Rt-1991-207
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-05 |
| Publisert: | Rt-1991-207 (63-91) |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 34B/1991, nr 296/1989 |
| Parter: | Steinar F Schjølberg (Advokat Pål Berg - til prøve) mot Bodø kommune (Advokat John Steen Holm). |
| Forfatter: | Røstad, Aasland, Rygg, Schei, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §43 |
Dommer Røstad: Hjertøyene, som ligger utenfor Bodø havn, ble i tiden omkring første verdenskrig ervervet av Ragnar Schjølberg. Medlemmer av familien Schjølberg solgte i 1979 øyene med tilliggende holmer til Bodø kommune. Overdragelsen omfattet Store Hjertøy med Skipsholmen og Hjertøydragan, og Lille Hjertøy med Eholmen. Store Hjertøy med de to holmer utgjør gnr 33 bnr 1-2 og 6, og har et samlet areal på 3 077 dekar.
Bodø kommune ervervet de to øyene for en samlet kjøpesum på kr 3.872.675, hvorav kr 2.369.175 gjaldt Store Hjertøy med tilliggende holmer.
Steinar F Schjølberg var medeier av Store Hjertøy, for 1/12. For denne andel fikk han ved salget kr 197.431. Oppgjøret skjedde med grunnkjøpsobligasjoner for kr 197.000 og med et kontantbeløp på kr 431.
Steinar Schjølberg hadde ervervet sin eierandel ved arv. Da han innløste grunnkjøpsobligasjoner, ble han ved ligningen for 1982 pålagt gevinstbeskatning i medhold av tomtesalgsregelen i skatteloven §43 fjerde ledd annet punktum. Han påklaget ligningen og hevdet at denne regel ikke fikk anvendelse og at gevinsten dermed var skattefri i medhold av regelen i annet ledd bokstav g), det såkalte arvebeneficium. Hans klage til ligningsnemnda og overligningsnemnda førte ikke frem. Han reiste så søksmål mot Bodø kommune.
Bodø byrett avsa 20. februar 1987 dom med slik domsslutning:
"1. Bodø kommune frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."
Schjølberg påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som 31. august 1989 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten."
Saksforholdet fremgår av de avsagte dommer som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser.
Schjølberg påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og gjorde gjeldende at dommen bygde på feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I ankeerklæringen var det gjort oppmerksom på at ankegjenstandens verdi var kr 36.540. Dette beløp representerte skatten av en gevinst på kr 110.000. Det ble anført at saken reiser prinsipielle spørsmål som hittil står uløste i rettspraksis. Det ble også vist til at saken var direkte avgjørende for andre skattytere som ikke var part i denne sak.
Bodø kommune bemerket i anketilsvar at saken har klar prinsipiell interesse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot anken fremmet uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det avholdt bevisopptak ved Bodø byrett for avhør av den ankende part og ligningssjefen i Bodø. Det er fremlagt endel nye dokumenter som det ikke anses nødvendig å spesifisere.
Steinar Schjølberg har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Anførslene som er utførlig gjengitt i de tidligere dommer, kan sammenfattes slik:
Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Store Hjertøy må anses fysisk skikket for bebyggelse. En slik utnyttelse vil kreve særdeles betydelige omkostninger.
Lagmannsretten har også tatt feil når den har lagt til grunn at eiendommen rettslig sett kan utnyttes til tomteformål.
Lagmannsrettens premisser synes å vise at enhver pris utover jordbruksverdien representerer tomteverdi i loven forstand. Lagmannsretten har her oversett at loven stiller krav om at prisen "i vesentlig grad" har vært bestemt ved muligheten for grunnens utnyttelse til utbygging.
Etter den ankende parts syn kan det reises spørsmål om erverv til friluftsformål utløser tomtegevinstbeskatning.
Schjølberg har lagt frem et omfattende dokumentmateriale som viser at det ved overdragelser av grunnarealer i Bodø med omegn er oppnådd vesentlig høyere priser enn denne salgsavtale bygger på.
