fremholder Forbrigd at skj ønnsgrunnene på flere punkter er så mangelfulle og uklare at det ikke er mulig å se om en rekke sentrale spørsmål er vurdert, og hvilket rettslig eller faktisk grunnlag overskjønnet i tilfelle er bygd på. Han fremsatte under overskjønnet en rekke anførsler som det ikke kan ses at overskjønnet har vurdert. Han gjorde således gjeldende at

Side:354

- senere tids rettspraksis bare har slått fast at en grunneier ikke kan kreve erstatning for ulemper ved stenging av avkjørsel, men at det av dette ikke følger at erstatning etter veglovens §41 tredje ledd er avskåret for utgiftene ved opparbeidelse av ny avlingsveg,

- vegvesenet har bekostet opparbeidelsen av forbindelsesveg i alle de avkjørselssaker som i de senere år er behandlet av Høyesterett,

- vegvesenet har gått med på å anlegge nye avkjørsler med tilførselsveger for de øvrige saksøkte ved skjønnet, og vegvesentlig erkjente ved underskjønnet erstatningsplikt også for opparbeidelse av avlingsvegen,

- han har en særrett til jordbruksavkjørselen.

I tilknytning til overskjønnsrettens avgjørelse om at Forbrigd i forbindelse med opparbeidelsen av avlingsvegen får en restulempe som overskjønnet har erstattet med kr. 10.000, hevder Forbrigd at det av skjønnsgrunnene ikke kan ses hvilket faktisk og rettslig grunnlag overskjønnsretten her har bygd på. Retten går således ikke inn på spørsmålet om riksvegomleggingen med tilhørende vegnivå- og traséendringer kan vanskeliggjøre eller fordyre opparbeidelsen av avlingsvegen, herunder om forholdet til flomvannsgrøftene. Overskjønnsretten har i det hele ikke drøftet det som Forbrigd krevde erstattet, opparbeidelsesutgiftene for avlingsvegen.

Når det gjelder rettsanvendelsen, hevder Forbrigd at overskjønnsretten har tatt feil ved å legge til grunn at flytting av avkjørselen ikke er en direkte følge av ekspropriasjonen, men er nødvendig av trafikkmessige grunner. Det må være naturlig - fremholder Forbrigd - å se stengningen som en virkning av ekspropriasjonen og vegarbeidet, slik at det her anses å være en sammenheng. Men ellers hevder han at spørsmålet om årsakssammenheng i det foreliggende tilfelle er uten betydning, fordi erstatningskravet følger direkte av veglovens §41 tredje ledd. Subsidiært har Forbrigd fremholdt at den langvarige bruk av jordbruksavkjørselen og den omstendighet at hovedvegen da den ble anlagt i 1850-årene, delte eiendommen og trolig også fulgte traséen for gårdens daværende avlingsveg, må innebære at han nå har en særrett til avkjørselen, en rett som ikke kan tas fra ham uten erstatning. Atter subsidiært hevder Forbrigd at når hovedvegen (senere riksvegen) med jordbruksavkjørselen i minst 60 år, men sannsynligvis helt siden 1880-årene, har tjent som indre kommunikasjonsveg mellom gårdens bebyggelse og en del av eiendommens dyrkede område, er det etablert en festnet tilstand som må være erstatningsrettslig beskyttet; det er her vist til Høyesteretts dom i Rt-1973-214. - Når det spesielt gjelder det prinsipale grunnlag, veglovens §41 tredje ledd, hevder Forbrigd at alt adekvat tap som følge av stengningen skal erstattes. Erstatningsplikten er ikke knyttet bare til det som teknisk kan betegnes som avkjørsel. Overskjønnsretten har lagt til grunn en for snever forståelse av lovens uttrykk «avkjørsle». Det synes

Side:355

som om retten har gått ut fra at en avkjørsel er en innretning som bare kan befinne seg langs vegen, på vegens eget eiendomsområde. Men en slik fortolkning er ikke i samsvar med lovens forarbeider og heller ikke med vegmyndighetenes praktisering av §41 i de senere år, herunder overfor andre saksøkte og etter de alminnelige skjønnsforutsetninger for overskjønnet. Til erstatning for den avkjørsel som stenges, må vegvesenet skaffe tilsvarende brukbar vegforbindelse for eiendommen eller dekke omkostningene ved opparbeidelse av slik forbindelse. Dette betyr at vegvesenet overfor Forbrigd er erstatningspliktig ikke bare for de anleggsutgifter som gjelder den del av den nye avkjørsel som ligger på vegvesenets grunn, men for alle anleggsomkostninger som stengningen av den gamle avkjørsel medfører, således også utgiftene ved opparbeidelse av en egen avlingsveg fra den nye avkjørsel nordover til de dyrkede områder.

