Rt-1989-880
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-08-31 |
| Publisert: | Rt-1989-880 (306-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 369 K/1989, jnr 192/1989 |
| Parter: | Dingstad & Dingstad A/S (advokat Torvald H Brinch) mot Tore Simensen (advokat Liv Clemetsen). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §86, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, §191, §404, §87, §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Mellom partene Dingstad & Dingstad A/S og Tore Simensen hadde det versert sak med krav om utkastelse av Tore Simensen. Denne hadde på sin side reist sivil sak om husleieforhold mot Dingstad & Dingstad A/S. I dette sivile søksmål hadde Simensen påstått seg berettiget til uoppsigelig leiekontrakt frem til 15. januar 1990, og påstått seg fritatt for å betale husleie i ett år. Dette krav var begrunnet i utbedringsarbeider han skulle ha utført ved boligen.
I ny sak om utkastelse av Simensen inngitt partene 27. oktober 1988 rettsforlik, med følgende bestemmelser:
"1. Av husleierestanse pr. 1. november 1988 kr. 20.000, frafaller saksøkeren kr 11.000,-. Restbeløpet kr. 9.000,- blir å betale av saksøkte senest 14 dager fra dags dato.
2. Saksøkte forplikter seg til å betale kr. 2.000,- i leie pr. mnd. fra 1. november 1988. Første forfall 1. november 1988. Hvis utleier øker leien overfor saksøkeren, forplikter saksøkte seg til å betale økningen fra og med økningsdato.
3. Saksøkte forplikter seg til å fraflytte eiendommen senest 15. januar 1990, og aksepterer i den forbindelse utkastelse i h.t. tvangsloven §3 nr. 9 hvis fraflytting ikke skjer. Leieforholdet er oppsigelig fra saksøktes side med 30 dagers varsel i leietiden.
4. Sak nr. D 42/88 v/Asker og Bærum namsrett og sak nr. A 75/88 v/Asker og Bærum herredsrett heves som forlikte, idet hver av partene bærer sine omkostninger i begge saker, og felles prosesskrift herom sendes herredsretten."
Ved kjennelse av 27 oktober 1988 ble saken hevet som forlikt.
Da Tore Simensen ikke oppfylte betalingsforpliktelsen i henhold til rettsforlikets punkt 1, fremsatte Dingstad & Dingstad A/S 23. november 1988 påkrav om innbetaling av beløpet. I påkravet var uttalt: "Husleierestansen med 15% rente fra 11. ds må være innbetalt innen 14 dager fra mottakelsen av dette påkrav". Det var videre uttalt at unnlatelse av å betale innen fristen ga rett til å kreve utkastelse.
Det ble opplyst at kr 8.000,- ble betalt innen fristen, men at det fortsatt gjensto kr 1.000,-. Ut fra dette ble Tore Simensen begjært utkastet fra leiligheten i Vollsveien 83, 1342 Jar. Restbeløpet på kr 1.000,- ble først betalt i rettsmøte i Asker og Bærum namsrett 20. april 1989.
Asker og Bærum namsrett avsa den 21. april 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Tore Simensen kastes ut av bolig i Vollsvn. 83, 1342 Jar.
2. Tore Simensen tilpliktes å betale kr. 7.000,- kronersyvtusen 00/100 - i saksomkostninger til Dingstad & Dingstad A/S innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Namsretten la til grunn at manglende betaling til tross for påkrav, gjorde at Simensen ikke lenger hadde noen hjemmel til å fortsette å bo i boligen, og at vilkårene for utkastelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd således var til stede.
Tore Simensen påkjærte kjennelsen til lagmannsretten. I kjæremålserklæringen ble partenes rettsforlik gjengitt. Det ble gjort gjeldende at den kjærende part ved betalingen av restbeløpet under rettsmøtet hadde opppfylt rettsforliket. Han gjorde dessuten gjeldende motkrav på grunn av arbeider utført i boligen, også etter inngåelsen av rettsforliket. Han hevdet også at kr 1.000,- er et meget lite beløp, og at det således ikke foreligger noe vesentlig mislighold.
Dingstad & Dingstad A/S gjorde i tilsvar til lagmannsretten gjeldende at Simensen ikke hadde betalt innen utløpet av påkravsfristen, og at det derfor forelå utkastelsesgrunnlag. Det ble også hevdet at Simensen ikke hadde noen rettslig holdbare motkrav å gjøre gjeldende.
