Rt-1979-492

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-04-06
Publisert:	Rt-1979-492
Stikkord:	(Varfjell-dommen, Stifjell-dommen), Pengekravsrett, Foreldelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om foreldelse av krav om erstatning for skader påført et beiteområde.
Saksgang:	Høyesterett HR-1979-00045, L.nr. 45/1979
Parter:	Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Tore Schei) mot 1. Mathis M. Gaup d.y., 2. Mathis M. Gaup d.e., 3. Isak Persen Nango, 4. Nils Johan J. Gaup, 5. Johan Nilsen Gaup, 6. Mikkel Isak Sara (advokat Hakon Kierulf - til prøve)
Forfatter:	Røstad, Løchen, Holmøy, Schweigaard Selmer, Stabel
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Reindriftsloven (1933), Fylkeskommuneloven (1961) §9, Lov om statens grunn i Finnmark (1965) §2

Dommer Røstad: På Varfjell, som ligger i reinbeitedistrikt nr. 23 Seinos på Sennalandet, førte Forsvaret i 1956-57 opp et telekommunikasjonsanlegg. Noen år senere, i 1963-66, førte Televerket opp et annet anlegg for sivile telekommunikasjonsformål på Stifjell, som ligger om lag 2 km nord for Varfjell.

Seks flyttsamer - med reindrift som hovednæring og med fast vårog sommerbeite i området ved Varfjell og Stifjell - tok 11. juni 1971 ut stevning mot staten ved Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet. De krevde erstatning for skade som oppføringen og driften av de to telekommunikasjonsanlegg, etter deres mening, hadde påført dem i reindriften.

Alta herredsrett - sorenskriveren med særlig fagkyndige domsmenn - avsa 20. september 1974 enstemmig dom med denne domsslutning:

«I. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler til saksøkerne engangserstatning med 30.000 - trettitusen - kroner med tillegg av 5 - fem - prosent rente p.a. fra 15. juni 1971, og en årlig erstatning til reinbeitedistrikt nr. 23 med 3000 - tretusen - kroner.

II. Staten ved Samferdselsdepartementet betaler til saksøkerne engangserstatning med 80.000 - åttitusen - kroner med tillegg av 5 - fem - prosent rente p.a. fra 15. juni 1971, og en årlig erstatning til reinbeitedistrikt nr. 23 med 5000 - femtusen - kroner.

III. De saksøkte tilpliktes in solidum å erstatte saksøkerne ved advokat Hakon Kierulf saksomkostninger med 3000 - tretusen - kroner for arbeidet forut for stevningen.

IV. Nevnte beløp forfaller til betaling innen 4 - fire - uker etter at dommen er blitt rettskraftig. De årlige erstatningsbeløp forutsettes å løpe fra og med 1. juli 1971. De ilagte renter løper fra 15. juni 1971 til betaling skjer.»

Staten ved regjeringsadvokaten påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Denne - som var satt med særlig fagkyndige domsmenn - avsa 18. august 1977 dom med denne domsslutning:

«1. Staten ved Forsvarsdepartementet betaler erstatning til Mathis M. Gaup d.y. m.fl. med kr 24.000,- - tjuefiretusenkroner - med 5 - fem - prosent årlig rente fra 15. juni 1971.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet betaler erstatning til Mathis M. Gaup d.y. m.fl. med kr. 39.000,- - trettinitusenkroner - med 5 - fem - prosent årlig rente av kr. 33.000,- fra 15. juni 1971, av kr. 3.000,- fra 15. juni 1972 og av kr. 3.000,- fra 15. juni 1973.

Side:494

3. Herredsrettens dom, pkt. III, stadfestes.

4. Beløpene nevnt under pkt. 1-3 ovenfor forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter at dommen er forkynt.»

Ved lagmannsrettens dom fikk reineierne erstatning for tap påført dem ved anlegget på Varfjell i oppføringsperioden og i en overgangsperiode frem til 1963. Dommen er for ett punkts vedkommende avsagt under dissens. Et mindretall - to domsmenn - stemte for at reineierne ble tildelt erstatning for ytterligere tap. De voterte for hvert sitt erstatningsbeløp for dette tap.

Saksforholdet, partenes anførsler og påstander for de tidligere retter fremgår av rettenes domsgrunner.

Staten har påanket lagmannsrettens dom for så vidt angår det erstatningsansvar som er pålagt den ved Forsvarsdepartementet, for skade påført reinnæringen gjennom anlegget på Varfjell. Anken gjelder bare foreldelsesspørsmålet, som hevdes å være uriktig avgjort av lagmannsretten. Staten har ikke villet påanke lagmannsrettens avgjørelse om erstatningsansvar for Samferdselsdepartementet, gjennom oppføringen av anlegget på Stifjell. Også dette spørsmål anses uriktig avgjort, idet det etter en riktig lovforståelse også her må foreligge foreldelse av kravet. Staten har likevel villet akseptere denne del av avgjørelsen, da det kan være tvil om rimeligheten av på dette punkt å påberope foreldelse. Televerkets anlegg på Stifjell var ferdig i 1966, og stevning ble tatt ut i 1971. Hensett til den relativt korte tid som således er gått, er man kommet til at man vil akseptere dommen for så vidt.

