Rt-1984-1175

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1984-10-23
Publisert:	Rt-1984-1175 (327-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 23. oktober 1984 i l.nr. 141/1984.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Ketil Lund) mot Staten ved Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby).
Forfatter:	Røstad, Aasland, Philipson, Halvorsen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §39, Tvistemålsloven (1915), Plenumsloven (1926) §6, Psykisk helsevernloven (1961) §9a, EMK (1999), EMK (1999), LOV-1848-08-17, §39b, §390a, Tvistemålsloven (1915) §373, §404, §5, §6, §9

Dommer Røstad: Saken gjelder spørsmålet om en sikringsdømt - innlagt i psykiatrisk sykehus i medhold av straffeloven §39 nr. 1 e - kan påberope seg regelen i §9a i lov om psykisk helsevern av 28. april 1961, og på dette grunnlag kreve rettslig prøving av tvangsinngrepet, jfr. de nærmere regler i tvistemålsloven kapittel 33.

A tok i 1980 kontakt med en mann hun hadde kjent i sin ungdom, men ikke hatt kontakt med siden 1953. Da han ikke ønsket å ha noe med henne å gjøre, begynte hun fra mai 1981 å oppsøke ham på hans bopel. Hun innfant seg til stadighet utenfor hans hjem, hvor hun nektet å fjerne seg, slik at hun måtte avhentes av politiet. Etter begjæring fra politiet ble hun innlagt til psykiatrisk observasjon i tiden 15. august til 18. september 1981. Da hun var utskrevet, gjenopptok hun besøkene hos ungdomsvennen. Forsøkene på kontakt omfattet også avsendelse av brev og tallrike telefonoppringninger, opptil 25 ganger på en dag. Politimesteren i X begjærte henne så tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus i medhold av §5 i lov om psykisk helsevern, og hun ble innlagt i - - - sykehus 21. september 1981. Hun begjærte seg straks utskrevet, og da overlegen nektet utskrivning, klaget hun avgjørelsen inn for kontrollkommisjonen. Selv om kommisjonen anså henne alvorlig sinnslidende, fant den at vilkårene for tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern ikke var oppfylt, og tok klagen til følge. Hun ble derpå utskrevet fra sykehuset 19. oktober 1981.

Etter nye episoder hvor hun oppsøkte ungdomsvennens hjem og ble avhentet av politiet, utferdiget X politikammer siktelsen mot henne for overtredelse av straffeloven §390a, og det ble fremmet sikringssak. I forbindelse med saken ble det foretatt rettspsykiatrisk observasjon. De to oppnevnte sakkyndige uttalte at de anså henne sinnssyk, og at det var fare for gjentakelse av slike handlinger som hun var siktet for.

X herredsrett avsa 19. januar 1982 dom i sikringssaken med slik domsslutning:

«Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende de i straffeloven §39 nr. 1 litra a, b og d nevnte sikringsmidler overfor A. Likeledes gis bemyndigelse til å anvende innleggelse i psykiatrisk sykehus som sikringsmiddel, jfr. §39 nr. 1 litra e. Sikringsmidler kan anvendes for et tidsrom av inntil 1 - ett - år.»

A påanket dommen, men ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 17. juni 1982 ble anken avvist.

Da A hadde fortsatt å oppsøke mannen, fremsatte politimesteren i X 20. januar 1982 begjæring om at hun måtte tvangsinnlegges i medhold av lov om psykisk helsevern §5 inntil sikringsdommen kunne settes i verk. Hun ble 27. januar 1982 på nytt innlagt i - - - sykehus, og klaget 9. februar 1982 til kontrollkommisjonen over innleggelsen. Ved kontrollkommisjonens beslutning av 16. februar 1982 ble klagen forkastet. Derpå reiste hun sak for Oslo byrett mot staten ved Sosialdepartementet etter lov om psykisk helsevern §9a, jfr. tvistemålsloven kapittel 33. Oslo byrett avsa dom 24. juni 1982, og frifant staten ved Sosialdepartementet. Hennes anke over denne dom ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. oktober 1982 nektet fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1.

Den 11. august 1982, etter at sikringsdommen av 19. januar 1982 var blitt rettskraftig, traff påtalemyndigheten beslutning om anbringelse i psykiatrisk sykehus i medhold av sikringsdommen.

