Rt-1989-309
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-17 |
| Publisert: | Rt-1989-309 (69-89) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 37B/1989, snr 24/1989 |
| Parter: | Aktor: førstestatsadvokat Anstein Gjengedal mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Aasland, Christiansen, Holmøy, Gjølstad, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Åpningstidsloven (1985) §3, §5, §7, §1, Åpningstidsloven (1985) |
Dommer Aasland: Oslo byrett avsa 16 desember 1988 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1942 dømmes for overtredelse av åpningsloven §7, jfr. §3 første ledd, jfr. forskrift om åpningstider for utsalgssteder i Oslo §1 til å betale en bot til statskassen stor kr 10.000,- -titusen -, eller om boten ikke betales fengsel i 10 - ti - dager.
Han dømmes videre til å betale saksomkostninger til staten med kr. 1.000,- -ettusen -."
En meddommer stemte for å sette boten til et symbolsk beløp på 1 krone.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte har anket over lovanvendelsen, subsidiært over straffutmålingen. Forsvareren har for Høyesterett utenfor anken gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil - mangelfulle domsgrunner.
Når det gjelder lovanvendelsen, hevdes det at bestemmelsen om søndagslukning i lov av 26. april 1985 nr 20 - åpningstidsloven - §3 ikke får anvendelse på det utsalgssted saken gjelder, og hvor domfelte er daglig leder. Det er tale om et servicesenter, det vil si en bensinstasjon kombinert med salg av slike varer som etter hvert er blitt vanlig fra bensinstasjoner, således diverse olje- og bensinprodukter og andre produkter for motorkjøretøyer, foruten kioskvarer av forskjellige slag. I tillegg er det et visst salg av slike varer som vanligvis betegnes som dagligvarer. Men dette salget hevdes å være meget beskjedent i forhold til den samlede omsetning. Åpningstidsloven omfatter ikke kiosker og bensinstasjoner, jf loven §5 nr 1 og 2. Det fremgår av forarbeidene til loven at det med "kiosker" tas sikte på utsalgssteder som "hovedsakelig" selger typiske kioskvarer. Videre har Forbruker- og administrasjonsdepartementet i et brev av 8. februar 1988 uttalt om dette at vareutvalget "hovedsaklig må fremtre som kioskvarer og de andre varene må fremtre som en bisak". Domfelte fremholder at salget av dagligvarer i servicesenteret må anses som en bisak, og fremtrer som beregnet på beskjedne supplementskjøp fra kunder som besøker senteret.
Det anføres videre at det ved lovanvendelsen må ses hen til hvordan praksis har utviklet seg. Salg av dagligvarer fra slike utsalgssteder som saken gjelder, er blitt meget utbredt, og møter stort sett ingen reaksjoner etter åpningstidsloven. Både hensynet til forbrukerne og hensynet til forhandlerne tilsier at denne praksis bør aksepteres.
Angrepet på saksbehandlingen bygger på at byretten ikke i tilstrekkelig grad har redegjort for de forskjellige forhold som må inngå i den samlede vurdering av hvorvidt det er grunnlag for å anvende unntaksreglene i åpningstidsloven §5 nr 1 og 2.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Etter åpningstidsloven §3 er hovedregelen at utsalgssteder skal være lukket søn- og helligdager. Imidlertid fremgår det av §5 nr 1 og 2 at loven ikke omfatter kiosker, og heller ikke salg av bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter. Det må i og for seg anses på det rene at størstedelen av omsetningen i servicesenteret gjelder varer som disse unntaksreglene får anvendelse på. Det er opplyst at av den samlede omsetning utgjør bensin med tilhørende produkter ca 57 prosent, kioskvarer ca 31 prosent og dagligvarer ca 12 prosent. Og dagligvarene beslaglegger en mindre del - anslagsvis litt over en tiendedel - av det samlede hylleareal i lokalene. Imidlertid er det tale om et omfattende varespekter av slike varer som ikke kan anses som kioskvarer, men som selges i vanlige dagligvareforretninger. Jeg viser for så vidt til den oppregning som er foretatt i byrettens dom. Utvalget av dagligvarer i vår sak synes iallfall ikke å være mindre enn det som forelå i saken i Rt-1987-515, som gjaldt en såkalt "storkiosk", og hvor Høyesterett fant at unntaksregelen for kiosker i åpningstidsloven §5 nr 1 ikke fikk anvendelse.
Domfelte legger stor vekt på en uttalelse i lovforarbeidene - Innst O nr 48 - 1984-85 side 11 - hvor flertallet i forbrukerog administrasjonskomiteen uttalte at det med kiosker mentes utsalgssteder som hovedsakelig selger typiske kioskvarer. Uttalelsen er gjengitt i avgjørelsen i Rt-1987-515, og også i byrettens dom i den foreliggende sak. Domfeltes standpunkt er at salget av dagligvarer ikke er til hinder for at unntaksreglene i loven §5 nr 1 og 2 får anvendelse, når det samlede salg ved servicesenteret hovedsakelig gjelder varer som går inn under unntaksreglene. Han gjør videre gjeldende at saken på dette punkt synes å skille seg fra saken i 1987.
