Rt-1989-364
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-14 |
| Publisert: | Rt-1989-364 (84-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Fremleggelse av dokument |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 133 K/1989, jnr 80/1989 |
| Parter: | Heidi Sandbæk) (advokat Knut Lindboe) Ivar Vethe ) mot Letemichael og Ralf Philgren (advokat Svein Kristensen). |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, §374, §137, §179, §189, §335, Barneloven (1981) §36, §37, §41 |
Eremias Melake, født xx.xx.1985, er sønn av en eritreisk asylsøker, Yordanos Kidane. De bodde sammen på det statlige mottaket for asylsøkere på Skaugumåsen kurssenter i Asker. Det er usikkert hvor guttens far oppholder seg og om han lever. Etter at moren døde den 20. januar 1988, ble gutten uten foresatte i Norge. Han har en fetter av mor som bor i Oslo. Fetterens mor, Letemichael Pihlgren, er gift med Ralf Pihlgren og bosatt i Sverige. Den 4. februar 1988 fattet Asker barnevernutvalg vedtak om å overta omsorgen for gutten, og omsorgsovertakelsen ble oppretholdt i vedtak av 22. mars 1988 og gutten ble plassert i fosterhjem. Under saksforberedelsen er det blitt klarlagt at han er fosterhjemsplassert hos Heidi Sandbæk og Ivar Vethe, Oslo, med henblikk på adopsjon.
Etter at moren døde, gjorde Letemichael og Ralf Pihlgren krav på å få omsoren for gutten, og de reiste ved prosesskriv av 22. april 1988 sak ved Asker og Bærum herredsrett med begjæring om overtakelse av foreldreansvaret for ham i henhold til barneloven §36, jfr. §37. Heidi Sandbæk og Ivar Vethe tok til motmæle med krav om at de skulle tilkjennes foreldreansvaret for gutten. Den 24. juni 1988 avsa Asker og Bærum herredsrett kjennelse i saken med slik slutning:
1. Letemichael og Ralf Pihlgren gis foreldreansvaret for Eremias Melake, født xx.xx.1985.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Herredsretten avsa i tillegg kjennelse med slik slutning: "Begjæringen om foregrepet tvangskraft for så vidt angår foranstående kjennelse tas ikke til følge." Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens kjennelse.
Heidi Sandbæk og Ivar Vethe påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett den 25. august 1988, og hovedforhandling er berammet til 15. mars 1989. I forbindelse med behandlingen av saken for herredsretten, ble det fra Letemichael og Ralf Pihlgrens side vist til en utredning, Sammantradesprotokoll, fra Kommundelsnamden Centrum-Apoteksskogen, Arbeidsutskottet, Dnr 390222-6939, inntatt i herredsrettens kjennelse. De har senere bedt svenske myndigheter om en skriftlig bekreftelse på Upplands Vasbys kommunes behandling av saken med henblikk på utredningens kvalitet og omfang. Bekreftelse i brev av 10. oktober 1988 fra de svenske myndigheter ble fremlagt, men adgangen til dette ble bestridt av Heidi Sandbæk og Ivar Vethe. Den 1. mars 1989 skrev Eidsivating lagmannsrett slik til Heidi Sandbæk og Ivar Vethe, representert ved advokat Knut Lindboe: "Forberedende dommer finner ikke grunnlag for å nekte fremleggelse av brev datert 10. oktober 1988, jfr. dok. 38 og 41, idet rettslig avhør nå er utelukket, jfr. tvistemålsloven §197." Heidi Sandbæk og Ivar Vethe har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør gjeldende at avgjørelsen er fattet av forberedende dommer som en formløs beslutning. De kjærende parter er noe i tvil om lagmannsretten har valgt riktig form for sin avgjørelse, og dersom Høyesteretts kjæremålsutvalg skulle komme til at lagmannsretten skulle ha benyttet kjennelse, ber man om at beslutningen blir opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil.
I første rekke er det imidlertid realiteten i beslutningen som angripes. Erklæringen av 10. oktober 1988 er utarbeidet av de samme to saksbehandlere som har utarbeidet en rapport datert 22. mars 1988 som ledet til at de svenske sosialmyndigheter våren 1988 godkjente kjæremålsmotpartene som fosterforeldre til det barn saken gjelder. I saker uten fri rådighet erkjennes det at det kan være grunn til å praktisere tvistemålsloven §197 noe lempeligere enn ellers av hensyn til sakens fulle opplysning. Forholdene omkring godkjennelsen av kjæremålsmotpartene som fosterforeldre synes imidlertid å være godt belyst gjennom det allerede foreliggende bevistilbud. I tillegg til den rapport som foreligger, vil tre norske sosialarbeidere som alle har vært i Sverige og besøkt og hatt samtaler med kjæremålsmotpartene, forklare seg. De har også hatt samtaler med de svenske sosilalmyndigheter om deres arbeid med saken.