I sin nåværende stilling gjelder tvisten om erstatningskravet var foreldet da stevning ble tatt ut 11. juni 1971. Lagmannsretten har ansett det godtgjort at reineierne forut for 11. juni 1968 var kjent med hvilke typer skader anlegget hadde ført med seg og ville føre med seg i fremtiden. Ut fra den foreliggende rettspraksis har lagmannsretten ansett det klart at ankemotpartene da hadde slik kunnskap om skaden som kreves etter straffelovens ikrafttredelseslov §28 og at de var kjent med at det var staten som var ansvarlig. Lagmannsretten kom likevel enstemmig til at uvitenhet om gjeldende rettsregler i et tilfelle som det foreliggende bør godtas som unnskyldningsgrunn. Lagmannsretten anså at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe før ankemotpartene hadde en rimelig foranledning til å bli kjent med ansvarsreglene slik disse ble fastlagt i Altevanns-dommen, Rt-1968-429. Det måtte etter rettens oppfatning være noe etter 11. juni 1968, således at det ikke foreligger noen oversittelse av foreldelsesfristen på 3 år etter nevnte lovbestemmelse.

Den ankende part - staten - hevder at en slik lovforståelse ikke kan gjøres gjeldende i et tilfelle som dette, hvor det sent fremsatte krav refererer seg til en fysisk kjent skade, påført av en kjent skadevolder. Det forelå her en helt typisk ansvarssituasjon.

Regelen i straffelovens ikrafttredelseslov §28 om viten «om den for samme ansvarlige» kan - etter uttrykksmåten - oppfattes på to måter: som et krav om kunnskap om skadevolderens identitet, eller

Side:495

som et krav om at den identifiserte skadevolder også kan holdes rettslig ansvarlig etter rettsreglene. Man må - etter den ankende parts mening - velge mellom den ene og den annen av disse løsninger. Man kan ikke legge noen mellomløsning til grunn.

Regelens ordlyd og forarbeider gir ikke grunn til å stille krav om at den skadelidte skal ha kunnskap også om ansvarsreglene. Bestemmelsens formål taler for at krav på erstatning søkes avviklet med raskhet, mens bevisene for skade og tap ennå er ferske.

Den ankende part har fremholdt at en vid anvendelse av en unntaksregel om at foreldelse ikke løper ved rettsuvitenhet hos skadelidte, reiser mange betenkeligheter. På en rekke andre områder av rettssystemet har man - ut fra konsekvenshensyn - funnet å måtte se bort fra rettsuvitenhet. Det kan neppe være grunnlag for å gjøre unntak fra dette spesielt i forhold til regelen i straffelovens ikrafttredelseslov §28. Verken i lovens forarbeider eller i forbindelse med fremsatte forslag om endringer av lovregelen har det vært uttalt noe om virkningen av rettsuvitenhet. Denne taushet kan tillegges en viss negativ betydning.

Den ankende part har pekt på at det foreligger enkelte uttalelser i den juridiske teori om at rettsuvitenhet i særlige tilfelle kan få betydning ved anvendelse av foreldelsesbestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §28. En slik mellomløsning er særlig blitt hevdet av Stub Holmboe i den artikkel som lagmannsretten har vist til. Uttalelsene i teorien om en viss modifikasjon i særskilte tilfelle av rettsuvitenhet er basert på enkelte rettsavgjørelser. Disse kan imidlertid - etter den ankende parts oppfatning - ikke anvendes på det foreliggende tilfelle, som i flere henseender avviker fra saksforholdet i den rettspraksis det er henvist til.

Allerede før Altevanns-saken forelå det flere rettsavgjørelser hvor samer ble tilkjent erstatning for inngrep i deres næring. Denne rettspraksis måtte indikere at det var en viss mulighet for å oppnå erstatning for tap påført ved et anlegg som det denne sak omhandler. I relasjon til regelen om foreldelse må det være tilstrekkelig at den skadelidte anser at det er mulighet for at et krav kan føre frem. Det kan i denne relasjon ikke kreves visshet. Vil man se Altevanns-saken som et vendepunkt, må dette kunne tidfestes til forut for selve høyesterettsdommen, som innebar en stadfestelse av overskjønnet. Allerede ved avhjemlingen av dette - i 1965 - har reinsamene måttet se muligheter for at et erstatningskrav mot staten kunne føre frem. På dette punkt har lagmannsretten bedømt bevisene feil.

For det tilfelle at det ikke anses å være inntrådt foreldelse av erstatningskravet, erkjenner staten erstatningsplikt og godtar lagmannsrettens fastsatte erstatningsbeløp.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.»

Ankemotpartene hevder at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og de henholder seg til denne. De mener likevel at utgangspunktet for fristberegningen ligger senere i tid enn angitt av lagmannsretten.

Side:496

Fristen kan - etter deres oppfatning - først begynne sitt løp fra det tidspunkt da de gjennom henvendelse til advokat - høsten 1969 - ble kjent med at de hadde erstatningsrettslig vern for inngrep i deres næring.

Ankemotpartene gjør gjeldende at ved utformingen av straffelovens ikrafttredelseslov §28 valgte man uttrykket «vitende om - - - den for samme ansvarlige», istedenfor «vitende om - - -dennes forøver», slik flere fremmede lover hadde formulert regelen. Allerede dette gjør det naturlig å tolke loven slik at det kreves kunnskap også om et rettslig ansvar foreligger.

I dette tilfelle ble reineierne kjent med skaden i takt med oppføringen av selve anlegget, som de var klar over ble oppført av staten - men de var ikke klar over at staten kunne gjøres ansvarlig for skade de ble påført. Denne rettsuvitenhet må ses på bakgrunn av deres totale situasjon.

Reinsamene tilhører en etnisk minoritet, med særegne problemer. Dette er blitt sterkt understreket i mange offentlige utredninger og uttalelser innenfor de siste tiår.

