Rt-1948-719

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-08-28
Publisert:	Rt-1948-719
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 193 B/1948
Parter:	Bergen Havnevesen (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson) mot Vaksdal Mølle, Det Bergenske Dampskibsselskap, J. O. Jæger (overrettssakfører H. J. Darre Hirsch til prøve).
Forfatter:	Stenersen, Berger, Skau, Johannessen, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Havneloven (1933) §40

Dommer Stenersen: Bergen byrett avsa 23. mars 1944 dom i saken med domsslutning:

«Bergens Havnevesen dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til saksøkerne

1) Vaksdal Mølle kr. 3 446,24,

2) Det Bergenske Dampskibsselskab kr. 2 978,20,

3) J. O. Jæger kr. 115 alt med 4 prosent årlig rente fra 29. desember 1942.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Bergens Havnevesen påanket dommen til Gulating lagmannsrett som 1. februar 1945 avsa dom med domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bergens Havnevesen til Vaksdal Mølle, Det Bergenske Dampskibsselskab og J. O. Jæger 500 kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Etter meddelt oppreisning har Bergens Havnevesen påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett med sådan påstand:

«At den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene, Vaksdal Mølle, Det Bergenske Dampskibsselskap og J. O. Jæger, har tatt til gjenmæle og påstått lagmannsrettens dom stadfestet og den ankende part tilpliktet å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Om saksforholdet henviser jeg til de foregående retters grunner.

Anken er begrunnet med at lagmannsretten antas uriktig å ha pålagt Bergens Havnevesen et ubetinget (objektivt) ansvar for fortøyningsinnretningen.

Side:720

For Høyesterett er fremlagt kart over havneområdet og en utenrettslig erklæring av 19. januar 1948 fra havneingeniør Chr. Jordan.

Saken foreligger i samme stilling som for de tidligere retter.

Jeg er enig med disse i at ansvar for Bergens Havnevesen ikke i nærværende tilfelle kan bygges på uaktsomhet eller forsømmelighet fra havnevesenets side med hensyn til at det hadde satt ut til bruk en bøye med denne - skjulte - materialfeil i stagbolten eller med hensyn til havnevesenets ettersyn og senere forhold med bøyen. Jeg tiltrer det rettene har grunnet sitt resultat her på.

Heller ikke kan jeg finne noe holdepunkt for sådant ansvar i bøyens plasering på havnen i forhold til de skadelidte boder. I sistnevnte henseende legger jeg avgjørende vekt på at det ikke er godtgjort at plaseringen innebærer noen avvikelse fra det sedvanlige i et havneområde som dette og at et havnevesen i så måte bør kunne innrette seg etter det som finnes hensiktsmessig og som trafikkens behov, fornuftig økonomi og alminnelig praksis tilsier. Det er ikke godtgjort at Bergens Havnevesen her har latt det mangle på aktsomhet eller at det har vært fremsatt noen klage. Jeg kan ikke dele lagmannsrettens mening at plaseringen skulle påføre ankemotpartene en overordentlig stor risiko.

Det er videre på det rene at det ikke kan bebreides skipets vedkommende noen uaktsomhet.

Det kan etter dette bare bli spørsmål om ansvar for havnevesenet, dersom slikt ansvar kan sies å følge av de retningslinjer som kan utledes av den foreliggende retts praksis om objektivt ansvar.

Jeg er enig med byretten i at havnevesenet ikke driver noen «farlig virksomhet» ved å legge ut og stille til disposisjon bøyer for de fartøyer som nytter havnen. Og jeg mener heller ikke at virksomheten frembyr noe slikt særlig risikomoment at ansvar kan bygges herpå.