A ble så fortsatt holdt tilbake i - - - sykehus. Under midlertidige opphold utenfor sykehuset foretok hun i april/mai 1983 en rekke nye besøk hos ungdomsvennen. Påtalemyndigheten fremmet 30. juni 1983 ny sikringssak mot henne. Da sikringstiden etter den tidligere sikringsdom utløp 11. august 1983, uten at det forelå avgjørelse i den nye sikringssak, begjærte politiet henne 19. august 1983 tvangsinnlagt etter §5 i lov om psykisk helsevern. Hennes klage til kontrollkommisjonen over innleggelsen etter denne begjæring ble forkastet ved kontrollkommisjonens vedtak av 13. september 1983. Derpå reiste hun 24. september 1983 ny sak for Oslo byrett mot staten ved Sosialdepartementet etter lov om psykisk helsevern §9a, jfr. tvistemålsloven kapittel 33.

Sikringssaken ble pådømt av X herredsrett 12. september 1983, med slik domsslutning:

«Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende de i straffeloven §39 nr. 1 litra a, b, d og e nevnte sikringsmidler overfor A for et tidsrom av 3 - tre - år.»

A erklærte anke over dommen. Anken ble avvist ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 20. oktober 1983. Derpå traff statsadvokaten i Eidsivating 16. november 1983 beslutning om at hun i medhold av dommen inntil videre ble å anbringe i - - - sykehus.

Staten ved Sosialdepartementet gjorde etter dette i prosesskrift av 7. desember 1983 gjeldende at den sak som verserte for Oslo byrett etter lov om psykisk helsevern §9a jfr. tvistemålsloven kapittel 33, måtte bli å heve. Etter statens syn hadde det tvangsvedtak som var fattet i medhold av lov om psykisk helsevern §5, ikke lenger aktualitet etter at påtalemyndigheten hadde truffet beslutning om anbringelse i psykiatrisk sykehus i medhold av sikringsdommen.

Oslo byrett avsa 13. februar 1984 kjennelse med slik slutning:

«Sak nr. 1791/1983 ved Oslo byrett heves.»

A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 9. mai 1984 avsa slik kjennelse:

«Byrettens kjennelse stadfestes.»

Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for at A's søksmål burde avvises.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser.

A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovanvendelse. Kjæremålsutvalget traffødt xx.xx.1984 beslutning om at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, jfr. høyesterettsloven §6 annet ledd.

Justitiarius traffødt xx.xx.1984 beslutning om at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Den kjærende part - A - gjør gjeldende at byretten og lagmannsretten har bygd på feil lovforståelse når de kom til at sykehusets plikter og pasientens rettigheter i henhold til lov av 28. april 1961 om psykisk helsevern ikke gjelder hvor innleggelsen har skjedd som sikringstiltak. Etter den kjærende parts oppfatning kan anbringelse i psykiatrisk sykehus som sikringstiltak etter straffeloven §39 nr. 1 e ikke skje ubundet av reglene i loven av 1961. Også i slike tilfelle må sykehusets overlege vurdere om loven vilkår for tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse er oppfylt, således så vel grunnvilkår som tilleggsvilkår, og han må utøve det nødvendige hensiktsmessighetsskjønn. Den fullmakt straffeloven §39 nr. 1 e jfr. §39b nr. 5 gir Kongen til å utferdige forskrifter om anbringelse i psykiatrisk sykehus m.v., kan ikke anses å hjemle en derogasjon fra spesialloven av 1961. Og under enhver omstendighet kan de gjeldende «Regler om bruk av sikringsmidler» ikke anses å inneholde noen slik derogasjon. Det er i denne forbindelse vist til flere uttalelser i NOU 1974:17 «Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner».

Gjennom tvangsanbringelsen etableres det en rett for pasienten til - i medhold av §5 fjerde ledd og §6 annet ledd i 1961-loven - å klage til kontrollkommisjonen. Etter loven §9a kan kontrollkommisjonens vedtak om innleggelse eller om å nekte utskrivning bringes inn for retten i samsvar med reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Den egentlige kjerne i denne saken er - etter den kjærende parts oppfatning - om sikringsbestemmelsene kan sette til side bestemmelsene i 1961-loven. Denne lov må - hevdes det - utgjøre rammen for utforming av særregler, derunder regler om bruk av sikringsmidler.

