Rt-1989-1125
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-05 |
| Publisert: | Rt-1989-1125 (395-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 428 K/1989, jnr 230/1989 |
| Parter: | A (advokat Rolf Bech-Sørensen) mot Bergen kommune (kommuneadvokat Nils Fjellanger Bakke). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §365, §179, §375, §97, Barnevernloven (1953) §11 |
Ved Bergen byretts dom 21. desember 1988 ble Bergen kommune frifunnet for et oppreisningskrav på kr 200.000 som A hadde fremmet på grunnlag av at han uberettiget var blitt utsatt for mistanke om incest mot sine tre barn.
Bakgrunnen for kravet var at - - - dalen distriktssosialkontor på grunnlag av en rapport fra barnehagen barna var i og undersøkelser foretatt av pedagogiskpsykologisk tjeneste, hadde vedtatt å frata A omsorgen for barna og plassere dem i fosterhjem. Etter ca 3 uker fikk A omsorgen tilbake, i det man ikke lenger fant grunnlag for mistanke om incest.
A påanket 20. februar 1989 byrettens dom til Gulating lagmannsrett og gjorde gjeldende at byrettens dom hvilte på feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse.
Når det gjelder angrepet på bevisbedømmelsen, var følgende anført i ankeerklæringen:
"Når det gjelder bevisbedømmelsen har byretten på en rekke punkter lagt til grunn et faktisk hendelsesforløp som fraviker fra det som fremkom under partsforklaring og bevisføring under hovedforhandlingen. En del av disse forhold er mindre, andre er større. Det anses mest hensiktsmessig å foreta en gjennomgang av feilene og betydningen for totalbildet under ankeforhandlingen."
I anketilsvaret viste Bergen kommune til at anken ikke tilfredsstilte kravene i tvistemålsloven §365 nr 4. Gulating lagmannsrett tilskrev 10. april 1989 A's prosessfullmektig slik:
"De meddeles frist til 25. ds. til å rette ankeerklæringen i medhold av tvistemålsloven §97. Feilene er påpekt i kommuneadvokatens tilsvar.
Innen samme frist bør andre spørsmål som reises av kommuneadvokaten avklares."
Da ingen beriktigelse kom inn, avsa Gulating lagmannsrett 21. juni 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises for så vidt den gjelder byrettens bevisbedømmelse.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse i det han gjør gjeldende at de konkrete feil ved byrettens bevisbedømmelse er tilstrekkelig beskrevet i ankeerklæringen: Han har angitt at hendelsesforløpet er feil beskrevet, og det må være tilstrekkelig konkretisering av faktum i forhold til tvistemålsloven §365 nr 4. Den beskrivelse som er gitt i ankeerklæringen, er tilstrekkelig til at ankemotparten kan få påberopt alle relevante bevis.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Bergen kommune har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at kommunen, slik anken er utformet, ikke kan vite hva den skal imøtegå. Og det er nettopp dette som er hensikten med tvistemålsloven §365 nr 4, jf Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1973) 477.
Bergen kommune har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger med kr 500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Anken i nærværende sak gjelder såvel rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen. Rettsanvendelsesanken fyller kravene til konkretisering i tvistemålsloven §365 nr 4, og den kan heller ikke avvises på annet grunnlag. Det er enighet mellom partene om dette. Når det er på det rene at rettsanvendelsesanken må fremmes, finner utvalget at det heller ikke er grunnlag for å avvise anken over bevisbedømmelsen. Utvalget viser til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1982-1091. Om det skulle være slik at anken over bevisbedømmelsen isolert sett ikke fyller kravene i tvistemålsloven §365 nr 4, vil anken på dette punkt kunne utdypes og konkretiseres innen den frist som settes etter tvistemålsloven §375. Skjer konkretisering senere, vil dette kunne medføre preklusjon etter tvistemålsloven §375 annet ledd om vilkårene for dette er oppfyllt.
Kjæremålsutvalget legger til: Formålet med tvistemålsloven §365 nr 4 er at motparten og ankedomstolen skal få et varsel om hva som vil bli påberopt, jf Rt-1979-1338. Om en tilsynelatende ubegrunnet eller mangelfullt begrunnet anførsel om feil bevisbedømmelse er tilstrekkelig konkretisert i forhold til kravet i tvistemålsloven §365 nr 4, må blant annet vurderes i lys av om det, hensett til det parten tidligere har gjort gjeldende i saken, er rimelig klart hva som angripes av den underordnede retts bevisbedømmelse. Det bemerkes i denne forbindelse at det i anken til lagmannsretten ble angitt at det for lagmannsretten ville bli påberopt de samme bevis som for byretten. Kravet til konkretisering må også vurderes ut fra det som er bevistemaet i saken. I nærværende sak er det blant annet fra den ankende parts side hevdet at kommunen handlet uaktsomt ved ikke å sørge for faglig tilfredsstillende undersøkelse av barna før vedtak ble truffet etter barnevernsloven §11. En slik vurdering må nødvendigvis bli temmelig sammensatt, og det kan for slike forhold ikke stilles for store krav til konkretisering etter tvistemålsloven §365 nr 4. Utvalget peker på at noen drøftelse av vilkårene i tvistemålsloven §365 nr 4 ut fra hensyn som her er nevnt, ikke er foretatt av lagmannsretten.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.