Rt-1989-1152
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-20 |
| Publisert: | Rt-1989-1152 (404-89) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 489 K/1989, jnr 253/1989 |
| Parter: | Øyvind Reksten (advokat Kåre Lundeland) mot Staten ved Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten ved Pål Corneliussen advokatfullmektig Jan Anna Sophie Beichmann Fougner). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §404, §54, §85, Tvistemålsloven (1915), §248, §265, §266, §268 |
Øyvind Reksten søkte i desember 1988 en vikarstilling som konsulent ved Hordaland fylkesskattekontor. I februar 1989 ble Pål Corneliussen og Anne Sophie Beichmann ansatt som vikarer.
Reksten mente seg urettmessig forbigått. Han tok den 4. mars 1989 ut stevning ved Bergen byrett mot Staten v/Finansdepartementet og mot Pål Corneliussen og Anne Sophie Beichmann. Det ble i stevningen nedlagt slik påstand:
1. Staten dømmes til å tilsette saksøkeren i stilling som konsulent, vikariat, i lønnstrinn 20 - 23 ved avgiftsavdelingen på Hordaland Fylkesskattekontor.
Subsidiært:
Vedtaket om å tilsette saksøkte nr. 2 eller 3 er ugyldig.
2. Staten dømmes til å beale saksøkerens og saksøkte nr. 2 og 3's saksomkostninger.
Øyvind Reksten begjærte 9. mars 1989 midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262. Han nedla under muntlig saksforberedelse ved Bergen byrett 14. april 1989 slik påstand i forføyningssaken:
"1. Staten v/Finansdepartementet pålegges å tilsette Øyvind Reksten innen 2 uker som konsulent, vikariat ved avgiftsavdelingen, Hordaland Fylkesskattekontor, med varighet som for saksøkte nr 2 eller 3, i lønnstrinn 20 - 23.
2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger fra saksøkte nr. 1.
Subsidiært:
1. Staten v/Finansdepartementet pålegges å behandle innen 2 uker pånytt ansettelse av konsulent, vikariat i lønnstrinn 20-23, basert på søkerlisten og på at Øyvind Reksten generelt er skikket til stillingen.
2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger fra saksøkte nr. 1.
Atter subsidiært:
1. Tilsettingen av saksøkte nr. 2 og 3 begrenses i tid til vedtakets gyldighet er rettskraftig avgjort."
Bergen byrett avsa 24. april 1989 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om midlertidig forføyning avvises».
Reksten påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett.
Lagmannsretten avsa 21. august 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Bergen byretts kjennelse av 24. april 1989 stadfestes.
2. Øyvind Reksten tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale saksomkostninger til kjæremotparten v/regjeringsadvokaten med kr. 7.000,- kronersyvtusen 00/100-."
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens i det en dommer mente at byrettens kjennelse måtte oppheves og saken fremmes for byretten.
Saksforholdet for øvrig fremgår av de nevnte avgjørelser.
Øyvind Reksten har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det grunnleggende krav i saken er at ansettelsvedtaket skal kjennes ugyldig. Dette krav kan prøves av domstolene. Den kjærende part har som søker til stillingen, rettslig interesse i å få kravet prøvet. Også de øvrige prosessforutsetninger er oppfylt. Det foreligger da ingen hjemmel for å avvise begjæringen om midlertidig forføyning.
Hele lagmannsrettens flertalls drøftelse er basert på generell rettslig uriktighet. Drøftelsen er knyttet opp til de forslag til forføyninger som ble fremsatt for byretten. Selv om det i kjæremålet ble presisert at de nedlagte påstander kun var forslag, har lagmannsretten utelukkende drøftet disse forslagene. At man her står overfor forslag fra den kjærende part er direkte lovbestemt i tvangsfullbyrdelsesloven §265. Fri rådighet over forføyningens innhold foreligger ikke. Retten kan ikke avvise en begjæring med begrunnelse i forslagene til forføyninger når det er retten som som fullt ut fastsetter forføyningens innhold, jfr. §266.
Lagmannsretten drøfter rettslig interesse i relasjon til antagelser om vikariatets varighet. Det presiseres at dette ikke kan være utslag av bevisvurdering fordi spørsmålet om varighet av vikariatene overhodet ikke er dokumentert. Under enhver omstendighet synes lagmannsretten ikke å ha oppfattet at det er tatt ut stevning. Det er ikke hypotetisk hvorvidt det blir regulær tvist.