Under utøvelsen av reinnæringen lever samene som halvnomader i et gruppefellesskap - «siida», «reinby». I det tidligere «siida-system» var det et slags overhode som hadde utstrakt myndighet. Dette system er gått i oppløsning, og man savner ofte en myndig og sikker hånd til å lede det hele.

Reinsamene føler seg isolert i forhold til storsamfunnet, og de søker ofte til lappefogden med sine problemer. De ser i ham en rådgiver og mellommann mellom staten og reineierne.

Da det ved oppføringen av anlegget på Varfjell ble påført dem skade i reinnæringen, søkte de til lappefogden for å bli kjent med om noe kunne gjøres i saken. Ved svar om at arbeidet ikke kunne stoppes, anså de at de måtte finne seg også i dette inngrep.

Senere ble de klar over - først og fremst etter endelig avgjørelse i Altevanns-saken - at staten kunne bli pålagt erstatningsansvar for inngrep i deres næring. Vurdert ut fra deres spesielle situasjon - hvor man også ser hen til deres manglende utdannelse og mangelfulle kunnskaper i det norske språk - var det først da de ble «vitende om skaden og den for samme ansvarlige». Hensett til disse spesielle forhold må erstatningskravet anses å være fremsatt innen utløpet av foreldelsesfristen. Som tidligere nevnt mener ankemotpartene at fristen først skulle begynne sitt løp etter at de av advokat var gjort kjent med statens erstatningsansvar i slike forhold. Men også om dette synspunkt ikke blir lagt til grunn, må kravet anses fremsatt i rett tid. Stevning ble tatt ut innenfor treårsfristen etter at Altevannsdommen ble kjent for dem, jfr. uttalelse i Rt-1959-98 (side 102) om tidspunktet for å bli kjent med foreliggende dom.

Ankemotpartene har for øvrig gjort gjeldende at de mener det ble begått en saksbehandlingsfeil, da det ikke ble foranlediget avholdt skjønn for å prøve spørsmålet om erstatning for inngrep i deres næring.

Ankemotpartene har hatt fri sakførsel også for Høyesterett. I forbindelse med avholdelse av bevisopptak er de likevel blitt påført

Side:497

utgifter med i alt kr. 2.250,- som ikke dekkes av det offentlige. Disse utgifter vil bli påstått erstattet.

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

«1. Hålogaland lagmannsretts dom i ankesak nr. 26/75 A stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger som ikke dekkes av det offentlige med kr. 2.250,-.»

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det holdt tre bevisopptak. Herunder er avhørt fire av ankemotpartene og fem vitner - fire av disse er nye for Høyesterett. For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter, således også erklæring av oppnevnt sakkyndig, Bjørn Aarseth ved Samisk-Etnografisk avdeling ved Tromsø Museum. Saken foreligger for øvrig i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsrett.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn - slik partene også har fremholdt for Høyesterett - at det erstatningskrav som saken gjelder, er undergitt foreldelse etter reglene i straffelovens ikrafttredelseslov §28, med en frist på 3 år.

Jeg må etter lagmannsrettens dom legge til grunn at anlegget på Varfjell - også i en periode etter at anlegget var ferdig - har påført reineierne tap. Avslutningen av denne tapsperiode er satt til 1963. Det må anses klart at reineierne under anleggs- og nevnte overgangsperiode har hatt positiv kunnskap både om skaden og skadevolderen. I det ytre har det således gjennom denne tidsperiode foreligget - slik den ankende part har fremholdt - en typisk ansvarssituasjon, med en fysisk kjent skade og en kjent skadevolder.

Til begrunnelse av sitt syn om at foreldelse likevel ikke var inntrådt, har lagmannsretten pekt på at det i denne sak forelå så vidt spesielle forhold at det var grunnlag for å godta rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn. Lagmannsretten har gått ut fra at reineierne først engang i 1968 fikk grunn til å regne med at deres utøvelse av reindriftnæringen hadde erstatningsrettslig vern.

Lagmannsretten har funnet støtte for sitt syn i en artikkel av Stub Holmboe, hvor denne først understreker at man også i norsk rett er nokså tilbakeholden med å godta rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn. Forfatteren finner likevel at det i visse tilfelle kan være rom for en unnskyldningsregel: «så spesiell kan en erstatningsregel være, at man ikke kan vente at den skal være alminnelig kjent» - Stub Holmboe: «Foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav», Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 44, side 13.

Ut fra en nærmere vurdering av forholdene i denne sak er jeg for foreldelsesspørsmålet kommet til samme resultat som den enstemmige lagmannsrett. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt, men vil tilføye enkelte bemerkninger.

Tungtveiende hensyn taler for at man viser stor varsomhet med å godta rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn. Det kan således ikke være tale om i alminnelighet å godta at skadelidte har vært ukjent med ansvarsregler eller ansett det usikkert om et erstatningssøksmål

Side:498

kunne gjøres gjeldende mot skadevolderen. I denne sak foreligger det imidlertid flere spesielle omstendigheter som gjør det berettiget å anta at de skadelidte helt frem til 1968 ikke har regnet med at de kunne fremsette krav om erstatning overfor staten for slik skade.

De særegne rettsforhold i deres hjemfylke, Finnmark - med delvis uklare regler om omfanget av statens rett til umatrikulert grunn - er ett av de mange momenter som det må tas hensyn til ved vurderingen av rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn. Særlig vekt må det imidlertid legges på den særstilling samene inntar som tilhørende en etnisk minoritetsgruppe. Deres mangelfulle utdannelse og språkkunnskaper har lenge skapt hindringer for dem i deres kommunikasjon med storsamfunnet - hindringer som er aksentuert også ved andre faktorer knyttet til deres særegne leveforhold. Lenge har de måttet ha en følelse av at det var forbundet med vanskeligheter å gjøre rettigheter gjeldende overfor storsamfunnet.