Herom bemerker jeg følgende:

Den materialbrist som her er inntruffet er ikke noen hendelse som særpreger havnevesenets bedrift. Tilsvarende uhell vil like snart kunne tenkes ved nær sagt alle de innretninger eller redskaper som nyttes i en eller annen virksomhet. Det foreligger da heller ikke noen uunngåelig eller statistisk beregnelig risiko eller fare av nettopp denne art. Tilfellet skiller seg for så vidt fra de i Rt-1905-715 ff. og i Rt-1940-16 ff. omhandlede om ansvar for vannledningsbrudd og for ulykker ved berøring av høyspente elektriske ledninger. I vårt tilfelle står en overfor et ganske enkeltstående uhell, med sin spesifike årsakssammenheng, som knytter seg til den skjulte materialfeil i godset. Av tidligere tilfelle har det i saken bare vært påberopt et enkelt hvor skade er voldt. Bristingen av bolten var ikke noe som en i tidens medfør erfaringsmessig måtte regne med. For så vidt betegner tilfellet en distinkt forskjell fra gesimsdommen fra Drammen i Rt-1939-766 ff.

Jeg nevner til avslutning professor Kristen Andersens foredrag inntatt i T. f. R. 1948 99 ff. der han gjennomgår en rekke rettsavgjørelser i emnet. Det forekommer meg å være en holdbar

Side:721

ledetråd professoren har gitt, når han fremholder som et gjennomgående synspunkt i dommen om dette ansvar, at skadesituasjonene ikke må ha karakteren av sporadiske, innbyrdes uavhengige enkeltfenomener, men må fremtre som erfaringsmessig uunngåelige konsekvenser av en stadig virksomhet eller innretning (s. 114). Ansvaret må forutsette et stadig og særpreget risikomoment, som særkjennes ved at det ut fra en statistisk bestemt påregnelighetsbetraktning fra tid til annen uunngåelig fører nærmere bestemte ulykker med seg (s. 110).

Jeg kommer således til det resultat at havnevesenets påstand om frifinnelse bør tas til følge, men således at saksomkostninger etter omstendighetene ikke tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

Bergens Havnevesen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, og kan også i det vesentlige tiltre hans begrunnelser, idet jeg med hensyn til det objektive ansvar vil tilføye:

Med førstvoterende er jeg enig i at havnevesenet ikke driver noen «farlig virksomhet» ved å legge ut og stille til disposisjon bøyer for de fartøyer som benytter havnen. Når et fartøy ankrer eller legger opp på havnen og herunder bare bruker sine egne ankre kan det inntreffe uhell som gjør at fartøyet driver av og gjør skade, men denne risiko medfører ikke at et fartøy pålegges objektivt ansvar for sådan skade. Noen økning av risikoen for den slags uhell oppstår ikke ved at skipet i stedet for å bruke egne ankre helt eller delvis bruker havnevesenets bøyer, snarere vil vel risikoen bli mindre i havnevesenets bøyer, forutsatt at det - som forholdet er i denne sak - er vist den pliktmessige omhu ved anskaffelsen og vedlikeholdet av bøyene; jeg henviser for så vidt til at man i saken bare har fått opplyst to tilfelle med skade til følge, nemlig foruten dette tilfellet i Bergen også et enkelt tilfelle i Oslo.

Jeg tilføyer at fartøyet i dette tilfellet var opplagt med fire fester, nemlig i sine egne to ankre forut og i havnevesenets to bøyer akter. Et av disse fester har sviktet, nemlig en av bøyene. Men jeg kan ikke se at den ting at fartøyet også var fortøyet i havnevesenets bøye har øket risikoen for et uhell av den art som er inntruffet her.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og kan også i det vesentlige tiltre dommers Bergers. bemerkninger.

Dommer Johannessen: Som tredjevoterende, dommer Skau.

Dommer Schjelderup: Likeså.

Side:722

Av byrettens dom (dommer E. Freuchen med sjøkyndige domsmenn Amund Utne og Carl Ryen):

Vaksdal Mølle, Det Bergenske Dampskibsselskab og J. O. Jæger har ved stevning av 11. august 1943 anlagt sak mot Bergens kommune, senere endret til Bergens Havnevesen, til inntale av erstatning for tap påført derved at et bøyefeste brakk med den følge at et hertil fortøyet fartøy kom i drift og ramponerte deres eiendeler.

