Rt-1989-885
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-01 |
| Publisert: | Rt-1989-885 (307-89) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 105/1989, nr 76/1988 |
| Parter: | Gustav Høyseth (advokat Svein F. Gustafson - til prøve) mot Kristian Høgseth (advokat Endre Grande). |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Halvorsen, Holmøy, Justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §14, §19, §21, §25, §79, §64, Odelsloven (1974) |
Dommer Aasland: Gustav Høyseth gjør overfor Kristian Høgseth krav på å overta gnr 11 bnr 3 i Førde i kraft av odelsrett.
Partene er brødre, og Kristian er eldst. Han fikk i 1956 overdratt en gård, gnr 60 bnr 1 i Førde, fra foreldrene. Faren, Olai Høyseth, ervervet i 1981 gnr 11 bnr 3 ved å bruke sin odelsrett til denne eiendom på skiftet etter sin bror og dennes ektefelle. Olai var på dette tidspunkt 85 år gammel. Det var Kristian som tok opp lån til å gjennomføre ervervet av eiendommen, og det var også han som foresto driften av den i henhold til en forpaktningsavtale med faren. Videre bisto han faren med søksmål mot Astrid og Anders Veiteberg med krav om at parseller som var blitt fradelt eiendommen, skulle tilbakeføres.
Olai utferdiget 9. februar 1983 skjøte til Kristian på eiendommen for en kjøpesum på kr 100.000, som allerede var gjort opp ved at Kristian hadde finansiert farens erverv. Skjøtet ble ikke innlevert til tinglysning før Olai døde den 22. februar 1983. Da Kristian siden søkte å få tinglyst skjøtet, ble dette nektet, visstnok med den begrunnelse at utstederen var død.
Den 22. juli 1983 møttes Olais barn til drøftelse av arveoppgjøret. Etter anmodning fra Kristian underskrev da Gustav sammen med søsknene Dagfinn Høiseth og Olga Eide et skjøte til Kristian på gnr 11 bnr 3 for kr 100.000, som ble oppgitt å være "avgjort på avtalt måte". Formålet med denne skjøteutstedelsen er omtvistet, idet Kristian hevder at det var tale om et reelt avkall på eiendommen fra søsknenes side, mens Gustav anfører at skjøtningen bare hadde til formål å gi Kristian et formelt grunnlag for å videreføre rettssaken mot Veitebergs. Skjøtet ble etter møtet tiltrådt av de ikke møtende loddeiere, ektefelle og barn av en avdød søster av partene. Det ble innlevert til tinglysning, men ble nektet tinglyst fordi arvingene ikke hadde overtatt boet til privat skifte.
Et forslag fra Kristian i det samme møtet om at det skulle skiftes privat etter faren, ble ikke godtatt, og med skriv av 22. september 1983 til Sunnfjord skifterett begjærte Dagfinn og Olga offentlig skifte. Gustav ga i brev av 24. september 1983 til skifteretten uttrykk for at han var interessert i å overta gnr 11 bnr 3. Skiftesamling i boet ble holdt 19. desember 1983, og Gustav fastholdt her dette ønsket. Skifteretten var kjent med skjøtet av 9. februar 1983, som riktignok ikke var fremlagt, men den forutsatte at eiendommen gikk inn i boet. Den ga Gustav frist til 21. januar 1984 for å reise søksmål, idet den ellers ville skjøte eiendommen til Kristian.
Gustav Høyseth tok så 12. januar 1984 ut stevning mot Kristian Høgseth med påstand om å få utlagt gnr 11 bnr 3 på skiftet etter Olai Høyseth. Slik tvisten på dette tidspunkt var formulert, skulle den vel ha vært reist for skifteretten, men dette har ingen reell betydning. I den skikkelse tvisten nå har fått, hørte den for øvrig under herredsretten, noe jeg kommer tilbake til. Retten avsa dom 12. november 1985 med slik domsslutning:
"1. Eiendommen gnr. 11 bnr. 3 i Førde utlegges til Gustav Høyseth på skifte etter Olai Høgseth.
2. Kristian Høgseth betaler saksomkostninger til Gustav Høyseth v/adv. Svein F. Gustafson med kr 17.745 - syttentusensyvhundreogførtifem 00/100 - innen 14 dager fra dommen forkynnes."
Kristian Høgseth påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 30. november 1987 med slik domsslutning:
"1. Gnr. 11, bnr 3, i Førde tilhører Kristian Høgseth.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett."
Jeg nevner at lagmannsretten, for øvrig i samsvar med Kristian Høgseths anførsel for denne rett, la til grunn at Kristian var blitt eier av gnr 11 bnr 3 ved skjøtet fra faren av 9. februar 1983, og at eiendommen således ikke gikk inn i boet. Dette innebar at Gustavs søksmål skulle vært reist som en ordinær odelsløsningssak mot Kristian. Men retten anså ikke dette forhold til hinder for å ta standpunkt til tvisten, og den fant at Gustav ikke hadde løsningsrett.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg ellers til deres domsgrunner.