Også reelle hensyn av betydelig vekt støtter synet om at sykehusets plikter, respektive pasientens rettigheter, følger regelsettet i 1961-loven. Det ville være uheldig for det terapeutiske miljø i den psykiatriske institusjon om en gruppe pasienter - anbrakte sikringsdømte - skulle være avskåret fra å fremme klage og kreve overprøvinger som andre grupper av pasienter i sykehuset har full adgang til å benytte seg av i henhold til lov om psykisk helsevern. Skulle sikringsdømte kunne tvangsinnlegges uten binding til de materielle og prosessuelle vilkår i 1961-loven, ville man være avskåret fra å beslutte tvangsmedisinering overfor disse pasienter. En slik forholdsregel må baseres på reglene i lov om psykisk helsevern og være forbeholdt pasienter som kommer inn under denne lovs regelsett. Tilsvarende må gjelde om overføring til tvungent ettervern.

Den kjærende part har sterkt fremholdt hensynet til pasientens rettssikkerhet - som må gjelde også for pasienter som er anbrakt i henhold til sikringsdom. Pasientene var i liten grad tilsikret rettssikkerhet etter den tidligere sinnssykelov av 1848. Vårt land påtok seg en plikt til å bedre rettssikkerheten da vi i 1950 tiltrådte Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Det er henvist til konvensjonens artikkel 5 nr. 1 a og e og nr. 4. Det er et sterkt behov for judisiell etterprøving i medhold av konvensjonens artikkel 5 nr. 4 når tvangsanbringelsen bygger på sinnssykdom, jfr. nr. 1 e. Sinnssykdom representerer ingen statisk tilstand. De forhold som i sin tid begrunnet innleggelse, kan således senere falle bort. Dette tilsier et klart behov for judisiell prøving, med rimelige mellomrom. Det er da også fastslått i flere nyere avgjørelser av den europeiske domstol og av kommisjonen at personer som er tvangsinnlagt på grunnlag av sinnssykdom må tilstås rett til judisiell etterprøving med rimelige mellomrom - «at reasonable intervals». Den kjærende part har påberopt disse avgjørelser: Winterwerp v. Netherlands, X v. United Kingdom, B v. United Kingdom.

A har lagt ned denne påstand:

«Byrettens kjennelse oppheves.»

Motparten - staten - gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig lovforståelse.

Etter gjeldende rett er domstolens prøvelsesadgang, §9a i lov om psykisk helsevern, begrenset til tilfelle hvor vedtaket om tvangsinnleggelse etter loven har aktuell betydning, jfr. således avgjørelser i Rt-1982-1088, Rt-1982-1499 og Rt-1982-1789. Dette vilkår forutsetter at pasienten omgående kan forlate sykehuset dersom domstolen ved avgjørelse etter §9a underkjenner vedtaket om tvangsinnleggelse eller tilbakeholdelse. I denne sak lar det seg ikke gjøre; det foreligger i og med sikringsdommen og den etterfølgende sikringsbeslutning av 16. november 1983 en selvstendig hjemmel for sikring i psykiatrisk sykehus. A vil på grunnlag av sikringsdommen kunne holdes tilbake med tvang helt til sikringstidens utløp, enten på psykiatrisk sykehus eller i annen institusjon som omhandlet i straffeloven §39 nr. 1 e.

Den kjærende part er for øvrig ikke avskåret fra å påkalle domstolenes prøving av frihetsberøvelsen. Hun vil ha adgang til å få prøvd forvaltningsvedtaket om tilbakeholdelse på grunn av «alvorlig sinnslidelse» etter de alminnelige regler om prøving av forvaltningsvedtak, jfr. reglene i tvistemålsloven kapittel 30. Hun er også som innlagt i sykehus undergitt det alminnelige tilsyn kontrollkommisjonen skal føre. Men reglene om klage til kontrollkommisjonen med henblikk på utskrivning og om søksmål etter tvistemålsloven kapittel 33 får etter statens syn ikke anvendelse på den som er tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus i medhold av sikringsdom.

Statens prinsipale anførsler kan sammenfattes slik:

Reglene i tvistemålsloven kapittel 33 gir bare adgang til prøving av vedtak om innleggelse og tvungen tilbakeholdelse når vedtaket har aktuell betydning. Hvor det er truffet beslutning om sikring i psykiatrisk sykehus, har vedtaket ikke slik aktuell betydning.