Gjennom henvendelser til lappefogden - som er statens representant og som skal formidle kunnskaper til samene om rettigheter og plikter, har de søkt å hevde sine interesser ved de inngrep de ble utsatt for. De ble etter dette bestyrket i sin oppfatning om at det ikke nyttet å sette frem noe krav. Først ved kunnskap om høyesterettsdommen i Altevannssaken fikk de en forståelse av at deres næring hadde erstatningsrettslig vern. Det var ut fra kunnskap om denne dom at de tok skritt til å kreve erstatning. Jeg ser saken på samme måte som lagmannsretten, at de da i rett tid har reist erstatningssøksmål. Jeg finner likevel grunn til å tilføye at Altevanns-dommen - med en kortere frist for å gjøre seg kjent med dem - må anses som det ytterste utgangspunkt for saksanlegg med påstand om erstatning for tap påført reinnæringen.

Statens anke har etter dette ikke ført frem.

Ankemotpartene, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har påstått seg tilkjent påløpne omkostninger med kr. 2.250,- utover dem som omfattes av tilsagnet om fri sakførsel. Påstanden må tas til følge.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Forsvarsdepartementet til Mathis M. Gaup d.y., Mathis M. Gaup d.e., Isak Persen Nango, Nils Johan J. Gaup, Johan Nilsen Gaup og Mikkel Isak Sara i fellesskap 2.250,- - to tusen to hundre og femti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Schweigaard Selmer og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Torbjørn Myhren med domsmenn):

De to anleggene ble ført opp i henholdsvis 1956/57 og i 1962/66 uten at det ble holdt ekspropriasjonsskjønn eller noen annen form for skjønn, og

Side:499

uten at det var inngått noen avtale mellom de respektive representanter for statsmyndighetene og de reindriftssamene som berøres. De sistnevnte foretok ingen rettslige skritt før i forbindelse med stevningen av 11. juni 1971, men de hadde da på forhånd - allerede i 1969 - gjort henvendelse til advokat Kierulf, og det ble i 1970 foretatt en befaring hvor de impliserte var representert, herunder representanter for Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet. - - -

Forsvarets anlegg på Varfjell er en bygning med grunnflate 10 x 8 m og i en høyde som omtrent kan tilsvare 2 vanlige etasjehøyder. Den rommer tekniske innretninger som er en del av Forsvarets kommunikasjonssystem, men som også i en viss utstrekning tjener sivile formål. Anlegget er et nødvendig ledd i telefon-, radio- og TV-forbindelsene. I bygningen er der et lite oppholdsrom med hytteinnredning beregnet for inspeksjonsmannskapene som må inn der hver 6. uke. Det er bygget en taubane for varetransport fra dalen nedenfor i Kviby og helt opp til toppen, denne skal imidlertid nå nedlegges ifølge saksøktes opplysninger under hovedforhandlingen. Det var opprinnelig trukket en telefonledning over terrenget, men denne er forlengst ute av bruk, og det ligger etter det opplyste bare igjen noen ledningsrester enkelte steder.

Televerkets anlegg på Stifjell er et cirkelrundt tårn med diameter på 8 m og en høyde på 64 m. I denne bygning er der tekniske innretninger av liknende art som i Forsvarets anlegg på Varfjell og som således tjener samfunnsformål av vesentlig betydning. Der er også i en del av tårnet innredet et par mindre oppholdsrom beregnet for inspeksjonsmannskapene som må inn der når det oppstår tekniske feil og som dessuten foretar regelmessig testing og måling 1 gang i måneden. Etter det opplyste oppstår det spesielle feil som må rettes av Televerkets folk omtrent en gang i uken eller en gang hver annen uke (uten at dette kan angis mer bestemt). Det er i 1964/65 av hensyn til adkomst for inspeksjonsmannskapene anlagt en 10 km. lang vei fra riksveien mellom Alta og Skaidi helt inn til tårnet - hvor der også er garasje. Nevnte vei er av forholdsvis bra standard etter forholdene og kan uten vanskelighet kjøres med vanlige biler på sommerføre. Den er ca. 5-6 m bred og har grusdekke. Veien er stengt for alminnelig ferdsel med en trebom som er satt opp noen hundre m fra krysset ved riksveien. - - -

I forbindelse med at det på Stifjell først ble ført opp et provisorisk anlegg i 1962/63 før man fikk det nåværende, ble det benyttet en traktorvei som fulgte en annen trasé; denne traktorvei brukes ikke lenger og er såvidt forstås overgrodd over det meste av strekningen. Den hadde omtrent samme lengde som veien idag har. I 1963 ble det bygd en kraftlinje som strekker seg - i luftspenn på stolpefester - fra Skillefjorddalen opp til tårnet på Stifjell. Linjestrekket er på flere kilometers lengde og følger et lite dalføre opp mot toppen.

De grunnarealer som anleggene beslaglegger disponeres i henhold til forpaktningskontrakter inngått mellom de respektive etater, godkjent av jordsalgssjefen i Finnmark og fylkesmannen i Finnmark - og er i samsvar med de standardkontrakter som vanligvis opprettes når det av statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke disponeres grunn til bestemte formål. - - -

De 6 saksøkerne som har nyttet Varfjell/Stifjellområdet særlig til kalvingsplass om våren og til sommerbeite, har nå sluttet å bruke det til

Side:500

kalvingsplass, og det er nå etter det opplyste bare mindre reinsdyrflokker som leilighetsvis beiter i området i sommertiden og litt utover høsten inntil de i oktober/november drar inn til vinterbeitene i traktene omkring Kautokeino.