Den ankende part har lagt ned denne påstand:
"1. Ligningen av Steinar Schjølberg for inntektsåret 1982 oppheves og henvises til ny behandling. Ved den nye ligningen legges til grunn at gevinsten ved salget av Store Hjertøy og Skipsholmen er skattefri.
2. Bodø kommune dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Bodø kommune har fremholdt at lagmannsrettens dom hviler på riktig lovforståelse og bevisbedømmelse.
Kommunen har gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter, slik disse er gjengitt i byrettens og lagmannsrettens dommer.
Det er pekt på at det fremlagte materiale om oppnådde priser ved grunnavståelser hverken er fullstendig eller representativt. Materialet inneholder overdragelser av tomter som har hatt en helt annen beskaffenhet enn den arealene på Store Hjertøy har. Her dreier det seg om "råtomter" i eminent forstand, og det er idag ingen mulighet for tilkobling til vei, vann og kloakk.
Bodø kommune har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Bodø kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er - i likhet med de tidligere retter - kommet til at vilkårene for å foreta gevinstbeskatning her er oppfylt. Jeg kan på de vesentlige punkter slutte meg til de avgjørelsesgrunner som byrettens og lagmannsrettens dom bygger på.
Til begrunnelse for mitt standpunkt vil jeg for øvrig bemerke:
Eierne av Hjertøyene rettet i september 1968 henvendelse til Institutt for hagekunst ved Norges landbrukshøgskole. Av den rapport som instituttet året etter avgav, fremgår:
"Grunneierne er interessert i å avhende eiendommen på en forsvarlig måte med sikte på en utnyttelse som best mulig kan tjene innbyggerne i kommunen i fremtiden. Det ble sendt anmodning til lensmannen i Bodø om å få avholdt skjønn for å få fastlagt en veiledende pris på eiendommene. Lensmannen fant det riktig at det gjennom et nøytralt organ ble utarbeidet en vurdering av den ideelle fremtidige grunnutnyttelse av øyene og at denne vurderingen ble forelagt takstfolkene som grunnlag for deres avgjørelse."
I den rapport som instituttet - ved landskapsarkitekt Kjellaug Eik og førsteamanuensis Magne Bruun - avgav i juli 1969, er det gitt en beskrivelse av området. Det er fremholdt at store deler av øyene ligger værhardt til, og at størstedelen av overflaten er bart fjell. I de langsgående daldragene er det imidlertid dekke av jord og sand, og mellom kollene oppe i høyden finner en enkelte myrdrag. "Større sammenhengende arealer med løsmasser som tidligere har vært dyrket, finnes på den nordvestre del av Store Hjertøya...".
Store Hjertøy bør - heter det - "...gis klar prioritet som friluftsområde. De gamle bruksmåter som jordbruk og beitebruk er det ikke driftsøkonomisk grunnlag for lenger, og utnyttelse til industri- eller andre utbyggingsformål er det lite realistisk å regne med, da fastlandsforbindelse neppe er gjennomførbar i overskuelig fremtid."
Øya ligger imidlertid vel til rette for en rekke friluftsaktiviteter, som rapporten gir nærmere anvisning på.
Under ledelse av lensmannen i Bodø ble det 5. september 1969 avholdt takst over øyene. Av de dokumenter som takstbestyreren og takstmennene hadde for hånden, var den tidligere nevnte vurdering avgitt av landskapsarkitekt Eik og førsteamanuensis Bruun. I takstforretningen er bl a uttalt at øyene, spesielt for Lille Hjertøys vedkommende, i flere henseender antas å utgjøre relativt verdifulle reservearealer - både som industri-, handels- og havneområde og som prektige friarealer, spesielt på Store Hjertøy. Denne og Skipsholmen ble ansett som "...en naturlig og integrerende del av et havneområde for byen - i tillegg til de naturherligheter som områdene forøvrig byr på, for friluftsliv (friarealer, fiske, jakt, tomteutleie til hytter m.v.)".
I denne takstforretning som under påfølgende forhandlinger kom til å bli det vesentlige vurderingsgrunnlag, ble Store Hjertøy verdsatt til kr 1.390.000 og Skipsholmen til kr 138.500 - samlet ble disse to eiendommene således verdsatt til kr 1.528.500.