Hvor det, som i vår sak, er truffet vedtak om tvangsinnleggelse også etter lov om psykisk helsevern, vil likevel dette tvangsvedtak bestå. Det innebærer at pasienten er plassert i sykehuset på «dobbel hjemmel».

Skulle det i en slik situasjon bli aktuelt med tvangsbehandling, kan vedtaket likevel ikke prøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, men etter de vanlige regler om prøving av forvaltningsvedtak etter loven kapittel 30.

Subsidiært hevdes det at lagmannsrettens flertall har forstått loven rett når det er fremholdt at vedtaket etter lov om psykisk helsevern må anses bortfalt ved gyldig beslutning om sikring i sykehus.

Staten har lagt ned denne påstand:

«Oslo byretts kjennelse stadfestes.»

Som alt nevnt gjelder saken kjæremål mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Angrepet på lagmansrettens avgjørelse gjelder lovtolkingen, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3.

Byretten og lagmannsretten har funnet at saken ikke kan fremmes fordi tvangsinngrepet nå ikke lenger bygger på vedtak i medhold av lov om psykisk helsevern, men på beslutning om sikring ved anbringelse i psykiatrisk sykehus.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Sakens grunnleggende spørsmål kan formuleres slik: Er den som er tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus på grunnlag av beslutning om sikring i medhold av straffeloven §39 nr. 1 e, avskåret fra å få tvangsinngrepet prøvd etter reglene i lov om psykisk helsevern §9a, jfr. tvistemålsloven kapittel 33?

Ved lov 19. juni 1969 nr. 52 ble det i tvistemålsloven innført et nytt kapittel 33 om saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. Etter dette kapittel gjelder en rekke særlige rettergangsregler for slike saker. Domstolen har kompetanse til å prøve alle sider ved spørsmålet om tvangsinngrep.

Loven av 1961 om psykisk helsevern fikk ved lovendringen i 1969 tilføyd §9a, hvor det heter at kontrollkommisjonens vedtak om innlegging eller om å nekte utskrivning kan bringes inn for retten etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.

Verken ordlyden i loven av 1961 - slik denne lyder etter lovrevisjonen i 1969 - eller lovforarbeidene gir direkte veiledning om hvorvidt adgangen til å kreve rettslig overprøving også står åpen for den som er tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus i medhold av sikringsdom. Avgjørelsen må treffes ut fra de reelle hensyn som her gjør seg gjeldende, herunder det hensyn at norsk lov så vidt mulig må forutsettes å være i samsvar med traktater som Norge er bundet av - i dette tilfelle Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950.

Jeg vil først gjøre noen bemerkninger til spørsmålet om de materielle vilkår for tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern også gjelder for dem som er anbrakt i psykiatrisk sykehus på grunnlag av sikringsdom. Jeg vil deretter omtale de muligheter den som er anbrakt på sikring i psykiatrisk sykehus har for å få prøvd om vilkårene er til stede for tvangsinnleggelse/tilbakeholdelse.

For så vidt angår spørsmålet om de materielle vilkår må være oppfylt, anser jeg det utvilsomt at grunnvilkåret etter §5 i loven av 1961 - «alvorlig sinnslidelse» - må være oppfylt.

Tilleggsvilkårene i §5 vil ikke så ofte reise problemer i forhold til dem som er dømt til sikring. Men i prinsippet må også disse vilkår foreligge. Spesialloven - lov om psykisk helsevern - må her gå foran bestemmelsen i straffeloven §39 nr. 1 e - eller sagt med andre ord: Anbringelse i psykiatrisk sykehus etter straffeloven §39 nr. 1 e kan bare skje med de begrensninger som følger av lov om psykisk helsevern.

Slik jeg ser saken, kan forskriftene - gitt med hjemmel i §39 nr. 1 e jfr. §39b nr. 5 - ikke fravike vilkårene i lov om psykisk helsevern. Etter min mening gjør forskriftene heller ikke det. Sikringsreglene som er gitt av Fengselsstyret 1. desember 1961, foreskriver i §8a at «Om fremgangsmåten ved innlegging gjelder forskrifter gitt av Sosialdepartementet 16. juni 1961». Jeg forstår denne henvisning som en bestemmelse om at anbringelsen må skje i samsvar med Sosialdepartementets forskrifter. I dette ligger at man har funnet at alle de materielle vilkår for innleggelse er til stede - således både grunnvilkår og minst ett tilleggsvilkår.