Det var i 1969 at saksøkerne nr. 1, 2 og 3, Mathis M. Gaup d.y., Mathis M. Gaup d.e. og Isak Persen Nango fant det nødvendig å flytte kalvingsplassen til et annet område, Ladnatoive, som ligger litt nord for Masi ca. 70 km. fra det gamle kalvingsområdet ved Stifjell-Varfjell. Nr. 4, 5 og 6 flyttet i 1970 til et annet kalvingsområde, Anne-ård'da, som ligger ca. 20 km fra det gamle - i fjelltraktene ovenfor Rafsbotn innerst i Altafjorden. - - -

Retten bemerker:

De saksøktes anlegg på Varfjell og Stifjell har etter rettens mening ut fra en samlet vurdering medført skadevirkninger som må karakteriseres som vesentlige i forhold til saksøkernes reinsdyrdrift. Dette gjelder både når man ser på hvert anlegg for seg og i sammenheng. - - -

Et av de sentrale spørsmål er hvorfor saksøkerne ventet helt til 1969 og 1970 med å flytte fra området. Retten viser til det som tidligere er nevnt om de problemer som er forbundet med en flytting. Retten finner det forståelig at saksøkerne ville vente i det lengste med å gå til et slikt skritt. De har hatt gode grunner for å prøve å fortsette som før i tiden etter at anlegget på Varfjell var ført opp i 1956/57 til tross for at skadene og ulempene som oppstod allerede ved dette første anlegget må anses for vesentlige i relasjon til reineiernes bruk av området. Og da Stifjell-anlegget kom noen år senere og var ferdig (permanent) utbygget i 1966, kan retten heller ikke se at det er grunnlag for å bebreide saksøkerne for at de fremdeles ville vente en tid for å se hvordan det ville gå. Det ville tvertimot etter rettens syn kunne sies å ha vært kritikkverdig om ikke saksøkerne først hadde prøvd - i løpet av en rimelig tid - å gjøre det beste ut av situasjonen før de gikk til et så alvorlig skritt som å flytte. Det måtte nødvendigvis gå noen år etter at begge anleggene var ferdige og hadde vært i bruk en tid, før man med noenlunde sikkerhet kunne konstatere at reinen ikke ville finne seg til rette og slå seg til ro der under de nye forhold som var oppstått.

Dette gir også en del av forklaringen på hvorfor saksøkerne ikke gikk til saksanlegg før i 1971. Forøvrig fremstilte det seg slik for saksøkerne at de etter den beskjed de hadde fått fra lappefogden noen år tidligere - antakelig omkring den tiden da Stifjell ble utbygget - hadde grunn til å tro at det var lite de kunne gjøre, ettersom lappefogden skal ha gitt uttrykk for at det ikke kunne nytte å foreta seg noe når staten som grunneier disponerte grunnen på denne måten. Lappefogden har ellers overfor saksøkte gitt uttrykk for at veien til Stifjell kunne medføre en del fordeler for reindriften; dette er etter rettens oppfatning et syn som i praksis ikke har vist seg å holde stikk.

I den tiden disse anleggene ble oppført var det en alminnelig utbredt oppfatning blant samer og andre at det var lappefogden som var flyttesamenes talsmann i slike tilfelle og at han nærmest ble ansett som en «formynder» for samene i de fleste spørsmål som gjaldt reindriftsnæringen, uansett hvordan det kunne sies å være med hans formelle kompetanse etter gjeldende lovgivning. Samene hadde selv nærmest fått den oppfatning at staten kunne gjøre hva den ville med sin umatrikulerte grunn i Finnmark - ihvertfall i forhold til reindriften. Det er først i de senere år blitt klart for samene at det er grenser for statens grunneierdisposisjoner - bl.a. på grunn av en del

Side:501

ekspropriasjonsskjønn som er holdt i de senere år og hvor samene er tilkjent erstatning for tap av beiteområder m.v. Ellers må det nevnes at de fleste flyttsamer ikke er særlig skrivekyndige og at de tidligere synes å ha fått heller lite gehør for sine synspunkter i forskjellige interessekollisjoner. Det er vel også til en viss grad riktig å si som deres prosessfullmektig i denne sak har sagt, nemlig at samene har hatt en tendens - ihvertfall helt til de senere år - å søke å unngå vanskeligheter, og at de ikke har hatt noen skikkelig organisasjon eller «pressgruppe» til å ta seg av deres interesser.

Imidlertid ble det fra saksøkernes side gjort forsøk på å komme frem til en løsning. Mathis M. Gaup d.y. har gjort muntlige henvendelser både til lappefogden og de impliserte statsetater (ihvertfall til Televerket da Stifjellanlegget var under utbygging), uten at det førte til noe resultat. Det ble som foran nevnt også foretatt en befaring hvor partene var representert i 1970, uten at det førte til noe.

Retten antar at det i sammenheng med dette har en viss interesse å peke på at det tidligere, helt til skjønnsloven av 1. juni 1917 §4 fikk en tilføyelse ved lov av 26. januar 1973 nr. 2, var noe usikkert hvordan det rettslig sett forholdt seg med adgang for en grunneier eller rettighetshaver til å kreve skjønn til fastsettelse av erstatning i tilfelle den annen part unnlot å fremme ekspropriasjonssak når dette burde gjøres, jfr. forarbeidene til nevnte lovendring, særlig Husaas-utvalgets innstilling av mai/juni 1969 om skjønnsordningen m.v. side 79 avsn. VI nr. 1 hvor det av merknadene til §4 fremgår at rettstilstanden i så måte har vært noe usikker, jfr. henvisningene samme sted til Rt-1953-721 og RG-1944-115 samt til Magne Schjødts Ekspropriasjonsrett 1947 165-66.