Den 22. desember 1942 ankom m/s «Arna» fra Vaksdal til Bergen, hvor det skulle klassifisere. Da der ikke var plass ved verkstedet ble skipet midlertidig henlagt i Skuteviksbukten, hvor det ankret opp for begge ankere og akterfortøyet i de 2 vestligste av de bøyer som av havnevesenet er plasert her som fortøyningsfester, alt etter havnelosens anvisning. Mannskapet ble avmønstret. Kun skipets fører, 1. styrmann og 1. maskinist ble stående ombord. Senere ble også ansatt en mann til maskinen. Den 29. desember blåste det på havnen nordlig vind, som utover dagen frisket på til stiv og sterk kuling, der leilighetsvis for kortere tidsrom var oppe i liten storm. Omkring kl. 18 røk stagbolten i den vestligste av de 2 bøyer hvori skipet lå akterfortøyet og som følge av at akterfortøyningene i den annen bøye nå fikk påkjenningen av skipets hele tyngde røk samtlige 3 wirer som var fastgjort der. Dette resulterte i at «Arna» drev ned på Vaksdal Mølle's og B. D. S.'s boder og gjorde skade på disse samt på en J. O. Jæger tilhørende bil som sto lagret i B. D. S.'s bod. - - -

Ansvar iflg. skyld-regelen.

Det handles her om en egg-formet bøye av den største type som anvendes i Bergens havn. Dens alder kan ikke sikkert angis, uten for så vidt at det med bestemthet kan sies at den er minst 30 år gammel, idet mooringsbøyer av den nevnte art senest er anskaffet i slutten av året 1912. Stagbolten går gjennom bøyen og danner bindeleddet mellom forankringskjettingen og krysset hvortil skipenes fortøyningstrosser fastgjøres. Den er ved den heromhandlede anledning blitt knekket i underkant av bøyen hvor spindelen for kjettingen er anbrakt. Etter uhellet er det avbrekkede stykke undersøkt av Bergens kommunes materialprøveanstalt. Resultatet av denne undersøkelse viser at den primære årsak til bruddet ansees å være at materialets fosforgehalt er så høy at den frembringer utpreget kaldskjørhet. De foretatte skårslagprøver viser at materialet kun har tålt et slagarbeid fra 1,17 til 2,56 kgm. pr. cm.2, mens et godt materiale burde ha tålt 8-10 kgm. pr. cm.2. Saksøkerne hevder nå at Havnevesenet ved anskaffelsen og vedlikeholdet av disse bøyer har latt det mangle på tilbørlig aktsomhet.

Bøyene er, som allerede før nevnt, anskaffet senest 1912. Hvem der har bygget dem og hvilke sikkerhetsforanstaltninger der er tatt med hensyn til materiale, fabrikasjonsmetoder etc., kan man på nåværende tidspunkt ikke nærmere redegjøre for. Det eneste der i så henseende kan sies er, at de er levert av skipsverksted her av vanlige skipsbygningsmaterialer, uten at det kan uttales noe om hvilke krav der ved bestillingen ble stillet til materiale, styrkegrad etc. Nå er det på det rene at en fabrikasjonsfeil som den her omhandlede ikke kunne konstateres på annen måte enn ved et brudd eller ved en såkalt skårslagprøve

