Hopp til innhold

Rt-1990-1193

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1990-11-22
Publisert: Rt-1990-1193 (403-90)
Stikkord: Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 614 K/1990, jnr 369/1990.
Parter: Sparebanken Rana (advokat Erling Moss) mot Gunnar Gullesen (advokat Trond Olsen).
Forfatter: Aasland, Bugge, Backer
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §197, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §247, §176, §181, §366, §404, §2, Ektefelleloven (1927) §36


Sparebanken Rana fremsatte 30 mai 1990 begjæring for Rana namsrett om utlegg i tomt nr 124 under gnr 24 bnr 6 i Rana for et krav mot Wenche Gullesen. Ved ektepakt tinglyst 10 mai 1989 var eiendommen gjort til ektefellen, Gunnar Gullesens, særeie, og begjæringen var rettet mot ham som saksøkt. Ved Rana namsretts kjennelse 14 august 1990 ble utlegg nektet, og banken idømt kr 7 700 i saksomkostninger til Gunnar Gullesen.

Sparebanken Rana påkjærte avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett. Mens kjæremålet stod for lagmannsretten, ble banken kjent med avgjørelsen inntatt i Rt-1990-351. Banken endret da påstanden til å gå ut på at det skulle gis arrest i eiendommen. Gunnar Gullesen hevdet under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §247 at lagmannsretten ikke hadde kompetanse til å avgjøre arrestkravet. Hålogaland lagmannsrett avsa 18 september 1990 kjennelse med slik slutning:

"1. Kravet om arrest avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sparebanken Rana til Gunnar Gullesen kr 8200,- - kroneråttetusentohunder 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Sparebanken Rana har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens saksbehanlding og lovtolkning.

Banken gjør blant annet gjeldende at lagmannsretten feilaktig har unnlatt å behandle bankens kjæremål over namsrettens omkostningsavgjørelse. Påstandsendringen fra utlegg til arrest innebærer ikke aksept av omkostningsavgjørelsen.

For det tilfelle at lagmannsrettens avvisningsavgjørelse er korrekt, aksepterer banken at den skal betale saksomkostninger for lagmannsretten, men den bestrider plikten til å betale for en takst som hevdes å være innhentet i strid med tvistemålsloven §197.

Hva gjelder lagmannsrettens kompetanse, hevder banken at tvistemålsloven §366 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2, må gis analogisk anvendelse ved kjæremål. Bankens hensikt har hele tiden vært å skaffe sikkerhet for det omstøtelseskrav banken har i medhold av ektefelleloven §36. Da banken ble kjent med avgjørelsen i Rt-1990-351, tok den ut stevning mot Gunnar Gullesen. Det kan ikke sees at noen reelle hensyn taler i mot at lagmannsretten behandler arrestkravet.

Sparebanken Rana har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.

2. Sparebanken Rana tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Gunnar Gullesen har tatt til motmæle i kjæremålet. Han har imidlertid sluttet seg til den kjærende parts anførsel om at det var en feil av lagmannsretten å unnlate å ta stilling til angrepet på namsrettens saksomkostningsavgjørelse. Men opphevelse på dette punkt får ikke betydning for resten av lagmannsrettens avgjørelse.

Lagmannsretten har ikke ansett den avholdte takst som innhentet i strid med tvistemålsloven §197. Utgiftene er da nødvendige utgifter slik banken la opp saken for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Hvilken domstol som kan behandle arrestkravet, er uttømmende regulert i tvangsfullbyrdelsesloven §247. Og tvistemålsloven kapittel 26 regulerer uttømmende hvilke bestemmelser i kapittel 25 som skal ha tilsvarende anvendelse i kjæremålssaker.

Gunnar Gullesen har nedlagt slik påstand:

"1. Tvist vedrørende saksomkostningene for namsretten hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.

2. Gunnar Gullesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg som i dag beløper seg til kr 2900,-."

Hålogaland lagmannsrett har i forbindelse med oversendelsen av kjæremålet bemerket at den ikke forstod Sparebanken Ranas kjæremål slik at banken erklærte særskilt kjæremål over namsrettens omkostningsavgjørelse siden det ikke var vist til konkrete feil ved denne.

Sparebanken Rana har 30 oktober 1990 inngitt prosesskrift til Høyesteretts kjæremålsutvalg, mens Gullesen har inngitt et ytterligere prosesskrift datert 15 november 1990.

Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler først kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse om å avvise begjæringen om arrest. For denne del av kjæremålet gjelder ingen begrensning i utvalgets kompetanse.

Sparebanken Rana fremsatte for namsretten en begjæring om utlegg. Namsretten tok ikke begjæringen til følge, og banken påkjærte denne avgjørelsen til lagmannsretten. Etter at kjæremålet var erklært, endret banken sin påstand slik at det ble begjært arrest istedenfor utlegg.

Tvangsfullbyrdelsesloven §247 første ledd fastsetter at arrest kan besluttes av den domstol som behandler et søksmål om kravet, eller av namsretten. Banken innga 3 september 1990 stevning om kravet til Rana herredsrett.

Etter bankens oppfatning måtte imidlertid lagmannsretten kunne ta standpunkt til arrestbegjæringen ut fra en analogisk anvendelse av tvistemålsloven §366 annet ledd. Utvalget finner, i motsetning til lagmannsretten, ikke grunn til å uttale seg om hvorvidt tvistemålsloven §366 kan gis analogisk anvendelse ved kjæremål. Uansett hvordan dette måtte stille seg, må tvangsfullbyrdelsesloven §247 første ledd føre til at begjæring om arrest ikke kan fremsettes for lagmannsretten med mindre søksmål om selve det underliggende forhold står for denne rett. Utvalget er således enig med lagmannsretten i at arrestbegjæringen måtte avvises.

Banken har videre angrepet lagmannsrettens unnlatelse av å ta standpunkt til namsrettens saksomkostningsavgjørelse. Kjæremålet er her et videre kjæremål, men utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling etter tvistemålsloven §404 nr 2. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil. Når kjæremålet til lagmannsretten ble avvist, følger lagmannsrettens adgang til å prøve namsrettens saksomkostningsavgjørelse ikke av tvistemålsloven §181 første ledd, men av bestemmelsens annet ledd. Det er ikke naturlig å oppfatte bankens kjæremålserklæring eller de senere prosesskrifter til lagmannsretten slik at det ble erklært særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen, og det er heller ikke i prosesskriftene gjort gjeldende at namsretten skulle ha avgjort saksomkostingsspørsmålet i strid med loven. Utvalget finner det for øvrig klart at namsrettens saksomskostningsavgjørelse ikke er i strid med loven.

Endelig omfatter bankens kjæremål avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten. Utvalgets kompetanse er her begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Banken hevder at saksomkostningene ikke skulle ha omfattet utgiftene til en avholdt takst over den eiendom de begjærte tvangsskritt gjaldt, idet fremleggelsen av denne takst for lagmannsretten skjedde i strid med tvistemålsloven §197. Utvalget finner ikke grunn til å ta noe generelt standpunkt til spørsmålet om hvor langt tvistemålsloven §197 får anvendelse i saker som behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven. Bestemmelsen kan etter utvalgets oppfatning iallfall ikke være til hinder for at det under en slik sak fremlegges en takst over den eiendom saken gjelder.

Lagmannsrettens avvisningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste, mens kjæremålet på de øvrige punkter forkastes. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 3 300 kroner. Påstanden tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens avvisningsavgjørelse stadfestes.

2. For øvrig forkastes kjæremålet.

3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Sparebanken Rana til Gunnar Gullesen 3.300 - tretusentrehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.