Det ville vel også vært vanskelig å foreta en skikkelig vurdering av skader og ulemper før begge anleggene var ferdig utbygget, jfr. det som foran er sagt om nødvendigheten av å vente og se hvordan situasjonen utviklet seg i de første årene etter at det siste anlegget var ført opp.

Og de impliserte statsetater kan vel heller ikke etter rettens mening bebreides for at de på denne tid dette skjedde, ikke grep saken an på en annen måte, men gjorde det som var vanlig, nemlig å kontakte lappefogden og jordsalgssjefen.

Hvis det i denne sak først og fremst hadde vært spørsmål om å vurdere verdien av den grunn som er beslaglagt til selve anleggene (bygninger, vei og kraftledning m.v.) på basis av beiteverdien, ville det ha vært større muligheter for å taksere saksøkernes tap på et tidligere tidspunkt. Men de skader og ulemper som her er blitt følgen av anleggene, er for de vesentlige ikke forårsaket av denne forholdsvis beskjedne beslagleggelse av grunnen, men av de virkninger som anleggene medfører på andre måter innenfor Varfjell/ Stifjellområdet, slik som foran beskrevet. - - -

Om det rettslige grunnlag for saksøkernes erstatningskrav bemerkes at retten er enig med saksøkte i at hvis det blir spørsmål om å tilkjenne erstatning, er det lov av 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (naboloven) som må antas å komme til anvendelse. Denne lov antas også å gjelde i forhold mellom statsetater og private rettighetshavere slik som her.

De naborettigheter som anses krenket i denne sak ved de saksøktes tiltak på Varfjell/Stifjell er av en noe spesiell karakter og må etter rettens mening anses basert på alders tids bruk - men i visse henseende regulert ved lovgivning, i første rekke reindriftsloven. Retten er videre enig i at Høyesteretts

Side:502

dom av 23. april 1955, inntatt i Rt-1955-361, gir en god orientering om rettstilstanden rent generelt sett og er av interesse når man skal vurdere den foreliggende tvist, selv om dommen gjelder andre sider ved flyttsamenes hevdvunne rettigheter innenfor det som har sammenheng med reindriftsnæringen. - - -

Når man legger naboloven til grunn, innebærer det blant annet at retten ikke behøver å ta standpunkt til spørsmålet om det foreliggende erstatningskrav kan baseres på eventuelt uaktsomhetsansvar for saksøkte, og om hvordan det ville stille seg med foreldelse av kravet etter lov av 22. mai 1902 nr. 11 om straffelovens ikrafttræden §28. - - -

Kravet må etter rettens mening bli å vurdere bl.a. på grunnlag av bestemmelsen i nabolovens §9 første ledd som både etter sin ordlyd og ifølge teori og rettspraksis knesetter et rent objektivt ansvar i naboforhold.

Før man går over til en nærmere drøftelse av de bestemmelser i naboloven som antas å være av interesse i denne sak, finner retten å burde nevne at den ikke finner det nødvendig å søke å foreta en nærmere definisjon og klarlegging av partenes rettigheter og plikter som henholdsvis grunneier og som rettighetshavere innenfor statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. Litt bør det likevel sies om dette, så langt det har relevans for bedømmelse av denne konkrete tvist.

Retten finner først og fremst å burde vise til lov av 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke, som fastslår at staten er eier av denne grunn, men som i §2 bestemmer at når staten selger eller fester bort grunnarealer, så unntar loven fra Statens salgsadgang: grunnarealer som:

« a) Det offentlige anser nødvendig til beiteområder for reinsdyr,

b) nyttes eller som antas å ville bli nyttet til veg under fjellsamenes flyttinger,

c) bør være i statens eie av omsyn til skogen, gruvedrift, fiske, frilufts- og naturverninteresser eller av andre grunner.»

I medhold av samme paragrafs siste ledd er det ved kgl. resolusjon av 15. juli 1966, inntatt i Norsk Lovt. II 1966 441 ff., gitt forskrifter om salg, bortfeste og forvaltning av nevnte grunnarealer. Forskriftene inneholder bestemmelser om forvaltningsoppgavene, forvaltningsorganene og saksbehandlingen, jfr. forøvrig senere endringer av forskriftene.

Når det gjelder den ovenfor siterte §2 annet ledd viser retten til at denne paragraf fikk sin nåværende ordlyd under komitébehandlingen i Stortinget, jfr. Innst. 0. VI 1964-65 side 5 annen spalte hvor det under merknadene til de enkelte paragrafer er uttalt om §2:

«Komitéen mener at uttrykket «sommerhamn» under punkt a ikke er helt dekkende og foreslår at «sommerhamn» byttes med «beiteområder».

På samme side i nevnte Innst. 0. er i første spalte uttalt:

«Komitéen er enig i at reindriftssamenes rettigheter må respekteres fullt ut.»