Gustav Høyseth har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, idet et ankepunkt vedrørende saksbehandlingen er frafalt.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett og Indre Follo herredsrett til avhør av partene og tre vitner, som alle har forklart seg tidligere. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett.
Gustav Høyseth har i det vesentlige gjort gjeldende:
Kristian har tidligere fått odelsjord, og det er derfor på det rene at Gustav i utgangspunktet har bedre odelsrett til gnr 11 bnr 3, jfr. odelsloven §14. Denne bedre odelsrett er ikke gått tapt ved at Gustav underskrev skjøtet av 22. juli 1983. Når Gustav underskrev skjøtet, var det fordi Kristian ga uttrykk for at dette var nødvendig av hensyn til saken mot Veitebergs, og Kristian presiserte at Gustav ikke fraskrev seg en mulig adgang til å gjøre krav på eiendommen. Underskriften på skjøtet var således ikke ment å innebære en overdragelse eller frafallelse, og dette sto klart for Kristian. Eiendommen var for øvrig det eneste aktivum av noen betydning i boet. Når søsknene motsatte seg privat skifte, må det derfor ha vært fordi de forutsatte at eiendommen gikk inn i boet til tross for skjøtet.
Det bestrides ikke at bestemmelsen i odelsloven §21 annet ledd i prinsippet kan få anvendelse i dette tilfelle, men det foreligger ikke slike rimelighetsgrunner som tilsier at Gustav nektes å overta eiendommen. Kristian har ingen sterk tilknytning til eiendommen. Han har en rimelig stor gård hvor han er bosatt, og den omtvistede eiendommen, som ligger 15-20 km borte, bruker han som tilleggsjord. Gustav har interesse for og erfaring med gårdsdrift. Det skal særdeles meget til for å bruke odelsloven §21 til fordel for den av søsknene som allerede har fått en eiendom.
Gustav har i og for seg ikke noe å innvende mot det lagmannsretten uttaler om at Kristian ble eier av eiendommen ved skjøtet av 9. februar 1983. For Gustavs rett til å kreve eiendommen på odel må det imidlertid være uten betydning om eiendommen tilhører Kristian eller boet.
Gustav Høyseth har nedlagt slik påstand:
"1. Gustav Høyseth har overfor Kristian Høgseth løsningsrett til eiendommen gnr 11 bnr 3 i Førde kommune.
2. Gustav Høyseth tilkjennes sakens omkostninger for alle retter."
Kristian Høgseth har fremholdt at det var han som var drivkraften bak farens erverv av eiendommen i 1981, og det var også han som i realiteten utøvde eierrådigheten etter ervervet. Det må være riktig at eiendomsretten rettslig sett gikk over til ham ved skjøtet fra faren av 9. februar 1983, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Han fikk imidlertid ikke tinglyst hjemmel, og det var dette han søkte å oppnå gjennom søsknenes underskrift på skjøtet av 22. juli 1983. Når han i møtet denne dag argumenterte med rettssaken mot Veitebergs, var det fordi han fant det urimelig at han skulle føre denne saken videre på vegne av boet. Han ønsket derfor å ha sin eiendomsrett klart fastslått før han gikk videre med saken. Gustav og de øvrige søsken var fullt klar over hva et skjøte var, de underskrev dette uten noen reservasjoner, og Kristian måtte oppfatte det slik at han derved fikk stadfestet sin eiendomsrett til eiendommen.
Når Gustav underskrev skjøtet, må dette anses som en slik avhendelse som etter odelsloven §19 annet ledd medfører tap av løsningsretten. Alternativt kan det anses som en frafallelse overensstemmende med loven §25 annet punktum.
Subsidiært anfører Kristian at løsning må nektes etter odelsloven §21 annet ledd. Denne bestemmelsen er anvendelig også i de tilfelle hvor løsningskravet bygger på odelsloven §14. Sterke rimelighetsgrunner taler for å nekte Gustav å løse fra Kristian i dette tilfelle. Kristian var den som ervervet eiendommen for faren, og det er han som har betjent lånet og forestått bruken. Han har hatt en berettiget forventning om å overta. Gustav har ikke vist noen interesse for eiendommen før på skiftet, og har ingen tilknytning til den.
Kristian Høgseth har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating Lagmannsretts dom, pkt. 1 stadfestes, og Kristian Høgseth frifinnes for Gustav Høyseths løsningskrav.