Eidsivating lagmannsrett avsa 8. juni 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om utkastelse av Tore Simensen fra leiligheten i Vollsveien 83, 1342 Jar, tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Dingstad & Dingstad A/S til Tore Simensen 13.400,- - trettentusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Dingstad & Dingstad A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet saksbehandlingsfeil og uriktig lovanvendelse. Det hevdes at lagmannsretten ved i sine premisser helt å gå utenfor partenes anførsler ved å gi seg inn på en tolking av rettsforliket, har begått en saksbehandlingsfeil. Det er også en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke sørget for å innhente alt relevant materiale fra henholdvis herredsrett og namsrett for å få det korrekte bilde av det totale sakskompleks før den traff sin avgjørelse. Det er videre en saksbehandlingsfeil at ikke partene, og særlig den kjærende part, fikk uttale seg om betydningen av rettsforliket før kjennelse ble avsagt.
Det hevdes å være uriktig lovanvendelse når lagmannsretten ikke likestiller rettsforlikets beløp med påkrav om å betale leie i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd. Rettsforlikets komponenter består av Tore Simensens krav i henhold til stevningen, samt Dingstad & Dingstad A/S krav på leierestanse. Tore Simensen har frafalt sitt krav i henhold til stevningen mot å få leierestansen redusert til kr 9.000,-, og rettsforliket bruker da også uttrykkelig betegnelsen "husleierestanse". Det er derfor uriktig av lagmannsaretten å legge til grunn at beløpet har forandret karakter.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 3.000,-."
Tore Simensen har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Han hevder at lagmannsretten har lagt en riktig lovforståelse til grunn for sin avgjørelse, og at det ikke hefter saksbehandligsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse som medfører at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Saken dreier seg om unnlatt betaling av et omforenet beløp i et rettsforlik som også omfatter andre forpliktelser, og det kan derfor ikke lenger uten videre likestilles med et vanlig leiekrav. Han mener lagmannsretten har hatt tilstrekkelig materiale til å kunne danne seg et korrekt bilde av det totale sakskompleks. Han kan heller ikke se at det er noen saksbehandlingsfeil at partene ikke fikk anledning til å uttale seg om rettsforlikets betydning før lagmannsretten traff sin avgjørelse så lenge kjæremålstilsvar var avgitt. Det er lagt ned slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 8. juni 1989 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 1.000,-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre-kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse, jf tvistemålsloven §404.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling som utvalget etter loven kan prøve. Det er også påstått at det fra lagmannsrettens side foreligger feil lovanvendelse. Den feil som i så henseende påstås å foreligge, gjelder i realiteten lagmannsrettens bevisvurdering som utvalget etter loven er avskåret fra å prøve.
Angrepet på lagmannsrettens saksbehandling:
Den kjærende part hevder at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved at den har gitt seg inn på en tolking av rettsforliket fra oktober 1988, og dermed har gått utenfor de anførsler partene hadde gjort gjeldende for lagmannsretten. Lagmannsretten har således - etter den kjærende parts mening - handlet i strid med tvistemålsloven §86 første ledd.
Som særskilt saksbehandlingsfeil er det subsidiært gjort gjeldende at lagmannsretten da den avgjorde saken på et slikt annet grunnlag, skulle ha sørget for å innhente alt relevant materiale fra herredsrett og namsrett, for å få det korrekte bilde av hele sakskomplekset. Det må anses som en saksbehandlingsfeil at partene - særlig Dingstad & Dingstad A/S - ikke fikk anledning til å uttale seg om rettsforlikets betydning før lagmannsretten traff sin avgjørelse.
I kjæremålet til lagmannsretten hadde Simensen argumentert mot namsrettens avgjørelse. Han viste til at han hadde oppfylt rettsforliket, som for øvrig i sin helhet var inntatt i hans kjæremålserklæring. Han pekte i denne også på at den restanse som forelå frem til rettsmøtet 20. april 1989 - kr 1.000,- - var som det heter i erklæringen: "et meget lite beløp, og at det således ikke foreligger noe vesentlig mislighold".
I tilsvaret uttalte Dingstad & Dingstad A/S at de henholdt seg til namsrettens avgjørelse og sluttet seg til den. I tilsvaret var også uttalt: "Saken(s) utgangspunkt er rettsforliket" - som i avskrift var bilagt også tilsvaret.
Begge parter hadde således overfor lagmannsretten påberopt seg rettsforliket, og Simensen hadde på bakgrunn av rettsforliket fremholdt at den restanse som forelå forut for oppfyllelsen i rettsmøtet, ikke kunne anses som noe vesentlig mislighold.
