Rt-1963-744
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1963-06-22 |
| Publisert: | Rt-1963-744 |
| Stikkord: | Motorvognloven, Trafikkregler |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70 B/1963 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Stabel, Helgesen, Rode, Nygaard, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §17, §20, Motorvognloven (1926), §42, §29 |
Dommer Stabel: A, født xx.xx.1920, kjørte den 21. september 1962 med sin bil på en syklist, B, med den følge at hun senere døde. I den anledning ble han ved Eidsivating lagmannsrett tiltalt for 1) forbrytelse mot straffelovens §239 - uaktsomt drap -,2) forseelse mot motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledds annet punktum, og 3) forseelse mot motorvognlovens §29, jfr. §20. Han ble funnet skyldig i alle tiltalepunkter, og ble den 27. april 1963 av lagmannsretten dømt til en straff av fengsel i 120 dager.
Domfelte har anket til Høyesterett over dommen for så vidt den gjelder forbrytelse mot straffelovens §239, idet han gjør gjeldende at lovanvendelsen er uriktig. Han viser til at lagmannen i sin rettsbelæring, som på dette punkt ble protokollert, ga uttrykk for at det i prinsippet ikke skal stilles strengere krav til uaktsomhet etter straffelovens §239 enn etter motorvognlovens §17 første ledds annet punktum. Og han hevder at denne rettsoppfatning er i strid med domstolenes og påtalemyndighetens praksis i Norge, en praksis som er av slik varighet og styrke at den må ansees som uttrykk for gjeldende rett. Dette har han forsøkt å godtgjøre ved bl.a. opplysninger fra kriminalstatistikken.
Anken kan etter min mening ikke føre frem.
Side:745
Domfelte mener - så vidt jeg har forstått forsvarerens prosedyre - at den uaktsomhetsnorm som straffelovens §239 bygger på, er prinsipielt, forskjellig fra den som må legges til grunn ved anvendelsen av motorvognlovens §17 første ledds annet punktum, idet §239 forutsetter at gjerningsmannen har forgått seg på en særlig graverende måte. Jeg er ikke enig i denne oppfatning. Ordlyden i §239 gir intet holdepunkt for å stille særlige skyldkrav, og strafferammen - jfr. særlig annet punktum om bøtestraff - synes å gi uttrykk for en forutsetning om at straffebudet kan få anvendelse også i tilfelle hvor uaktsomheten ikke er særlig grov. Slik har bestemmelsen også vært forstått i rettspraksis. Jeg viser til Rt-1954-275 og side 315, Rt-1960-1368 og Rt-1962-456. Det er riktignok så - som forsvareren har pekt på - at antallet av domfellelser for uaktsomt drap er lite her i landet, og at påtalemyndigheten i mange tilfelle har nøyet seg med å aksjonere etter motorvognlovens §17 første ledds annet punktum også når vedkommende trafikkovertredelse har ført til dødsfall. Årsakene til dette forhold er det ikke nødvendig for Høyesterett å ta standpunkt til, og retten har heller ikke grunnlag for å gjøre det. Jeg nevner imidlertid at forholdet formodentlig delvis henger sammen med at gjerningsinnholdet er forskjellig i de to straffebud det her er tale om, og at dette kan få betydning også for utfallet av uaktsomhetsvurderingen, noe jeg senere kommer tilbake til. Under ingen omstendighet synes det å være dekning for den oppfatning at praksis har endret det rettslige innhold av §239 slik det har fått uttrykk i lovens ord, og i bl.a. de rettsavgjørelser jeg nettopp har nevnt.
Om det således etter min mening i relasjon til straffelovens §239 prinsipielt ikke kan stilles andre krav til en bilførers hensynsfullhet og påpasselighet under kjøringen enn de krav som gjelder ved anvendelsen av motorvognlovens §17 første ledds annet punktum, så følger ikke derav at utfallet av uaktsomhetsvurderingen i et gitt tilfelle nødvendigvis må bli det samme i relasjon til de to straffebud. For domfellelse etter §239 i trafikksaker må det - på bakgrunn av regelen i straffelovens §42 annet ledd - kreves noe mer enn uforsiktig kjøring, det må spesielt kunne tilregnes bilkjøreren som uaktsomhet (grov eller mindre grov) at han ikke regnet med den mulighet at kjøringen kunne føre til dødsulykke. Et tilsvarende krav kan ikke oppstilles i relasjon til den omhandlede bestemmelse i motorvognloven, da domfellelse etter denne ikke forutsetter noen inntrådt skade i det hele tatt, langt mindre dødsulykke.
For meg vil avgjørelsen av den foreliggende anke da bero på om lagmannens rettsbelæring var i samsvar med den rettsoppfatning jeg nettopp har gitt uttrykk for.
Den protokollerte del av rettsbelæringen lyder slik:
«Jeg er uenig i den gjeldende praksis at der skal stilles strengere krav til uaktsomhet etter straffelovens §239 enn etter motorvognlovens §17 første ledds annet punktum. Jeg vil imidlertid presisere at lagretten ikke må svare ja på spørsmål 1 med mindre
Side:746
lagretten finner uaktsomhet klart bevist, og videre finner det klart bevist at denne uaktsomhet var den direkte og umiddelbare årsak til at B mistet livet, og endelig finner det klart bevist at denne mulighet var forutseelig for ham.»
Forsvareren har konsentrert sin kritikk om første punktum i den siterte rettsbelæring. Jeg behøver ikke å ta standpunkt til om dette punktum isolert sett gir et dekkende uttrykk for en riktig rettsoppfatning. Når jeg leser første punktum i sammenheng med annet punktum, som spesielt refererer seg til tiltalen for uaktsomt drap, kan jeg nemlig ikke se annet enn at lagmannen korrekt har gitt uttrykk for at det til fellelse etter straffelovens §239 må kreves både at uaktsomhet er konstatert (etter normer tilsvarende dem som gjelder for fellelse etter motorvognlovens §17 første ledds annet punktum), og at tiltalte etter omstendighetene burde forutsett muligheten av dødsulykke.
Jeg antar etter dette at anken må forkastes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rode, Nygaard og Skau: Likeså.