Rt-1990-919
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-14 |
| Publisert: | Rt-1990-919 (309-90) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1544/1990, jnr. 903 c/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §242, Straffeloven (1902) §227, §228, §229, §383, §388 |
A er siktet for overtredelse av straffeloven §229, §228 og §227 for flere tilfeller av trusler og legemskrenkelser mot medlemmer av sin familie.
Ved skriv av 25. mai 1990 til Bergen politikammer krevde A å få utlevert forsvarerkopier av saksdokumentene. Han viste til at han hadde bedt den oppnevnte forsvarer om å fratre, og ga uttrykkelig avkall på retten til forsvarer, også under hovedforhandlingen.
Ved skriv av 29. mai 1990 ble A meddelt at påtalemyndigheten nektet utlevering av forsvarerkopier, hvoretter han i skriv av 31. mai 1990 bragte spørsmålet inn for Bergen byrett til avgjørelse. Ved Bergen forhørsretts påtegning av 6. juni 1990 ble hans skriv av 31. mai 1990 oversendt statsadvokatene i Hordaland som rette vedkommende. Denne beslutning ble av A den 6. juni 1990 påkjært til Gulating lagmannsrett.
Ved oversendelse av kjæremålssaken til lagmannsretten ga vedkommende dommer i forhørsretten uttalelse i henhold til straffeprosessloven §383 første ledd. Det fremgår av uttalelsen at A har fått muntlig orientering om forhørsrettens begrunnelse.
Den 10. juli 1990 avsa lagmannsretten kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes"
Om saksforholdet for øvrig og anførslene for lagmannsretten, vises til lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålssutvalg. Han viser til at kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset, jfr. straffeprosessloven §388. Utvalget kan derfor bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolkningen av straffeprosessloven §242, jfr. påtaleinstruksens §16-3.
A gjør gjeldende at lagdommer Lillebø er inhabil, og viser til Rt-1988-481, Rt-1989-604 og til Rt-1990-214. A opplyser at han har begjært den sistnevnte sak gjenopptatt.
Han anfører at påtaleinstruksens §16-3, - lagmannsretten har feilaktig henvist til §16-4, ikke kan benyttes der den siktede krever kopier av dokumenter i verserende straffesak.
For øvrig anføres at en slik tolkning som lagmannsretten har gitt seg inn på gir påtalemyndigheten en helt suveren stilling, og den siktede fratas enhver mulighet til forsvar før hovedforhandling når han opptrer uten forsvarer.
Det vises til at sakens dokumenter synes å ha vært fremlagt under fengslingsmøte i forhørsretten, og man kan da neppe nektes tilgang til disse dokumenter. Det vises videre til at etterforskningen nå synes å være avsluttet, jfr. påtaleinstruksens §25-6.
A har nedlagt slik påstand:
"Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling"
Påtalemyndigheten har i tilsvar henvist til anførslene for lagmannsretten.
Det opplyses at påtalemyndigheten nå også har avslått As begjæring om kopi av saksdokumentene etter påtaleinstruksens §25-6.
Det opplyses videre at byretten nå har oppnevnt forsvarer for A etter anmodning fra påtalemyndigheten, og at denne forsvarer selvsagt straks vil få oversendt forsvarergjenparter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388 til å prøve om det foreligger feil i saksbehandlingen ved lagmannsretten eller om lagmannsretten har bygget på uriktig lovtolking.
Den kjærende part har gjort gjeldende at lagdommer Lillebø var inhabil til å gjøre tjeneste ved behandlingen av kjæremålet til lagmannsretten. Den samme anførsel er fremsatt i en annen kjæremålssak, kjæremål over lagmannsrettens kjennelse av 19. juni 1990, lnr. 1543/1990, og er behandlet av utvalget i den forbindelse. Kjæremålsutvalget finner at lagdommer Lillebø er habil og viser til utvalgets kjennelse idag i nevnte sak.
Lagmannsretten hevdes å ha tolket straffeprosessloven §242 og påtaleinstruksen uriktig. Angående forståelsen av disse bestemmelser sier lagmannsretten i sin kjennelse av 10. juli 1990 bl.a.:
"Saken står på etterforskningsstadiet, og siden siktede er gitt innsynsrett i dokumentene, men er nektet å få utlevert kopier, reguleres forholdet av straffeprosessloven §242 sammenholdt med påtaleinstruksens §16, spesielt §16-4. Retten kan ikke se noe grunnlag for at en siktet som er uten forsvarer derved skal kunne tre inn i forsvarers rett til kopi av saksdokumentene etter påtaleinstruksens §16-2. En forsvarer og en mistenkt/siktetes rett er forskjellig, og hvorvidt siktede har forsvarer eller ei har ingen formell betydning i denne relasjon, men kan naturligvis ha betydning for den skjønnsmessige vurdering av om siktede skal få kopier etter §16-4."
Som nevnt foran er lagmannsrettens henvisning til påtaleinstruksens §16-4 feilskrift for §16-3.
Det er riktig, som lagmannsretten har lagt til grunn, at straffeprosessloven §242 annet ledd om rettslig overprøvelse ikke gjelder når siktede er gitt innsyn i dokumentene, men nektes kopier. De spørsmål som gjelder anvendelsen av påtaleinstruksens §16-3 kan ikke overprøves av retten. De øvrige spørsmål som er reist i kjæremålet finner utvalget ikke å kunne gå inn på.
Kjæremålet vil bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.