Foreligger ikke disse vilkår, kan sikring bare skje gjennom anvendelse av andre sikringsmidler som sikringsdommen gir adgang til.

Når påtalemyndigheten eller Justisdepartementet i medhold av endelig sikringsdom har truffet beslutning om å anbringe en sikringsdømt i psykiatrisk sykehus, kan det ikke være nødvendig eller hensiktsmessig at den sykes nærmeste eller offentlig myndighet fremsetter slik begjæring - «tutorerklæring» - som etter §5 i loven av 1961 ellers må foreligge for at man kan innlegges uten eget samtykke. Men sykehusets overlege må på vanlig måte ta standpunkt til om vilkårene etter §5 - grunnvilkår og tilleggsvilkår - er oppfylt og om innleggelse bør foretas. For så vidt må også sikringsdømte som innlegges i psykiatrisk sykehus, anses innlagt i henhold til lov om psykisk helsevern. Dette innebærer at de også med hensyn til adgangen til tvangsmedisinering og overføring til tvungent ettervern blir likestilt med andre som uten eget samtykke er innlagt i psykiatrisk sykehus.

Jeg går så over til spørsmålet om de tvangsinnlagtes muligheter for å få overprøvd vedtak om tvangsinngrep.

Etter lov om psykisk helsevern vil de innlagte ha adgang til å få overlegens vedtak overprøvd av kontrollkommisjonen. Vedtak som denne har truffet med avgjørelse om opprettholdelse av tvangsinngrep, kan den innlagte få brakt inn til rettslig prøving etter tvistemålsloven kapittel 33.

Denne saken reiser spørsmålet om denne rett er forbeholdt pasienter hvis innleggelse og tilbakeholdelse utelukkende er basert på reglene i 1961-loven, slik at anbrakte sikringsdømte ikke kan gjøre bruk av denne adgang.

Til støtte for den sistnevnte løsning kunne man tenke seg gjort gjeldende at sikringsbemyndigelsen er gitt gjennom rettsavgjørelse, og at det da ikke skulle være rom for ytterligere prøving ved domstolene, utover et mulig senere søksmål etter tvistemålsloven kapittel 30. En slik løsning vil imidlertid være beheftet med svakheter. Det vil således kunne forekomme at dommen med bemyndigelse til bruk av sikring ikke har gjeldt spørsmålet om lovbryteren fyller det omtalte grunnvilkår, «alvorlig sinnslidelse». Beslutningen om innleggelse i psykiatrisk sykehus kan således bygge på at lovbryteren er blitt «alvorlig sinnslidende» etter at sikringsdommen ble avsagt. En innvending av større rekkevidde er at det kan være behov for rettslig prøving av de nevnte vilkår med rimelige mellomrom - «at reasonable intervals», som det heter i avgjørelser truffet i saker om anvendelsen av artikkel 5 nr. 4 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Den lengstetid som settes for anvendelse av sikring, gjelder som oftest tidsrom av ganske lang varighet - i vår sak 3 år, men særdeles ofte 5 år, undertiden 10 år. Ut fra rettssikkerhetshensyn kan det med styrke hevdes at det vil være betenkelig om man innenfor et så vidt langt tidsrom ikke skulle ha adgang til rettslig prøving av vedtak om tilbakeholdelse. En slik rettslig prøving må kunne begjæres etter reglene i kapittel 33 i tvistemålsloven - på linje med den som er foreskrevet for andre tvangsinnlagte.

Den løsning som jeg her har angitt, vil samsvare med de synspunkter som er lagt til grunn ved fortolkningen av Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene. Kommisjonen for menneskerettigheter og domstolen har i flere nyere avgjørelser klarlagt innholdet av artikkel 5 i konvensjonen. De bestemmelser som har betydning for denne sak, har i oversettelse følgende ordlyd:

«Artikkel 5

(1) Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må berøves sin frihet uten i følgende tilfelle og i samsvar med en fremgangsmåte foreskrevet ved lov:

(a) lovlig fengsling (detention) av en person etter dom av en kompetent domstol;

(e) lovlig forvaring (detention) av personer for å hindre at smittsome sykdommer blir spredt, av sinnssyke personer («persons of unsound mind»), alkoholikere, narkotikere eller løsgjengere;

(4) Den som er berøvet friheten ved pågripelse eller fengsling (detention) skal ha rett til å få lovligheten av fengslingen (detention) snarest prøvet av en domstol og til å bli løslatt hvis fengslingen (detention) ikke er lovlig.»

