Rt-1991-193
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-01 |
| Publisert: | Rt-1991-193 (58-91) |
| Stikkord: | Narkotika, Straffutmåling, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 27/1991, snr 263/1990 |
| Parter: | (Aktor: kst. statsadvokat Carl Petter Martinsen) mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Dolva, Gussgard, Gjølstad, Skåre, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §292, §12 |
Dommer Dolva: Gulating lagmannsrett avsa den 8. november 1990 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1952, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162 første ledd, jfr. annet ledd, jfr. femte ledd, jfr. straffeloven §12 nr. 3, litra a og c, til en straff av fengsel i 5 - fem - år og 6 - seks - måneder, hvorfra går 583 - femhundreogåttitre - dager for utholdt varetektsfengsel."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Domfelte har anket over dommen. Anken retter seg mot saksbehandlingen og straffutmålingen. Jeg finner at anken ikke kan føre fram. Domfelte er en 38 år gammel mann, flere ganger tidligere straffet i Norge og utlandet, blant annet for narkotikaforbrytelser. Han er nå på ny dømt for grov narkotikaforbrytelse begått i februar 1989 i Amsterdam ved erverv sammen med andre av ca 940 g amfetamin og senere innførsel av dette til Norge med sikte på omsetning. Det er opplyst at den opgitte vekten gjelder amfetamin i fuktig tilstand - i tørr tilstand var vekten 727 g med renhet 45%. Det heter i lagmannsrettens dom:
"De nærmere omstendigheter ved ervervet er ikke blitt klarlagt, men det legges til grunn at tiltalte har spilt en sentral rolle ved avtaleinngåelser og erverv av partiet. Det legges videre til grunn at det var tiltalte som ordnet med/skaffet den kurer, B, som brakte amfetaminen til X 18. februar 1989."
Jeg behandler først anken over saksbehandlingen, som retter seg mot to forhold:
For det første ankes det over at Gulating lagmannsretts dom av 16. november 1989 i straffesaken mot domfeltes bror, C, ble framlagt som bevis i saken. Broren ble ved dommen dømt for sin befatning med det samme parti amfetamin som nærværende sak gjelder. Domfelte protesterte mot framleggelsen for lagmannsretten, og hevdet at dommen ikke kunne anses å være bevis av betydning i saken, jfr. straffeprosessloven §292 annet ledd, men lagmannsretten tillot ved kjennelse at dommen ble framlagt.
De deler av domsgrunnene som ble dokumentert, lyder slik:
"Det legges til grunn at tiltalte i saken etter forutgående avtale med sin bror inngikk avtale med denne om at det skulle skaffes til veie ca 1 kg. amfetamin og at stoffet skulle innføres til Norge ved hjelp av en kurer som broren skulle besørge. ...
Det legges til grunn at tiltalte i forhold til broren hadde en noe underordnet rolle i forhold til selve ervervet og innførselen av stoffet til Norge, men han var et nødvendig og viktig ledd til den påtenkte omsetningsvirksomhet som skulle foretas. ..."
Jeg presiserer at den som i det siterte omtales som bror, er domfelte i vår sak, A.
For Høyesterett er anken dels grunngitt på samme måte som protesten for lagmannsretten, men i tillegg gjøres det gjeldende at det under enhver omstendighet var så uheldig at deler av dommen ble dokumentert før skyldspørsmålet var avgjort, at dette må anses stridende mot grunnleggende straffeprosessuelle prinsipper.
Jeg finner det klart at bevisførselen her ikke kunne begrenses på grunnlag av reglene i straffeprosessloven §292 annet ledd, som hjemler avskjæring av bevis som "gjelder forhold som er uten betydning for saken". Det dreier seg om utsagn om domfeltes rolle i samme saksforhold, inntatt i en rettskraftig dom mot en annen person som ble dømt for befatning med det samme parti amfetamin som domfelte, og hvor bevisførselen i stor utstrekning var den samme som i nærværende sak. De dokumenterte deler av dommen kan ikke betegnes som uten betydning for saken.