Når det i paragrafen er brukt uttrykket «beiteområder» for reinsdyr, synes det å være i best samsvar med lovgiverens intensjoner - og i synspunkter som også er kommet til uttrykk i andre sammenhenger - å gå ut fra at dette omfatter alt det som er nødvendig etter vanlig praksis i reindriftsnæringen for å utnytte beiteområdene på en hensiktsmessig måte til de forskjellige tider av året, herunder også til kalve- og lufteplasser. Man kan heller

Side:503

ikke se at det i lov av 12. mai 1933 nr. 3 om reindriften er noen bestemmelser som direkte eller ved analogislutninger skulle gjøre en slik forståelse særlig diskutabel. Om reindriftsloven bemerkes at den på en rekke vesentlige områder særlig i relasjon til reindrifts- og jordbruksnæring gir en forholdsvis detaljert regulering for mest mulig å forebygge tvistigheter. Såvidt retten kan se inneholder den imidlertid ingen bestemmelse som gir direkte svar på det rettsproblem denne saken reiser. - - -

Det kan utvilsomt ikke sies at saksøktes anlegg på Varfjell/Stifjell med tilhørende kraftlinje og vei m.v. er «uturvande». Men det må vel etter rettens mening være grunn til å anta at hvis det hadde vært bedre kontakt mellom partene før anleggene kom, ville man etter rettens mening hatt mulighet for å søke å finne andre topper for anleggene enn Stifjell/Varfjell. - - -

Når det etter §2 skal avgjøres om anleggene er til urimelig skade og ulempe, finner retten i dette tilfelle å burde legge til grunn at de har voldt urimelig skade og ulempe for saksøkerne. - - -

Etter nabolovens §9 tredje ledd kan erstatningskravet falle bort eller reduseres «når skadelidaren etter god granneskikk burde sagt frå tidlegare». Retten må etter denne bestemmelse foreta en vurdering av om saksøkerne har opptrådt slik eller har unnlatt å gjøre noe som bør tillegges betydning ved avgjørelsen av kravet. I denne forbindelse viser retten til det som foran er anført om de henvendelser saksøkerne, ihvertfall saksøker nr. 1, Mathis M. Gaup d.y., gjorde til lappefogden og Televerket, og dessuten til det som er anført om grunnen til at de ventet med å gå rettens vei. - - -

Retten finner det ihvertfall ikke riktig å laste saksøkerne for den forholdsvis lange tid som er gått, i den forstand at erstatningskravet av den grunn bør falle bort eller reduseres.

Etter dette finner retten at betingelsene er til stede for å tilkjenne saksøkerne erstatning for skade og ulempe etter nabolovens regler. - - -

Av lagmannsrettens dom (kst. lagdommer Astrup Rindahl, lagdommer Bård Gaarder og sorenskriver Halfdan Fugleberg med domsmenn):

Lagmannsretten behandler først foreldelsesspørsmålet. Retten finner det uten videre klart at vi her har å gjøre med krav som foreldes etter strl.ikrl. §28. Videre er det klart at fristen er 3 år og ikke 10 år, jfr. Rt-1973-409 (412). Fristen begynner å løpe fra den dag skadelidte er blitt vitende om skaden og hvem som er ansvarlig for den. Stevning ble tatt ut 11. juni 1971, og avgjørende vil derfor være om fristen hadde begynt å løpe 11. juni 1968.

Retten legger til grunn at det pr. denne sistnevnte dato i det alt vesentlige var på det rene for ankemotpartene hvilke typer skader anleggene på Varfjell og Stifjell hadde ført med seg og ville føre med seg i framtiden. Selv om det nøyaktige omfang av skadene ikke var på det rene da, er det etter sikker rettspraksis klart at ankemotpartene hadde slik kunnskap om skaden som kreves etter strl.ikrl. §28, se bl.a. Stub Holmboe i Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 44 (1961) 15 og de rettsavgjørelser som der er referert.

Avgjørende vil derfor være om reineierne hadde slik kunnskap om hvem som var ansvarlig for skadene, at foreldelsen begynte å løpe før 11. juni 1968. At det i tilfelle måtte være staten som var ansvarlig, finner lagmannsretten

Side:504

at reineierne var på det rene med i god tid før denne dato. Derimot var reineierne på denne tiden ikke kjent med de rettsregler som gjaldt om erstatning for inngrep i reindriftsnæringen. Den rådende oppfatning, i alle fall innenfor den statlige forvaltning, hadde vært at det ikke forelå erstatningsplikt for tiltak som vi her hadde med å gjøre. Da reineierne i midten av 1960-årene henvendte seg til lappefogden om saken, fikk de således høre at de ikke hadde krav på erstatning. Først da vi fikk Altevannsdommen ( Rt-1968-429), ble prinsippet fastslått om at reindriftssamenes utøvelse av sin næring hadde erstatningsrettslig vern.

Selv om uvitenhet om gjeldende rettsregler til vanlig ikke blir godtatt som unnskyldningsgrunn, vil forholdene kunne være så spesielle at løsningen bør bli en annen. Retten viser her til den siterte artikkel av Stub Holmboe 12-15 og de dommer som der er referert. Videre vises til dommen i RG-505.-Når det - fram til Altevannsdommen - hadde vært en alminnelig oppfatning at inngrep i samenes reindrift av den art vi her har med å gjøre, ikke ville medføre erstatningsplikt, virker det urimelig om ankemotpartenes krav skal være foreldet fordi de ikke reiste sak mot staten på en tid da en slik sak måtte fortone seg som håpløs for dem. Det taler også til ankemotpartenes fordel at de, da de henvendte seg til lappefogden, fikk høre at det ikke nyttet å fremme erstatningskrav.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at foreldelsesfristen ikke begynte å løpe før ankemotpartene hadde en rimelig foranledning til å bli kjent med resultatet fra Altevannsdommen. Dette mener retten måtte være noe etter 11. juni 1968. Etter dette vil ikke noen del av ankemotpartenes erstatningskrav være foreldet.