Hovedforhandling i lagmannsretten er berammet til 15. og 16. mars 1989, og lagmannsrettens tillatelse til fremleggelse er begrunnet med at rettslig avhør nå er utelukket. En part kan imidlertid ikke gis adgang til å fremlegge erklæringer fordi "rettslig avhørelse ikke kan foretages" så lenge dette skyldes at parten har sittet månedsvis på beviset og først fremlegger det kort tid før hovedforhandling. Kjæremålsmotparten har hatt brevet i sin besittelse i snart fem måneder etter å ha innhentet det på eget initiativ uten at man vet hvilke spørsmål de har bedt besvart. De kjærende parter nektet samtykke til fremleggelse allerede den 20. januar 1988 etter at kjæremålsmotparten hadde bedt om tillatelse til fremleggelse i brev datert 17. januar 1988. Det ville da ha vært tilstrekkelig tid til å begjære bevisopptak i Sverige om nødvendig. Så vidt vites har de to som har underskrevet brevet av 10. oktober 1988 ikke fått noen forespørsel eller gitt uttrykk for at de ikke kan møte som vitner på ordinært vis under hovedforhandlingen. Til støtte for sitt syn viser de kjærende parter til Rt-1979-1693 og Rt-1986-834. De hevder videre at det ikke er grunnlag for å likestille erklæringen med en slik uttalelse som retten, og ikke noen av partene, lar innhente etter barneloven §41.
I tillegg påberopes som anførsel en henvisning til prinsippet i tvistemålsloven §189 samt eventualmaksimen, dvs. det generelle prinsipp om at en part ikke skal ha adgang til til å vente kritikkverdig lenge med å fremlegge bevis eller komme med bevistilbud.
De kjærende parter vil ikke påstå seg tilkjent saksomkostninger i anledning kjæremålet, men vil påstå seg frifunnet for slike så fremt kjæremålsmotpartene skulle kreve seg tilkjent saksomkostninger. Det er lagt ned slik påstand: "Brev av 10. oktober 1988 fra Kommundelskontoret CentrumApotekskogen, Uppland Vasby tillates ikke fremlagt i Eidsivating lagmannsretts ankesak nr. 521/88." Kjæremålsmotpartene, Letemichael og Ralf Philgren, har i tilsvar av 10. mars 1989 gjort gjeldende at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil ved at beslutningen om å tillate fremleggelse av brevet av 10. oktober 1988 er truffet ved formløs beslutning av forberedende dommer. Verken tvistemålsloven §197 eller samme lovs §137 annet ledd krever at en slik beslutning skal treffes ved kjennelse. At det må være adgang til å avgjøre spørsmålet slik det her er gjort av forberedende dommer, fremgår motsetningsvis også av tvistemålsloven §189 og §335.
Når det gjelder realiteten, viser kjæremålsmotparten til at partene tidligere har vært enige om at det i meget stor utstrekning skal kunne fremlegges dokumentasjon både fra norske og svenske sosiale myndigheter. På denne bakgrunn vil det være vanskelig å forstå, ikke bare for lekmenn, at norske barnevernsmyndigheters rapporter om godkjenning av norske fosterhjem skal kunne fremlegges mens rapporter fra svenske myndigheter om godkjennelse av fosterhjem i Sverige skal nektes fremlagt.
Kjæremålsmotpartene bestrider at det brev tvisten gjelder er begjært fremlagt så sent at det ut fra tvistemålsloven §189 og eventualmaksimen kan nektes fremlagt.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts beslutning av 1. mars 1989 stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken er avgjort.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et kjæremål der utvalget har full kompetanse.
Den kjærende part har anført at det kan være noe tvilsomt om en avgjørelse som den foreliggende kan treffes av forberedende dommer og som en formløs beslutning. Utvalget antar at en avgjørelse om ikke å avvise et dokument etter tvistemålsloven §197 må kunne treffes av forberedende dommer etter §374 første ledd og ved beslutning.
Når det gjelder realiteten i beslutningen peker utvalget på at brevet av 10. oktober 1988 etter sitt innhold er en tilleggserklæring til den utredning av 22. mars 1988 fra Upplands Vasby Kommun som allerede foreligger i saken, og som den kjærende part ikke har protestert mot. Brevet av 10. oktober 1988 inneholder i det vesentlige en kortfattet redegjørelse for de svenske regler for "utredningar rorande godkannande av familjehem" samt en bekreftelse av at disse regler er fulgt i dette tilfelle. Siden tilleggserklæringen - brevet - ikke har selvstendig betydning som bevis, men knytter seg til en allerede fremlagt utredning, mener utvalget at det ikke kan nektes fremlagt i saken.
Kjæremålet vil bli forkastet.
I samsvar med kjæremålsmotpartenes påstand utsettes avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.