Side:723

av materialet. Dengang bøyene ble fabrikert var det - etter det opplyste - imidlertid ikke brukelig å foreta skårlagsprøver. Den vanlige metode å forvisse seg om materialets styrke var dengang de såkalte strekk- og bøy-prøver. Hvorvidt sådanne prøver har vært anstillet på det her anvendte materiale vet man intet om, men de nå foretatte undersøkelser viser - etter hva der uimotsagt er fremholdt - iallfall at stagbolten har tilfredsstillet de fordringer som i så henseende kreves. Under disse omstendigheter kan man vanskelig bebreide havnevesenet at det ikke har sikret seg at materialet også ble underkastet den her nevnte spesielle sprøhetsprøve. Det opplyses i denne forbindelse at de «spesielle betingelser for leveranse av fortøyningsbolter til Statens Havnevesen» fastsatt i 1937 ikke inneholder noe krav om slagprøve, likeså litt som de «Almindelige betingelser for utførelse av jernkonstruksjoner til Statens Havnevesen». Arbeidsdepartementets forskrifter av 16. april 1937 for levering og prøvning av stål til den norske stat, inneholder derimot krav om sådan prøve, og det samme er tilfelle med Fyr- og Merkevesenets betingelser, av september 1939, for levering av stålstenger (merkestenger). Skårslagprøven er altså av forholdsvis ny datum og er ikke engang så alminnelig brukelig at Det Norske Veritas stiller forlangende om dens utførelse. Er det da enn ikke i dag et alminnelig krav at skårslagprøve skal foretas, synes det lite rimelig at den omstendighet skal kunne lastes en, at man i 1912 har unnlatt å sikre seg ved en slik fremgangsmåte. Forholdet er dernest det, at hvis en sådan skårslagprøve ikke er foretatt da stagbolten ble forarbeidet, lar den seg senerehen ikke utføre uten ved beskadigelse av bolten. Dette fremgår av Materialprøveanstaltens skrivelse av 14. mai 1943, hvor det bl.a. heter, at «dersom Materialprøveanstalten ble anmodet om å påvise sprøhet i en slik stagbolt uten at beskadige denne, måtte man si at dette ikke lot seg utføre. Forat påvise sprøhet må der utføres skårslagprøve. Hertil trenges et 100 mm langt stykke av staggbolten. Det vil derfor heller ikke være noen mening i å bebreide havnevesenet at det ikke i de forløpne år har latt stagboltene undersøke for sprøhet. Hva tilsyn og vedlikehold for øvrig angår, synes det heller ikke i så henseende å være noe å laste havnevesenet. Avdelingsingeniør Jordan ved Bergens Havnevesen har som vitne forklart at havnevesenets bøyer regelmesig en gang årlig er underkastet ettersyn. Dykkerlag undersøker dem da hver på sin plass, måler kjettingene, ser etter festene i bunnen og oppe under bøyen, m.v. Hvis der så rapporteres noen uregelmessighet blir dette ordnet eller etter omstendighetene annen bøye lagt ut. Den heromhandlede bøye ble utskiftet i juni 1941, idet der da ble utlagt en nettopp overhalet, dvs. en nyoppusset bøye, som var befunnet i god orden, uten feil som lot seg etterspore. Den var deretter undergitt den årlige besiktigelse i april 1942. Etter dette kan det ikke skjønnes at man med rette kan si at saksøkte har latt det mangle på tilbørlig aktsomhet i den her omhandlede henseende. Bøyefestet har også gjennom årene vist seg solid - «Trondhjemsfjord» på 9 000 tonn har således ligget fortøyet der - og et lignende uhell som nærværende har ikke forekommet - iallfall ikke siden ingeniør Jordans ansettelse i 1937 - og det kan derfor heller ikke medgis at det skulle innebære noe uaktsomt forhold at bolten ikke er blitt utskiftet. Noen foranledning til et sådant skritt kan det

Side:724

ikke innsees at der har vært, selv om der har vært konstatert en smule nedslitning. Denne slitasje er så ringe at den må antas å ha vært uten betydning. Bolten var overdimensjonert og slitasjen har alene medført en reduksjon i strekkevnen fra 140 til 120 tonn, mens forankringskjettingen bare tåler strekk på ca. 80 tonn.

Etter det anførte kan det således ikke finnes at saksøkte har utvist noe uaktsomt forhold, hva enten ved bøyens anskaffelse eller dens vedlikehold, som skulle kunne medføre erstatningsplikt.

Objektivt ansvar.