For så vidt angår de to jordstykker, har Forbrigd fremholdt at han under overskjønnet hevdet at ekspropriasjonen og vegomleggingen ville medføre betydelig verdiforringelse. Overskjønnets premisser nevner imidlertid intet om jordstykkene. Det er derfor ikke mulig å vite om overskjønnsretten har drøftet spørsmålet om ulemper, og hva retten i tilfelle har lagt til grunn.

Hans Forbrigd har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til overskjønnsretten til ny behandling for takst nr. 3, Hans Forbrigd, for så vidt angår erstatningspostene anlegg av ny avlingsveg og redusert verdi av 2 jordstykker.

Subsidiært:

Overskjønnet stadfestes for så vidt Hans Forbrigd er tilkjent erstatning for ulemper ved anlegg av ny avlingsveg.

I begge tilfelle:

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger til Hans Forbrigd for Høyesterett.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har tatt til motmæle og hevder at det ikke foreligger slike feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen som fremholdt av den ankende part. Derimot er fra statens side gjort gjeldende at det skyldes feil i rettsanvendelsen når Hans Forbrigd er tilkjent kr. 10.000 for ulemper ved anlegg av ny avlingsveg, eventuelt at avgjørelsesgrunnlaget her er så uklart og mangelfullt beskrevet i premissene at det er feil i saksbehandlingen. For så vidt har staten erklært aksessorisk motanke.

Når det gjelder erstatningskravet i tilknytning til avlingsvegen, hevdes fra statens side at Forbrigd ikke har noen særrett til jordbruksavkjørselen. Det ble ekspropriert grunn til vegen fra eiendommen Elstad i 1857, og det er ikke holdepunkt for å anta at ekspropriasjonen omfattet gammel veggrunn på Elstad. Først 30 år senere ble det område der jordbruksavkjørselen er beliggende, overdratt til eieren av Elstad. - Fra statens side bestrides det også at en langvarig bruk av jordbruksavkjørselen

Side:356

og riksvegen som ledd i den indre kommnnikasjon på eiendommen representerer en slik festnet tilstand som har erstatningsrettslig vern. At eieren av Elstad har lovlig avkjørsel og at han så har brukt den lovlige avkjørsel i lang tid, kan ikke skape et sterkere vern enn det andre lovlige avkjørsler nyter godt av. Og den omstendighet at også riksvegen like lenge er brukt som ledd i den indre kommunikasjon, kan ikke gi Forbrigd noen særlig rett.

