Rt-1989-622
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-01 |
| Publisert: | Rt-1989-622 (183-89) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 80B/1989, snr 76/1989 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Petter J Johnsen) mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Gjølstad, Langvand, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §56, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §229, §231, §232, §62, §63, §31 |
Dommer Skåre: Hålogaland lagmannsrett avsa 18. februar 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §231, første straffalternativ, jfr. §232, annet straffalternativ, straffeloven §229, annet straffalternativ, og veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. annet og tredje ledd, jfr. §22 første ledd og §24 første ledd første punktum, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd og §56 nr. 2 til fengsel i 1 -ett- år og 6 -seks- måneder. I straffen fragår 270 -tohundreogsytti- dager for utholdt varetekt.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen ble avsagt under dissens fra en av de tre fagdommere. Han var enig med flertallet i at det forelå særdeles formildende omstendigheter, men fant at vilkårene for anvendelse av straffeloven §56 nr 2 for øvrig ikke var til stede. Han stemte derfor for at straffen skulle settes til 2 år og 1 måned, som var minimumsstraffen i det foreliggende tilfelle.
Statsadvokaten i Nordland har etter pålegg fra Riksadvokaten påanket dommen. Anken gjelder straffutmålingen. Det anføres at det ikke foreligger slik sterk nedsettelse av bevisstheten at straffeloven §56 nr 2 kan anvendes og at det iallfall ikke foreligger særdeles formildende omstendigheter.
Jeg er under tvil kommet til at anken bør forkastes.
Domfelte ble kjent skyldig i å ha skadet sin søster med slag med en metallstang. I tiltalebeslutningen er angitt at søsteren ble 100 prosent arbeidsufør på grunn av lammelser, men hennes situasjon er senere blitt bedre. Etter å ha skadet søsteren, skadet han sin ektefelle - også dette ganske alvorlig - før han kjørte bort i bil. En stund før handlingene fant sted hadde han drukket et betydelig kvantum brennevin. Promilleprøve tatt 1 1/2 time etter kjøringen viste 1.29.
De to oppnevnte psykiatrisk sakkyndige uttalte i sin første erklæring, at domfelte på tiden for handlingene ikke hadde vært sinnsyk, bevisstløs eller lidd av "forbigående sterk innsnevring av bevisstheten". Om denne del av konklusjonen uttalte Den rettsmedisinske kommisjon:
"Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe er, på grunnlag av erklæringen, av den oppfatning at observanden må oppfattes som lidende av en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten, da hans erindring av de straffbare forhold er meget mangelfull. De straffbare forhold virker også sterkt umootivert. De sakkyndige bes revurdere konklusjonen."
I en tilleggserklæring gikk de sakkyndige nærmere inn på visse utsagn som domfelte ifølge vitner skulle ha kommet med, og som etter de sakkyndiges mening kastet lys over hva domfelte husket av handlingene umiddelbart etter at de hadde skjedd. De opprettholdt sin tidligere konklusjon. Tilleggserklæringen førte ikke til bemerkninger fra Den rettsmedisinske kommisjon.
Lagmannsretten har i sin dom gjennomgått de vitneprov som kan kaste lys over spørsmålet om domfeltes bevissthetsnivå på tiden for de straffbare handlinger. Den kommer i denne forbindelse inn på et vitneprov som de sakkyndige ikke har nevnt. Når lagmannsrettens flertall som konklusjon sier at den ut fra en totalvurdering er kommet til at "tiltalte... har handlet under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten", må det etter min mening oppfattes som en sammenfattende vurdering av bevisførselen, kombinert med at tvil om bevissthetsgraden skulle komme tiltalte til gode. Jeg er under en viss tvil kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering.
Med det utgangspunkt som her er nevnt har lagmannsretten med rette lagt til grunn at straffeloven §56 nr 2 kunne anvendes, forutsatt at det også forelå særdeles formildende omstendigheter jf her blant annet Rt-1984-979 om anvendelse av bestemmelsen ved bevissthetsnedsettelse.
Spørsmålet om særdeles formildende omstendigheter er til stede, har den samlede rett besvart bekreftende på under henvisning til hans livssituasjon og til at han ikke tidligere hadde vist voldstendenser. Jeg finner å kunne slutte meg til dette. Både de sakkyndige og Den rettsmedisinske kommisjon peker på at handlingene virker helt umotiverte. Jeg viser ellers til at domfelte ble løslatt ved avsigelsen av dommen i lagmannsretten og at han nå har fått arbeid igjen innenfor sitt tidligere yrke.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.