Rt-1989-723
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-28 |
| Publisert: | Rt-1989-723 (202-89) |
| Stikkord: | Narkotika |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 99B/1989, snr 135/1989. |
| Parter: | Aktor statsadvokat Lars Frønsdal mot 1. A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) 2. B (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Backer, Halvorsen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §341, §12, §257, §258, §333, §340, §49, §54, §62, §63, §64, Fengselsloven (1958) §41, Legemiddelloven (1964) §22, §43, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §5, §340, §347 |
Dommer Christiansen: Gulating lagmannsrett avsa 15. mars 1989 dom med denne domsslutning:
"1. A dømmes for overtredelser av straffeloven §162 første ledd, jfr. annet ledd, jfr. femte ledd, §162 første ledd samt legemiddelloven §43, annet ledd, jfr. §22 første ledd, jfr. straffeloven §62 og §63 annet ledd, og som fellesstraff jfr. fengselloven §41, jfr. straffeloven §54 nr. 3 til en straff av fengsel i 4 - fire - år, hvorfra går 259 dager for utholdt varetektsfengsel.
Hun dømmes til å tåle inndragning av kr. 44.623,90 innestående på konto nr. - - - i Bergen Bank og konto nr. - - - serie 71 i Postsparebanken samt kr. 63.567,- i kontanter og hennes andel i leilighetsbevis nr. - - - i X på Z.
2. B dømmes for overtredelser av straffeloven §162 første ledd, jfr. annet ledd, §162 første ledd, §258, jfr. §257, §258, jfr. §257, jfr. §49, legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §22, første ledd, straffeloven §333, 1. straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd og §24, første ledd, 1. pkt, jfr. straffeloven §62 og §63 annet ledd, og som fellesstraff jfr. fengselloven §41, jfr. straffeloven §54 nr. 3 til en straff av fengsel i 7 - sju - år, hvorfra går 260 dager for utholdt varetektsfengsel.
Han dømmes til å tåle inndragning av kr. 110.745,63 innestående på konto nr. - - - i Fokus Bank og konto nr. - - - i Sunnmørsbanken og konto nr. - - -, serie 71 i Postsparebanken, samt kr. 63.567,- i kontanter og hans andel i leilighetsbevis nr. - - - i X på Z."
Dommen er avsagt under dissens, idet en lagdommer og et lagrettemedlem stemte for at straffene skulle være henholdsvis på 3 og 6 år.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Det følger av disse at det i domsslutningene for begge domfelte også skulle vært vist til straffeloven §12 nr 3 bokstav a, da ervervet av amfetaminen fant sted i utlandet. Videre skulle det for Bs vedkommende også vært vist til straffeloven §64, da de fleste av de handlinger han nå dømmes for er begått før Bs siste dom; se dom av Bergen byrett av 9. mai 1988 på fengsel i 120 dager.
B har anket over straffutmålingen, som han mener er for streng. Hordaland statsadvokatembeter har anket over dommen for begge de domfelte for å få straffene skjerpet. A har inngitt motanke i medhold av strpl §340 for å få straffen nedsatt.
As forsvarer har utenom anken gjort gjeldende at påtalemyndighetens anke i forhold til henne er for sent fremsatt, jf strpl §341 siste ledd. Det pekes på at da statsadvokaten tok ut anken på fristens siste dag 29 mars, ble ankeerklæringen overlatt til politiet i Bergen til forkynnelse. B satt da fengslet i Bergen, slik at forkynnelsen for ham er korrekt. Domfelte A var imidlertid på dette tidspunkt overført fra Bergen til varetektsfengsel i Kristiansand, og forkynnelsen for henne skjedde 31. mars, dvs etter utløpet av ankefristen. Forsvareren har under henvisning til avgjørelsen i Rt-1976-404 nedlagt påstand om at påtalemyndighetens anke avvises. Dette vil medføre at også motanken bortfaller, jf straffeprosessloven §340 annet ledd.
Jeg finner at avvisningspåstanden ikke kan føre frem.
