Rt-1989-685
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-19 |
| Publisert: | Rt-1989-685 (197-89) |
| Stikkord: | Narkotika, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. juni 1989 i l.nr. 93 B/1989. |
| Parter: | Statsadvokat Pål S. Berg, aktor mot 1. A (forsvarer advokat Ole Jakob Bae) 2. B (forsvarer advokat Ole Jakob Bae) 3. C (forsvarer advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Backer, Halvorsen, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §54, §62, §64, Fengselsloven (1958) §41 |
Dommer Skåre: Eidsivating lagmannsrett avsa 27. februar 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1944 dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 første og tredje ledd, jfr. femte ledd, straffeloven §162 annet ledd jfr. første ledd jfr. femte ledd (tre tilfeller) og straffeloven §162 første ledd (to tilfeller), sammenholdt med straffeloven §62 og §64 annet ledd til en straff av fengsel i 16 - seksten - år med fradrag av 267 - tohundreogsekstisyv - dagers varetektsopphold. Straffen er en fellesstraff med reststraffen på 2 år og 121 dager, jfr. Eidsivating lagmannsretts dom av 12. januar 1984, jfr. straffeloven §54 nr. 3, jfr. fengselsloven §41.
Han dømmes til å tåle inndragning av kr 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §34, jfr. §37d.
2. B, født xx.xx.1948 dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 første og tredje ledd, jfr. femte ledd og straffeloven §162 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. femte ledd, jfr. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 12 - tolv - år med fradrag av 267 - tohundreogsekstisyv - dagers varetektsopphold.
3. C, født xx.xx.1951 dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 første og tredje ledd jfr. femte ledd og straffeloven §162 annet ledd jfr. første ledd, jfr. femte ledd jfr. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 12 - tolv - år med fradrag av 267 - tohundreogsekstisyv - dagers varetektsopphold.
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner. For domfelte nr. 1 stemte en av meddommerne for en straff av fengsel i 18 år.
Alle de tre domfelte anket på stedet over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. For domfelte nr. 1 er saksbehandlingsanken frafalt i en etterfølgende ankestøtte fra forsvareren, men her er det også anket over inndragningens størrelse. I en ankestøtte for domfelte nr. 2 er både saksbehandlingsanken og lovanvendelsesanken frafalt. Det foreligger ingen ankestøtte for domfelte nr. 3, men som jeg skal komme tilbake til, er det også for hans vedkommende reelt sett bare straffutmålingsanken som har interesse.
For domfelte nr. 1 ble det stilt spørsmål om han hadde innført eller medvirket til innførsel av "ca. 1,4 kilo heroin eller en del av dette". Det ble stilt tilleggsspørsmål om denne overtredelse gjaldt "et meget betydelig kvantum". Begge spørsmål ble av lagretten besvart bekreftende. Det er dette som ga grunnlag for at domfelte nr. 1 ble dømt for overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd.
Forsvareren for denne domfelte har vist til at spørsmålet om anvendelsesområdet for §162 tredje ledd ble berørt under sakens behandling for lagmannsretten og at følgende ble protokollert fra lagmannens rettsbelæring:
"Det har vært anført at A ihvertfall bare medvirket til innførsel av 500 gram heroin og at dette ikke rammes av straffeloven §162 tredje ledd fordi det ikke er et meget betydelig kvantum i lovens forstand. Her gjelder det heroinbase på mellom 42 og 66 vektprosent, gjennomsnittlig 52 prosent. Med slikt stoff i hendene på et nærmest profesjonelt salgsapparat vil spredningsfaren og skademulighetene være meget store og 500 gram ansees som et meget betydelig kvantum. Jeg minner om at det må foretas en totalvurdering av kvantum og stoffets art og vurderingene må falle slik ut at det totalt sett er rimelig å anvende tredje ledd på forholdet."
Fra forsvarerens side er anført at §162 tredje ledd er forutsatt reservert for de helt ekstraordinære tilfeller og at den nedre grense for anvendelsen av bestemmelsen etter lagmannens rettsbelæring blir trukket for lavt. Det er i denne forbindelse vist til avgjørelsen i Rt-1988-314, herunder til at for en av de domfelte i denne saken ble §162 tredje ledd ikke bragt til anvendelse til tross for at han ble funnet skyldig i innførsel av 600 gram heroin. Det er også satt spørsmålstegn ved berettigelsen av å vektlegge momenter som spredningsfare og skademuligheter.
Jeg er kommet til at lovanvendelsesanken må forkastes.
Etter ordlyden i §162 tredje ledd kommer bestemmelsen til anvendelse når overtredelsen gjelder "et meget betydelig kvantum". Uttrykksmåten er altså noe forskjellig fra den man finner i et annet ledd, som bestemmer at det ved avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov særlig skal legges vekt på "hva slags stoff den gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter". Etter min mening er det naturlig at de to bestemmelser ses i sammenheng, slik at de momenter som kan ha betydning i forhold til annet ledd, også har betydning for avgrensingen av tredje ledd. Dette har støtte i forarbeidene til endringsloven i 1984 for så vidt som det forutsettes at stoffets art må ha betydning også ved anvendelsen av tredje ledd, se NOU 1982:25 43 hvor stoffets farlighetsgrad særskilt er nevnt. Det er da etter min mening heller ikke grunn til å se bort fra "overtredelsens karakter" eller andre momenter som er av betydning i forhold til annet ledd. På den annen side bør kvantum og stoffets farlighetsgrad være de sentrale momenter når man skal trekke den nedre grense for tredje ledd.