Selv om det her ikke kan overføres saksøkte skyld, mener saksøkerne at forholdene i denne sak ligger således an, at saksøkte allikevel må bære ansvaret: Der må i et tilfelle som dette foreligge ansvar uten hensyn til skyld, et objektivt ansvar. I så henseende fremholder saksøkerne bl.a. at der for saksøkte hadde vært full adgang til å tegne ansvarsforsikring og gjør oppmerksom på at sådan forsikring har havnevesenet tegnet for sine kraner. Overensstemmende med havnelovens §40, fremholdes det videre, innkreves der betydelige fortøyningsavgifter, som skulle gi saksøkte god anledning å bære de med en sådan forsikring forbunde utgifter og for øvrig også å dekke forvoldte skader. I det her foreliggende tilfelle mener saksøkerne at der skulle være en særlig grunn til å statuere ansvar, idet bøyenes plasering er uheldig, for så vidt som der nødvendigvis må inntre skade på naboene, hvis først disse bøyer ryker. Det er en helt overhengende risiko som naboene her utsettes for, og da - mener saksøkerne - får havnevesenet også ta ansvaret hvis noe går galt.

Saksøkte gjør gjeldende at det i tilfelle alene er reglene for farlig bedrift, som det her kan bli tale om. Dette er en sedvaneretts bestemmelse, og en slik regel lar seg ikke analogisk anvende. Det bestrides da at forholdene har ligget slik an at den nevnte regel kan få anvendelse.

Rettens formann bemerker:

Det forekommer meg at det vanskelig kan bestrides at rettspraksis er gått videre i å statuere objektivt erstatningsansvar enn hva sedvanerettsregelen etter synspunktet «farlig bedrift» strengt tatt skulle medføre. Avgjørelser som «Kroepelien-dommen» ( Rt-1937-341), takgesimsen i Drammen ( Rt-1939-766) og kullkran-dommen ( Rt-1936-345) peker ut over de grenser som synes opptrukket ved det nevnte prinsipp. I sistnevnte dom heter det at «Krananlegget kan visstnok ikke i seg selv ansees for farlig bedrift, men det ansvarsbetingende forhold ligger deri at bedriften medfører et faremoment og at eieren er nærmest til å bære ansvaret for den skade driften volder». Alt ettersom man da skjerper eller slapper på kravet til styrken av dette «faremoment» vil tilfellet kunne falle utenfor eller innenfor rammen av det objektive ansvar. Stilles fordringene tilstrekkelig lavt vil avgjørelsen måtte tendere mot en blott og bar avveiing av hvem der i det konkrete tilfelle er «nærmest å bære ansvaret». Domstolens oppgave blir det da å foreta en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle av hvorvidt «faremomentet» - risikoen for at skade kan voldes - må antas å være så betydelig at den objektive ansvarsregel bør komme i betraktning.