Fra statens side er videre pekt på at overskjønnsretten har konstatert at det ikke er årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen (riksvegarbeidene) og stengningen av jordbruksavkjørselen. Dette betyr at et krav om erstatning for utgiftene ved opparbeidelse av avlingsvegen i tilfelle må bygges på veglovens §41 tredje ledd, eventuelt på analogibetraktninger fra påbudet i Grunnlovens §105 om erstatning ved ekspropriasjon. - Når vegvesenet etter §41 tredje ledd skal sørge for eller bekoste ny avkjørsel til avløsning av eldre, lovlig avkjørsel, gjelder forpliktelsen bare en ny tilknytning til riksvegen, derimot ikke også ny tilførselsveg til riksvegtilknytningen. Tilknytningen eller avkjørselen vil regelmessig ikke behøve å gå utover vegens eiendomsområde. Den må imidlertid kunne tjene sitt formål, nemlig gi et brukbart utgangspunkt for tilførselvegen til den bebyggelse eller virksomhet som avkjørselen skal tjene. Den nye avkjørsel som vegvesenet har anlagt ved området for campingplassen, tjener i enhver henseende formålet. Forbrigds krav på erstatning for utgiftene til opparbeidelse av avlingsvegen faller således utenfor veglovens §41 tredje ledd. Fra statens side er hevdet at vegvesenets praksis omkring §41 har liten betydning som moment ved fortolkningen av uttrykket «avkjørsle». - Når det videre gjelder muligheten av et supplerende erstatningsgrunnlag, er fremhevet at spørsmålet blir om en analogi fra Grunnlovens §105 innebærer et påbud om erstatning i det foreliggende tilfelle. Det kan ikke antas. I den forbindelse er fra statens side særlig vist til at det her gjelder regulering av en allemannsrett - atkomst til en offentlig veg -, at man befinner seg på et særlig ekspansivt felt hvor utviklingen i trafikksikkerhetens interesse gjør det nødvendig å foreta inngrep i enkelte forhold, at området er skaffet annen brukbar avkjørsel, at avstengningen ikke medfører tap av investeringer, at det er eiendommens egen beskaffenhet med fuktige områder som gjør en særlig avlingsveg påkrevd, og at eiendommen Elstad også vil få forskjeliige fordeler ved en egen avlingsveg, utover en atkomst til områdene som er tilsvarende den avstengte. Etter overskjønnets premisser må det antas å være utelukkende den omstendighet at opparbeidelsesomkostningene ved avlingsvegen antas å bli av en viss størrelse, som er grunnlaget for den fastsatte erstatning på kr. 10.000. Størrelsen av anleggsutgiftene kan imidlertid ikke i seg selv gi grunnlag for et erstatningskrav. Skjønnspremissene er utilstrekkelige til å vise om vilkårene for erstatningsplikt foreligger.

Når det gjelder overskjønnsrettens behandling av Forbrigds

Side:357

krav vedkommende de to jordstykker, er fra statens side hevdet at det ikke trenges noen særlig begrunnelse når erstatningen her er satt til null. Forklaringen ligger i dagen.

Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Overskjønnet oppheves for så vidt takst nr. 3 Hans Forbrigd er tilkjent erstatning for «ulemper ved anlegg av ny avlingsvei». Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes for øvrig.

Subsidiært: Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt takst nr. 3 Hans Forbrigd er tilkjent erstatning for «ulemper ved anlegg av ny avlingsvei». Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes for øvrig.

I begge tilfelle: Hans Forbrigd tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett 22. november 1973 med avhør av den ankede part og to vitner. For Høyesterett er fremlagt et flyfotografi og flere kart og planer over vedkommende anleggsparsell. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Jeg har funnet at angrepene i anken og motanken når det gjelder skjønnsgrunnene må føre frem, og at overskjønnet må oppheves både for så vidt angår avlingsvegen og de to jordstykker.

Den ankende part har generelt gjort gjeldende at overskjønnet må oppheves fordi det gikk ca. 6 uker fra skjønnsforhandlingene til overskjønnet ble avhjemlet, og dette kan ha vært av betydning for resultatet. Jeg anser det åpenbart at denne ankegrunn ikke kan gis medhold. Fristen på én uke i tvistemålslovens §152 har i praksis ikke vært strengt overholdt og vil ikke alltid kunne overholdes. Jeg finner det ikke sannsynlig at forsinkelsen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. Forsinkelsen kan da ikke føre til at overskjønnet må oppheves, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd. Sorenskriver Kr. Helme, som var oppnevnt som settedommer til å bestyre overskjønnet, har i brev av 14. februar 1973 uttalt at de skjønnsmenn som deltok i overskjønnet, har meget lang erfaring og noterer omhyggelig. Sorenskriveren har ellers opplyst at forsinkelsen skyldes at overskjønnsrettens medlemmer i løpet av høsten behandlet en rekke skjønn og overskjønn, til dels store og omfattende, som det av hensyn til befaringene var nødvendig å få unna før sneen kom. Disse opplysninger gir etter min mening tilstrekkelig begrunnelse for den tid som gikk før overskjønnet ble avhjemlet.

Når det gjelder Forbrigds krav på erstatning for utgiftene til opparbeidelse av avlingsvegen, behandler jeg de to parters angrep på saksbehandlingen (mangelfulle premisser) og rettsanvendelsen samlet.