Jeg kan heller ikke se at dokumentasjonen strider mot grunnleggende straffeprosessuelle prinsipper. Som nevnt var bevisførselen i stor utstrekning den samme i begge sakene, foruten at C møtte som vitne i saken mot broren. Det var full anledning for forsvaret til å gjøre gjeldende sitt syn på det framlagte bevismateriale, herunder uttalelsene i dommen i den annen sak, og retten måtte ta stilling til dette i samsvar med prinsippet om fri bevisbedømmelse. Det hadde naturligvis vært en fordel om sakene mot begge brødrene for dette forhold kunne vært behandlet i samme sak. Da saken mot C ble behandlet, satt imidlertid A varetektsfengslet i Spania og motsatte seg utlevering til Norge, noe jeg kommer tilbake til senere.
For det annet retter anken over saksbehandlingen seg mot det forhold at det under hovedforhandlingen ble avspilt lydbåndopptak av telefonsamtaler som domfeltes bror hadde med en person som utga seg for å være B - kureren som brakte amfetaminen til Norge. Forholdet var imidlertid at B ble arrestert ved ankomsten til X, og politiet fikk en translatør til å foreta telefonsamtalene med broren under foregivende av at hun var kureren.
Disse lydbåndopptakene ble mot forsvarerens protest benyttet som bevismiddel i saken mot C, og en anke over saksbehandlingen på dette grunnlag ble nektet fremmet for Høyesterett av Høyesteretts kjæremålsutvalg. As forsvarer har opplyst at han på denne bakgrunn ikke protesterte mot bruken av lydbåndopptakene i lagmannsrettssaken mot ham. Domfelte har imidlertid ønsket å få prøvet spørsmålet ved anke til Høyesterett, idet han gjør gjeldende at anvendelsen av båndet kommer i en annen stilling i hans sak enn i saken mot broren - dette fordi broren var deltaker i telefonsamtalene, hvilket domfelte ikke var.
Jeg finner det klart at anførselen ikke kan føre fram. Både domfelte og hans bror hadde allerede gjort seg skyldige i de straffbare handlinger som de senere har blitt dømt for, og telefonsamtalene skulle skaffe bevis for dette. At domfelte ikke selv var deltaker i samtalene, er her ikke avgjørende. Etter mitt syn er man her langt fra de tilfeller hvor det med rette kan gjøres gjeldende betenkligheter ved bruk av utradisjonelle etterforskningsmetoder. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelsen i Rt-1984-1076, særlig side 1079 følgende.
Jeg går så over til straffutmålingsanken. Som påpekt av forsvareren, gjelder de straffbare forhold et parti amfetamin som i fuktig tilstand veide ca 940 g av renhetsgrad 35%, mens det i tørr tilstand veide 727 g av renhetsgrad 45% - det er således ikke korrekt når lagmannsretten angir kvantumet til "ca 940 gram med oppgitt renhetsgrad 45%". Det dreier seg likevel om et betydelig kvantum av et vanedannende og farlig stoff.
Domfelte mener at den utmålte straffen av fem år og seks måneder er for streng både sett i forhold til praksis generelt, og også i forhold til kureren som fikk en straff på tre års fengsel. Jeg finner det ikke tvilsomt at straffen for domfelte må settes klart over straffen for kureren. Hensett til at domfelte også tidligere - i 1980 - er dømt for en alvorlig narkotikaforbrytelse som medførte en straff av fengsel i seks år, kan jeg ikke se at det foreligger noe åpenbart misforhold mellom handlingen og den straff som lagmannsretten har fastsatt. Domfelte har anført at det bør tillegges vekt at han har utholdt ett år og to måneders varetektsfengsel i Spania under vanskelige forhold. Det lange varetektsoppholdet i Spania skyldes imidlertid i vesentlig grad at domfelte som nevnt motsatte seg utlevering til Norge, og jeg kan ikke tillegge dette særlig vekt. Det samme gjelder de personlige problemer som domfelte har påberopt.
Etter dommen har domfelte sittet ytterligere 113 dager i varetekt. Det totale varetektsfradrag blir således 696 dager.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 696 - sekshundreognittiseks - dager for varetektsfengsel.