Side:725

Ser man på det foreligende tilfelle kan det neppe sies at havnevesenet driver noen farlig virksomhet i egentlig forstand ved å legge ut og stille til disposisjon bøyer for de fartøyer som trafikerer havnen. Et visst faremoment vil der allikevel være forhånden for så vidt som der alltid er en risiko for at et bøyefeste på grunn av en eller annen skjult feil eller lignende, kan ryke og skade derved forvoldes tredjemann. Imidlertid kan jeg ikke anta at en slik risiko rent i sin alminnelighet kan ansees som så betydningsfull at den skulle kunne begrunne et objektivt ansvar. Det moment av fare for omgivelsene som her er til stede, synes ikke - hverken med hensyn til sannsynligheten for skadens inntreden eller med hensyn til skadens omfang - å være av slik kvalifisert art, at det - således som jeg oppfatter rettspraksis - skulle tilsi etablering av et ansvar uten skyld. Men i vårt spesielle tilfelle ligger forholdene noe annerledes an. Her er bøyene - etter hva der uimotsagt er anført - plasert således i forhold til den omliggende bebyggelse at skade - og etter sakens natur betydelig skade - må bli følgen hvis bøyefestene svikter, jfr. også sjøforklaringen. Ved denne bøyenes beliggenhet i forbindelse med deres spesielle funksjon som fortøyningsfester for fartøyer av anseelige dimensjoner, er der skapt en situasjon som innebærer en særlig risiko for skadeforvoldelse De representerer en så vidt «særpreget og ekstraordinær» ( Rt-1939-766) fare, at en avveiing av hvor risikoen rett og rimelig bor være om noe klikker etter min oppfatning her leder til at saksøkte må være nærmere å ta det økonomiske ansvar for det inntrufne enn de helt utenforstående saksøkere som direkte er rammet. Det moment av «uaktsomhet» som muligens kan sies å klebe ved bøyenes uheldige plasering trekker for øvrig i samme retning. Det kan neppe herimot med rette innvendes, at den som oppfører sine boder ved havnen og har alle de fordeler som hermed følger, den får også være forberedt på å ta de ulemper som står i forbindelse med en beliggenhet ved sjøen. Jeg må nemlig regne med at disse boder er blitt oppført før plassen for disse fortøyningsfester ble valgt, og under enhver omstendighet kunne de vært flyttet når utviklingen og den dermed følgende bebyggelse tilsa dette.

Når saksøkte har fremholdt, som et argument for at saksøkerne selv bør bære det tap som uhellet medførte, at havnevesenet er en almengavnlig virksomhet som drives for alle og i alles interesse og derfor også bør skje på alles risiko, - så skjønnes det ikke rettere enn at dette resonnement nettopp må lede til at havnevesenet som en offentlig virksomhet og som representant for almenheten også bør være den som tar ansvaret.

At det er en «typisk» fare ved denne «bedrift» at en bøye ryker, kan jeg vanskelig tvile på, så også den side av saken, som saksøkte har pekt på, er i orden - hvis det da i det hele tatt har noen interesse i dette spesielle tilfelle.

Jeg vil sluttelig bemerke at det er under sterk tvil jeg er nådd frem til mitt resultat og at jeg intet vil ha uttalt om hvorledes ansvarsforholdet kan stille seg hvis det handledes om skade påført skip under ellers like forhold - hvis mulig.

Jeg vil da etter det anførte votere for at saksøkernes påstand tas til

Side:726

følge, idet der, som allerede nevnt, er enighet om erstatningens omfang og ingen innsigelse er fremkommet mot rentekravet. På grunn av de tvil avgjørelsen har budt på mener jeg dog at saksomkostninger ikke bør ilegges.

Domsmennene tiltrådte formanens resultat og den herfor anførte begrunnelse.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Iversen, Gerhard Jynge og byrettsdommer G. Nissen):

- - -

Lagmannsretten er omenn under atskillig tvil kommet til samme resultat som byretten. Lagmannsretten er enig med byretten i at der intet er å legge havnevesenet til last og tiltrer byrettens begrunnelse her for så vidt. Man finner heller ikke at der er noe å legge skipets folk til last. Med hensyn til havnevesenets ansvar i øvrig skal man bemerke; når havnevesenet som her legger en bøye utenfor motpartenes boder og henviser et så stort skip som «Arna» til fortøyning i den, påføres det motpartene en ganske overordentlig stor risiko og det synes da å være det rimelige å pålegge havnevesenet et ubetinget ansvar for at fortøyningsinnretningen er i orden og av sådan styrke at skipet under en kuling eller alminnelig storm ikke kunne slite seg løs ved fortøyningsinnretningens brudd. Det synes lite rimelig, at eierne av sjøbodene skal bære risikoen for et uhell som det her inntrufne, mot hvilket de var helt ute av stand til å verge seg. Den omstendighet, at havnevesenet har et almennyttig formål og ikke har noen fortjeneste å tale om for bøyene kan man ikke finne tilstrekkelig til å frita havnevesenet for ansvar. Man henviser i så henseende til den i Rt-1935-218 inntatte høyesterettsdom. - - -