Som grunnlag for nevnte erstatningskrav kan tenkes påberopt:

1) årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen (riksvegutbedringen) og behovet for avlingsvegen,

Side:358

2) veglovens §41 tredje ledd og

3) analogibetraktninger fra Grunnlovens §105.

Overskjønnsretten har tatt standpunkt til og forkastet de to første grunnlag. - Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng, viser jeg til overskjønnets premisser, hvoretter det er trafikkmessige hensyn - ikke ekspropriasjonen og riksveganlegget - som har ført til stengning av jordbruksavkjørselen. Jeg har intet å bemerke til begrunnelsen for så vidt.

Overskjønnsrettens behandling av vegvesenets forpliktelse etter veglovens §41 tredje ledd er knapp. Men det fremgår av premissene at overskjønnsretten har forstått lovbestemmelsen slik at den ikke innebærer at utgiftene ved opparbeidelsen av avlingsvegen må erstattes. Jeg er enig i denne forståelse av veglovens §41 tredje ledd i et tilfelle som det foreliggende, og bemerker i den forbindelse:

Uttrykket «avkjørsle» er ikke definert i vegloven og heller ikke forarbeidene. At uttrykket ikke omfatter en tilførselsveg (avlingsvegen) inne på den eiendom som får tilknytning til riksvegen ved avkjørselen ved campingområdet, synes språklig mest naturlig. En slik forståelse av «avkjørsle» er også i samsvar med rekkevidden av de tilsvarende benevnelser i den danske veglov («overkørsel», «overgang» og «tilslutning») og i den svenske («anslutning» og «utfart») som det er henvist til i Ot.prp. nr. 53 (1961- 62) side 87 annen spalte. Denne forståelse av uttrykket stemmer også best med det innhold som uttrykket naturlig må gis i avkjørselsplaner etter veglovens §39 §40 og ellers etter §42 og §43. - Med dette er ikke sagt at den geografiske utstrekning av uttrykket «avkjørsle» nødvendigvis faller sammen med grensen for vegvesenets egen grunn (jfr. Ot.prp. nr. 53 (1961-62) side 89 første spalte). Hvordan grensen i sin alminnelighet skal trekkes, gir denne sak ikke grunnlag for å gå nærmere inn på.

Vegmyndighetenes praktisering av veglovens §41 tredje ledd har etter min mening liten betydning for fortolkningen av uttrykket «avkjørsle». Praksis har vært vekslende, og det kan ha vært saklige grunner til at vegmyndighetene i en del tilfelle har strukket seg lenger enn de plikter etter §41.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om analogibetraktninger fra Grunnlovens §105 kan gi grunnlag for Forbrigds krav vedkommende avlingsvegen. I forarbeidene til vegloven av 1963, under de spesielle motiver til §41 (Ot.prp. nr. 53(1961-62) side 89), er uttalt:

«Blir bruken av eldre avkjørsel nektet eller begrenset, kan dette etter Grunnloven i visse tilfelle medføre krav på erstatning for skade og ulempe. Det samme antas å kunne gjelde hvis avkjørselen blir flyttet eller endret, selv om utgifter til selve flyttingen (endringen) erstattes etter paragrafens tredje ledd.»

En uttalelse av Veglovkomitéen (dens innstilling side 95) går i samme retning. I tråd med disse uttalelser antar jeg at lovgiveren ikke ved reglene i veglovens §41 tredje ledd har ment uttømmende å angi når erstatning kan kreves ved stengning av

Side:359

avkjørsler. Også analogibetraktninger fra Grunnlovens §105 vil kunne være et erstatningsgrunnlag. Spørsmålet blir da i hvilken utstrekning - på hvilke vilkår - Grunnloven påbyr erstatning for det økonomiske tap som er oppstått ved lovlig myndighetsutøvelse av det slag det her er tale om, nemlig vegmyndighetenes beslutning om å stenge en avkjørsel av hensyn til trafikkavvikling og trafikksikkerhet.

Av skjønnsgrunnene fremgår ikke at overskjønnsretten har behandlet Forbrigds erstatningskrav med utgangspunkt i Grunnloven. Den har heller ikke gått inn på forhold som er av betydning for et slikt krav, forhold som jeg nedenfor vil ta opp. Dette er en mangel ved overskjønnets premisser, som må lede til opphevelse.