Jeg nevner at det også ellers er foretatt undersøkelser og gitt uttalelser om fremtidig bruk av Hjertøyene. Havnefogden fremmet således i 1973 forslag for Havnestyret om at kommunen skulle medvirke til at Hjertøyene snarest ble kjøpt og reservert for havneformål.
I 1973-74 fant det sted forhandlinger mellom grunneierne og kommunen med sikte på salg. I et møte avholdt 1. august 1974 sa kommunen seg villig til å kjøpe Hjertøyene for 2 millioner kroner, mens grunneierne forlangte kr 3.652.500. Grunneiernes prisforlangende fant kommunen ikke å kunne godta.
I 1976 ble det av Generalplanutvalget for Bodø uttalt at det åpenbart var av interesse å studere mulighetene på Hjertøyene i industrisammenheng. Utvalget tilrådet at det snarest ble igangsatt kartlegging av Hjertøyene og at kommunen deretter fulgte opp med en egen vurdering av bruken av Hjertøyene.
I 1978 ble det i forhandlinger mellom kommunen og grunneierne fra grunneierne antydet et prisforlangende på i alt kr 3.872.675. Dette bygde fullt ut på takstforretningen fra 1969 med innebygget inflasjonsberegnet tillegg. Lensmannstaksten ble her multiplisert med 1,55 - hvilket skulle ha tilsvart en inflasjonsøkning på 5 prosent pr år. Ved vedtak i formannskap og bystyre januar/februar 1979 godtok kommunen dette prisforlangende som for Store Hjertøy med Skipsholmen - i alt som nevnt 3.077 dekar - innebar en kjøpesum på kr 2.369.175.
Det er på en bakgrunn som denne - med hensyn til øyenes beliggenhet, geografi og topografi, og til myndighetenes vurdering av deres fremtidige bruk - man må ta stilling til spørsmålet om vilkårene etter skatteloven §43 fjerde ledd annet punktum er oppfylt. Også i den sak vi her har for oss, er det - etter mitt syn - naturlig å se loven vilkår i et samlet perspektiv, slik det ble fremholdt i Rt-1974-1141: Det avgjørende er hvilken innflytelse muligheten for utbygging har hatt på den samlede prisen, og ved vurderingen av dette kommer både grunnens fysiske egnethet og de rettslige bånd på utnyttelsesadgangen direkte inn.
Byretten fant det naturlig å ta det utgangspunkt som her var angitt, og fremholdt - også her på linje med avgjørelsen i Rt-1974-1141 - at det avgjørende spørsmål er om den pris grunneierne fikk for Store Hjertøy ville blitt vesentlig lavere hvis man på salgstiden måtte se helt bort fra muligheten for utbygging.
Vurdert i dette perspektiv finner jeg det - på samme måte som de tidligere retter - lite tvilsomt at "salgssummen må antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse" til formål som lovregelen nærmere angir.
Jeg anser det hevet over tvil at Store Hjertøy er skikket til utbygging av den karakter som lovregelen angir. Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er fremkommet noe som tyder på at utbygging er fysisk umulig eller spesielt teknisk vanskelig. For ordens skyld tilføyer jeg at generalplanens utlegging av Store Hjertøy som friareal ikke utgjør noe absolutt hinder mot annen utnyttelse som senere måtte finnes formålstjenlig. Den klausul som etter tilstått bidrag fra Miljøverndepartementet er påført eiendommene, hindrer ikke dette såfremt departementet gir sitt samtykke. At kommunen tar sikte på å anvende området som friareal, er for øvrig ikke til hinder for at prisen kan være vesentlig influert av utbyggingsmulighetene.
Etter mitt syn gir de foreliggende opplysninger til kjenne at den oppnådde pris "i vesentlig grad" har vært påvirket av mulighetene for utnyttelse til utbygging.
Jeg er således kommet til at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste i sin helhet, idet jeg også er enig med lagmannsretten i dens omkostningsavgjørelse.
Hensett til at anken har reist prinsipielle spørsmål som tidligere ikke har vært forelagt for domstolene, finner jeg at det heller ikke for Høyesterett bør ilegges saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.