Rt-1990-206
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-16 |
| Publisert: | Rt-1990-206 (52-90) |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 37B/1990, nr 58/1989 |
| Parter: | B (Advokat Markus Andresen) mot A (Advokat Kåre Myklebust - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Skåre, Philipson, Borchsenius, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §26, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §45 |
Dommer Schei: Saken gjelder gyldigheten av en ektepakt.
B og A opprettet 27. februar 1980 ektepakt hvor det blant annet var bestemt:
"For ettertiden skal leilighet nr. F2012 Kurlandsåsen 63, 2006 Løvenstad, i Lørenskog Bolig og Byggelag med inventar og løsøre tilhøre hustruen som hennes særeie. Alt hva hustruen senere erverver, skal være hennes særeie. Forøvrig skal det være formuesfellesskap mellom oss. For det tilfelle at hustruen skulle dø før mannen, skal det forholdes som om ektepakt ikke var opprettet."
Ektepakten, som fyller de alminnelige formkrav til ektepakt, ble tinglyst umiddelbart.
Samme dag som ektepakten ble opprettet inngikk partene denne avtalen:
"Det er d.d. inngått følgende avtale mellom B og A, i anledning av opprettelse av ektepakt. Partene er enige om at det skal forholdes oss imellom som om ektepakt ikke var opprettet for det tilfelle at vi beslutter å skilles."
Såvel ektepakten som tilleggsavtalen ble opprettet med bistand av advokat.
Partene ble separert i januar 1986. Det er åpnet offentlig skifte i fellesboet. Det er enighet mellom partene om at tilleggsavtalen er ugyldig og derfor ikke skal legges til grunn for skiftet. Avtalen er ikke opprettet i ektepakts form og er dessuten ikke i samsvar med ektefelleloven §26. Tvisten gjelder spørsmålet om også ektepakten, på grunn av sammenhengen mellom denne og tilleggsavtalen er ugyldig, slik at skiftet skal skje som om ektepakten ikke var inngått.
Strømmen skifterett avsa 15. april 1987 dom i saken med slik domsslutning:
"Ektepakt opprettet av A og B 27. februar 1980 kjennes ugyldig sammen med tilleggsavtale opprettet samme dag."
B anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 9. desember 1988 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Skifterettens dom av 15. april 1987 stadfestes.
2. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
Vedrørende det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de underordnede retter vises til skifterettens og lagmannsrettens dommer.
B har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Saken står for Høyesterett i det alt vesentlige i samme skikkelse som for skifteretten og lagmannsretten.
Den ankende part, B, har for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for skifteretten og lagmannsretten. For Høyesterett er det særlig fremhevet: Ektefelleloven §26 setter rammer for hva som kan avtales ved opprettelse av særeie. Det er adgang til å avtale at når det skiftes etter at den ene ektefelle er død, skal det forholdes som om særeie ikke var opprettet. Derimot åpner bestemmelsen ikke adgang til å inngå avtaler om bortfall av særeie i tilfelle separasjon eller skilsmisse. Ved å underkjenne ektepakten på grunn av sammenhengen med tilleggsavtalen, godkjenner man nettopp en ordning loven ikke har villet tillate. En slik aksept vil åpne for og innebære en oppfordring til "lysskye" formuerettslige ordninger ektefellene imellom. Partene kan utad gi skinn av at det er opprettet særeie. Kreditorene har ingen mulighet for å trenge igjennom det reelle forhold. De blir taperne mens ektefellene ikke risikerer noe.
Partene har, blant annet i forhold til ligningsmyndighetene, lagt til grunn at ektepakten var en realitet. Det må antas at ektepakten ville blitt opprettet selv uten tilleggsavtalen. Disse forholdene støtter opp under at ektepakten og tilleggsavtalen må ses uavhengig av hverandre, slik at det ikke er noen forutsetning for at ektepakten skal være gyldig at tilleggsavtalen er det.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Tilleggsavtale mellom B og A av 27. februar 1980 kjennes ugyldig, slik at ektepakt av samme dato legges til grunn for skiftet mellom partene.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter."
Ankemotparten, A, har for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for skifteretten og lagmannsretten. Han har for Høyesterett særlig fremhevet:
Ektepakten og tilleggsavtalen må ses som et hele. Formålet med disse to avtalene var å oppnå vern i forhold til As kreditorer, som i 1980 var begynt å gå på for å få dekning. Dette formålet ble ivaretatt gjennom ektepakten. Men ingen av ektefellene hadde noe ønske om at ektepakten skulle få virkning etter sitt innhold i tilfelle separasjon eller skilsmisse. Det er dette man slo uttrykkelig fast ved tilleggsavtalen. At avtalene på denne måten var bundet sammen, tilsier at om tilleggsavtalen er ugyldig, må det samme gjelde ektepakten. Ankemotparten har videre på dette punkt vist til skifterettens og lagmannsrettens begrunnelser, som han helt ut tiltrer.