2. Kristian Høgseth tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Innledningsvis bemerker jeg at det under saken synes å ha rådet en viss uklarhet om hvem som har eiendomsretten til den eiendom saken gjelder. Skifteretten forutsatte i skiftesamlingen 19. desember 1983 at eiendommen tilhørte boet, og at det var spørsmål om hvilken av arvingene som skulle få den utlagt på skiftet. Herredsretten har behandlet saken med dette utgangspunkt. Lagmannsretten har derimot lagt til grunn at Kristian er blitt eier i kraft av skjøtet av 9. februar 1983 fra faren. Gustav har ikke gjort noen innsigelse mot lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt, og jeg antar for øvrig at den har de beste grunner for seg. For ordens skyld tilføyer jeg imidlertid at det standpunkt som her tas, ikke er bindende for boet.
Når saken ses under den synsvinkel at Kristian er eier, er det i realiteten tale om en odelsløsningssak som Gustav har reist mot Kristian. Det er ikke spørsmål om hvem som skal overta eiendommen på skiftet. Jeg er enig med lagmannsretten i at slik saken har utviklet seg, er det ikke grunn til å gjøre noen prosessuelle komplikasjoner ut av dette. Det må kunne tas standpunkt til Kristians løsningsrett på samme måte som om spørsmålet var blitt avgjort av herredsretten etter odelslovens §64. Jeg kan for øvrig heller ikke se at det får noen materiellrettslig betydning for spørsmålet om hvem av partene som i kraft av odelsloven regler kan gjøre krav på eiendommen.
Utgangspunktet er klart: Kristian har allerede overtatt fra foreldrene en eiendom som fyller kravene til odlingsjord, og han skal derfor stå bak Gustav etter odelsloven §14 første og annet ledd, jfr. også §79 tredje ledd, dersom denne såkalte fordelingsregelen ikke krysses av andre regler.
Det første spørsmål som her oppstår, er om Gustav har tapt sin prioritet ved å underskrive skjøtet av 22. juli 1983. Jeg anser det i og for seg klart at hans underskrift på skjøtet i det ytre må anses som en slik disposisjon som ville ha denne konsekvens, hva enten man vil bygge dette på odelsloven §19 annet ledd eller på §25 annet punktum. Og det må nok kreves ganske sterke holdepunkter for å se bort fra det som i det ytre fremtrer som en reservasjonsløs overskjøtning. Men det kan selvsagt ikke bare bygges på det ytre. Det må også ses hen til hva som har passert mellom partene i forbindelse med underskriften. Og her er jeg, i likhet med herredsretten, kommet til at Kristian ikke bare har vært klar over, men direkte har foranlediget at Gustav underskrev i den tro at han ikke derved ga avkall på noen rett til eiendommen, idet skjøtet bare skulle tjene som formelt grunnlag for at Kristian kunne fortsette rettssaken mot Veitebergs. Jeg kan for så vidt i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt, og finner at dens bevisbedømmelse har støtte i det som er fremkommet i bevisopptakene til bruk for Høyesterett. Jeg finner grunn til særlig å fremheve følgende fra Kristians forklaring:
"Gustav vegret seg mot å skrive under skjøtet, men han gav seg da de andre skrev under. Parten oppfattet dette dithen at også Gustav hadde lyst på eiendommen. Dette ble løst ved at parten lot Gustav forstå at dersom han hadde lyst på eiendommen, måtte dette bli en sak mellom dem senere."
Det har i prosedyren vært anført at dette må forstås slik at Kristian bare har holdt muligheten åpen for å forhandle om en senere overdragelse til Gustav, men en slik forståelse står i strid med de øvrige forklaringer og er heller ikke naturlig.
Kristian har subsidiært hevdet at løsning må nektes etter odelsloven §21 annet ledd. Selv om bestemmelsen i prinsippet kan anvendes også for å hindre løsning på grunnlag av fordelingsregelen i loven §14 første og annet ledd, jfr. Rt-1984-1266, må det etter min mening kreves helt spesielle grunner for å anvende bestemmelsen til skade for søsken som ikke har fått noen eiendom. Det er nok så at Kristian var drivkraf ten bak farens erverv av eiendommen, men jeg kan ikke se at dette gir tilstrekkelig grunnlag for å sette fordelingsprinsippet til side. Jeg nevner at faren først gjorde henvendelse om bistand ved ervervet til en annen av sønnene, Dagfinn, som imidlertid ikke var interessert. Gustav ble derimot ikke gitt noen mulighet for å medvirke ved ervervet av eiendommen. For øvrig peker jeg på at Kristian ikke bor på eiendommen og heller ikke har noen særlig sterk eller langvarig tilknytning til den. Han hadde drevet den i mindre enn to år da han ble kjent med brorens krav om overtagelse.
Gustav Høyseth ble tilkjent saksomkostninger for herredsretten. På grunnlag av den uklarhet som gjorde seg gjeldende under skiftet, finner jeg at saksomkostninger for herredsretten ikke bør tilkjennes. Derimot må det tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Beløpet settes til kr 42.000, herav for utlegg kr 12.260.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Gustav Høyseth har overfor Kristian Høgseth løsningsrett til eiendommen gnr 11 bnr 3 i Førde.
2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Kristian Høgseth til Gustav Høyseth 42.000 - førtitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.