Rt-1990-599
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-01 |
| Publisert: | Rt-1990-599 (191-90) |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 82B/1990, snr 69/1990. |
| Parter: | Aktor: kst statsadvokat Harald Strand mot A (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Gjølstad, Aasland, Bugge, Aarbakke, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, EMK (1999), FOR-1961-12-01-2-§3, FOR-1961-12-01-2-§11, Tvistemålsloven (1915), Straffeprosessloven (1981) §359, EMK (1999) |
Dommer Gjølstad: Nordhordland herredsrett avsa 1. februar 1990 dom med slik domsslutning i punkt 1:
"Påtalemyndigheten bemyndiges i sikringsøyemed efter Straffeloven §39 og for et tidsrom av inntil 10 - ti - år å anvende sikringsmidler som nevnt i Straffeloven §39 a-f mot A, dog således at han årlig undergies fornyet judisiell observasjon."
Domsslutningens punkt 2 inneholder bestemmelse om varetektsfengsling, en avgjørelse som skulle ha vært truffet ved egen kjennelse.
Grunnlaget for sikringsbemyndigelsen er at domfelte 13. mars 1989 i sinnssykdom drepte sin mor. Saken var fremmet av påtalemyndigheten i medhold av straffeloven §39 nr 1 jf nr 2. Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold - som jeg vil komme nærmere tilbake til - viser jeg til herredsrettens dom.
Etter ordre fra riksadvokaten har statsadvokatene i Hordaland påanket dommen på det grunnlag at det ikke er anledning til å knytte vilkår om årlig judisiell observasjon til en sikringsdom.
Domfelte innga også rettsmiddelerklæring med begjæring om fornyet behandling.
Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste påtalemyndighetens anke til Høyesterett.
Begjæringen om fornyet behandling inneholder anførsler som kan forstås slik at domfelte angriper sikringsbemyndigelsen. På bakgrunn av dette og under henvisning til straffeprosessloven §359 annet ledd nr 2, har domfeltes forsvarer for Høyesterett påstått at sikringsbemyndigelsen bør begrenses eller bortfalle. Jeg finner at domfeltes rettsmiddelerklæring kan anses ikke bare som en lagmannsrettsbegjæring, men også som en anke over sikringsbemyndigelsen. Aktor har for øvrig ikke reist prosessuelle innsigelser.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge og at domfeltes anke delvis bør tas til følge ved at lengstetiden for sikring reduseres.
Domfelte, som er 31 år, gårdbruker og ugift, har bodd sammen med sin mor på en gård i Modalen. Herredsretten har gitt en nærmere beskrivelse av forholdet mellom de to, av domfeltes sinnssykelige forestillinger og av den utvikling som førte til at han drepte henne på en gruvekkende måte.
Etter et kort varetektsopphold ble domfelte innlagt i Sandviken sykehus 21. mars 1989. Det ble oppnevnt sakkyndige som avga rettspsykiatrisk erklæring 21. august 1989. De sakkyndige konkluderte med at domfelte var sinnssyk på gjerningstiden og fortsatt, samt at han led av varig svekkede sjelsevner, og at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. De antok at sinnssykdommen - en paranoid form av schizofreni - hadde brudt frem for flere år siden. De mente det var grunnlag for å anta at domfelte hadde vært sinnssyk de siste tre år. Det er i erklæringen redegjort for bl a paranoide vrangideer, påvirkningsideer, hallusinatoriske opplevelser og spaltningssymptomer. De sakkyndige ga uttrykk for at domfeltes tilstand hadde bedret seg som følge av behandlingen på sykehuset, men at han ikke var helbredet. Om gjentagelsesfaren het det:
"Når det gjelder spørsmålet om gjentakelsesfare, kan anføres at observanden tidligere ikke er straffet.
Den handling han nå er siktet for å ha begått, og også erkjent, har han begått i sinnssykdom. Ved forverrelse eller ny oppblussing av hans sinnssykdom antas det å være fare for gjentakelse av straffbare handlinger, først og fremst voldshandlinger grunnet innflytelse av paranoide vrangideer og påvirkningsideer. Som følge av hans varig svekkede sjelsevner antas derimot faren for gjentakelse å være langt mindre, uten at det kan ses helt bort ifra en slik fare som følge av de sjelelige forandringer sinnssykdommen antas å ha medført."
Domfelte ble 26. september 1989 overført til status som frivillig innlagt ved sykehuset idet han der ble bedømt som upsykotisk. Den 28. november 1989 ble han utskrevet til Bergen kretsfengsel etter at han hadde overtrådt forutsetningene for den frivillige behandling ved å ha nytt alkohol og opptrådt truende.
I tilleggserklæring datert 12. og 19. januar 1990 fastholdt de rettspsykiatrisk sakkyndige sine konklusjoner i uttalelsen av 21. august 1989. De mente at domfelte fortsatt var aktiv sinnssyk selv om de sinnssykelige symptomer var trådt mer i bakgrunnen og delvis var kamuflert av antipsykotisk medikasjon. Etter de sakkyndiges vurdering kunne domfeltes lidelse ikke betraktes som en forbigående schizoaffektiv tilstand, slik sykehusoverlegen hadde gitt uttrykk for.
Herredsrettens bedømmelse av domfeltes tilstand er i samsvar med uttalelsene fra de rettspsykiatrisk sakkyndige.
