Rt-1990-915
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-14 |
| Publisert: | Rt-1990-915 (307-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1542/1990, jnr. 903 a/90. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §448, §241, §388, §82 |
A fremsatte 16. april 1990 begjæring til Bergen byrett om rettergangsskritt etter straffeprosessloven §241 til avkreftelse av mistanke om at han skulle være skyldig i drap på B.
Han fremsatte også krav om erstatning, prinsipalt etter straffeprosessloven §448, subsidiært etter §444.
Bergen forhørsrett avsa 11. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"As begjæring av 16. april 1990 kan ikke tas til følge".
A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 19. juni 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes"
Når det gjelder saksforholdet og anførslene for byretten og lagmannsretten, vises til de avsagte kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett.
Han hevder at lagdommer Eftestøl må være inhabil til å behandle flere sider ved straffesaken mot C. For det første behandlet han selve straffesaken mot C. Han behandlet også samtlige innsigelser som ble reist mot påtalemyndighetens behandling av straffesaken. Her står man overfor en dommer som selvsagt vil forsvare sin egen tidligere avgjørelse. Han gjør videre gjeldende at lagdommer Lillebø er inhabil. Han viser i den forbindelse til Rt-1988-481, Rt-1989-604, Rt-1990-214. A opplyser at han har begjært gjenopptatt sistnevnte sak.
A anfører at det er på det rene at han var mistenkt, og at Bergen politikammer har meddelt dette til pressen. Mistanken er også referert i saksdokumenter. A hevder at når mistanken ikke er henlagt, må han ha krav på at rettergangsskritt gjennomføres, hvilket vil medføre at mistanken faller bort. Han bemerker at dersom saken for hans del henlegges med begrunnelsen "bevisets stilling" har han også krav på at det rettergangsskritt han har begjært foretas. Det hevdes å være en saksbehandlingsfeil at den person som har fått opplysninger fra politiet om at A var mistenkt, ikke er blitt rettslig avhørt.
Når det gjelder erstatningskravet, fastholder A at det er foretatt forføyninger mot ham ved at man har samlet inn skriftprøver. Han fastholder at omtalen av ham i forbindelse med drapssaken har fått betydelige konsekvenser for ham personlig.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens og byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling."
Påtalemyndigheten har tatt til motmæle. Det anføres at de foreliggende krav fra A er fullstendig uten faktisk og rettslig forankring, og at således forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelse er riktig. Det henvises til politimesterens skriv av 20. april 1990 hvor det er uttalt følgende:
"A har aldri vært siktet, eller forøvrig hatt status som siktet i saken, jfr. straffeprosessloven §82. Det har i saken aldri pågått etterforskning mot A, og straffeprosessloven §241 har således aldri vært - og er ikke - anvendelig. Heller ikke på annen måte er det under sakens etterforskning foretatt noen forføyning av den karakter som omhandlet i straffeprosessloven §448 første ledd; overfor A. A har aldri vært siktet i saken, og straffeprosessloven §444 er således heller ikke relevant."
Påtalemyndigheten avviser As påstand om at politiet skal ha gått ut i pressen og utpekt ham som drapsmann.
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at kjæremålet ikke tas til følge.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388 til å prøve om det foreligger feil i saksbehandlingen ved lagmannsretten eller om lagmannsretten har bygget på uriktig lovtolking.
Den kjærende part har gjort gjeldende at lagdommer Eftestøl var inhabil til å delta i behandlingen av kjæremålssaken i lagmannsretten. Han hevdes å være inhabil fordi han fungerte som lagmann i straffesaken mot C. Kjæremålssaken har tilknytning til nevnte straffesak. Utvalget finner at denne anførsel ikke kan føre frem. Det er i en rekke avgjørelser lagt til grunn som sikker rett at en dommer ikke er inhabil i en senere sak fordi om han tidligere har vært dommer i samme sakskompleks, medmindre det foreligger særlige omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til ham, jfr. således utvalgets kjennelse 5. oktober 1989, lnr. 430 K/1989, jnr. 234/1989.
Det er videre reist inhabilitetsinnsigelse mot lagdommer Lillebø. Slik innsigelse er også reist i et annet kjæremål og behandlet av utvalget i den forbindelse, se kjennelse av idag med avgjørelse av kjæremål over lagmannsrettens kjennelse av 19. juni 1990 som avgjorde kjæremål over forhørsrettens kjennelse av 25. mai 1990 (lnr. 1543/1990).
Heller ikke den kjærende parts anførsler om at lagmannsrettens fortolking av straffeprosessloven §241, §448 og §444 kan føre frem. Når det gjelder den kjærende parts krav i henhold til §241 heter det i lagmannsrettens kjennelse:
"Lagmannsretten slutter seg til forhørsrettens vurdering for så vidt den fastslår at der ikke pågår etterforskning mot A. Ved lagmannsrettens dom av 21. september 1989 ble C dømt for drapet på B. Dommen er rettskraftig. Lagmannsretten kan ikke seg at de forlangte rettergangsskritt vil kunne avkrefte mistanke mot A bedre enn det er skjedd ved dommen. De må altså under enhver omstendighet anses uegnet, slik at begjæringen i henhold til §241 annet ledd, under ingen omstendighet kan tas til følge."
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten bygger på en uriktig forståelse av straffeprosessloven §241. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke overprøve.
Om den kjærende parts krav om erstatning bygget på straffeprosessloven §448 og §444 sier lagmannsretten bl.a.:
"Når det gjelder erstatningskravet er dette begrunnet med skade påført A "som følge av avisomtale, negative opplysninger under sakens hovedforhandling i lagmannsretten, og det forhold at jeg i mange år urettmessig har hatt en anklage om drap hengende over hodet." ................
Det bemerkes at forføyningene under saken ikke behøver å ha vært rettet mot A for å kunne danne grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §448.
Men lagmannsretten finner at de forhold som av A er anført til begrunnelse av kravet, ikke er forføyninger fra politiets side, så at de ikke kan gi grunnlag for krav etter §448. Dette gjelder også det han nevner i brev av 26. mai 1990 til byrettsjustitiarius Rathke. Om Bergen politikammer satte ut rykter, ga opplysninger til pressen m.v. og derved voldte skade eller ulempe for A, så er dette heller ikke forføyninger som kan danne grunnlag for erstatning etter §448.
Lagmannsretten er enig med forhørsretten med hensyn til straffeprosessloven §444."
Utvalget finner ikke at det er holdepunkter for at lagmannsretten har tolket bestemmelsene i straffeprosessloven §448 og §444 uriktig. Bevisvurderingen og den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.