De følger anleggene på Varfjell og Stifjell har hatt er for det første at noe grunn er ødelagt som beiteland. Det gjelder den grunn det er lagt beslag på i forbindelse med bygningsmessige konstruksjoner, vegen fram til Stifjell og oppkjørt mark i forbindelse med anleggsvirksomheten. Videre har reinen i anleggsperioden og i en tid etterpå vært direkte hindret fra å nytte en stripe langs vegen og mindre områder rundt telekommunikasjonsanleggene som beite. Dette tapet av beiteland - varig og midlertidig - er av beskjedent omfang, og vil etter dommen i Rt-1975-1029 ikke være gjenstand for erstatning.

Derimot vil staten være erstatningspliktig dersom anleggene har medført inngrep i samenes rett til reindrift som næring og næringsgrunnlag. Etter lagmannsrettens mening vil det være uråd å føre klare bevis for konkrete skadefølger der tapene lett lar seg beregne. Retten vil derfor være henvist til å bygge på større eller mindre grad av sannsynlighet for at skadefølger har inntrådt. Her vil alminnelige erfaringer fra reindrift annet steds være momenter av stor betydning.

Anlegget på Varfjell ble ført opp i årene 1956/57. I tilknytning til anlegget ble satt opp en taubane som var i stadig bruk til den nå er blitt tatt ned. I anleggstiden må trafikken inn til Varfjell ha vært betydelig, noe som har medført økt behov for gjeting av reinen, og for øvrig har skapt merarbeid for samene ved deres stell og pass av reinflokkene. Også andre virkninger av anleggsvirksomheten finner retten har medført merarbeid for reineierne. Det er f.eks. en alminnelig erfaring at det ved anleggsvirksomhet blir liggende igjen en del avfall, selv om byggherren prøver å rydde opp etter seg. Avfall som ledningsstumper, glasskår osv. vil lett kunne skade reinen, noe som vil

Side:505

kunne resultere i merarbeid, om da ikke noen dyr skader seg slik at de stryker med.

Også i en periode etter at anlegget på Varfjell var ferdig, mener lagmannsretten at reineierne ble påført merarbeid, både fordi selve anlegget og driften av dette resulterte i forstyrrelser på reinflokkene. Det er rimelig å gå ut fra at den reinen som er født etter at anlegget var ført opp, gradvis vil kunne tilpasse seg dette. Den eldre reinen vil ikke i samme grad klare det. Men ettersom tiden går, vil problemene med den eldre reinen bli mindre og mindre. Det innebærer at reineierne fikk merarbeid med sine dyr og i en overgangsperiode etter at anleggene var ferdige. Gjennomsnittlig levealder i reinflokken vil være 6-7 år.

Når det gjelder Stifjell, legger lagmannsretten til grunn at merarbeidet pr. år stort sett var av samme omfang som ved Varfjell. Til Stifjell ble det riktig nok ikke anlagt taubane, men hit kom det først en midlertidig traktorveg, og så senere, i 1964/65, kom den permanente vegen.

Mens anleggsperioden for Varfjell var på 2 år, var den for Stifjell 4 år (1963/66).

Det merarbeid lagmannsretten mener reineierne har hatt, omfatter også ulempene under kalvingen. Reineierne valgte å flytte til nye kalvingsområder. Også her har reineierne fått merarbeid og økte utgifter. Men heller ikke her er det tale om mer enn en overgangsperiode.

Med støtte i uttalelsene fra de oppnevnte reinbeitesakkyndige anslår lagmannsretten skjønnsmessig merarbeidet under anleggsperioden såvel på Varfjell som på Stifjell til 30 dagsverk pr. år. For Varfjell anslår retten videre merarbeidet i overgangsperioden til 20 dagsverk pr. år i 5 år (fra og med 1958 til anleggsarbeidene på Stifjell tok til i 1963). For Stifjell finner lagmannsretten etter forholdene å burde godta en overgangsperiode på 7 år a 20 dager. Hvert dagsverk verdsettes til kr. 150,-.

Videre tilkjennes ankemotpartene prosessrente med 5% p.a. fra 15. juni 1971 av de erstatningsbeløp som var påløpt til da, og prosessrente av det resterende fra erstatningen er påløpt.

Lagmannsrettens flertall - Gaarder, Rindahl, Fugleberg, Halonen og Eira - finner ikke at det er ført tilstrekkelig bevis for ytterligere tap av betydning. For det første er slikt tap ikke konkret påvist. Heller ikke følger det av vår alminnelige erfaring om reindrift, sammenholdt med de oppgaver som foreligger om reinflokkenes størrelse, at reineierne nødvendigvis må ha hatt ytterligere tap. Det blir etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om det er adgang til å tilkjenne årlige erstatninger, og heller ikke om det vil være prosessuell adgang til å tilkjenne reinbeitedistrikt nr. 23 erstatning.

Lagmannsrettens mindretall - Jacobsen og Somby - mener det må legges til grunn at reineierne har hatt ekstra tap av kalver i de to anleggsperiodene. Sammenholdt med oppgavene over reintallet vil de anslå dette tapet til 15 nyfødte kalver pr. år verdsatt til kr. 400,- pr. kalv. Samlet kalvetap for Varfjell blir da kr. 12.000,- og for Stifjell kr. 24.000,-.

De mener videre at reineierne har hatt tap ved redusert kjøttvekt fordi Varfjell og Stifjell ikke har kunnet bli brukt til lufteplasser som tidligere. Somby mener det dreier seg om et varig tap og stemmer for en årlig erstatning på kr. 2.000,- fra og med 1974. For perioden 1956-1973 stemmer han for en samlet erstatning på kr. 9.000,-.

Side:506

Jacobsen mener tapet av lufteplasser må begrenses til anleggsperiodene og stemmer for en erstatning på kr. 3.000,-. - - -