Rt-1989-1225
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-23 |
| Publisert: | Rt-1989-1225 (420-89) |
| Stikkord: | Nødrett, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 183B/1989, snr 162/1989 |
| Parter: | Aktor statsadvokat Bente B Roshauw mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Smith, Borchsenius, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §326, §47, §47, Straffeloven (1902) |
Dommer Røstad: Stjør- og Verdal herredsrett avsa 11. april 1989 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1959 dømmes for overtredelse av straffeloven §326 første ledd nr. 1 til en straff av bot stor kr. 3.000,- - tretusenkroner - subsidiært fengsel i 10 - ti - dager dersom boten ikke blir betalt/inndrevet."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte begjærte fornyet behandling, subsidiært erklærte han anke. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant ikke å kunne gi samtykke til lagmannsrettsbehandling, men besluttet at anken skulle henvises.
Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Det er hevdet at det vedtak som lå til grunn for utsendelsen av B var beheftet med feil som gjorde det tvilsomt om gjennomføringen av utsendelsen var lovlig. Det er pekt på at politimyndighetene bevisst unnlot å gjennomføre legeundersøkelse av B kvelden før utsendelse skulle foretas. Som et annet ankepunkt er anført at herredsretten har foretatt en uriktig anvendelse av straffelovens regel om nødrett, §47.
Anken kan etter min mening ikke føre frem.
For vurderingen av anken finner jeg det hensiktsmessig å gjengi deler av saksforholdet.
Den tyrkisk fødte kurder B hadde av Justisdepartementet fått avslag på sin søknad om politisk asyl i Norge. Utreise til Tyrkia skulle foregå 10. desember 1987. I samråd med sin bistandsadvokat hadde han begjært oppsettende virkning på dette vedtaket.
B ble anholdt 9. desember 1987 med sikte på at uttransportering skulle finne sted neste dag. Hans bistandsadvokat ble umiddelbart etter anholdelsen av B, underrettet om at departementet hadde avslått begjæringen om oppsettende virkning. Bistandsadvokaten ble videre orientert om at B neste morgen ville bli transportert direkte til Tyrkia. Advokaten besøkte senere denne dag B i arresten, og ble av B anmodet om å tilkalle lege. Bistandsadvokaten hevdet at B var alvorlig mentalt syk, eller at en slik tilstand var i ferd med å utvikle seg. En tilkalt lege ble av politiet nektet adgang til B. Det fremgår av dommen at denne beslutning var truffet i konsultasjon med jourhavende embetsmann. I herredsrettens dom er det i tilknytning til dette anført: "Politiet var av den formening at B var helt rolig og at det ikke var noen tegn til sykdom eller nevrose under utvikling". Av dommen fremgår videre at Bs bistandsadvokat samme kveld var i kontakt med den avdelingsdirektør i Justisdepartementet som hadde undertegnet avslaget på asylsøknaden. Beslutningen om å nekte B legebesøk var således - heter det i dommen - "tatt i samråd mellom politivakta, jourhavende embetsmann og avdelingsdirektøren". På dette grunnlag fastslo herredsretten at det forelå en lovlig tjenestehandling.
Domfelte har gjort gjeldende at det vedtak som ble truffet, har vist seg å være truffet på mangelfullt grunnlag - at myndighetene således ikke har sørget for sakens fullstendige opplysning. En legeundersøkelse som ble foretatt bare tre uker senere, konkluderte med at B hadde alvorlige psykiske problemer.
Til dette vil jeg bemerke:
Det avgjørende for lovligheten av å nekte ny legeundersøkelse må være om politi og departement i den situasjon som da forelå, og med de opplysninger myndighetene da satt inne med, hadde rimelig og fornuftig grunn til å avslå begjæringen. Etter mitt syn kan det ikke sies å foreligge noen feil ved den avgjørelse som da ble truffet.
Jeg finner for øvrig grunn til å tilføye at det i umiddelbar tilknytning til de uttalelser fra retten som jeg har gjengitt, er fremholdt:
"Politibetjentene som kjørte B fra Trondheim til Værnes og skulle ledsage ham til Tyrkia har forklart at kjøreturen gikk veldig greit. B, som snakket brukbart norsk, ga ikke uttrykk for noen fortvilelse eller protest mot det forestående".
For meg gjenstår da å ta standpunkt til om herredsretten har bygd på uriktig forståelse av straffeloven bestemmelse om nødrett - et spørsmål som må avgjøres ut fra det saksforhold herredsretten har funnet bevist og lagt til grunn for sin dom.
Herredsretten fant det bevist at B i forbindelse med tumulter ute på Værnes flyplass klarte å rive seg løs fra politiet. Herredsretten fant det godtgjort at tiltalte da løp "ut til sin bil som sto parkert like utenfor og tok B og en nordmann med seg i sin bil og kjørte bort".
Det er i domsgrunnene fremholdt at politiet var på sporet etter B og at de ville ha nådd ham "hadde det ikke vært for tiltaltes handling. På denne bakgrunn er retten kommet til at det her foreligger slik nærhet mellom politiets tjenesteutøv else og tiltaltes aktive handling at forholdet rammes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §326 første ledd nr. 1."
I herredsrettens dom er også anført at de faktiske forhold var innrømmet av tiltalte, som imidlertid nektet seg straffskyldig, "da han hevder det forelå en nødrettssituasjon på tidspunktet for sin handling".
Domsgrunnene viser at retten har vurdert reglene om nødrett - straffeloven §47 - i forhold til den foreliggende situasjon. Retten har således først understreket tiltaltes arbeid som kurator ved flyktninghjelpen og hans erfaring fra tidligere arbeid ved psykiatrisk institusjon, i denne sistnevnte arbeidssituasjon hadde tiltalte også hatt med suicidale pasienter å gjøre.
Vurdert i et slikt perspektiv har herredsretten anført:
"Det var ikke noe ved situasjonen på handlingstiden som ga tiltalte grunn til å tro at helsetilstanden var kritisk. Dette underbygges også ved tiltaltes forklaring om at handlingen skjedde på impuls da han så at B var fri fra politiets grep. Retten finner da også bevist at tiltalte da han handlet ikke trodde at helsetilstanden til B var kritisk. Tiltaltes forhåpning da han handlet som han gjorde var at legeundersøkelser skulle føre til at B fikk bli i Norge på humanitært grunnlag."
Retten har deretter avveid de motstående interesser og har herunder bemerket:
"Den fare som skulle reddes var relativt usikker. Det var heller ingen garanti for at nye opplysninger ville medført omgjøring av vedtaket. Dette visste tiltalte.
Ved den avveining av de interesser redningshandlingen skal tjene og de offentlige interesser som her er ofret, kreves det særdeles betydelig interesseovervekt til fordel for redningshandlingen. Retten har kommet til at omstendighetene på handlingstiden ikke berettiget tiltalte til å anse den fare som skulle reddes som særdeles betydelig i forhold til de interesser som ble skadelidende".
Etter mitt syn hefter det ingen feil ved herredsrettens for tolkning og anvendelse av straffeloven §47. Herredsrettens lovanvendelse må anses å være i fullt samsvar med gjeldende rettspraksis, se bl a Rt-1981-21. Som fremholdt i den avgjørelsen, kan det ikke aksepteres at privatpersoner som er uenige i vedtak som de lovlige myndigheter har truffet, "søker å motvirke gjennomføringen av vedtakene ved ordensforstyrrelser eller ulydighet mot bindende pålegg fra politiet. De som griper til slike midler for å presse sine synspunkter igjennom, følger ikke rettsordenens spilleregler".
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Anken forkastes.