I flere saker har man tatt prinsipielt standpunkt til frihetsberøvelse overfor «persons of unsound mind».

Menneskerettighetsdomstolen avsa 24. oktober 1979 dom i sak mellom nederlandsk borger Winterwerp og den nederlandske stat (EMD=REF00000182). Domstolen gav her blant annet prinsipielle uttalelser om forståelsen av uttrykket «persons of unsound mind» (punkt 37 i dommen). Den fremholdt videre at lovligheten av frihetsberøvelsen forutsatte at tvangsinngrepet hadde hjemmel i nasjonal lov, både med hensyn til materielle og prosessuelle vilkår. Domstolen fremholdt at den nasjonale lov måtte være i samsvar med konvensjonen, innbefattet de alminnelige prinsipper som var uttalt eller forutsatt der (punkt 45). Etter domstolens mening skulle vedkommende ikke undergis frihetsberøvelse med mindre han klart hadde vist seg å være «of unsound mind». Dette kan bare fastslås etter en vurdering av objektiv medisinsk ekspertise. Sinnslidelsen må ellers være av en viss art og grad for at frihetsberøvelse kan foretas. En fortsatt frihetsberøvelse forutsetter at sinnslidelsen varer ved (punkt 39). De forhold som opprinnelig begrunnet frihetsberøvelse, kan opphøre. Dette medfører at det vil stå i motsetning til meningen og formålet med artikkel 5 om man fortolket dens punkt 4 - lest i sammenheng - derhen at denne type frihetsberøvelse skulle være unntatt fra etterfølgende prøving av lovligheten bare fordi den opprinnelige avgjørelse var truffet av en domstol. Den frihetsberøvelse det her er tale om, krever prøving av lovligheten «at reasonable intervals» (punkt 55).

Også i saken X v. United Kingdom - dom avsagt 5. november 1981 - (EMD=REF00000187) har domstolen fremholdt behovet for rettslig prøving av frihetsberøvelse overfor «persons of unsound mind». Det er ansett nødvendig at det med rimelige mellomrom gjennomføres kontroll med grunnlaget for frihetsberøvelsen i lys av lidelsens foranderlige karakter. Domstolen uttalte videre at som følge av artikkel 5 punkt 4 er en tvangsinnlagt sinnssyk i prinsippet berettiget til - hvor det ikke er noen automatisk prøving av judisiell karakter - å reise sak for domstol med «rimelige mellomrom» for å få prøvd spørsmålet om lovligheten av frihetsberøvelsen. Dette må gjelde uten hensyn til om denne i sin tid var grunnet i vedtak truffet av en sivil domstol eller en straffedomstol eller av en annen myndighet (punkt 52). Også Kommisjonen for menneskerettighetene har i avgjørelser gjort gjeldende slike synspunkter, se blant annet sak B v. United Kingdom, avgjørelse 22. april 1983 (EMD=REF00000051&RES32).

Disse synspunkter reflekterer - slik jeg bedømmer forholdet - den løsning som må følge av vår lov om psykisk helsevern etter lovrevisjonen i 1969. Vektige rettssikkerhetshensyn tilsier at ordningen også kommer de tvangsinnlagte til gode som er blitt undergitt tvangsinngrep på grunnlag av sikringsdom.

Mot denne lovtolking har staten gjort gjeldende at dermed får sikringsdømte innlagt i psykiatrisk sykehus en adgang til domstolsprøving som andre sikringsdømte ikke har. Jeg kan ikke se at denne innvending gir grunnlag for å avskjære denne gruppe av sikringsdømte fra de rettssikkerhetsgarantier som følger av lov om psykisk helsevern.

Jeg er etter dette kommet til at byrettens og lagmannsrettens avgjørelser hviler på uriktig lovforståelse.

Som før nevnt var det i dette tilfelle truffet vedtak etter §5 i 1961-loven om innleggelse før beslutningen om sikring etter straffeloven §39 nr. 1 e. Som det fremgår av den begrunnelse jeg har gitt, har dette ikke vært avgjørende for mitt resultat.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Philipson, Halvorsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.