Det var ikke noe illojalt ved tilleggsavtalen. Partene kunne ha oppnådd nøyaktig det samme ved å bestemme at leiligheten skulle tilhøre Bs rådighetsdel i felleseiet. De valgte en annen form. Det ville være klart urimelig om dette formvalget skulle gå ut over A. B ville da oppnå noe annet og mer enn det hun under ekteskapet kan ha hatt noen forventning om.
Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten og lagmannsretten.
Innledningsvis vil jeg peke på at det ikke er adgang til å treffe avtale om særeie med det innhold at særeiet i tilfelle skifte ved separasjon eller skilsmisse skal regnes som felleseie, jf Rt-1976-501. Det er derfor ikke tvilsomt at tilleggsavtalen til ektepakten er ugyldig. Spørsmålet er om sammenhengen mellom avtalen og ektepakten medfører at også ektepakten blir ugyldig.
Formålet med opprettelsen av ektepakten var at denne, som lagmannsretten uttrykte det, skulle være et "skjold" mot mannens kreditorer. Slik virket den også frem til separasjonen. Det er uomtvistet at mannen hadde en betydelig gjeld og pågang fra kreditorer som ønsket å oppnå dekning. Ektepakten har vært en realitet for ektefellene. Etter min mening taler dette med styrke for at ektefellene, også i forholdet seg imellom, må ta konsekvensen av den formuesordning som er kommet til uttrykk i ektepakten. Å se bort fra ektepakten i forholdet dem imellom, ville i virkeligheten innebære en reell godkjennelse av en formuerettslig ordning som ektefelleloven ikke tillater. Det vil videre innebære en oppmuntring til skjulte ordninger på dette området, ordninger som bare vil bli tilsidesatt hvis en av ektefellene ser seg tjent med det. Kreditorer vil derimot ikke ha mulighet for å avdekke underliggende avtaler, og generelt sett er dette uheldig.
Avgjørelsen i Rt-1976-501 kan etter mitt skjønn ikke brukes som argument mot den løsningen jeg anser som den rette. Situasjonen der var at det i en ektepakt om fullstendig særeie for mannen var gjort en tilføyelse om at hvis det ble aktuelt med skifte som følge av skilsmisse, skulle det forholdes som om ektefellene hadde "et fullstendig felleseie". Situasjonen var altså at hele den formuerettslige avtale var klarlagt gjennom ektepakten. Det var med andre ord ingen som ble søkt ført bak lyset, og jeg har ingen vansker med å akseptere at i denne situasjonen måtte ektepakten bli ugyldig i sin helhet når sentrale deler av den ikke kunne opprettholdes.
Ankemotparten har fremhevet partenes forutsetninger som det avgjørende. Vanligvis vil det nok i avtaleforhold være slik at det er det partene reelt sett har avtalt som i forholdet mellom dem skal legges til grunn, selv om den skrevne avtale tilsynelatende har et annet innhold og helt uavhengig av om denne skrevne avtalen er tinglyst eller registrert på annen måte. Slik vil nok situasjonen ofte også være i forhold til ektepakter. Partenes forutsetninger vil f eks være av betydning ved fortolkningen av ektepakten. Men jeg kan ikke se at man fra et slikt generelt utgangspunkt som nevnt, kan trekke den konsekvens at partene gjennom sine forutsetninger - mer eller mindre direkte uttrykt f eks i tilleggsavtaler - kan etablere formuesordninger som ektefelleloven stenger for. Jeg vil for øvrig peke på at det i avgjørelsen i Rt-1976-501 ble fremhevet at det ved avgjørelsen av gyldighetsspørsmålet må legges vekt på en generell forståelse av loven og ikke på ektefellenes individuelle motiver.
