Rt-1990-312
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-29 |
| Publisert: | Rt-1990-312 (74-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 48B/1990, snr 266/1989. |
| Parter: | Aktor: kst førstestatsadvokat Lasse Qvigstad mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Gjølstad, Christiansen, Skåre, Borchsenius, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965), Straffeprosessloven (1981) §297, §4, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902) §182, §239, §257, §52, §53, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §3 |
Dommer Gjølstad: Bergen byrett avsa 1. august 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §258, jfr. §257, straffeloven §182 første ledd, 2. straffalternativ, vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. samme lov §3 og vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr. samme lov §24 første ledd, 1. punktum, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, annet ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager, hvorav 75 - syttifem - dager gjøres ubetinget og fullbyrdelsen utstår for 45 - førtifem - dagers vedkommende med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 og §53.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til domsgrunnene. Domfelte har anket over saksbehandlingen for så vidt angår post II i hovedtiltalebeslutningen, domfellelsen etter vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3. Subsidiært har han anket over straffutmålingen, men denne del av anken er nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Saksbehandlingsanken har bakgrunn i at byretten - mot domfeltes protest - tillot opplesning av politiforklaringen til et vitne, B som var stevnet til hovedforhandlingen, men ikke møtte.
Domfelte har for Høyesterett anført at vilkårene i straffeprosessloven §297 for opplesning av politiforklaring ikke forelå, idet retten ikke hadde gjort tilstrekkelige forsøk på å få vitnet til å møte. Under enhver omstendighet var opplesningen etter domfeltes syn i strid med bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Under henvisning til straffeprosessloven §4 gjør domfelte gjeldende at i tilfelle av motstrid mellom norsk rett og konvensjonen, skal konvensjonen ha forrang.
Domfeltes anførsler vedrørende Menneskerettighetskonvensjonen er knyttet til artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 d. Det er vist til to dommer avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, dom av 24. november 1986 i sak Unterpertinger mot Østerrike (EMD=REF00000173) og plenumsdom av 20. november 1989 i sak Kostovski mot Nederland (EMD=REF00000200). Av disse avgjørelser utleder domfelte at opplesning av en politiforklaring fra et vitne bare kan skje hvor tiltalte eller forsvareren har hatt adgang til å eksaminere vitnet, enten i forbindelse med vitnets forklaring for politiet eller for retten. Dette var ikke tilfelle i foreliggende sak. Domfelte mener at Bs forklaring hadde betydning både for spørsmålet om det forelå uaktsomhet, og for vurderingen av graden av uaktsomhet. Han peker på at ved den fremgangsmåte som ble benyttet, er han berøvet muligheten for gjennom eksaminasjon av vitnet å få avklaret forhold og få tilleggsopplysninger, og retten kunne ved vitnets personlige fremmøte ha vurdert hennes troverdighet.
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at opplesningen av politiforklaringen verken var i strid med straffeprosessloven §297 eller med Menneskerettighetskonvensjonen. Aktor for Høyesterett har subsidiært anført at det ikke uten videre kan utledes av straffeprosessloven §4 at konvensjonsbestemmelsene i tilfelle av motstrid skal gis forrang fremfor straffeprosessloven uttrykk for veloverveid norsk lovgivervilje.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Før jeg går inn på de spørsmål saken reiser, vil jeg redegjøre for byrettens behandling av saken og avgjørelsesgrunnlag ved domfellelsen etter vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3. Forholdet gjaldt en trafikkulykke i Bergen våren 1988 hvor domfelte som fører av bil kom over i motgående kjørefelt og umiddelbart etter kolliderte med en møtende bil. En passasjer i den møtende bil omkom.