Overskjønnsretten uttaler at «det i dette tilfelle vil være tilbake en restulempe som grunneieren ikke er forpliktet til selv å bære uten en viss erstatning», og at denne «restulempe henger sammen med at anleggsomkostningene med anlegg av den nye avlingsveg antas å bli såpass omfattende at vegvesenet etter overskjønnsrettens mening bør bære en del av dem». Det er uklart hva overskjønnsretten her sikter til med «restulempe», og hva som er det rettslige grunnlag for at vegvesenet skal være ansvarlig for restulempen. Den mulighet står åpen at overskjønnsretten her har hatt i tankene Grunnlovens §105. Også den uklarhet som her kleber ved skjønnsgrunnene, må lede til opphevelse av overskjønnet. Jeg finner grunn til å legge til at dersom det med «restulempe» skulle være tenkt på at omkostningene ved opparbeidelsen av avlingsvegen kan bli mer omfattende på grunn av riksvegens nye trasé og fyllings- og flomvannsarbeider som må utføres som følge av riksvegomleggingen, vil Forbrigd kunne gjøre krav gjeldende etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler.

Et erstatningsgrunnlag etter analogibetraktninger fra Grunnlovens §105 reiser spørsmålet om hvilken vurderingsnorm skal gjelde for en avgjørelse om erstatning for opparbeidelse av tilknytningsveg til ny avkjørsel, bekostet av vegvesenet etter veglovens §41 tredje ledd. Jeg anser det naturlig at vurderingsnormen må bli den samme i denne situasjon som når det gjelder erstatning for ulemper vedkommende vedlikehold og brøyting som er en følge av ny avkjørsel med tilknytningsveg til en eiendom som har fått omlagt sin avkjørsel. Dette betyr at det må vurderes om de ulemper som eiendommen er påført ved at den gamle avkjørsel stenges og erstattes av en ny på et annet sted, er «andre eller større» enn eieren «i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i», jfr. førstvoterendes uttalelse i Rt-1967-1365. Avgjørelsen må treffes etter en samlet vurdering av alle forhold som det er naturlig og rimelig å ta hensyn til. Det må komme inn i bildet at man befinner seg på et felt hvor utviklingen gjør det nødvendig av hensyn til den samfunnsmessige interesse i en trygg og sikker avvikling av trafikken å foreta regulering og gjøre inngrep i bestående forhold i betydelig utstrekning, og at det er uråd å gjøre alle inngrep til gjenstand for erstatning, jfr.

Side:360

den før nevnte høyesterettsdom. Det er en rekke momenter som kan tenkes å komme i betraktning ved den skjønnsmessige helhetsvurdering som må foretas. Jeg nevner t.eks. om den offentlige veg ved byggingen i 1850-årene ble anlagt i traséen for en jordbruksveg, hvilken varighet riksvegen har hatt som avlingsveg, og om bruken kan sies å være festnet på en slik måte at den bør ha en særlig beskyttelse, hvor påkrevd det er med en særlig avlingsveg etter beliggenheten og beskaffenheten av grunnen på de forskjellige felter vest for riksvegen og verdien av disse felter, hvor store utgiftene med opparbeidelse av en veg som dekker det nødvendige behov kan forutsettes å bli, om det i tillit til at den gamle avkjørsel kunne brukes er foretatt investeringer som går tapt ved omleggingen, og om en ny avlingsveg vil medføre driftsmessige fordeler fremfor bruken av riksvegen.

Når det endelig gjelder Forbrigds krav om ulempeerstatning for de to jordstykker, har overskjønnsretten ikke gitt noen begrunnelse for sitt resultat. Selv om forholdene her kan være oversiktlige, burde kravene vært behandlet i skjønnsgrunnene. Jeg antar at overskjønnet bør oppheves som følge av mangelfulle skjønnsgrunner også for denne posts vedkommende.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Overskjønnet oppheves og saken hjemvises til overskjønnsretten til ny behandling for takst nr. 3 Hans Forbrigd, for så vidt angår postene «ulemper ved anlegg av ny avlingsveg» og «redusert verdi av 2 jordstykker».