Det er etter det opplyste uklart når ankeerklæringen av politiet i Bergen ble oversendt Kristiansand politikammer, eller m.a.o om dette skjedde rettidig allerede 29. mars. Under enhver omstendighet er det på det rene at statsadvokaten var ukjent med at A var overført til varetekt i Kristiansand, og jeg kan heller ikke se at denne uvitenhet kunne bebreides ham. Heri atskiller nærværende sak seg fra saken i Rt-1976-404. Ankeerklæringen bør derfor i alle tilfelle godtas etter straffeprosessloven §347.
Hva så gjelder ankene over straffutmålingen, bemerker jeg at det for begge de domfelte er tale om meget alvorlige narkotikaforbrytelser. Selv om begge også er domfelt for andre straffbare handlinger, er det innførslen og omsetningen av amfetamin som vil være utslagsgivende for størrelsen av straffen.
For Bs vedkommende gjelder domfellelsen for det første innførsel av ca 500 g amfetamin i januar 1988 og salg av den alt overveiende del av partiet. Dernest er han dømt for innførsel av ca 1 kg amfetamin i april 1988 og også her for salg av den alt overveiende del. I begge tilfelle medførte salget betydelige inntekter.
A er dømt for å ha vært sammen med B om forbrytelsen vedrørende 1 kg amfetamin.
Lagmannsrettens straffutmålingsgrunner er meget knappe.
Den samlede rett bygger på at turen til Brussel eller Amsterdam i april 1988 ble planlagt i fellesskap og at begge de to var delaktige i kjøp, innførsel og videresalg av amfetamin. Rettens flertall uttaler så at "B må dog anses for å ha vært den ledende", mens mindretallet uttaler at A "...finnes å ha spilt en underordnet medvirkningsrolle i forhold til den andre tiltalte, som hun i egenskap av samboer sto i et avhengighetsforhold til".
As forsvarer har i sin prosedyre i tilknytning til disse bemerkninger fra mindretallet, særlig fremhevet at hennes medvirkning må ha vært av underordnet betydning i forhold til Bs forbrytelse.
Det hadde vært ønskelig om lagmannsretten hadde vært mer utførlig i sine straffutmålingsbetraktninger på dette punkt. Jeg kan imidlertid ikke se at Høyesterett har grunnlag for å fravike den vurdering som ligger i lagmannsrettens forskjellige straffutmålinger for de to.
Ved straffutmålingen må det ellers tas hensyn til at A tidligere har tre dommer etter straffeloven §162 annet ledd. B er meget tungt belastet med hele 18 dommer, dog er han ikke tidligere dømt for befatning med narkotika. Begge har videre lange reststraffer: B 252 dager og A 244.
Det er meget alvorlige forhold de to er dømt for, og straffene må bli strenge. Det er derfor ikke grunnlag for å sette straffene ned. Jeg kan på den annen side heller ikke se at det er grunn til å skjerpe lagmannsrettens straffutmålinger.
For ordens skyld nevner jeg at statsadvokaten i sin anke også har gjort gjeldende at det var uriktig av lagmannsretten bare å betrakte overtredelsene av vegtrafikkloven som skjerpende omstendigheter etter straffeloven §63 annet ledd, jf Bs tidligere dommer. Jeg er enig med statsadvokaten, men spørsmålet får ingen betydning for straffutmålingen. Heller ikke har det her noen betydning at straffeloven §64 skulle vært anvendt for Bs vedkommende.
A har etter dommen sittet ytterligere 105 dager i varetekt, slik at varetektsfradraget for henne blir på ialt 364 dager. B er etter lagmannsrettens dom overført til soning av den før nevnte byrettsdom på 120 dager, slik at han tilkommer ytterligere 28 dager i varetektsfradrag, altså et samlet fradrag på 288 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
I As fengselsstraff fragår ialt 364 - trehundreogsekstifire - dager for varetektsfengsel.
I Bs fengselsstraff fragår ialt 288 - tohundreogåttiåtte - dager for varetektsfengsel.