Det relevante spørsmål er om den kjærende part har rettslig interesse i å sikre kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven §262. Muligens kan synspunktet være at rettslig interesse bortfaller ved vikariatets utløp. Det må imidlertid bli den kjærende parts risiko. Avgjørende for om prosessforutsetningen etter tvistemålsloven §54 forligger er situasjonen når begjæringen tas opp til realitetsbehandling.
Det synes som om lagmannsretten foretar en forhåndskalkyle over utfallet av realitetsbehandlingen og avviser saken med den begrunnelse at den kjærende part ikke kan sannsynliggjøre sitt krav. Man har da oversett et grunnleggende prinsipp i vår prosessordning, nemlig retten til bevisførsel, kontradiksjon og prosedyre før realitetsspørsmålet avgjøres. Det hører alltid til realiteten om et krav er sannsynliggjort og om det er nødvendig med forføyning for å sikre dette. Det vises til Rt-1989-201. De synspunkter lagmannsrettens flertall synes å bygge på har kjæremålsutvalget helt generelt avvist i Rt-1979-1354.
I stevningen er det ikke fremsatt en isolert påstand om ugyldighet. Det er også påstått at staten skal dømmes til å tilsette den kjærende part. Om denne påstand kan gis medhold eller ikke, er irrelevant for problemstillingen avvisning/ikke avvisning. Det hører klart under realitetsbehandlingen av førføyningsbegjæringen om den kjærende part kan sannsynliggjøre dette krav eller ikke. Hvis det var en rettsregel som var slik at man ikke kan få dom for dette overhodet - ville det vise seg ved at den kjærende part ikke kunne sannsynliggjøre kravet, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §268, jfr. §248.
Da det ikke foreligger noen hjemmel for å avvise saken, må lagmannsrettens kjennelse oppheves og begjæringen tillates fremmet for byretten.
Den kjærende part ønsker også å få overprøvet lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Det anføres at begjæringen om midlertidig forføyning har bakgrunn i at fylkesskattesjefen ikke ikke engang har besvart en anmodning om oppsettende virkning i ansettelsessaken. I alle fall må avgjørelse ha fremstått for lagmannsretten som noe usikker. Lagmannsretten skulle således ha anvendt unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd.
Øyvind Reksten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet tas til følge og saken fremmes.
2. Øyvind Reksten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremotpartene har i anledning av kjæremålet i hovedtrekk anført følgende:
Kjæremotpartene er enige i at kjæremålet kan prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. tvistemålsloven §404 nr 3.
Adgangen til å gi midlertidig forføyning er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven §262, jfr. §268, jfr. §248. Uttrykket «krav» i §262 første ledd er generelt formet og kan tale for at det i prinsippet kan gis midlertidig forføyning over alt hvor det pretenderes et krav, og at begjæringen om midlertidig forføyning ikke kan avvises. Det er i praksis og i juridisk teori imidlertid lagt til grunn at §262 må lese med visse naturlige begrensninger. Det er således en grunnleggende forutsetning for å oppnå midlertidig forføyning at det er mulig å få dom for kravet. Dersom saksøkerens påstand er slik formet at det uten videre fremgår at det ikke er mulig å få dom for kravet, må en begjæring om midlertidig forføyning kunne avvises, jfr. Flock i Lov og rett 1986 576. Tilsvarende vil bruk av midlertidig forføyning være utelukket hvis det er tale om å hindre gjennomføring av et forvaltningsvedtak som ikke kan prøves ved domstolene eller hvis de innsigelser rekvirenten har mot vedtaket refererer seg til side ved vedtaket som er unntatt fra domstolskontrollen, jfr. Rt-1986-1173. Begrunnelsen er at det i slike tilfeller ikke vil være mulig å oppnå noen senere avklaring, jfr. Bratholm/Hov Sivil rettergang 617.
