Rt-1990-356
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-09 |
| Publisert: | Rt-1990-356 (85-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 94 K/1990 |
| Parter: | A (advokat Dan Erik Kjellnø) mot staten v/Justisdepartementet (statsadvokat Bjørn Hareide). |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Militærnekterloven (1965) §7, §412, Tvistemålsloven (1915), §1 |
Rana herredsrett avsa 5. mars 1985 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1962, for militærtjeneste etter §1 i lov nr. 3 av 19. mars 1965 er ikke til stede."
A anket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett som 3. februar 1986 avsa dom med slik domsslutning:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Lagmannsrettens dom ble ikke påanket. A begynte sin førstegangstjeneste med rekruttskole på X flystasjon 8. juli 1986. Han forlot rekruttskolen 9. september 1986 og har senere ikke utført militærtjeneste.
Ved Rana herredsretts dom 2. juni 1989 ble han idømt 90 dagers fengsel for overtredelse av den militære straffelovs bestemmelser om ulovlig fravær. Straffen er ikke sonet.
Den 27. juni 1989 har A fremsatt begjæring om gjenopptakelse av lagmannsrettssaken. Det ble opplyst at det har skjedd en utvikling i A's overbevisning. Det gjelder både innhold og styrke. Det ble anført at det alvor og den styrke som hans overbevisning nå har, er et moment som åpenbart må føre til en annen avgjørelse enn den lagmannsretten kom til i dommen av 3. februar 1986, jf. tvistemålsloven §407 nr. 6.
Hålogaland lagmannsrett avsa kjennelse i gjenopptakelsessaken 23. november 1989 med slik slutning:
"Vilkårene for å gjenoppta Hålogaland lagmannsretts ankesak nr. 68/1985 er ikke tilstede."
- - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det anføres i hovedsak følgende:
Under ankebehandlingen for Hålogaland lagmannsrett i 1986 ga A en fremstilling om innholdet i sin overbevisning som fylte lovens krav til å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Lagmannsretten fant imidlertid at hans overbevisning ikke hadde den dybde og styrke som kreves.
Etter lagmannsrettens dom gjorde den kjærende part militærtjeneste i to måneder, men avbrøt så tjenesten med den begrunnelse at det var blitt enda klarere for ham at det var i strid med hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste. Lagmannsretten har i gjenopptakelsessaken lagt alt for liten vekt på at A har gjort et seriøst forsøk på å utføre sin verneplikt.
A's opptreden overfor de militære myndigheter etter at han forlot militærtjenesten i september 1986 var fast og klar, noe som må sies å være utypisk for den klassiske "unnalureren". Da A fikk innkalling til fortsatt tjeneste, avviste han den umiddelbart skriftlig med klar begrunnelse til tross for at han visste hva konsekvensene av dette ville bli. Denne etterfølgende opptreden fra den kjærende parts side er tillagt for liten betydning av lagmannsretten.
Under saksforberedelsen i gjenopptakelsessaken gjorde A rede for sin overbevisning på nytt, såvel skriftlig som i bevisopptak, og hans forklaring oppfyller de vilkår som oppstilles med hensyn til overbevisningens innhold. På dette tidspunkt er lagmannsrettens dom snart 4 år gammel, og den tvil som måtte ha foreligget tidligere med hensyn til styrken/dybden i den kjærende parts overbevisning kan forholde seg ganske annerledes i dagens situasjon. Også dette moment burde vært drøftet nærmere av lagmannsretten.
Lagmannsretten fant at de forhold som var anført av A verken alene eller i forbindelse med det som tidligere er framført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Etter A's oppfatning er dette å stille for strenge beviskrav. I saker av nærværende type bør det være åpent for et noe romsligere skjønn med hensyn til bevisbedømmelsen. Dessuten har man å gjøre med en viss beslektethet med de straffeprosessuelle regler for gjenopptakelse, selv om det i prinsippet er tvistemålsloven som skal anvendes. - - -
Staten ved Justisdepartementet har tatt til motmæle, og anfører at vilkårene for gjenopptakelse av militærnektersaken ikke er til stede.