Derimot er det etter min mening et argument av vekt mot det standpunkt jeg anser som det riktige, at partene ved ektepakt kunne ha avtalt at leiligheten skulle tilhøre Bs rådighetsdel av felleseiet. Derved ville ektefellene være sikret mot mannens kreditorer i samme utstrekning som om leiligheten var overført til B som hennes særeie, og leiligheten ville blitt trukket inn på et skifte mellom ektefellene. Det er for Høyesterett ikke klarlagt hvorfor ektefellene ikke valgte denne ordningen. Jeg skal ikke spekulere i hva årsaken til dette kan være. For meg er det avgjørende at man rent faktisk ikke valgte ordningen som nevnt, men baserte seg på et opplegg med særeie. Her vil jeg føye til: Det er ikke gitt at rettsvirkningene av en ordning med overføring til den ene ektefelles rådighetsdel av felleseiet, ved et skifte, blir den samme som om man kunne sette en strek over særeieavtalen - som tilleggsavtalen går ut på. Tenker man seg ektepakten borte, ville situasjonen være at leiligheten helt eller delvis ville tilhøre As rådighetsdel, med de konsekvenser dette ville ha blant annet i forhold til skifteloven §45.
Det er også et argument mot den løsning jeg anser for den rette, at B kommer klart bedre ut ved skifte enn det hun eventuelt måtte hatt forventning om under ekteskapet. Jeg ser imidlertid dette hensynet som vesentlig mindre tungtveiende enn hensynet til å motvirke ordninger som ektefelleloven ikke vil anerkjenne.
Jeg er etter dette kommet til at anken må tas til følge. Den ankende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Saken har imidlertid budt på slik tvil, samtidig som den har reist prinsipielle spørsmål, at jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Da jeg etter domskonferansen vet jeg er i mindretall, utformer jeg ikke noe forslag til domskonklusjon.
Dommer Skåre: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Det er i denne saken ikke tvil om hva ektefellene ønsket å oppnå. Ved opprettelsen av ektepakt om særeie, ville de hindre at mannens kreditorer tok beslag i leiligheten, men samtidig skulle de dele som om ektepakt ikke var opprettet dersom ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse. Det er videre på det rene at dette er en kombinasjonsmulighet som ektefelleloven ikke tillater. Hadde ektefellene tatt bestemmelsen om hvordan det skulle deles ved skilsmisse inn i ektepakten ville resultatet ha blitt at hele ektepakten var blitt ugyldig, se Rt-1976-501. Jeg mener dette bør bli resultatet også når de to elementer i den samlede avtale er fordelt på en ektepakt og en formløs avtale.
Den som proforma har ervervet noe, kan ikke påberope seg at han er blitt eier eller rettighetshaver. På samme måte vil jeg se det her. Ektepakten gjorde leiligheten til hennes særeie, men retten var ikke reell for så vidt som det ved skilsmisse skulle skje en deling etter de regler som gjelder hvor særeie ikke er opprettet. Det er etter min mening dette reelle forhold som skal legges til grunn.
Jeg kan ikke se at de formkrav som gjelder for ektepakter er til hinder for en slik løsning. Disse formregler får nok betydning for bevisbyrden når noen hevder at ektepakten ikke er reell. Men de kan ikke utelukke at vanlige proformasynspunkter kommer til anvendelse hvor det er åpenbart at den bare delvis gir uttrykk for ektefellenes mening.
I det tilfelle som er referert i Rt-1976-501 var bestemmelsen om likedeling ved skilsmisse inntatt i ektepakten, slik at kreditorene kunne se at ektepakten hadde front mot dem. I det foreliggende tilfelle er denne del av avtalen holdt skjult. Man kan imidlertid ikke bruke dette forhold som et argument for å velge en løsning som er dårligere for kreditorene enn den løsning som det foran nevnte rettstilfelle gir uttrykk for.
Det kan reises den innvending mot mitt standpunkt at resultatet av en kritikkverdig disposisjon blir slik partene ønsket det. Jeg kan imidlertid ikke se at resultatet reelt sett blir bedre om den ankende part får medhold. Hun vil få en vinning som hun på grunnlag av avtalen ikke hadde grunn til å regne med, og de skadelidende blir ektefellen og ikke minst hans kreditorer. Når det gjelder vurderingen av resultatet viser jeg dessuten til at det i hovedtrekk stemmer med det partene helt legalt kunne ha oppnådd ved at leiligheten var blitt overført til hustruens rådighetsdel i felleseiet.
Jeg forstår førstvoterende slik at han ved valg av løsning legger stor vekt på synspunkter av mer generell, rettspolitisk karakter. Jeg er ikke uten forståelse for det som anføres, men mener at momenter av denne art ikke kan være avgjørende i denne sak.
Når det gjelder saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schei.
Kst dommer Borchsenius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Skåre.
Dommer Christiansen: Likeså.