Rt-1990-441
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-25 |
| Publisert: | Rt-1990-441 (144-90) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Foreldelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 60 B/1990 |
| Parter: | X kommune (advokat Magne Spilde) mot A (advokat Anne-Brit Olsson - til prøve). |
| Forfatter: | Holmøy, Philipson, Stuevold Lassen, Borchsenius, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | LOV-1915-06-04, Foreldelsesloven (1979) §31, §9, Grunnloven (1814) §97, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, LOV-1915-06-04-§6, LOV-1915-06-04-§3, Spesialskoleloven (1951), Grunnskolelova (1969) §13, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, LOV-1975-06-13-42, Voksenopplæringsloven (1976) §5, LOV-1982-12-17-89 |
Dommer Holmøy: Saken gjelder krav mot en kommune om erstatning og oppreisning på grunn av manglende undervisning i spesialskole.
A, som er sterkt hørselshemmet, er født i X i Nord-Trøndelag i 1927. Da hun var kommet i skolepliktig alder, ble hun undersøkt av distriktslegen som fant at hun var åndssvak og undervisningsudyktig. Det kan ikke dokumenteres at skolestyret sendte slik melding til direktøren for spesialskolene som var pålagt etter dagjeldende lov av 4. juni 1915 om døve, blinde og åndssvake barns undervisning m.v. A ble boende hjemme på foreldrenes småbruk helt til hun i 1982 ble innlagt i Y, hvor hun siden har vært. Hun har her fått undervisning og deltatt i forskjellige aktiviteter ved sykehusets døveavdeling. Av behandlende lege og psykolog er hun bedømt til å fungere innenfor normalområdet intellektuelt sett.
I 1962 fikk hun innvilget uføretrygd. Søknaden var begrunnet med "manglende hørsel og nedsatte åndsevner".
I 1984 reiste A erstatningssak mot X kommune ved Stjør- og Verdal herredsrett på grunn av manglende skolegang. Hennes krav var begrenset oppad til 1,5 millioner kroner, og omfattet erstatning for tapt inntekt frem til domstidspunktet, tap i fremtidig erverv frem til 1994 da hun vil nå pensjonsalder 67 år, og dessuten erstatning for ikke-økonomisk skade. Herredsretten avsa 22. desember 1986 dom med slik domsslutning:
"1. X kommune frifinnes.
2. A skal betale til X kommune 15.000 - femtentusen - kroner i erstatning for saksomkostninger innen to uker fra forkynnelse av dommen."
Herredsretten bygget på at et eventuelt erstatningskrav var foreldet etter 20 års-fristen i foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 §9, sammenholdt med overgangsregelen i §31. Herredsretten viste til at det påberopte grunnlag for erstatning var skolestyrets forsømmelse av å gi melding til direktøren for spesialskolene etter loven av 1915. Meldeplikten etter denne lov varte for døve barn til fylte 17 år, og for åndssvake barn til fylte 21 år. Meldeplikten, og derved ansvarsgrunnlaget, opphørte derfor senest da A fylte 21 år i 1948. Noe grunnlag for en fortsatt meldeplikt for kommunen, var etter herredsrettens mening ikke til stede. Etter overgangsregelen i foreldelsesloven §31 inntrådte foreldelse dog først 31. desember 1982.
A påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett, som 24. mai 1988 avsa dom med slik domsslutning:
"1. X kommune v/ordføreren dømmes til å betale A kr. 600.000,- - kronersekshundretusen 00/100 - i erstatning.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten."
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Rettens flertall - to dommere - mente at kommunen hadde en plikt til å sørge for at A fikk undervisning, og at denne plikt ikke opphørte samtidig med opphøret av den aldersbestemte meldeplikt etter loven av 1915. Foreldelse begynte først å løpe da kommunens handleplikt opphørte. Dette skjedde først i 1982 da A fikk undervisningstilbud ved Y. Flertallet fant at hennes økonomiske tap etter en helhetsvurdering kunne settes til 600.000 kroner. Erstatning for ikke-økonomisk skade ble ikke tilkjent, da skolestyremedlemmenes unnlatelse ikke ble ansett som grovt uaktsom. En av lagmannsrettens dommere bygget som herredsretten på at et eventuelt erstatningskrav var foreldet, idet kommunens plikt til å sørge for at A fikk skolegang opphørte senest da hennes skoleplikt opphørte, ved fylte 21 år.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domsgrunnene.
X kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. A har erklært motanke for så vidt angår erstatningens størrelse, og over at hun ikke ble tilkjent erstatning for ikke-økonomisk skade.
Til bruk for Høyesterett har åtte vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett, forklart seg ved bevisopptak. Det er videre fremlagt noen nye dokumenter. For herredsretten var spesiallege, senere overlege ved Y, og dosent, senere professor, B, dr. med C ved Z, oppnevnt som sakkyndige. For lagmannsretten ble overlege D oppnevnt som sakkyndig. For Høyesterett er det i forståelse med partenes prosessfullmektiger ikke oppnevnt sakkyndige, men de sakkyndiges rapport til herredsretten og to tilleggsrapporter fra overlege D er fremlagt for Høyesterett. Når det gjelder ansvarsgrunnlaget, står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.
Den ankende part, X kommune, slutter seg til lagmannsrettens mindretall og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at døve hadde en rett til undervisning etter loven av 1915. Det som kan utledes av denne lov er imidlertid at døve hadde en plikt til å motta undervisning. Hvis det gjaldt en rett til undervisning, var denne betinget, idet den var undergitt en administrativ vurdering av direktøren for spesialskolene. Lagmannsretten har ikke sondret mellom kommunens plikt, som etter 1915-loven var begrenset til å gi melding til spesialskoledirektøren, og ansvaret for opplæringen som etter denne lov lå på staten. Et mulig ansvarsgrunnlag for kommunen må bygges på meldeplikten, som for det enkelte barn var begrenset til skolepliktig alder. Man kan ikke av någjeldende skolelovgivning utlede at en videregående rett til opplæring også gjaldt etter 1915-loven. Derved bortfaller grunnlaget for en handleplikt for kommunen utover de aldersgrenser som var fastsatt i denne lov.
Et mulig ansvar for unnlatt melding etter 1915-loven er foreldet etter 20-årsfristen i foreldelsesloven §9, jf overgangsregelen i §31. Det kan ikke være grunnlag for å utskyte utgangspunktet for 20-årsfristen slik ankemotparten gjør gjeldende. Når kommunen prinsipalt påberoper seg at et mulig erstatningsansvar er foreldet, skyldes dette at det i dag ikke er mulig å dokumentere at det ble sendt melding om A i 1934-35 eller senere. Kommunen gjør ikke gjeldende at melding ble sendt.
Subsidiært - i tilfelle et erstatningsansvar ikke er foreldet - gjør kommunen gjeldende at vilkårene for erstatning heller ikke for øvrig er til stede. Kommunen kan ikke her gjøres ansvarlig på objektivt grunnlag, etter tilsvarende regler som er antatt å gjelde ved ulovlig tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus. Det såkalte organansvar får ikke anvendelse når feilen er begått av skolestyret. Et ansvar må i tilfelle bygges på det alminnelige arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven §2-1.
Vurderingen av om skolemyndighetene handlet uaktsomt, må skje ut fra den kunnskap man hadde i 1930-40 årene, og ikke ut fra hva man i dag vet. Det kan ikke føre til erstatningsansvar for kommunen at skolemyndighetene, etter å ha fått distriktslegens vurdering, unnlot å sende melding om A til spesialskoledirektøren. Ved vurderingen av et uaktsomhetsansvar, må det også legges vekt på at i praksis unnlot kommunene i stor utstrekning å sende melding selv om de etter loven hadde plikt til det.
Et erstatningskrav mot kommunen bygger for øvrig på en rekke usikre hypoteser. Man må blant annet forutsette at det ville blitt foretatt en ny legeundersøkelse av A, og at hun da ville ha fått en riktig diagnose slik at hun ville blitt sendt til en skole for døve og ikke en skole for åndssvake. Man må videre forutsette at hun ville fått adekvat undervisning i åtte år, noe som var avhengig av at det var ressurser til det, og dessuten at hun etter endt skolegang ville ha kommet i inntektsgivende arbeid. Noe krav på yrkesutdannelse ville hun ikke hatt.
Lagmannsretten har sett saken i lys av det som har skjedd i A hjemmemiljø, hvor hun ble misbrukt. Men skolemyndighetene kan ikke klandres for dette. Det er opplyst at familien ikke godtok distriktslegens vurdering av A som åndssvak, men det må da spørres hvorfor de ikke gjorde mer for henne. Familiens ansvar ble sterkere etter som årene gikk.