Som nevnt av forsvareren ble spørsmålet om den nedre grense for tredje ledd behandlet av Høyesterett i Rt-1988-314 - en avgjørelse som for øvrig synes å bygge på de generelle synspunkter som jeg allerede har gjort rede for. For tre av de domfelte ble spørsmålet drøftet i forhold til innførsel av 750 gram heroin. I den saken var det imidlertid spørsmål om dette var et for lavt kvantum tatt i betraktning at det dreide seg om heroin av langt svakere styrkegrad enn i vår sak. Selv om den dårlige kvalitet ble tillagt begrenset vekt ved vurderingen, kan jeg imidlertid ikke se at de 750 gram det var tale om var forutsatt å skulle representere noe kvantumsmessig minimum. Den omstendighet at den fjerde tiltalte alene ble dømt for overtredelse av §162 annet ledd for innførsel av 600 gram, kan heller ikke ha særlig vekt. Spørsmålet om anvendelse av tredje ledd var ikke reist for hans vedkommende, og det må ha hatt en viss betydning at stoffet var av dårlig kvalitet. Det foreligger heller ikke andre rettsavgjørelser av direkte betydning for hvor den nedre grense for tredje ledd bør trekkes.
I lovforarbeidene er uttalt at tredje ledd retter seg mot "storhandel" med narkotika, og at bestemmelsen tar sikte på "ekstraordinære" eller "særlig graverende" tilfeller, se NOU 1982: 25 43 og Ot.prp. nr. 23 (1983-84) 29. Det må dessuten være forutsatt at bestemmelsen skal ses i sammenheng med annet ledd, slik at det blir et rimelig anvendelsesområde for begge bestemmelser.
I det foreliggende tilfelle er lagmannens rettsbelæring knyttet til 500 gram heroin av god kvalitet. Jeg mener at det er berettiget å trekke grensen så vidt lavt som dette. Lovanvendelsesanken må derfor forkastes for så vidt gjelder domfelte nr. 1.
For domfelte nr. 2 og 3 gjaldt spørsmålet innførsel av ca. 1,4 kilo heroin, d.v.s. uten reservasjon for "eller en del av dette". For disse to kan det ikke reises noen tvil om lovanvendelsen, og saksbehandlingsanken for nr. 3 er ikke konkretisert.
Også straffutmålingsanken må etter min mening forkastes.
Domfelte nr. 1 har fra tidligere en rekke dommer for vinningsforbrytelser, og de to siste dommer - fra 1978 og 1984 - gjelder også innførsel av betydelige kvanta harde narkotiske stoffer. Den første av disse to dommer gjaldt også omsetning. Domfelte nr. 1 i vår sak ble i denne dommen betraktet som hovedmannen i omsetningsvirksomheten, og lagmannsretten uttalte da "at han ved videresalg har benyttet personer som på grunn av sin avhengighet av narkotika lett er blitt mer eller mindre viljeløse redskaper for ham".
Ved de to nevnte dommer fikk han henholdsvis 8 og 7 års fengsel.
Det var under soning av den sistnevnte dom at han ble kjent med en medfange som kunne sette ham i forbindelse med en som kunne skaffe heroin. Dette førte til et møte i mai 1988 - kort etter løslatelsen - med de to israelske statsborgere som er domfelt som nr. 2 og 3. Disse ankom til Norge i begynnelsen av juni med ca. 1,4 kg. heroin. Domfelte nr. 1 er av lagmannsretten under straffutmålingen ansett skyldig i medvirkning til innførsel av hele dette partiet. Dessuten er han kjent skyldig i oppbevaring og salg av betydelige kvanta heroin som dels må stammme fra andre kilder enn det importerte hovedkvantum. Ved arrestasjonen i begynnelsen av juni hadde han rukket å etablere et salgssted og et korps av underselgere i et antall av minst 24. Straffen inkluderer for øvrig reststraff med 2 år og 121 dager etter prøveløslatelsen 16. mars 1988.
Når domfelte nr. 1's virksomhet med narkotika ses i sammenheng, har lagmannsretten etter min mening ikke gitt ham en uforholdsmessig streng straff.
For domfelte nr. 1 har lagmannsretten foretatt inndragning med et beløp som tilsvarer det oppgjør domfelte antas å ha fått ved omsetning av heroin. Forsvareren har anført at inndragningen bør begrenses til verdien av de gjenstander og penger som er beslaglagt hos domfelte, d.v.s. til 140.000,- eller 150.000,- kroner, da domfelte ikke har mulighet for å betale mer. Jeg viser til at det også i andre narkotikasaker er foretatt inndragning av vinning ut over det som kan dekkes gjennom foretatte beslag, og finner ikke grunn til å foreta noen nedsettelse.
Når det gjelder de domfelte nr. 2 og 3 foreligger det sparsomme opplysninger om tidligere virksomhet, men det synes åpenbart at de ikke er tilfeldige redskaper i den internasjonale narkotikatrafikk. Det er anført i anken fra domfelte nr. 2 at domfelte nr. 3 må anses som hovedmannen av de to. Det er imidlertid ikke fremkommet noe som kan underbygge dette, og som lagmannsretten legger jeg til grunn at de i utgangspunktet må bedømmes likt.
For begge er blitt påberopt at de er syke og at de på grunn av språkvanskeligheter har særlig store påkjenninger ved opphold i norsk fengsel. Ved så alvorlige narkotikalovbrudd som dette kan imidlertid ikke slike forhold ha stor vekt, og jeg finner at heller ikke for deres vedkommende er straffen uforholdsmessig streng.
Det samlede varetektsfradrag er i dag 379 dager for alle de tre domfelte.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
I fengselsstraffen fragår for alle de tre domfelte i alt 379 - trehundreogsyttini - dager for varetektsfengsel.