Under hovedforhandlingen i byretten ga domfelte forklaring og det ble ført 7 vitner om forholdet. Blant vitnene var føreren og passasjeren i forsetet i den møtende bil, og dessuten vedkommende som satt ved siden av domfelte og to passasjerer som satt i baksetet hos domfelte. B, som satt i midten i baksetet i domfeltes bil, og var lovlig stevnet som vitne, møtte ikke ved hovedforhandlingens første dag. Hun ble gitt beskjed gjennom sin samboer - et annet vitne, som hadde sittet sammen med henne i baksetet - om å møte neste dag. Hun møtte heller ikke da, og retten besluttet å la henne avhente ved politiets bistand. Noe senere på formiddagen annen rettsdag fikk retten melding fra politiet om at man ikke hadde oppnådd kontakt med vitnet. Etter anmodning fra aktor, mens forsvareren som nevnt protesterte, tillot så retten at Bs tidligere avgitte politiforklaring ble opplest idet vilkårene etter straffeprosessloven §297 ble ansett å foreligge. I rettens beslutning er bl a nevnt at en utsettelse av hovedforhandlingen for å få vitnets forklaring for retten måtte bli på iallfall fire uker på grunn av ferieavvikling.
Av byrettens domsgrunner fremgår at retten la til grunn at domfelte ved bevisst uaktsomhet hadde forårsaket trafikkulykken. Domfeltes forklaring var at årsaken til at bilen kom over i motgående kjørefelt, var at han måtte bøye seg ned og rive løs noen ledninger fra et stereoanlegg pga "fæla" lyder og kortslutning. Det er opplyst i dommen at et av vitnene - vedkommende som satt ved siden av domfelte i bilen - i retten forklarte at domfelte med overlegg hadde fremprovosert den situasjon som førte til ulykken. Retten fant under tvil dette ikke tilstrekkelig bevist. Jeg nevner også at retten vurderte å endre subsumsjonen til straffeloven §239, uaktsomt drap, men ble stående ved å henføre forholdet under vegtrafikkloven.
Spørsmålet i saken er om det var en saksbehandlingsfeil at politiforklaringen til B ble lest opp under hovedforhandlingen i byretten uten at domfelte eller hans forsvarer på noe stadium av saken var gitt anledning til å eksaminere vitnet.
Etter straffeprosessloven §297 kan opplesning av politiforklaring bare skje dersom muntlig avhør ikke er mulig eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift. I saker hvor muntlig avhør er mulig, vil avgjørelsen således bero på en vurdering. Her må det blant annet legges vekt på betydningen av at det kan stilles spørsmål til et vitne, jf Rt-1988-78. Loven gir anvisning på en forholdsmessighetsvurdering. Ved vurderingen av de forskjellige momenters vekt er det etter min mening av betydning å se på hva som følger av Menneskerettighetskonvensjonen når det gjelder domfeltes rett til å eksaminere vitner. Det er et alminnelig akseptert utgangspunkt at norsk lov må forutsettes å være i samsvar med traktater som Norge er bundet av, sammenlign for øvrig også Andenæs, Norsk straffeprosess bind 1, 10 og Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer I, 35 om betydningen av straffeprosessloven §4.
De konvensjonsbestemmelser som har betydning i foreliggende sak har slik ordlyd i norsk offisiell oversettelse:
"Artikkel 6 (1) Ved avgjørelse av spørsmålet om hans borgerlige rettigheter og forpliktelser eller av en strafferettslig anklage mot ham, har enhver krav på upartisk og offentlig saksbehandling innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet i henhold til lov. ...... (3) Den som siktes for en straffbar handling, skal ha følgende minimumsrettigheter: ...... (d) å avhøre eller la avhøre vitner som påberopes mot ham og å få innkalle og avhøre forsvarsvitner under de samme betingelser som vitner påberopt mot ham; ......"
Jeg finner grunn til å nevne at uttrykket "upartisk...saksbehandling" i nr. 1 i den engelske originaltekst lyder "fair... hearing". Samlet gir bestemmelsene i artikkel 6 uttrykk for det generelle prinsipp om "fair trial". Begge disse begrep er nok videre enn det uttrykk som er brukt i den norske oversettelsen.