Det klareste grunnlag for at A ikke ville hatt krav på erstatning av kommunen for tap i erverv, er at hennes ervervsevne ikke var skadet. Problemet var at hun ble utnyttet av familien.
Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at det fremsatte erstatningskrav er vesentlig for høyt. Kravet ligger langt over det som i rettspraksis er tilkjent i sammenlignbare saker.
Erstatning for ikke-økonomisk skade kan det ikke være grunnlag for, idet skolestyret iallfall ikke har opptrådt grovt uaktsomt.
X kommune har nedlagt slik påstand:
"X kommune frifinnes."
Ankemotparten, A, slutter seg i det vesentlige til lagmannsrettens flertall når det gjelder vilkårene for kommunens erstatningsplikt. Hun krever imidlertid en vesentlig høyere erstatning enn hun ble tilkjent av lagmannsretten, og krever dessuten erstatning for ikke-økonomisk skade. A har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende:
Loven av 1915 gir ikke holdepunkter for å sondre mellom rett og plikt til undervisning. Det må legges til grunn at de barn som loven omfattet, også hadde en rett til undervisning. Det var etter loven et statlig organ - direktøren for spesialskolene - som avgjorde om et barn skulle henvises til en spesialskole. Kommunens oppgave var begrenset til å sende melding om det enkelte barn til spesialskoledirektøren. Denne begrensning i kommunens oppgave har blant annet sin bakgrunn i at kommunene ikke hadde muligheter til å foreta den nødvendige vurdering av det enkelte barn med sikte på spesialskoleundervisning.
Distriktslegens feilvurdering av A kan ikke befri kommunen fra ansvaret for at melding ikke ble sendt. Meldeplikten gjaldt også åndssvake barn. Ved å bli meldt til spesialskoledirektøren kunne A fått stillet en riktig diagnose. Det kan heller ikke være ansvarsbefriende om kommunenes meldeplikt i stor utstrekning ikke ble overholdt i praksis.
At meldeplikten etter 1915-loven opphørte ved skolepliktens opphør, kan ikke medføre at også kommunens plikt til å sørge for opplæring av A falt bort. Kommunen hadde en plikt til å rette opp igjen den feil som var begått, og denne plikt bestod til A fikk tilbud om opplæring i 1982. Retten til opplæring er en grunnleggende menneskerett for den enkelte. Formålet også med loven av 1915 var å gi opplæring til alle. Det hevdes ikke at kommunen selv skulle løst problemet med å skaffe A adekvat opplæring. Det forutsettes at kommunen også etter at den lovfestede meldeplikt var opphørt, ville blitt ansvarsfri ved å sende melding til spesialskoledirektøren, som eventuelt kunne ha funnet en særløsning. Det er i denne sammenheng vist til det tilbud A fikk fra Y i 1982.
Når det gjelder forutsetningene for en slik utvidet meldeplikt for kommunen, er det vist til at alle i X kjente A, og at det var samme skoleinspektør i kommunen i hele det tidsrom da det var aktuelt å gjøre noe for henne.
Kommunen kan ikke påberope seg en motvilje hos A eller hennes foreldre mot at hun ble sendt til spesialskole. Det er for øvrig ikke noe som tyder på at foreldrene motsatte seg dette. De møtte frem på skolen med A i 1934 eller 1935, og bidro da til at hun ble undersøkt av distriktslegen. Vi vet at faren senere - i 1945 - ba kommunen undersøke muligheten for om hun kunne få skolegang. Det som den gang ble gjort fra kommunens side - en henvendelse til distriktslegen og en oppfordring til foreldrene om å la henne bli undersøkt - må være en helt utilstrekkelig reaksjon. Melding skulle også da vært sendt til spesialskoledirektøren.
De kommunale skolemyndighetenes passivitet og mangel på adekvat oppfølging av A må være grunnlag for å gjøre kommunen ansvarlig for hennes økonomiske tap etter skadeserstatningsloven §2-1. Det kan i et tilfelle som dette ikke stilles strenge krav til beviset for at økonomisk tap er lidt.