Jeg kan ikke slutte meg til dette syn. Når vareutvalget omfatter et bredt spekter av de vanligste og viktigste dagligvarer, kan det etter min mening ikke bli anvendelse for unntaksreglene i §5 nr 1 og 2. Jeg mener å finne støtte for dette i avgjørelsen fra 1987. Etter min mening er det ikke naturlig å forstå åpningstidsloven slik at adgangen til å selge et bredt spekter av dagligvarer uavhengig av lukningsreglene skal stå åpen for den som driver utsalgssted som beskrevet i unntaksreglene i §5, dersom hoveddelen av omsetningen knytter seg til den virksomhet unntaksreglene beskriver. En slik adgang ville i forhold til dagligvareforretningene innebære en forskjellsbehandling som jeg må gå ut fra at lovgiveren ikke har tilsiktet. Det ville også skapes mer uklare grenser som ville vanskeliggjøre praktiseringen av loven.
Etter det som er opplyst for Høyesterett, synes håndhevelsen av åpningstidsloven å ha vært mindre effektiv, blant annet som følge av manglende håndhevelseskapasitet. Jeg kan imidlertid ikke se at dette forhold kan få noen innvirkning på forståelsen av loven.
Etter min mening gir byrettens domsgrunner et fullt tilstrekkelig grunnlag for å prøve lovanvendelsen.
Jeg er enig i flertallets utmåling av boten. Når det drives utsalg i strid med åpningstidsloven, skjer det med sikte på økonomisk gevinst, og det er derfor nødvendig at bøtereaksjonen er følbar.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Holmøy: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er under tvil kommet til samme resultat som førstvoterende. Tvilen knytter seg til spørsmålet om det ikke her bør foretas en vurdering av hele domfeltes virksomhet i relasjon til salget av dagligvarer.
Domfelte driver bensinstasjon og kiosk-salg i tilknytning til denne. Bensinstasjonen er kontraktsmessig forpliktet til å holde åpent også helgedager for salg av bensin. Samtidig selges da kioskvarer, og dessuten de dagligvarer som har ført til byrettens domfellelse.
Etter min mening kunne noe tale for å forstå åpningstidsloven slik at dagligvaresalget kan godtas så fremt dette salget er mindre vesentlig - en bisak - og ikke bare i forhold til vareutvalget, men til domfeltes samlede omsetning - bensinstasjon med kioskutsalg som utgjør et vanlig og naturlig driftsfellesskap. Jeg nevner at salg av en del dagligvarer fra bensinstasjoner med utvidede åpningstider, kan være en hjelp for veifarende.
Jeg er imidlertid kommet til at en slik mer elastisk anvendelse av loven vanskelig lar seg forene med dens ordlyd og forarbeider og heller ikke harmonerer med Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1987-515. Den ville også føre til en forskjellsbehandling av bensinstasjoner med stor og liten omsetning av bensin og kioskvarer.
For Høyesterett er opplyst, og for øvrig også vel kjent, at dagligvarer i atskillig utstrekning selges utenfor tillatte åpningstider fra såkalte storkiosker med eller uten tilknytning til bensinstasjoner. Videre er opplyst at slikt salg bare i begrenset utstrekning fører til rettsforfølgning, og i en del kommuner overhodet ikke. Dette har formentlig, iallfall delvis, sammenheng med ressursproblemer og at kontroll av slikt salg ikke kan være noen prioritert oppgave. Når anmeldelse innløper, er det gjerne andre handlende som har tatt opp forholdet ut fra konkurransehensyn.
Dagens situasjon er da at rettsstridig dagligvaresalg foregår i stor utstrekning, til glede for forbrukerne, men til utvilsom skade for den alminnelige rettsbevissthet. Når det så bare er få blant de mange åpenbare lovovertredere som det reageres mot, kan dette føles som forskjellsbehandling og gi inntrykk av en tilfeldig og vilkårlig rettshåndhevelse. I en tid med trange økonomiske rammer og mange uløste oppgaver synes det samtidig lite realistisk å anta at myndighetene kan eller vil sette inn vesentlig større ressurser for å bekjempe den omfattende ulovlige virksomhet ettersom verken liv, legeme eller helbred og knapt nok samfunnsinteresser settes i fare ved ulovlighetene. Dermed oppstår en ulykkelig situasjon som bryter ned respekten for lovverket.
Jeg nevner for øvrig også, som mindre vesentlig, men uheldig, at nåværende regelverk synes å ha medført til dels nokså subtile sondringer mellom kioskvarer og dagligvarer.
Det er å håpe at disse problemer blir tatt opp av de lovgivende myndigheter.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.