Rt-1989-377
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-30 |
| Publisert: | Rt-1989-377 (90-89) |
| Stikkord: | Tingsrett, Sivilprosess, Rettslig interesse, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 156 K/1989, jnr 18/1989 |
| Parter: | Helge Krossøy ) (advokat Helge Tveit) Sverre Svendsen) mot Os kommune (advokat Eivind Roll). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Hellesylt, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §180, §373, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3 |
I tvist om veirett mv. mellom Helge Krossøy og Sverre Svendsen på den ene siden og Os kommune på den annen side avsa Midhordland herredsrett 5. desember 1986 dom med slik slutning:
"I Kuvenveien er offentlig langs den strekning der veien ligger på eiendommene gnr. 54 bnr 4 og 71 i Os.
II Os kommune er ikke eiendomsberettiget til grunnen under Kuvenveien på den strekning der veien ligger på eiendommene gnr. 54 bnr. 4 og 71 i Os.
III Saksøkte frifinnes forsåvidt gjelder påstanden om erstatning.
IV Saksomkostninger idømmes ikke."
Helge Krossøy og Sverre Svendsen påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Os kommune erklærte motanke. Gulating lagmannsrett avsa 28. oktober 1988 dom og kjennelse med slik slutning:
Domslutning:
I hovedanken:
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket i hovedanken.
2. Helge Krossøy og Sverre Svendsen bealer in solidum innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom saksomkostninger til Os kommune med kroner 30.000,- - trettitusenkroner -.
I motanken:
1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket i motanken.
2. Os kommune betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom saksomkostninger for lagmannsretten til Helge Krossøy og Sverre Svendsen med kroner 17.570,- syttentusenfemhundreogsyttikroner.
Slutning i kjennelse:
Påstand om fastsettelse av den veibredde som har status som offentlig vei etter veiloven avvises i medhold av tvistemålsloven §54."
Helge Krossøy og Sverre Svendsen påanket 25. november 1988 lagmannsrettens dom til Høyesterett. De erklærte samtidig kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjadt avvisningen og saksomkostningsavgjørelsen i motanken. Os kommune tok til motmæle og påstod anken avvist fordi kravet til ankesum ikke var tilfredsstilt, subsidiært at lagmannsrettens dom ble stadfestet. Kommunen erklærte også aksessorisk motanke med påstand om at kravet om fastsettelsesdom for at Os kommune ikke er eiendomsberettiget til grunnen under Kuvenvegen, skulle avvises, subsidiært at kommunen ble frifunnet. Os kommune krevet dessuten saksomkostninger for alle instanser.
Os kommune tok likeså til motmæle i kjæremålet, og bad om at kjæremålsbehandlingen ble stilt i bero i påvente av avgjørelse i ankesaken. Videre ble bedt om utsettelse m.h.t. fullstendig tilsvar i kjæremålet og det ble varslet motkjæremål m.h.t. lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i hovedanken.
Helge Krossøy og Sverre Svendsen frafalt i prosesskrift 24. januar 1989 den del av anken som gjaldt avvisningsspørsmålet.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 21. februar 1989 ble den del av ankesaken som gjaldt lagmannsrettens avvisningskjennelse hevet, mens anken forøvrig ble nektet fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.
I kjæremålet over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse har Helge Krossøy og Sverre Svendsen blant annet gjort gjeldende: Lagmannsretten har korrekt anvendt tvistemålsloven §180 første ledd både på anken og motanken, men omkostningsoppgaven til de kjærende parters advokat er fraveket uten noen nærmere begrunnelse. Dette umuliggjør en prøvelse av om saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, noe som må lede til at saksomkostningsavgjørelsen oppheves.
Om avvisningsspørsmålet har de kjærende parter blant annet anført: Lagmannsretten har slått fast at Kuvenveien har status som offentlig vei, men den har ikke tatt stilling til om det er kommunal vei, fylkesvei eller riksvei. Veien er undergitt veiloven bestemmelser om offentlige veier blant annet om byggegrenser. Eierne av grunnen som veien går over, må ha krav på å få slått fast omfanget av de rettsvirkninger det har at veien er blitt ansett som offentlig.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Gulating lagmannsretts avvisningskjennelse i sak 105/87 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. Omkostningsavgjørelsen i motanken oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.