Etter herredsrettens dom har domfelte sittet i Bergen kretsfengsel, bortsett fra perioden 10. april 1990 til 23. mai 1990, da han etter egen begjæring - med sikte på ankebehandlingen - var innlagt på Sandviken sykehus for vurdering. Det er fremlagt lege- og psykologuttalelser fra sykehuset og dessuten uttalelse fra tilsynslegen ved Bergen kretsfengsel. Avdelingsoverlegen på sykehuset uttaler at det til tross for at effekten av den medikamentelle behandling har vært borte, ikke er oppdaget psykotiske symptomer hos domfelte, og at han virker nøktern i vurderingen av sin livssituasjon. Uttalelse fra sjefspsykologen ved sykehuset går i samme retning, men er noe forbeholden. Han har bl a trukket frem at domfelte nå har levet under omstendigheter som er annerledes enn i Modalen. Sjefspsykologen peker for øvrig på at domfelte har vært passiv og tilbaketrukket på avdelingen.
Jeg behandler først domfeltes anførsel om at sikringsbemyndigelsen bør begrenses eller bortfalle.
De opplysninger som foreligger tyder på at domfelte nå en tid har fungert rimelig adekvat i fengsel og sykehus. Likevel finner jeg med grunnlag i uttalelsene fra de rettspsykiatrisk sakkyndige at det foreligger en slik fare for nye straffbare handlinger - først og fremst voldshandlinger - at påtalemyndigheten må gis bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler. Dette er særlig knyttet til faren for ny oppblussing av domfeltes sinnssykdom, som også er påpekt av de sakkyndige. Ved denne vurdering må det først og fremst tas hensyn til hvorledes han kan tenkes å fungere utenfor institusjon.
Herredsretten har gitt sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr 1 a-f. Domfeltes innsigelser mot sikringsmidlene er såvidt skjønnes særlig knyttet til bokstav f - fengslig forvaring. Det er gjort gjeldende at dersom han sikres, vil det beste være at han undergis ytterligere behandling.
Jeg antar at sikring etter bokstav f ikke vil være aktuelt uten i spesielle situasjoner. Spørsmålet kan bl a oppstå i tilknytning til vanskeligheter med å ta hånd om domfelte innen det psykiske helsevern og om domfelte bryter sikringsbestemmelser. Med sikte på slike muligheter, finner jeg at sikringsbemyndigelsen også bør omfatte bokstav f.
Lengstetiden for anvendelse av sikringsmidler uten ny rettslig prøving har herredsretten fastsatt til 10 år. Ut fra de opplysninger som foreligger om domfeltes utvikling siden høsten 1989, finner jeg at tidsrommet bør begrenses til 5 år.
Jeg skal så behandle påtalemyndighetens anke over vilkåret i domsslutningen om at domfelte skal undergis årlig judisiell observasjon. Herredsretten underbygger dette med at "straffeloven §39 må tolkes overensstemmende med praksis knyttet til EMK art 5.4, jf Rt-1984-1175 og slik denne senere er tolket."
I anken er gjort gjeldende at den sikringsbemyndigelse retten gir, skal være uten forbehold og vilkår, hvoretter det er påtalemyndigheten som i samråd med berørte instanser treffer beslutninger om gjennomføringen. Aktor har også trukket frem praktiske problemer, bl a at pålegget ikke er knyttet til anvendelse av et bestemt sikringsmiddel.
Domfelte gjør gjeldende at selv om det dreier seg om et uvanlig vilkår, må det være adgang for retten til å stille det. Dette bygger på en slutning fra det mer til det mindre, idet det bl a er vist til rettens muligheter for å gi anvisninger om sikringsmidlene, jf NOU 1974:17 237-238. Vilkåret er til gunst for domfelte og i samsvar med intensjonene i Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene.
Etter min mening har herredsretten her gått utover det den har adgang til å bestemme etter reglene for sikringsdom. Straffeloven system er at retten i en sikringsdom bestemmer valget av sikringsmidler og fastsetter lengstetiden for sikringsbemyndigelsen. Innenfor denne ramme er det påtalemyndigheten og Justisdepartementet som skal behandle og treffe avgjørelser om gjennomføringen av bemyndigelsen. Dette følger av bestemmelsene i straffeloven §39 jf også forskrift av 1. desember 1961 nr 2 om bruk av sikringsmidler. Jeg finner for øvrig grunn til å nevne at etter straffeloven §39 nr 4 tredje ledd og forskriftens §3 og §11 bør uttalelse fra sakkyndig lege innhentes med jevne mellomrom i sikringstiden, og sikringsspørsmålet skal vurderes med høyst ett års mellomrom.
Kjennelsen i Rt-1984-1175 som herredsretten har vist til, gjaldt spørsmålet om en sikringsdømt innlagt i psykiatrisk sykehus i medhold av straffeloven §39 nr 1 e, kunne kreve rettslig prøving av tvangsinngrepet etter tvistemålsloven kapittel 33. Høyesterett fant at den sikringsdømte kunne kreve dette i samsvar med synspunkter lagt til grunn ved fortolkning av artikkel 5 nr 4 i Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene. Det ble bl a vist til avgjørelser hvor Menneskerettighetsdomstolen og Kommisjonen for menneskerettighetene har gitt uttrykk for at en tvangsinnlagt sinnssyk i prinsippet er berettiget til å reise sak for en domstol med rimelige mellomrom for å få prøvd lovligheten av frihetsberøvelsen.
Slik jeg ser det, gjelder ikke vår sak spørsmålet om domfeltes rett til å kreve rettslig prøving av frihetsberøvelse under sikringstiden.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Bestemmelsen om årlig fornyet judisiell observasjon av domfelte utgår.
2. Lengstetiden for sikring settes til 5 - fem - år.