Rt-1989-1011
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-29 |
| Publisert: | Rt-1989-1011 (333-89) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 150B/1989, snr 215/1989 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Trond Mangseth mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Philipson, Røstad, Backer, Dolva, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §27, §52, §53, §54, §31, Straffeprosessloven (1981) §362 |
Dommer Philipson: Politiadjutanten ved Sogn politikammer tok 26. august 1988 ut tiltale mot A, født xx.xx.1966, for forseelse mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §17 annet ledd. Grunnlaget var at tiltalte natt til søndag 10. juli 1988 hadde latt B, som var påvirket av alkohol, kjøre den bil som tilhørte tiltaltes far og som han hadde rådighet over. Tiltalebeslutningen omfattet også Bs forhold.
Ved Indre Sogn herredsretts dom av 19. april 1989 ble B dømt for promillekjøring og A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann stemte for fellelse av A.
Politimesteren i Sogn har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, idet det hevdes at herredsretten har stilt for små krav til den aktsomhet som kreves etter vegtrafikkloven §17 annet ledd. Subsidiært ankes det over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Aktor for Høyesterett har nedlagt påstand om at det avsies ny dom etter straffeprosessloven §362 annet ledd. Forsvareren har påstått stadfestelse av herredsrettens dom.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Jeg finner at domsgrunnene er tilstrekkelige til at det kan tas standpunkt til om aktsomhetsplikten etter vegtrafikkloven §17 annet ledd er oppfylt.
Herredsrettens flertall har begrunnet frifinnelsen med at A har oppfylt loven krav til å "forvisse seg" og legger avgjørende vekt på "den totale aktivitet A utviste med hensyn til å skaffe en edru sjåfør". Det vises til at han hadde spurt flere personer om de kunne kjøre bilen før B, som må ha hørt eller sett As forsøk på å finne en edru sjåfør, tilbød seg å kjøre bilen. "Ut fra hans tidligere kjennskap til B og ut fra at hun tok initiativet og tilbød seg å kjøre, mener flertallet at det ikke kan sies å være uaktsomt av A å trekke den slutning at hun var edru". Flertallet viser i denne forbindelse til at den lege som foretok blodprøven av B etter kjøringen ikke fant tegn som tydet på at hun var påvirket og hans konklusjon var at hun ikke var påvirket. Undersøkelsen fant sted ca en time etter at kjøringen var avsluttet.
Jeg finner at herredsrettens flertall har lagt en for mild aktsomhetsnorm til grunn. Etter rettspraksis er aktsomhetskravet her meget strengt. Hva som skal kreves for at aktsomhetsplikten skal være oppfylt, må avgjøres etter en totalvurdering.
Den kjøring saken gjelder, fant sted etter at A lørdag 9. juli 1988 hadde oppholdt seg på diskoteket "Z" i X hotell inntil diskoteket stengte ca klokken 01 30. Det ble skjenket alkohol i diskoteket. As forsøk på å få tak i en edru sjåfør skjedde "like ovenfor hotellet" og noe senere "på plassen utenfor Z". Der traff han B som også hadde vært på diskoteket. Den samlede rett har lagt til grunn at han ikke spurte B om hun hadde drukket alkohol. Hensett til at dette skjedde natterstid utenfor en restaurant, med tilstedeværende som hadde vært på diskoteket og hvorav flere hadde nytt alkohol, anser jeg det klart at A ikke har oppfylt lovens krav om å "forvisse seg", når han ikke en gang spurte B om hun hadde drukket. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt-1974-1125 og det som er sitert fra avgjørelsen i herredsrettens dom. Jeg nevner ellers at herredsretten la til grunn at B da kjøringen startet hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på ca 1,00 promille.
De nødvendige forutsetninger for å avsi dom er her til stede, jf straffeprosessloven §362 annet ledd.
Med støtte i forarbeidene til de nye straffutmålingsregler for promille m v finner jeg at det i en sak som denne bør anvendes betinget fengselsstraff, jf Høyesteretts dom av 30. juni 1989 lnr 91/1989. Tiltalte har som følge av den utforkjøring som fant sted, fått varige skader på begge ben. Det er opplyst at den medisinske invaliditet er satt til 20 %. Han oppebærer for tiden attføringspenger med kr 5.500 pr måned og skal påbegynne en utdannelse som teknisk tegner. Jeg er imidlertid kommet til at tiltalte etter sine økonomiske forhold må kunne utrede en bot. Etter dette finner jeg at straffen passende kan settes til betinget fengsel i 14 dager pluss en bot på kr 3.000, subsidiært fengsel i 8 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1966, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §17 annet ledd til fengsel i 14 - fjorten - dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
I medhold av straffeloven §52 nr 3 idømmes A en bot på 3.000 - tretusen - kroner, subsidiært fengsel i 8 - åtte - dager.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende i at tiltalte har utvist slik kvalifisert uaktsomhet som straffebudet i vegtrafikkloven §17 annet ledd krever. Jeg er også enig med førstvoterende i at de nødvendige forutsetninger foreligger for at Høyesterett her avsier fellende dom, jf straffeprosessloven §362 annet ledd.
Som fremholdt av førstvoterende bør det i en sak som denne anvendes betinget fengselsstraff. Jeg deler imidlertid ikke førstvoterenes syn på at det i tillegg bør ilegges en ubetinget bot.
Jeg nevner at tiltaltes skyld ikke er av det mer graverende slag i saker med fellelse etter vegtrafikkloven §17 annet ledd. Den kvinnen som på eget initiativ påtok seg å kjøre tiltaltes bil, var påvirket i lettere grad. Blodprøven viste en promille på 0,79. Den polititjenestemann som rykket ut ved meldingen om trafikkuhellet, har opplyst at hans mistanke om alkoholpåvirkning hos den kvinnelige bilfører, ble vakt ved alkohollukt i hennes ånde. Den lege som undersøkte henne i forbindelse med utføring av blodprøve, fant henne ikke påvirket av alkohol, og har for samtlige prøver karakterisert hennes fremferd som "sikker".
Avgjørende for meg med hensyn til spørsmålet om ubetinget bot er imidlertid de følger som denne bilkjøring har hatt for tiltalte og som er omtalt av førstvoterende. Han har på grunn av skadene måttet oppgi tidligere yrke og han er under attføring. Han oppebærer for tiden attføringspenger med vel kr 5.000 pr måned. Han skal nå begynne på en utdannelse for å kvalifisere seg til nytt arbeid.
Selv en bot av den størrelse som førstvoterende har votert for, vil etter min mening overstige hva tiltalte etter sine økonomiske forhold og sine livsforhold antas å kunne utrede, jf regelen i straffeloven §27.
Under disse omstendigheter finner jeg at reaksjonen på tiltaltes lovovertredelse bør begrensens til å gjelde en betinget fengselsstraff i 14 dager.
Dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Philipson.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Michelsen: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
A, født xx.xx.1966, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §17 annet ledd til fengsel i 14 - fjorten - dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
I medhold av straffeloven §52 nr 3 idømmes A en bot på 3.000 - tretusen - kroner, subsidiært fengsel i 8 - åtte - dager.