Rt-1990-144
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-26 |
| Publisert: | Rt-1990-144 (37-90) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kjæremålsfrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 172/1990, jnr 842/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §429, Domstolloven (1915) §179, §183, Straffeprosessloven (1981) §347, §379 |
Ved stevning av 10. juni 1984 til Oslo byrett reiste A privat straffesak mot journalist B, redaktør C og avisen X med krav om straff, mortifikasjon og oppreisning for påståtte ærekrenkende og usanne utsagn fremsatt i artikkel i X 14. desember 1983. Oslo byrett avsa kjennelse i saken 31. mars 1989 med slik slutning:
"1. Saken heves.
2. A betaler innen 14 dager fra i dag kr 30.000,- til B, redaktør C og X."
Avgjørelsen var begrunnet med at A etter omstendighetene måtte anses som tilbaketrådt fra forfølgning i henhold til §429 annet ledd i den tidligere straffeprosesslov.
A påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 3. oktober 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B, C og X i felles skap kr 1.000,- ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Lagmannsretten la til grunn at kjæremålserklæringen var innkommet etter utløpet av kjæremålsfristen, og at fristoverskridelsen burde legges A til last, jf straffeprosessloven §379 første ledd sammenholdt med §347.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolking av en lovforskrift. Han hevder at det ikke er riktig som antatt av lagmannsretten at byrettens kjennelse kom frem til ham kort tid etter 3. april 1989. Han mener at lagmannsretten ikke på betryggende måte har søkt klarlagt det faktiske forhold den har bygget sin avgjørelse på, og at det således hefter en feil ved lagmannsrettens saksbehandling. For å få brakt klarhet i de faktiske forhold, burde det vært avholdt bevisopptak, med avhør av ham selv og en kontordame ved byretten.
Han gjør videre gjeldende at lagmannsretten har tolket domstolsloven §183 uriktig. Det avgjørende etter nevnte bestemmelse må være om vedkommende har fått kopi av selve rettsdokumentet. Det er ikke nok - slik tilfellet påstås å være i denne sak - at han er blitt kjent med kjennelsens innhold eller dens slutning. Lagmannsretten tolker derfor bestemmelsen uriktig dersom den forstår den slik at det ikke kreves bevis for at parten har fått selve rettsdokumentet.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 3. oktober d.å. oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. A tilkjennes omkostninger i anledning kjæremålet."
Kjæremålsmotpartene har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. De slutter seg til lagmannsrettens avgjørelse både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. De hevder at deres prosessfullmektig vedtok forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse 5 oktober 1989. På bakgrunn av den kjærende parts prosessfullmektigs opplysninger om at han på grunn av reisefravær i tre uker først ble kjent med kjennelsen 16. oktober 1989, ber de om å få opplyst omstendighetene omkring reisefraværet.
I prosesskrift av 7. desember 1989 opplyste den kjærende parts prosessfullmektig, advokat Johan Hjort, at han i tiden 25. september til 13. oktober 1989 var forsvarer i en offentlig straffesak for Sarpsborg byrett. Han var ikke på kontoret i denne perioden og ble derfor først kjent med lagmannsrettens kjennelse mandag 16. oktober 1989.
Ved brev av 19. desember 1989 til advokat Hjort fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, ble han bedt om å redegjøre nærmere for hvilke rutiner det var lagt opp til i reisefravær vedrørende løpende saker. I brev til Høyesteretts kjæremålsutvalg av 21. desember 1989 opplyste advokat Hjort at rutinene ved kontoret, hvor det er flere advokater beskjeftiget, er slik at når en advokat er bortreist, forsøker de tilstedeværende advokater å holde øye med vedkommendes post for å se om det er frister som løper. Det lykkes imidlertid ikke alltid å håndheve denne rutinen. I nærværende tilfelle var kjennelsen lagt i hans postbunke uten at en annen advokat ved kontoret hadde sett den. Han hadde imidlertid vedtatt forkynnelse første kontordag etter reisefraværet.
Kjæremålsmotpartene har ikke lagt ned noen formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må avvises da det er erklært for sent, jf kjennelse i Rt-1989-215.
Lagmannsrettens kjennelse ble 4. oktober 1989 sendt prosessfullmektigene på vanlig måte til vedtakelse av forkynnelse etter domstolsloven §179. Den kjærende parts prosessfullmektig vedtok forkynnelse først 16. oktober 1989. Han opplyste at han hadde hatt et reisefravær i forbindelse med rettssak utenbys. Senere har han opplyst at han var bortreist fra og med 23. september til og med 13. oktober 1989. Kjæremålserklæringen er datert 30. oktober 1989.
Kjæremålsfristen er to uker. Det har vært vanlig å godta som utgangspunkt for rettsmiddelsfrister det tidspunkt da en prosessfullmektig har vedtatt forkynnelse, selv om dette er en kortere tid etter at dokumentet kom til hans kontor, dersom han på grunn av reisefravær ikke har kunnet gjøre seg kjent med dokumentet før. Ved lengre fravær eller når spesielle grunner taler for det, bør man imidlertid kreve at prosessfullmektigen sørger for at en annen kan vedta forkynnelse og i tilfelle foreta det nødvendige under hans fravær. I det foreliggende tilfelle er det tale om å forlenge en to ukers frist med nærmere to uker, og det for et advokatfirma som har flere advokater og som har lagt opp til rutiner med sikte på å forhindre fristoversittelser. Av hensyn til den annen part finner kjæremålsutvalget at slik forlengelse her ikke kan godtas.
Kjæremålet blir etter dette å avvise.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.