Rt-1990-1025
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-04 |
| Publisert: | Rt-1990-1025 (360-90) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 489 K/1990, jnr 297/1990 |
| Parter: | A (advokat G. Berg-Rolness) mot B. |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, §32, §179, §404, §17, §20, §78, §79, Dekningsloven (1984) §2-6, Dekningsloven (1984) |
Ved utleggsforretning, holdt 24. oktober 1989 av namsmannen i X som "kontorforretning" på lensmannskontoret, ble utlegg tatt i Bs tilgodehavende i forbindelse med skatteavregningen for 1988. B klaget til Senja namsrett over at forretningen i strid med underretning til ham 21. oktober 1989 ble holdt den 24. oktober og ikke først etter den 30. oktober.
Namsmannen i X bekreftet at forretningen var blitt holdt tidligere enn den var berammet til.
Senja namsrett avsa 5. desember 1989 kjennelse med slik slutning:
"Utleggsforretningen oppheves."
A påkjærte avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett som 30. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Namsrettens kjennelse stadfestes."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse og feil saksbehandling. Under henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1988-94 gjør banken gjeldende at varsel til saksøkte etter tvangsfullbyrdelsesloven §17 er et vilkår for å kunne holde en tvangsforretning, men at prinsippet i tvistemålsloven §384 første ledd også kommer til anvendelse. Når prinsippet i tvistemålsloven §384 første ledd gjelder i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §17, må det også anvendes i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §32 så meget mere som kravet om varsel til saksøkte er langt mere kategorisk utformet i tvangsfullbyrdelsesloven §17 enn i §32. Henvisningen i Rt-1957-448 til tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 6 kan ikke være avgjørende.
Det er feil saksbehandling når lagmannsretten ikke har vurdert hvorvidt det unnlatte varsel har virket inn på innholdet i namsmannens avgjørelse.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
B har tatt til motmæle i kjæremålet. Han har blant annet vist til at avgjørelsen i Rt-1988-94 ikke er anvendelig på det foreliggende tilfelle. Vurderinger og prinsipper fra en sak kan ikke uten videre legges til grunn og fortrenge skreven lov.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens og lagmannsrettens kjennelse opprettholdes.
2. Kjærende part tilkjennes ikke saksomkostninger.
3. Motpart): undertegnede tilkjennes et passende vederlag for prosedering."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er da undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse og feil i saksbehandlingen. Forsåvidt angår angrepet på rettsanvendelsen skal bemerkes at utvalget etter tvistemålsloven §404 nr. 3 bare kan ta stilling til om lagmannsretten har tolket en lovforskrift feil. Den konkrete rettsanvendelse, subsumsjonen, kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §32 annet ledd hadde B krav på å bli underrettet om berammelsen av utleggsforretningen, idet ingen av de lovbestemte unntak fra underretningsplikten er aktuelle her. Imidlertid hadde namsmannen varslet saksøkte i brev av 21. oktober 1989 om at utleggsforretning ville ble holdt dersom fordringshaverens krav ikke ble innfridd innen 30. oktober 1989. Saksøkte ble samtidig oppfordret til å opplyse om eventuelle innsigelser han måtte ha mot kravet, og til å gi mulige andre opplysninger av betydning for spørsmålet om utlegg skulle tas. Videre ble han pålagt å fylle ut og returnere en opplysningsblankett som fulgte brevet, for at namsmannen skulle få de nødvendige opplysninger om økonomi og andre forhold av betydning for hvorvidt og hvordan utlegg skulle gis. I brevet ble videre meddelt at det vanligvis ikke ville være nødvendig for namsmannen å oppsøke saksøkte på bopel eller forretningssted dersom opplysningsblanketten ble returnert i god tid før fristens utløp. Blanketten inneholdt også rubrikker for avkryssing av "ja" eller "nei" på spørsmålet om saksøkte samtykket i at forretningen ble holdt på lensmannskontoret "dersom loven gir adgang til dette (tvangsfullbyrdelsesloven §79)". B fikk ikke den adgang han var tilsagt etter dette forhåndsvarslet, til å fremkomme med opplysninger eller innsigelser, idet namsmannen uten ytterligere varsel holdt utleggsforretning som "kontorforretning" på lensmannskontoret allerede 24. oktober 1989 - syv dager før utløpet av den fastsatte frist.
Antakelig ville den fremgangmåte som namsmannen her hadde lagt opp til, ikke anses å være i strid med gjeldende lov dersom opplysningsblanketten var blitt returnert av B i utfylt stand med samtykke til at forretningen ble avholdt som "kontorforretning". Hvis dette hadde skjedd, ville B på denne måten fått adgang til å vareta sine interesser, samtidig som han også hadde kunnet si fra dersom han ønsket utleggsforretningen holdt på sin bopel overensstemmende med loven regler. Når nå utleggsforretningen ble avholdt på den måte som her er skjedd, syv dager før fristens utløp, kleber det en klar feil ved namsmannens saksbehandling, idet såvel tvangsfullbyrdelsesloven §32 annet ledd som §78 er overtrådt.
Lagmannsretten hadde kompetanse til å avgjøre om det var gjort saksbehandlingsfeil i forbindelse med utleggsforretningen. Spørsmålet blir da hvilken betydning disse feil skal tillegges. I tråd med avgjørelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1988-94, er det etter utvalgets mening grunn til å tillempe prinsippet i tvistemålsloven §384 første ledd; det vil si at en feil bare får betydning når det er sannsynlig at den kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. Lagmannsretten har imidlertid under henvisning til Rt-1957-448, lagt til grunn at manglende varsling etter tvangsfullbyrdelsesloven §32 annet ledd er en saksbehandlingsfeil som ubetinget skal tillegges virkning etter tvangsfullbyrdelsesloven §2 jf. tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 6. Av det som er sagt ovenfor, fremgår at kjæremålsutvalget ikke er enig i at de feil som her er begått, bør tillegges en slik virkning.
Spørsmålet om manglende varsel, sammenholdt med det forhold at forretningen, uten saksøktes samtykke, ikke ble avholdt på bopel med saksøkte til stede, må vurderes etter problemstillingen foran.
I klagen til namsretten gjorde B gjeldende at hans og hans families vanskelige økonomiske situasjon var til hinder for at utlegg kunne tas. Det er ikke angitt noen hjemmel for denne anførsel, men det synes i tilfelle å måtte være bestemmelsen i §2 - 6 i dekningsloven av 8. juni 1984 nr. 59 det eventuelt kan bli tale om. Denne innsigelsen skulle namsmannen i tilfelle tatt stilling til etter tvangsfullbyrdelsesloven §20. Etter at klagen var behandlet av namsretten, tillå det da lagmannsretten å vurdere bevisene og konkret å ta standpunkt til lovanvendelsen ved spørsmålet om innsigelsens holdbarhet. Dette er kjæremålsutvalget avskåret fra. Da lagmannsretten på grunn av sin forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §32 annet ledd ikke har foretatt en slik bedømmelse, må lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
Kjæremålet har ført frem, og B har påstått seg tilkjent saksomkostninger. I medhold av tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum finner imidlertid utvalget at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til avgjørelse i den kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelse i den kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.