Rt-1989-1014
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-29 |
| Publisert: | Rt-1989-1014 (334-89) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 152B/1989, nr 310/1988 |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Gunnar Meyer - til prøve) mot 1. Follum Fabrikker A/S 2. Ester og Ole Borlaug 3. Christian Mathiesen (Advokat Trond Buttingsrud). |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Backer, Dolva, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, §9 |
Dommer Røstad: Staten har påanket et overskjønn hvor det er tilkjent erstatning etter tomteverdi for avståelse av grunn ved fremføring av ny Europavei 68 fra Veien til Nymoen i Ringerike.
Statens begjæring om skjønn - datert 18. februar 1986 - gjaldt opprinnelig 20 saksøkte, og underskjønn ble avhjemlet ved Ringerike herredsrett 18. september 1986.
Fem av grunneierne begjærte overskjønn, og staten forlangte på sin side overskjønn for fire av de samme grunneiere og for ytterligere tre grunneiere. Statens begjæring om overskjønn omfattet således i alt 7 grunneiere.
Eidsivating lagmannsrett avhjemlet 22. august 1988 overskjønn.
Staten erklærte anke for tre av takstnumrene, 8 d, 16 og 18.
Etter henvisning av anken til Høyesterett har staten begjært saken hevet for takstnummer 8 d, eier Follum Fabrikker A/S, erstatningsberettiget Ester og Ole Borlaug.
Anken omfatter etter dette takstnumrene 16 og 18 - tilhørende henholdsvis Ester og Ole Borlaug og Christian Mathiesen. Disse grunneiere ble ved overskjønnet tilkjent høyere erstatning enn ved underskjønnet, og erstatningen var for deres vedkommende i det vesentlige fastsatt etter tomteverdi.
Anken gjelder rettsanvendelsen. Subsidiært er det gjort gjeldende at overskjønnet lider av slike mangelfulle domsgrunner at det også av den grunn må oppheves.
Staten v/Samferdselsdepartementet har som ankepunkt mot lagmannsrettens avgjørelse anført at retten helt generelt har uttalt at det vil være i strid med vederlagsloven §5 å utmåle erstatning etter jordbruksverdien når retten finner påregnelig utnyttelse er tomter. Dette er - hevder staten - en tolkning som er i strid med grunnleggende prinsipper i ekspropriasjonsretten. Denne har som et bærende prinsipp at bare det økonomiske tap skal erstattes. Det gjelder videre i ekspropriasjonsretten et prinsipp om at ekspropriaten plikter å tilpasse seg de nye forhold. Denne plikt er fastslått i en lang rekke Høyesterettsavgjørelser og for øvrig i skjønnspraksis som staten har vist til og påberopt seg. Det prinsipp som de refererte avgjørelser bygger på må - etter statens syn - gjelde også i forhold som det i denne sak er spørsmål om.
Grunneierne har store arealer som ikke er berørt av tvangsinngrepet. Deres arealer gir - etter sin beliggenhet og art - rike muligheter for utnyttelse til tomteformål, og denne utnyttelse er ikke blitt beskåret ved den tvangsavståelse som her foreligger.
Prinsippet om at bare det økonomiske tap kan kreves dekket innebærer videre at det bare er nettotapet som skal erstattes, jf vederlagsloven §9. Fordeler som ekspropriasjonen medfører for resteiendommen, skal således komme til fradrag ved erstatningsfastsettelsen.
Ved sin anvendelse av vederlagsloven §5 har lagmannsretten eksklusivt vurdert de arealer som skal avstås, uten å ta hensyn til om muligheten for å utnytte resteiendommen blir bedre etter avståelsen. Lagmannsrettens rettsanvendelse leder til at ekspropriaten får erstattet et tap han ikke nødvendigvis lider ved ekspropriasjon. Har eiendommen - også etter avståelsen - tomter nok til for vedkommende område å dekke etterspørselen i en overskuelig fremtid, vil en erstatning bygd på tomteverdi gi ekspropriaten en gevinst. Ved fastsettelse av erstatning for det tap som grunneieren påføres ved ekspropriasjonen, kan det ikke være riktig å se bort fra et slikt forhold.
Det såkalte "differanse-prinsipp" - fastlagt bl a i Rt-1976-1507 - leder til en direkte anvendelse av synspunktet om at bare det økonomiske tap kan kreves dekket.
Den ankende part gjør ikke gjeldende at tilpasningsplikt kan løsrives fra tilpasningsmulighet. Man må naturligvis ha for øye om ekspropriaten etter avståelsen kan selge andre deler av eiendommen som ellers ikke kunne vært påregnet utnyttet til tomteformål. For takstnr 18 - som har over 4.000 da skog - skulle det således være gode tilpasningsmuligheter når det avståtte areal ikke er større enn 25 da.