Kommunen må også være erstatningsansvarlig for det økonomiske tap på objektivt grunnlag. Følgen av at A ikke fikk opplæring, var at hun levde i såkalt "døveisolat" til hun var 55 år. Dette innebærer en psykisk innesperring, og hun ble fratatt muligheten for å leve et selvstendig liv. Det er tale om en alvorlig integritetskrenkelse som erstatningsrettslig må likestilles med ulovlig tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus. Etter rettspraksis gir slik tilbakeholdelse rett til erstatning på objektivt grunnlag.
A bestrider at kommunens erstatningsansvar er bortfalt ved foreldelse. Da kommunen etter hennes mening hadde en sammenhengende handlingsplikt inntil hun fikk kontakt med døveavdelingen ved Y i 1982, kan det ikke være tale om foreldelse, idet foreldelsesfristen ble avbrutt ved søksmål i 1984. Det var også først i 1982 at hun fikk en slik kunnskap om sitt krav som var nødvendig for at foreldelsesfristen begynte å løpe etter de tidligere regler i straffeloven ikrafttredelseslov §28. Etter disse regler, som svarer til §9 første punktum i foreldelsesloven av 1979, er kravet ikke foreldet selv om det legges til grunn at kommunen bare hadde en meldeplikt til hun var 17 eller 21 år. Det ville være sterkt urimelig, og i strid med grunnloven §97, om det skulle løpe en 20 års frist fra opphøret av kommunens meldeplikt etter foreldelsesloven §9 annet punktum. Det er i denne sammenheng vist til de rimelighetsbetraktninger som er lagt til grunn i dommer i Rt-1979-492 og Rt-1982-588.
Beregningen av kravet om erstatning for tapt inntekt og tap i fremtidig erverv er skjedd på grunnlag av en årsinntekt som svarer til lønnstrinn 16 i Statens lønnsregulativ. Dette lønnstrinn gjelder blant annet for kontorassistent.
A krever også erstatning for ikke-økonomisk skade. Hun gjør gjeldende at skolemyndighetenes forsømmelse av meldeplikten må anses som en grov uaktsomhet. Videre hevdes at det er grunnlag for en identifikasjon mellom skolemyndighetene og kommunen, slik at kommunen blir ansvarlig for ikkeøkonomisk skade etter det såkalte organansvar. Det er vist til Ot.prp nr. 48 for 1965-66 om lov om skadeserstatning i visse forhold side 64 spalte 2. Spørsmålet om organansvar i forhold til kommunale styrer og råd er der stilt åpent.
A har nedlagt slik påstand:
"I. Ankesaken:
1. X kommunes anke over Frostating lagmannsretts dom av 24. mai 1988, tas ikke til følge.
II. Motanken:
1. X kommune dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 1.800.000.-, hvorav kr. 500.000.- i oppreisning.
III. I begge saker:
X kommune dømmes til å betale A og/eller det offentlige saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Etter min mening må X kommunes ansvar for at A ikke fikk undervisning i spesialskole, vurderes med utgangspunkt i lov 4. juni 1915 om døve, blinde og åndssvake barns undervisning m.m. Denne lov ble opphevet ved lov 23. november 1951 nr. 2 om spesialskoler, og gjaldt således i hele det tidsrom da A var skolepliktig.
Etter loven av 1915 var kommunens, dvs skolestyrets, plikt begrenset til å sende melding om de barn som loven omfattet til direktøren for spesialskolevesenet. Det ses da bort fra kommunens plikt til å dekke utgiftene til reise og underhold for "uformuende barn". Etter lovens §6 skulle melding sendes hvert år. Ved første gangs melding skulle det sendes med legeerklæring. Spesialskoledirektøren bestemte hvilke av de innberettede barn som skulle henvises til spesialskole, og i tilfelle hvilken. Direktøren skulle også hvert år vurdere om et barn fortsatt skulle ha opphold ved spesialskolen, overføres til en annen skole eller sendes hjem. Skolestyrets meldeplikt var begrenset til de barn som etter loven §3 var berettiget til opptak ved spesialskole, blant annet døve barn mellom 7 og 17 år og åndssvake barn mellom 8 og 21 år.
