Rt-1990-211
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-22 |
| Publisert: | Rt-1990-211 (53-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 38 B/1990. |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Kst. dommer Borchsenius, Schei, Skåre, Christiansen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §4, §5, Straffeprosessloven (1981) §359 |
Larvik byrett avsa 13. november 1989 dom med denne domsslutning.
" 1. A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, første straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, jfr. skiltregler av 10. oktober 1980, og vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §4 jfr. trafikkreglenes §12 nr. 2a, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 120-etthundreogtjue-dager.
I medhold av straffeloven §52 utstår fullbyrdelsen av 75 - syttifem - dager av straffen i en prøvetid på 2 - to - år.
2. Saksomkostninger idømmes ikke"
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har anket over straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at allmennpreventive hensyn tilsier at fengselstraffen skjerpes og at den i sin helhet gjøres ubetinget.
Forsvareren har under ankeforhandlingen prinsipalt gjort gjeldende at byrettens dom bør oppheves i henhold til straffeprosessloven §359 annet ledd nr. 3. Det hevdes at byretten ikke har sørget for at saken var godt nok opplyst før pådømmelsen. Vedrørende straffutmålingen gjøres det gjeldende at fengselsstraffen i sin helhet bør gjøres betinget.
Jeg skal først ta for meg forsvarerens angrep på byrettens saksbehandling. Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å oppheve byrettens dom.
Saken gjelder en trafikkulykke 20. juli 1988, da domfeltes bil i forbindelse med forbikjøring kolliderte med et vogntog ført av en tysk sjåfør. En passasjer i domfeltes bil omkom som følge av ulykken. Forvareren har vist til at det er en feil på den skisse politiet laget etter ulykken, idet det på denne ikke er inntegnet en av de biler som kjørte foran domfeltes bil, da forbikjøringen fant sted. Selv om det her foreligger en feil, kan jeg ikke se at dette kan tillegges noen vekt, idet det fremgår av dommen at retten har vært klar over de faktiske forhold.
Videre har forsvareren vist til at føreren av det vogntog domfelte kolliderte med ikke har vært avhørt av politiet da ulykken fant sted, og heller ikke senere. Retten har selv har betegnet det trafikkbilde som forelå ved forbikjøringen og de manøvrer domfelte gjorde "de siste 3-400 m fram mot ulykkesstedet", som "meget uklar". I den forbindelse har retten videre uttalt at den tyske sjåfør "er beklageligvis ikke avhørt av politiet eller ført som vitne for retten". Det gjøres gjeldende at retten burde sørget for å innhente forklaring fra den tyske sjåføren, selv om dette ville innebære at hovedforhandlingen måtte utsettes. Det foreligger her en feil som kan ha vært av betydning for skyldspørsmålet og iallfall for rettens straffutmåling.
Spårsmålet om utsettelse var ikke reist for byretten. Retten må etter den fyldige vitneførsel og åstedsbefaringen ha kommet til at man hadde et forsvarlig grunnlag for å avsi dom i saken, og at innhenting av vitneforklaring fra sjåføren i den møtende bil ikke var nødvendig av hensyn til avgjørelsen av skyldspørsmålet og straffutmålingen. Jeg tilføyer at det er på det rene hvilken fart vogntoget hadde da domfelte foretok forbikjøringen. Jeg finner etter dette ikke grunn til å fravike rettens vurdering. Det ligger i det jeg har sagt at jeg også anser saken tilstrekkelig opplyst til at Høyesterett kan ta standpunkt til straffutmålingsspørsmålet.
Når det gjelder straffutmålingen, er jeg kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Domfelte, A, kolliderte med det møtende vogntog på E 18 ved Sky i Larvik, da han på en rett strekning på ca 500 m skulle kjøre forbi en bil med campingvogn på slep ført av B. Domfeltes bil var kommet over i kjørefeltet for motgående trafikk - av retten betegnet det søndre kjørefelt - da kollisjonen inntraff. Forbikjøringen fant sted i en 80 km sone på en strekning hvor midten av vegen var merket med varsellinje 1002, hvilken angir at sikten fremover er for kort til vanlig forbikjøring. Retten har bygget på at at domfeltes fart ved forbikjøringen har vært minst 89 km/t.