Os kommune har tatt til motmæle i kjæremålet og erklært aksessorisk motkjæremål vedrørende saksomkostningsavgjørelsen. Motkjæremålet begrunnes på samme måte som hovedkjæremålet. Det anføres videre at lagmannsretten har fraveket begge prosessfullmektigers omkostningsoppgaver. Når lagmannsretten skjønnsmessig omvurderer omkostningene mellom hovedanke og motanke, krever det ingen begrunnelse ut over den lagmannsretten har gitt. Subsidiært anføres at hvis lagmannsretten har gjort en feil, rammer den begge parter såvidt likt at resultatet likevel må godtas, og atter subsidiært at hvis revisjon skal skje, må den gjelde begge veier. Motanken har hatt liten betydning for sakens totale omfang.
Hva avvisningsspørsmålet angår, har Os kommune vist til at de kjærende parter ikke har definert hvilken veibredde de krever fastsettelsesdom for. Det er følgelig uklart hvilket rettsforhold det kreves dom for, og det må være riktig som lagmannsretten har gjort å bedømme kravet som et krav om å få fastslått et faktisk forhold.
Os kommune har nedlagt slik påstand:
I kjæremålet:
Kjæremålet forkastes.
I motkjæremålet:
Omkostningsavgjørelsen i hovedanken oppheves og hjemvises til ny behandling.
Saksomkostninger.
Os kommune tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet med kr. 1.500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler først kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse om å avvise påstanden om fastsettelse av veibredden. Den prinsipale påstand i hovedanken gikk ut på at Kuvenveien over gnr 54 bnr 4 og 71 i Os er privat vei og subsidiært at veibredden "skal være 2 meter eller slik retten fastsetter." De kjærende parter fikk ikke medhold i den prinsipale påstand - veien ble ansett å være offentlig. Den subsidiære påstand ble, som nevnt, avvist idet lagmannsretten så det slik at "ankepartene i realiteten krever fastsettelsesdom for et faktisk forhold, hvilket det ikke er anledning til etter tvistemålsloven §54".
Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette.
Det var uenighet mellom partene om veibredden. Det fremgår videre av de ankende parters anførsler for lagmannsretten at de mente at den faktiske veibredde idag ikke kunne være avgjørende. Under henvisning til et lensmannsskjønn i 1937 aksepterte de at veibredden er 2,5 m, men hevdet at når veien ved utkjøring senere er seget, gir dette ingen rettigheter for merarealet. De kjærende parter er således uenig med lagmannsretten når den - såvidt forstås i tråd med motpartens anførsel - uttaler at "Statusvurdering etter veiloven gjelder veien med tilhørende grøfter etc slik den ligger der.....".
I kjæremålserklæringen er fremholdt at bredden på en offentlig vei bl a er av betydning for veiloven restriksjoner m.h.t. byggegrenser o.l. De kjærende parter hevder derfor å ha rettslig interesse i å få fastslått veibredden.
Utvalget finner at når det som her ikke bare er uenighet om veibredden, men også om de rettslige prinsipper for fastsettelsen av bredden på veien og det videre må legges til grunn at de kjærende parter har rettslig interesse knyttet til avgjørelsen, skulle den subsidiære påstand ikke vært avvist. Avvisningskjennelsen må derfor oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
For så vidt angår lagmannsrettens omkostningsavgjørelser har Helge Krossøy og Sverre Svendsen påkjært avgjørelsen i motanken, og Os kommune har angrepet avgjørelsen i hovedanken. Fra begge sider er anført at lagmannsretten verken har redegjort for eller begrunnet hvorfor partenes omkostningsoppgaver er fraveket.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelser i hovedanken og motanken må oppheves. Retten er riktignok ikke bundet av de innleverte omkostningsoppgaver, men dersom retten "fraviker de beløp som finnes i vedkommende parts oppgave eller det for retten er uenighet mellom partene om beløpets størrelse, vil det være naturlig at retten kort begrunner sin avgjørelse av hensyn til kjæremålsadgangen", jf Ot prp nr 30 (1972-73) side 9. I praksis har det ikke vært stillet store krav til begrunnelsen, jf Rt-1985-236, men i dette tilfelle er det overhodet ikke gitt noen begrunnelse.
Kjæremålet fra Krossøy og Svendsen har ført frem, og de må tilkjennes omkostninger for utvalget. Omkostningene finnes passende å kunne settes til 2.000 kroner.
Også kommunens motkjæremål over omkostningsavgjørelsen i hovedanken har ført frem, men kommunen har ikke krevet saksomkostninger for så vidt angår motkjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.