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er enig med førstvoterende i at overskjønnet, for så vidt det er påanket, må oppheves og hjemvises til ny behandling, idet jeg for disse punkters vedkommende finner skjønnsgrunnene utilstrekkelige og til dels uklare.

Når det gjelder spørsmålet om Forbrigds rett til vederlag for utgifter til påbudt flytting av lovlig avkjørsel, finner jeg dette spørsmåls rettslige side uttømmende regulert ved veglovens §41 tredje ledd.

Ut fra hensynet til det som etter min mening vil gi bestemmelsen en rimelig rekkevidde slik som jeg ser dens formål, er det for meg naturlig å forstå den slik at den tilsikrer den hvis lovlige avkjørsel påbys flyttet, dekning av nødvendige utgifter til en ny avkjørsel som gir ham like tjenlig forbindelse mellom hans eiendom og den offentlige vei, som den avkjørsel han før har hatt, likevel slik at han ikke skal ha erstattet ulemper som ikke går utover hva han måtte regne med og burde finne seg i i utviklingens medfør. I denne forbindelse må han, som jeg ser det, ikke bare ha krav på omkostningsfritt anlegg av avkjørsel i snevreste

Side:361

forstand, eventuelt med nødvendige tilknyttede arbeider i det nærmeste terreng, men også på å få godtgjort utgiftene til arbeider lenger unna, som måtte finnes nødvendige for at den nye kommunikasjonslinje skal fylle sin oppgave. Alle utgifter dette medfører mener jeg går inn under uttrykket «utgifter til flytting eller endring av lovleg avkjørsle» slik jeg forstår lovbestemmelsen. Det konkrete spørsmål om Forbrigd ville ha krav på vederlag etter retningslinjer som nevnt, måtte det da etter mitt syn i det foreliggende tilfelle ha vært skjønnsrettens sak å ta stilling til etter vurdering av de faktiske omstendigheter.

I de øvrige spørsmål i saken er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sandene.

Dommerne Schweigaard Selmer og Bendiksby: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon:

Av overskjønnet (sorenskriver Kr. Helme, settedommer med skjønnsmenn): - - -

Med hensyn til anlegg av avlingsveg på dette takstnummer er det på det rene at det er eieren selv som skal anlegge denne. Byggingen er blitt nødvendig fordi trafikkmessige hensyn gjør det påkrevet å forby eieren å bruke riksvegen som avlingsveg slik som han hittil har gjort. Dermed blir også hans tidligere avkjørsel til riksvegen stengt. Det har ikke vært tvil om at denne avkjørsel var «lovlig avkjørsel» i veglovens påstand, og at han derfor i henhold til veglovens §41 skal ha erstatning for de utgifter som flyttingen eller endringen vil påføre ham. Imidlertid er det såvidt overskjønnsretten har forstått forutsetningen at vegvesenet anlegger den nye avkjørsel på sitt eget eiendomsområde, og at det dermed ikke blir spørsmål om erstatning forsåvidt. Når det gjelder de øvrige utgifter eieren måtte få i anledning av avlingsvegen har vegvesenet anført at det ikke kan hefte for disse, idet det bestrides at det er adekvat årsakssammenheng mellom disse og ekspropriasjonen. Årsaken til at avkjørselen stenges er nemlig ikke den at det eksproprieres grunn. Det er de trafikknmessige hensyn som gjør at avlingskjøring på riksvegen må forbys. Det blir dermed avgjørende om de ulemper som dermed følger er slike som eksproprianten må finne seg i uten erstatning.

Overskjønnsretten skal hertil bemerke at den er enig i vegvesenets prinsipielle syn, men har antatt at det i dette tilfelle vil være tilbake en restulempe som grunneieren ikke er forpliktet til selv å bære uten en viss erstatning. Denne restulempe henger sammen med at anleggsomkostningene med anlegg av den nye avlingsveg antas å bli såpass omfattende at vegvesenet etter overskjønnsrettens mening bør være en del av dem Derimot anser man det å være i strid med gjeldende ekspropriasjonsrett å pålegge vegvesenet plikt til å dekke andre utgifter eller tap med anleggsvegen, såsom utgifter veggrunn, vedlikehold, snebrøyting m.v. eller eventuell verdiforringelse av arealer som i denne forbindelse måtte oppstå. - - -

Side:362