Etter min mening kan det ikke få noen betydning for X kommunes ansvar etter 1915-loven at nyere lovgivning har innført en rett til spesialundervisning også for voksne som har behov for det. Om utviklingen av lovgivningen på dette område, vises til den oversikt som er gitt i lagmannsrettens premisser. Som nevnt ble loven av 1915 avløst av lov 23. november 1951 nr. 2 om spesialskoler. Denne lov, som etablerte en tilsvarende meldeplikt for kommunen som loven av 1915, ble opphevet da reglene om spesialundervisning ble integrert i grunnskoleloven av 1969 ved endringslov 13. juni 1975 nr. 42. En regel om rett til spesialundervisning før og etter skolepliktig alder ble ved denne endringslov tatt inn i grunnskoleloven §13 nr. 4. Ved endringslov av 17. desember 1982 nr. 89 ble denne bestemmelse i grunnskoleloven opphevet, samtidig som det ble tilføyet en bestemmelse i lov 28. mai 1976 nr. 35 om voksenopplæring §5 annet ledd om at voksne som har særlig behov for spesialundervisning på grunnskolens område, har rett til slik undervisning.
Da en regel om rett til spesialundervisning etter skolepliktig alder først ble innført ved endringsloven av 13. juni 1975 nr. 42, ble det forutsatt at dette var en utvidet rett til spesialundervisning i forhold til tidligere lovgivning. Jeg viser i denne forbindelse til Ot. prp. nr. 64 for 1973-74 side 62 første spalte. Jeg kan derfor ikke være enig med lagmannsretten i at de nevnte regler i grunnskoleloven og voksenopplæringsloven ikke representerte noe prinsipielt nytt.
Etter min mening kan det heller ikke legges til grunn at kommunen - for å rette opp den feil som tidligere var begått overfor A - hadde en fortsatt plikt til å gi melding om henne til spesialskoledirektøren. En slik meldeplikt ville ikke kunne begrunnes ut fra de regler om spesialundervisning som gjaldt etter loven av 1915. At det - slik ankemotparten har anført - var en mulighet for at spesialskoledirektøren kunne ha funnet en særløsning, er et altfor løst grunnlag til å forutsette en ikke lovfestet meldeplikt for kommunen.
Jeg mener etter dette at X kommune ikke hadde noen meldeplikt i forhold til A etter at hennes skoleplikt var opphørt etter loven av 1915.
Etter den tidsbegrensning av kommunens plikter som jeg mener må legges til grunn, får det ingen betydning hva kommunen foretok seg i 1945, etter henvendelse fra As far.
Det er grunn til å fremheve at kommunens meldeplikt etter loven av 1915 var av sentral betydning for at barn kunne få den spesialundervisning som de hadde behov for. I utgangspunktet må det derfor anses som en vesentlig forsømmelse fra kommunens side dersom melding ikke ble gitt. Om kommunen ga melding om A, er det som nevnt ikke mulig å dokumentere, idet de opptegnelser man har kunnet fremskaffe, er mangelfulle. Kommunen har ikke anført at melding ble gitt. Om A ville blitt henvist til en spesialskole dersom melding var blitt gitt, antar jeg for mitt vedkommende kan være noe usikkert på grunn av distriktslegens vurdering. Denne gikk som nevnt ut på at hun var både åndssvak og uegnet for undervisning. I alle fall tyder de opplysninger som foreligger på at A, også etter den tids medisinske kunnskap, ble utsatt for en feilvurdering som fikk tragiske følger for hennes videre liv.
Et erstatningskrav mot kommunen som bare kan bygge på at kommunen ikke har overholdt meldeplikten etter loven av 1915, er imidlertid foreldet etter foreldelsesloven §9 annet punktum om at krav på skadeserstatning og oppreisning foreldes 20 år etter at den skadegjørende handling eller ansvarsgrunnlaget opphørte. Denne regel, som er ny i foreldelsesloven av 1979, gjelder helt uavhengig av skadelidtes kunnskap om skaden eller den ansvarlige. Etter overgangsbestemmelsen i loven §31, vil imidlertid et krav ikke være foreldet etter denne regel før ved utgangen av 1982 med mindre kravet ville vært foreldet også etter de regler som tidligere gjaldt. Noen begrensning av regelen om 20 års foreldelsesfrist i dette tilfelle utover det som følger av overgangsbestemmelsen i §31, kan det ikke være noe grunnlag for.
Etter dette vil et eventuelt erstatningskrav fra A mot kommunen være foreldet ved utgangen av 1982.
X kommune blir etter dette å frifinne. Etter den påstand som er nedlagt for Høyesterett, har kommunen ikke krevet saksomkostninger for noen instans.
Jeg stemmer for denne
dom:
X kommune frifinnes.