Det er fremholdt at det er en forutsetning for den ankende parts resonnement at de samlede muligheter for tomtesalg ikke reduseres. Det vil som regel bero på et sammensatt skjønn om så er tilfellet. Lagmannsrettens syn på rettsanvendelsen har imidlertid gjort at den ikke har sett seg foranlediget til å foreta en slik vurdering. Det sammensatte skjønn som her må utøves må foretas av skjønnsretten - ikke av Høyesterett som ledd i anke over overskjønn.
Subsidiært er det gjort gjeldende at skjønnsgrunnene er så mangelfulle at de ikke gir grunnlag for å prøve om det er foretatt en riktig rettsanvendelse.
Staten v/Samferdselsdepartementet har lagt ned denne påstand:
"Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling."
Ankemotpartene har gjort gjeldende at lagmannsrettens skjønn fullt ut er riktig og at det er tilstrekkelig begrunnet.
Ankemotpartene aksepterer at en ekspropriat plikter å tilpasse seg forholdene etter en tvangsavståelse. Overskjønnet har - etter ankemotpartenes syn - med rette bygd på at det i denne sak ikke er rom for synspunktet om en tilpasningsplikt med det omfang som staten har gjort gjeldende. Lagmannsrettens vurdering på dette punkt har innbefattet overveielser om hvorvidt myndighetene for disse eiendommers vedkommende ville kunne samtykke i anvendelse av grunn for tomteformål, om disse arealer ville oppfylle nødvendige krav til byggeklarhet, og videre om den nødvendige interesse for tomter i området her lar seg dokumentere. Det er på en bakgrunn som denne man må se lagmannsrettens "avvisning" av tilpasningstanken.
I denne sak har ankemotpartene måttet avstå arealer som uomtvistet er tomtegrunn og som de må ha krav på å få erstattet ut fra tomteverdi. Disse grunneiere hadde for øvrig inngått skriftlig avtale om salg av arealer som delvis falt innenfor den grunn som skulle eksproprieres. Avtalenes bestemmelser om salgspris var influert av arealenes egnethet for tomteformål og av den etterspørsel etter tomter som foreligger i området.
For grunneieren under takstnr 18 er påberopt testament som - dersom statens synspunkt skulle vinne frem - vil frata ham en ikke ubetydelig del av ekspropriasjonserstatningen, idet vedkommende testament inneholder bestemmelser om en nærmere fordeling av vederlag ved salg og ekspropriasjon. Dette testamentet begrenser hans tilpasningsmulighet.
Ankemotpartene henholder seg til lagmannsrettens betraktninger som gir uttrykk for riktig rettsoppfatning og som tilfredsstiller de krav man med rimelighet kan stille til skjønnsgrunner.
På vegne av ankemotpartene er nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønn nr 64/1986 ved Eidsivating lagmannsrett stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til ankemotpartene."
Jeg er kommet til at statens anke må tas til følge for så vidt angår skjønnsgrunnenes utforming. Disse er - etter min mening - såvidt mangelfulle at de skaper tvil om overskjønnet er bygd på en riktig rettsanvendelse.
Overskjønnet inneholder en nærmere beskrivelse av eiendommene under de to takstnumre, av ekspropriasjonens karakter og omfang, samt en konsentrert gjengivelse av partenes anførsler for lagmannsretten.
Overskjønnets begrunnelse for å tilkjenne eierne av takstnummer 16 erstatning ut fra tomteverdien er inntatt under takstnr 8 d - den eiendom som saken nå er begjært hevet for.
Til begrunnelse av sitt standpunkt har lagmannsretten først fastslått at omsetningsverdien som tomtegrunn er den høyeste og blir å legge til grunn, med fastsettelse av erstatning i medhold av vederlagsloven §5. Lagmannsretten har i tilknytning til dette uttalt at ved ansettelsen av grunnen som tomtegrunn, har retten lagt utslagsgivende vekt på de stedlige forhold og det behov for tomter som følger av Follum fabrikker. I begrunnelsen heter det videre:
"Lagmannsretten er ikke enig i statens anførsel om at grunneieren ikke har krav på tomtegrunnserstatning fordi han kan kompensere et mulig tap av tomter i ekspropriasjonsområdet ved å selge fra andre deler av sin eiendom. Etter vederlagsloven §5 skal vederlag etter salgsverdien fastsettes på grunnlag av det som må regnes at vanlige kjøpere ville gi ved frivillig salg under hensyntagen til påregnelig utnyttelse. Det vil være i strid med denne regel å utmåle erstatningen etter jordbruksverdien når retten finner at påregnelig utnyttelse vil være til tomter".
