Rt-1989-497
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-13 |
| Publisert: | Rt-1989-497 (143-89) |
| Stikkord: | Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 186 K/1989, jnr 67/1989 |
| Parter: | Martha W Stølen (advokat Jørgen S Furst) mot Per Edv Ulriksen (advokat Pål Eide). |
| Forfatter: | Justitiarius Sandene, Schweigaard Selmer, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §22, Bygningsloven (1965) §98, §23, §404, Tvistemålsloven (1915), Plan- og bygningsloven (1985) §98 |
Ved stevning 14. oktober 1988 til Setesdal herredsrett reiste Martha W Stølen sak mot Per Edv Ulriksen, Grimstad, med krav om erstatning inntil kr 250.000. Kravet er i stevningen begrunnet med at Per Edv Ulriksen, som ansvarshavende for oppføring av enebolig for Martha W Stølen, ikke har overholdt sine forpliktelser på byggeplassen mht jevnlig fremmøte og tilstedeværelse, slik at boligen nå fremstår i svært mangelfull stand.
Stevningen er under henvisning til tvistemålsloven §22 inngitt i den rettskrets der eiendommen ligger. Saksøkte, Per Edv Ulriksen, bor i en annen rettskrets.
Uten å la stevningen forkynne for saksøkte, avsa Setesdal herredsrett 19. oktober 1988 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Herredsrettens begrunnelse for å avvise saken er at tvistemålsloven §22 ikke kommer til anvendelse. Herredsretten har heller ikke funnet at tvistemålsloven §23 er anvendelig.
Martha W Stølen påkjærte herredsrettens kjennelse til Agder lagmansrett som 6. januar 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Setesdal herredsretts kjennelse stadfestes"
Saksforholdet for øvrig fremgår av de nevnte kjennelser.
Martha W Stølen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Hun hevder at lagmannsretten har lagt til grunn en feilaktig fortolking av tvistemålsloven §22. Hun viser til sine anførsler i kjæremålet til lagmannsretten og anfører spesielt under henvisning til Rt-1987-863 at tvistemålsloven §22 må gjelde uansett grunnlaget for erstatningskravet.
Det anføres videre at det her dreier seg om skader som direkte er påført eksisterende boligeiendom under ombygging/restaurering som følge av at motparten ikke har fulgt opp sine kontraktsforpliktelser. Martha W Stølen gjør subsidiært gjeldende at tvistemålsloven §23 medfører at Setesdal herredsrett er rett verneting.
Martha W Stølen har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes for Setesdal herredsrett.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Per Edv Ulriksen har tatt til motmæle. Han hevder at såvel herredsretten som lagmannsretten har lagt til grunn en korrekt forståelse av tvistemålsloven §22 første ledd. Ulriksen bestrider for øvrig at han er ansvarlig for feil og mangler som er oppstått i Martha W Stølens bolighus. Han har etter avtalen forpliktet seg til å levere et byggesett, samt å være bygningsansvarlig. Huset skulle oppføres av Martha Stølens samboer. Ved inspeksjoner oppdaget og påpekte Ulriksen at det var alvorlige feil og mangler ved de bygningsarbeider som ble prestert. Det vil således bli et spørsmål om hvilke kontrollfunksjoner en ansvarshavende har, og om han har oppfult disse eller ikke. Per Edv Ulriksen bestrider også at tvistemålsloven §23 gir anledning til å anlegge sak ved den faste eiendoms verneting i det foreliggende tilfelle.
Per Edv Ulriksen har nedlagt slik påstand: "Agder lagmannsretts kjennelse av 6. januar 1989 stadfestes og Per Edv Ulriksen tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det gjelder her et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder i første rekke lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §22.
Den kjærende part reiste sak for herredsretten med påstand om erstatning for mangler ved en oppført bolig, fordi kjæremotparten - som ansvarshavende etter bygningsloven §98 - ikke hadde overholdt sine forpliktelser med jevnlig fremmøte og tilstedeværelse på byggeplassen.
Det heter i tvistemålsloven §22 første ledd at søksmål "om erstatning for skade på fast eiendom må reises i den rettkrets hvor eiendommen ligger". Lagmannsretten har uttalt i sin kjennelse:
"Tvistemålsloven §22 taler uttrykkelig om "skade paa fast eiendom". I dette må etter rettens oppfatning ligge at det foreligger en fysisk skade som er tilføyd den faste eiendom, jfr. Altens kommentarutgave til tvistemålsloven (1954-utg) 36, jfr. 17.
Etter kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inntatt i Rt-1987-863, vil også erstatning innenfor kontraktsforhold omfattes av den særlige vernetingsregel i tvistemålsloven §22, så framt det dreier seg om skade som er tilføyd fast eiendom. Den nevnte kjennelse gjaldt krav i henhold til en forsikringsavtale på bakgrunn av en inntrådt vannskade på eiendommen.
Den foreliggende sak atskiller seg fra saken i Rt-1987-863 bl.a. ved at det sentrale i foreliggende sak er saksøktes angivelig manglende oppfyllelse av et arbeidsoppdrag, som har resultert i feil og mangler ved huset."
Lagmannsretten fant at en naturlig fortolking av ordlyden i §22 ikke tilsa bruk av den særlige vernetingsregel i dette tilfelle.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten ikke har tolket tvistemålsloven uriktig når den har lagt til grunn at loven uttrykk " erstatning for skade på fast eiendom " ikke omfattes av slikt erstatningskrav som den kjærende part her gjør gjeldene.
Kjæremålsutvalget er også enig med lagmannsretten i at kjennelsen i Rt-1987-863 gjelder et tilfelle som ikke er sammenlignbart med det foreliggende når det gjelder forholdet til tvistemålsloven §22.
Subsidiært hevder den kjærende part i prosesskrift til kjæremålsutvalget at Setesdal herredsrett er rett verneting etter tvistemålsloven §23. Lagmannsretten uttaler i kjennelsen at det ikke er hevdet at den fakultative vernetingsbestemmelse i §23 kommer til anvendelse. Det samme er også uttalt av den kjærende part i kjæremålserklæringen til lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke tolket tvistemålsloven §23, og utvalget har følgelig ikke noen tolking som kan prøves. Det er heller ikke noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling når §23 ikke er tolket.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Omkostningene settes til 1.200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.