Samtlige av den kjærende parts påstander i begjæringen går ut på at retten ved midlertidig forføyning skal gripe inn i ansettelsesprosedyren ved Hordaland fylkesskattekontor og enten ansette en person eller omgjøre en ansettelse, slik at stillingen begrenses i tid. En slik inngripen vil domstolene være være avskåret fra i ordinært søksmål, jfr. Rt-1962-122. Man kan ikke ved midlertidig forføyning oppnå noe mer eller noe annet enn hva det regulært kan gis dom for. Når det ikke kan gis dom for de påstander som nedlegges i begjæringen, kan retten ikke være tvunget til å realitetsbehandle begjæringen. Det må da være korrekt å avvise begjæringen.
Begjæringen retter seg mot vikariater som mest sannsynlig vil være utløpt før det er mulig å få endelig dom i regulært søksmål. Det hevdes at også dette taler for at begjæringen må kunne avvises, sml Rt-1986-1173.
Den kjærende part synes å mene at den påstand som er nedlagt i begjæringen bare er et forslag. Etter kjæremotpartenes oppfatning står retten ikke fritt til å beslutte en hvilken som helst forføyning. Det klare utgangspunkt må være at retten også her er bundet av de påstander som som nedlegges, jf tvistemålsloven §85. Det er således ikke galt av lagmannsretten å holde seg til de ulike påstander slik de er fremsatt av den kjærende part.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at tvistemålsloven §404 som begrenser utvalgets kompetanse for så vidt kommer til anvendelse. Den kjærende part har gitt uttrykk for at utvalget har full prøvingsrett etter §404 nr 1, men dette er utvalget ikke enig i.
Avvisningen gjelder i det hele ikke oppsigelsessaken, men alene kravet om midlertidig forføyning. Ut fra anførslene i kjæremålet må det imidlertid prøves om lagmannsrettens kjennelse bygger på uriktig tolking av bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven og tvistemålsloven, eller av de generelle rettsregler som disse lover bygger på.
Om adgangen til å oppnå midlertidig forføyning i samsvar med den prinsipale og første subsidiære påstand om midlertidig forføyning, sier lagmannsrettens flertall:
«Slik flertallet forstår den kjærendes krav, eller intensjonen ved det, som nærmere utformet i den prinsipale og subsidiære påstand for byretten, må det være åpenbart at domstolene i sak om midlertidig forføyning, ikke kan gripe inn i en ansettelsessak og pålegge arbeidsgiver enten å ansette den kjærende part eller pålegge motparten å behandle ansettelsessaken på nytt innen en bestemt frist hvor det samtidig skal legges til grunn at den kjærende er skikket til stillingen. Den prinsipale påstand kan man etter flertallets syn ikke oppnå dom for overhodet».
Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke vil være adgang til å oppnå dom i samsvar med den kjærende parts prinsipale påstand i saken. Av dette følger etter utvalgets mening at det ikke foreligger noe krav som kan sikres ved midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262, og at begjæringen for så vidt må avvises.
Den atter subsidiære påstand i begjæringen om fornyet behandling går ut på at tilsettingen av saksøkte nr 2 og 3 skal begrenses i tid til vedtakets gyldighet er rettskraftig avgjort. I stevningen er det nedlagt subsidiær påstand om at ansettelsesvedtaket skal kjennes ugyldig. For så vidt denne påstanden fører fram vil ansettelsesvedtaket ikke stenge for at den kjærende part kan få stillingen. Det er for så vidt uten betydning å få det samme fastslått ved midlertidig forføyning. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten bygger på noen uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §262 når det kommer til at det ikke kan sees å være av «rettslig eller praktisk betydning nå å få en midlertidig avgjørelse etter denne påstand forut for en eventuell rettslig prøvelse av ansettelsesvedtakene». Den øvrige del av lagmannsrettens begrunnelse er det unødvendig å gå inn på.
Den kjærende part har anført at de påstander som ble vedlagt i begjæringen var ment som forslag til midlertidig forføyning, og at lagmannsretten pliktet å vurdere andre former for forføyning enn dem som var foreslått, jf tvangsfullbyrdelsesloven §265. Utvalget kan imidlertid ikke se at saken foranlediget en vurdering av andre tiltak enn de påstandene ga uttrykk for.
Kjæremålet må etter dette forkastes, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part betale sakens omkostninger ved behandlingen i utvalget. Beløpet settes etter skjønn til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Øyvind Reksten til staten ved Finansdepartementet, Pål Corneliussen og Anne Sophie Beichmann, i fellesskap 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.