På denne bakgrunn fastslo lagmannsretten først at det etter sikker rettspraksis - med henvisning til Rt-1981-682 - for utkastelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd ikke er tilstrekkelig å konstatere at betalingsfrist er oversittet. Det må videre prøves om oversittelsen etter omstendighetene er så graverende at misligholdet gjør hjemmelen for fortsatt bruk åpenbart uholdbar. Det kan ikke sees - uttalte lagmannsretten videre - "at namsretten har vært oppmerksom på dette idet den utelukkende uttaler at manglende betaling til tross for påkrav, innebærer mislighold slik at den kjærende part ikke har noen hjemmel til fortsatt å bo i leiligheten".
Så langt har lagmannsretten foretatt en rettslig bedømmelse som det ikke kan være noe å innvende mot, jf tvistemålsloven §191.
Lagmannsretten uttalte så at den ikke fant grunn til å ta standpunkt til om unnlatt betaling av kr 1.000,- av i alt kr 9.000,- representerte et vesentlig mislighold "dersom det hadde vært tale om betaling av ordinære forfalne leiekrav. I dette tilfellet gjelder det unnlatt betaling av et omforenet beløp i et rettsforlik som også omfatter andre forpliktelser. Etter lagmannsrettens oppfatning er det tvilsomt om et påkrav om å betale et slikt beløp kan likestilles med et påkrav om å betale leie i relasjon til reglene om utkastelse i tvangsfullbyrdelsesloven. §234 tredje ledd. Selv om beløpet etter det opprinnelige rettsgrunnlag gjaldt skyldig husleie, er det nå innbakt i et rettsforlik som omfatter flere punkter. Det kan dermed ikke lenger uten videre likestilles med et vanlig leiekrav. Dette gjør at Simensens hjemmel til fortsatt å bo i leiligheten i dette tilfellet i alle fall ikke kan sies å være åpenbar uholdbar."
Som uttalt av den kjærende part har de synspunkter som således ligger til grunn for lagmannsrettens avgjørelse ikke direkte vært anført av partene. Det kan således reises spørsmål om lagmannsretten kan sies å ha handlet i strid med tvistemålsloven §86 første ledd.
I sak som er inntatt i Rt-1988-1304 - som for øvrig også gjaldt tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd - har kjæremålsutvalget gitt uttrykk for synspunkter om hvorvidt det kan anses som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har lagt ikkepåberopte omstendigheter til grunn for sin avgjørelse. I den saken er således uttalt:
"Utgangspunktet i sivilprosessen er at retten ikke kan bygge sin avgjørelse på faktiske omstendigheter som ikke er påberopt, jf tvistemålsloven §86 første ledd. Hvordan og hvor strengt denne regelen skal anvendes i den enkelte sak, vil undertiden kunne volde tvil, og vil kunne bero på de nærmere omstendigheter. Den foreliggende sak gjelder en begjæring om utkastelse i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd. Denne regelen gir adgang til å kreve besitteren av hus, husrom eller annen fast eiendom kastet ut uten at det på forhånd foreligger tvangsgunnlag. Avgjørelsen treffes etter den prosessmåte som følger av tvangsfullbyrdelsesloven, og som ordinært er hurtigere og enklere enn den vanlige prosessmåte. Rettsmidlet er kjæremål, som ordinært undergis skriftlig behandling. Til gjengjeld for denne forenklede prosessform er vilkårene for utkastelse strenge; saksøkte kan bare kastes ut når han ikke påberoper seg noen hjemmel for sin fortsatte besittelse, eller når den hjemmel han påberoper seg, er åpenbart uholdbar. Dersom saksøkeren ikke får medhold i at disse strenge vilkår er oppfylt, har han imidlertid muligheten for å forfølge sitt krav gjennom ordinært søksmål.
De forhold som her er påpekt, tilsier etter utvalgets oppfatning at det i saker av denne karakter ikke bør stilles de samme krav til saksøkte som under ordinær rettergang om detaljert og klar påberopelse av de innvendinger han har mot saksøkerens krav".
I likhet med saken fra 1988 finner utvalget - på den bakgrunn som her en nevnt - at lagmannsretten i den foreliggende sak ikke har begått saksbehandlingsfeil ved å bygge på den begrunnelse som er gjengitt ovenfor.
Til den subsidiært angitte saksbehandlingsfeil - at Dingstad Å Dingstad A/S før kjæremålet ble avgjort, skulle ha fått anledning til å uttale seg om rettsforlikets betydning - bemerkes:
Etter utvalgets oppfatning ville det riktige ha vært at lagmannsretten hadde gjort partene oppmerksom på den nevnte side ved rettsforliket, jf tvistemålsloven §87, og gitt partene frist til bemerkninger herom. At det ikke ble gjort, kan sies å være en saksbehandlingsfeil, men denne kan - slik utvalget ser det - ikke under noen omstendighet ha innvirket på lagmannsrettens avgjørelse.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger, med kr 1.000,-. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.