Som følge av sammenstøtet med vogntoget ble domfeltes bil dreid rundt og kastet tilbake til det opprinnelige kjørefelt - det nordre felt - der bilen så traff Bs bil.
Byretten har uttalt:
"Selv om de nevnte avstander ville være tilstrekkelig til at A rakk inn i nordre kjørefelt før han møtte vogntoget og det uten å genere Bs kjøring, innebar hans forbikjøring av B etter rettens vurdering en viss uaktsomhet, idet han ikke kunne vurdere hastigheten på det møtende vogntog med sikkerhet. Hadde dette kjørt opp mot hastighetsgrensen på stedet, ville marginene blitt meget beskjedne.
Når A, til tross for den faktisk foreliggende avstand mellom egen bil og vogntoget, ikke avbrøt forbikjøringen av B og gikk tilbake i nordre kjørefelt der det etter rettens bevisvurdering var god plass mellom Bs bil og den etterfølgende, kan dette vanskelig skyldes annet enn at han ikke så vogntoget som kom imøte, eller at han ikke hadde observert bilene som lå foran B, eventuelt at han feilvurderte avstanden og/eller den relative hastighet mellom disse og Bs bil. Uansett hva forklaringen måtte være, anser retten det klart at A opptreden innebar ikke bare overtredelse av trafikkreglene §12 nr. 2, men også uaktsomhet som rammes av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §3. Nevnte bestemmelser i trafikkreglene krever at en bilist ved forbikjøring bl.a skal forvisse seg om at vegen er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning fremover og om at det åpenbart lar seg gjøre å komme inn i trafikkstrømmen igjen uten å forstyrre den. Det oppstilles således krav om en sterk grad av aktsomhet til den forbikjørende bilist, et krav A på ingen måte kan ha oppfylt. Når det dessuten tas hensyn til den relativt høye hastighet A holdt, burde han etter rettens vurdering ha innsett muligheten for at forbikjøringen av Bs bil kunne få alvorlige følger for såvel han selv, hans passasjerer og andre trafikanter, herunder at noen kunne bli drept."
Av de tre alternativer byretten har nevnt, er det for domfelte gunstigst, slik jeg ser det, at man tar utgangspunkt i at domfelte fortsatte forbikjøringen, fordi han regnet med at han ville klare å komme inn i høyre kjørefelt foran Bs bil. Det må i så fall legges domfelte til last at han tok denne sjansen. På den annen side må det tas hensyn til at domfelte kan ha blitt overrasket av at de biler som kjørte foran Bs bil, foretok oppbremsningen fordi den første av bilene skulle ta av på avkjørselen til Veldre. Men også en slik avkjøring burde domfelte vært forberedt på.
Det straffbare forhold saken gjelder fant sted etter ikrafttredelsen av lov av 8. juli 1988 nr. 70 hvor det ble gitt særskilte regler om uaktsomt drap ved bruk av motorvogn. Jeg viser til uttalelser i avgjørelser inntatt i Rt-1989-741 og Rt-1989-960 om lovendringens betydning for straffutmålingen i slike saker. Jeg legger til grunn at lovgiverens hensikt med lovendringen var å skjerpe reaksjonene ved lovovertredelser som den foreliggende, og at domstolene må legge vekt på dette ved sin straffutmåling.
Domfelte ble alvorlig skadet ved ulykken, og hans kjæreste ble drept. De skader domfelte pådro seg, må delvis antas å bli varige. Foruten de nevnte forhold har retten også vist til domfeltes alder. Til dette vil jeg bemerke at de allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende ved alvorlige trafikkovertredelser, ikke minst gjelder unge trafikanter.
Jeg er kommet til at straffen passende kan settes til ubetinget fengsel i 120 dager.
Dom:
I byrettens dom gjøres den endring at den fastsatte straff i sin helhet blir å fullbyrde.