Ordlyden i artikkel 6 nr. 3 d er meget vidtfavnende. Siktemålet med bestemmelsen synes imidlertid å ha vært å stille tiltalte på lik linje med påtalemyndigheten ved bevisførselen. Bestemmelsen er ikke ansett for å være til hinder for å begrense adgangen til bevisførsel i den nasjonale lovgivning.
Spørsmålet om bruk av skriftlige vitneforklaringer er nærmere omhandlet i de to avgjørelsene fra Menneskerettighetsdomstolen som er påberopt av domfelte: Unterpertinger-saken (1986) (EMD=REF00000173) og Kostovski-saken (1989) (EMD=REF00000200). Av dommene fremgår at opplesning av tidligere avgitte forklaringer, herunder politiforklaringer, under forhandlingene i en straffesak ikke i seg selv er i strid med konvensjonen. Menneskerettighetsdomstolen slår imidlertid fast at bruken av en slik skriftlig forklaring som bevis i en sak må skje under hensyntagen til tiltaltes rettigheter. Domstolen peker i Kostovski-saken på at i utgangspunktet ("as a rule") krever disse rettigheter at tiltalte må gis anledning til å eksaminere vitner mot ham på et eller annet stadium i saken. Avgjørelsen av om konvensjonsbestemmelsene er overtrådt, bygger imidlertid på en nærmere vurdering av sakene. Problemstillingen er i plenumsdommen i Kostovski-saken fremhevet å være hvorvidt rettergangen - betraktet som helhet - tilfredsstiller kravet til "fair trial". I begge avgjørelser er det understreket at bestemmelsene i artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 d må ses i sammenheng, idet nr. 3 d er en spesiell side av det grunnleggende krav til "fair trial".
I Unterpertinger-saken (EMD=REF00000173) var forholdet at Unterpertinger av de østerrikske domstoler var dømt for vold mot ektefelle og stedatter. De fornærmede hadde gitt forklaringer til politiet. For retten benyttet de seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring, slik at Unterpertinger ikke fikk anledning til å eksaminere dem. Menneskerettighetsdomstolen viste til at selv om det også var enkelte andre bevis i saken, var domfellelsen hovedsaklig basert på ektefellens og stedatterens forklaring til politiet. De østerrikske domstolene hadde behandlet politiforklaringene ikke bare som "items of information but as proof of the truth of the accusations". Når dette var tilfelle, var kravet til "fair trial" ikke oppfylt.
Kostovski var domfelt for bankran. Forholdet var her at forklaringer fra anonyme vitner, dels til politiet og dels til en forhørsdommer (examining magistrate), av de nederlandske domstoler ble funnet å være tilstrekkelig grunnlag for domfellelse. Menneskerettighetsdomstolens konklusjon var den samme som i Unterpertinger-saken (EMD=REF00000173). De nærmere enkeltheter i de to saker går jeg ikke inn på.
De synspunkter dommene gir uttrykk for, harmonerer etter min mening godt med en rimelig forståelse av forholdsmessighetskriteriet i straffeprosessloven §297 i lys av de prinsipper også vår straffeprosess bygger på. Hvis det dreier seg om helt sentrale vitner, som det er mulig å føre for den dømmende rett, må hensynet til tiltaltes rettssikkerhet regelmessig slå igjennom i forhold til utgifter og ulemper ved en utsettelse av saken.
Når det gjelder den konkrete sak, peker jeg på at allerede domfeltes egen forklaring for byretten var tilstrekkelig til å domfelle ham for overtredelse av aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3. Jeg har tidligere redegjort for den brede bevisføring for retten, hvor 6 av de 7 som overlevde kollisjonen avga forklaring. Bs politiforklaring var i det vesentlige i samsvar med domfeltes forklaring, dog slik at hun trodde at han så fremover umiddelbart før kollisjonen. Jeg kan ikke se at hensynet til domfeltes rettssikkerhet er gått for nær i den avveining byretten foretok og som ledet til at politiforklaringen til B ble opplest.
Jeg er etter dette kommet til at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil, og anken må bli å forkaste.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.