Det anføres at den kjærende part har tolket reglene om gjenopptakelse galt når det hevdes at det må være plass for et romsligere skjønn med hensyn bevisbedømmelsen enn hva ordlyden i tvistemålsloven §407, første ledd nr. 6 gir uttrykk for. At gjenopptakelse bare skal finne sted når det opplyses en ny kjennsgjerning eller skaffes frem et nytt bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse fremgår klart av lovforarbeidene i Ot.prp. nr. 42 (1962 - 23) 32.
Staten er ikke enig i at den kjærende parts opptreden siden det falt dom i militærnektersaken, har vært av en slik karakter at det nå må legges til grunn at han har en fast og klar overbevisning mot å gjøre militærtjeneste. Staten har i den forbindelse spesielt pekt på at det gikk 2 år og 9 måneder fra han skrev sitt brev av 13. september 1986 til Forsvaret og frem til han avga sin erklæring av 23. juni 1989 i forbindelse med gjenopptakelsessaken. Dette tyder på at hans overbevisning ikke er av en slik dybde som loven krever.
Staten anfører videre at den tvil som måtte foreligge om dybden og alvoret i As overbevisning er frembragt av ham selv gjennom hans opptreden frem til i dag. Den tvil som han selv måtte ha skapt kan ikke komme ham til gode, jf Rt-1979-1544.
Det er statens oppfatning at det A nå anfører sammenholdt med de ytre omstendigheter og det som tidligere er fremkommet i lagmannsretten ikke ville ha medført en annen avgjørelse, i alle fall fremstår det ikke som åpenbart at det måtte ha medført en annen avgjørelse.
Staten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes".
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve alle sider av kjæremålet.
Ved Rana herredsretts dom av 5. mars 1985 ble det lagt til grunn at As overbevisning ikke hadde det innhold som kreves etter fritakingsloven §1. Grunnen til dette var at han gjorde seg til talsmann for et utvidet nødvergebegrep som gikk lenger enn det som var godtatt i rettspraksis i forhold til den nevnte lovbestemmelse. Etter at herredsrettens dom forelå, men før saken kom opp for lagmannsretten, endret han sin forklaring, slik at hans overbevisning slik den nå ble beskrevet, innholdsmessig dekket vilkårene etter fritakingsloven §1. Lagmannsretten fant imidlertid i sin dom av 3. februar 1986 at As sist uttalte overbevisning ikke hadde den dybde og styrke som loven krevet.
I gjenopptakelsesbegjæringen og den senere kjæremålserklæring hevder A at det har skjedd en utvikling i hans overbevisning, særlig i dennes styrke, og at det foreligger nytt bevis for dette. Beviset er først og fremst hans egen partsforklaring sett i sammenheng med den tid som er gått og at han i løpet av denne tid har prøvd å avtjene militærtjeneste, men fant å måtte gi opp etter ca to måneder. Det hevdes i denne forbindelse at når tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 som vilkår for gjenopptakelse krever at de nye kjennsgjerninger eller bevis åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, kan bestemmelsen ikke tas på ordet. Lagmannsretten hevdes ved sin kjennelse i gjenopptakelsessaken å ha stilt for strenge krav til beviset.
Kjæremålsutvalget peker i denne forbindelse på at det i Ot.prp. nr. 42 (1962-63) uttales følgende til fritakingsloven §7 om gjenopptakelse av saker etter denne loven:
"Det må kreves at forholdet (alene eller i forbindelse else med det som tidligere er framført) åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf tvistemålsloven §407 nr 6."
Med reservasjon for de spesielle bestemmelser i §7 i lov om fritak for militærtjeneste, er det etter kjæremålsutvalgets mening ikke holdepunkter for at gjenopptakelse av saken etter denne lov i henhold til tvistemålsloven §407 nr. 6 står i en særstilling i forhold til andre rettsområder.
Man kan etter dette ikke se at lagmannsretten har gjort seg skyldig i noen feil rettsanvendelse.
Når det gjelder lagmannsrettens konkrete vurdering, er kjære målsutvalget enig i at de forhold som er påberopt, verken alene eller sammen med det som tidligere er fremført, kan sies åpenbart å måtte ha medført en annen avgjørelse. Man finner videre at vilkårene var tilstede for å avsi kjennelse etter tvistemålsloven §412 første ledds annet punktum.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.