I lagmannsrettens begrunnelse savner man - slik jeg bedømmer forholdet - bemerkninger som skulle imøtegå anførsler staten hadde gjort gjeldende under overskjønnet, for så vidt angår disse arealer. I lagmannsrettens gjengivelse av statens anførsler var således bl a uttalt at området etter generalplanen ikke var forutsatt anvendt som tomteområde og at det heller ikke etter kommuneplanen var forutsetningen at dette området skulle brukes til tomter. "Andre områder er utpekt" - heter det videre - "og disse er fullt tilstrekkelige til å dekke etterspørselen etter tomter. Det er ikke mangel på areal, men på byggeklart areal".
"Under enhver omstendighet" - ble det videre anført - "plikter grunneieren å redusere tapet så langt dette er praktisk mulig. Grunneieren har arealer ut over det eksproprierte og kan følgelig kompensere ethvert mulig tap av tomter i ekspropriasjonsområdet ved å selge fra andre deler av sin eiendom".
Disse anførsler fra statens side skulle ha foranlediget drøftelser ut over dem som lagmannsretten fant seg foranlediget til å foreta. Overskjønnets begrunnelse om tilkjennelse av erstatning etter vederlagsloven §5 har - som påpekt av staten i anken - fått en meget generell karakter. I loven forarbeider var fremholdt at erstatningsfastsettelse etter §5 må skje etter en totalvurdering, hvori inngår en lang rekke momenter, bl a dem som bestemmelsen selv nevner, se uttalelser i Ot prp nr 50 (1982-83) 53. Gjennom en langvarig rettspraksis er det også fastslått som et alminnelig prinsipp "at det ved tapsberegningen i ekspropriasjon legges til grunn at ekspropriaten får innrette seg som en rimelig og fornuftig person", jf således 112 i Innstilling om skjønnsordningen og om erstatningsutmåling ved ekspropriasjon.
Prosedyren for overskjønnet skulle - med anførslene fra statens side og med det fremlagte kartmateriale som viste andre arealer innen grunneierens eiendom egnet for tomteformål - ha tilsagt en mer konkret prøving av grunnlaget for en mulig anvendelse av loven §5.
Også for så vidt angår takstnr 18 har lagmannsretten - etter mitt syn - gitt en utilstrekkelig begrunnelse for å tilkjenne erstatning for tomteverdi.
Lagmannsretten har i sin begrunnelse fremholdt at de stedlige forhold "og det alminnelige og temmelig sterke press i Hønefoss-området etter industriarealer" har tilsagt at området utlegges til industriområde. "Selv om det nye veianlegg har vært medvirkende, finnes ikke vederlagsloven §5 tredje ledd å føre til at grunneieren ikke har krav på tomtegrunnserstatning". Med referanse til statens anførsel om en grunneiers plikt til å kompensere et mulig tap av tomter i ekspropriasjonsområdet ved å selge fra andre deler av eiendommen har lagmannsretten innskrenket seg til å vise til bemerkningene inntatt under takstnr 8 d.
Jeg finner det lite tvilsomt at det for takstnr 18 skulle ha vært særlig foranledning for lagmannsretten til å gå nærmere og mer konkret inn på tilpasningsplikten for denne grunneier. Her ble det gitt tomteerstatning for avståelse av omlag 30 da skog fra en eiendom som totalt omfattet 4.230 da skog. I lys av dette forhold - og hensett til statens anførsler for overskjønnet - skulle lagmannsretten ha foretatt en slik bred totalvurdering som forarbeidene har gitt anvisning på. En slik totalvurdering skulle ha gitt rom for overveielser om omfanget av det økonomiske tap eiendomsinngrepet førte med seg, relatert til en grunneier som er anført å ha arealer nok å ta av til å tilfredsstille den etterspørsel for tomter som man med rimelighet vil kunne regne med.
Jeg er etter dette kommet til at overskjønnet bør oppheves for de to takstnumre som anken omfatter, etter endringen under ankeforberedelsen. Saken vil bli å hjemvise til ny behandling for så vidt angår de to takstnumre. Ved den nye behandling vil tapsberegningene måtte foretas ut fra en bred totalvurdering hvori inngår nærmere overveielser om det individuelle tap, hensett til eiendommens beskaffenhet og omfang - herunder øvrige muligheter for å utnytte andre deler av eiendommen for tomteformål.
Til avgjørelsen om opphevelse må knyttes avgjørelse om heving av saken for takstnr 8 d.
Ankemotpartene har påstått seg tilkjent saksomkostninger som blir å tilkjenne dem i samsvar med regelen i skjønnsprosessloven §54b jf §54. I henhold til fremlagt omkostningsoppgave settes omkostningsbeløpet til kr 29.500, herav for utlegg kr 1.500.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Saken heves for takstnr 8 d, eier Follum Fabrikker A/S, erstatningsberettiget Ester og Ole Borlaug.
Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Ester og Ole Borlaug og Christian Mathiesen i fellesskap 29.500 - tjuenitusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.