Rt-1991-333
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-08 |
| Publisert: | Rt-1991-333 (88-91) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 467/1991, jnr 60/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §392, EMK (1999), EMK (1999), Skattebetalingsloven (1952), Tolloven (1966), Merverdiavgiftsloven (1969), Straffeprosessloven (1981) |
Kjennelse: A ble ved Gulating lagmannsretts dom 4. mars 1988 dømt til fengsel i 8 måneder for å ha unndradd fra fortolling flere tusen flasker vin og brennevin samt for ulovlig innførsel og omsetning av ca 5.000 flasker brennevin, dessuten bedrageri mot et hollandsk firma, trusler mot en tolltjenestemann, overtredelse av merverdiavgiftsloven, og overtredelse av skattebetalingsloven.
Dommen ble avsagt etter at A hadde fått tillatelse til fornyet behandling av saken etter Bergen byretts dom av 30. juni 1987.
A anket til Høyesterett over saksbehandlingen og straffutmålingen, men anken ble ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 5. mai 1988 nektet fremmet.
Da A ble innkalt til soning 30. mai 1988 søkte han benådning. Ved Justisdepartementets vedtak 17. august 1988 ble benådningssøknaden avslått.
Den 27. august 1990 har A fremsatt begjæring om gjenopptagelse av straffesaken for Gulating lagmannsrett for så vidt gjaldt spritsmuglingen og bedrageriet. Begjæringen ble vesentlig begrunnet med at det var begått formelle feil ved avhøret av to vitner i Holland slik at han ikke hadde fått en "fair trial", jfr. menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 nr. 1 og 3 d.
Gulating lagmannsrett avsa 1. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om gjenopptagelse tas ikke til følge.
2. Fullbyrdelse av straffen utstår ikke i påvente av rettskraftig avgjørelse av gjenopptagelsesspørsmålet.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han har for det første gjort gjeldende at han feilaktig ble nektet innsyn i saksdokumentene i "Time-saken" fra Stavanger, som var den saken som foranlediget at etterforskningen mot ham ble tatt opp igjen.
Dernest anføres det at vitneavhørene i Holland av B og C ikke ble gjennomført på en betryggende måte. Avhør av disse vitnene var foranlediget av at Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde gitt samtykke til fornyet behandling. Hverken A selv eller hans forsvarer ble varslet til avhørene som dessuten foregikk under lite betryggende ytre omstendigheter. Forsvareren protesterte mot opplesning av vitneforklaringene, men lagmannen aksepterte i overenstemmelse med straffprosessloven system at opplesning skulle finne sted.
Vitneforklaringene stod sentralt ved domfellelsen etter tolloven. De bevisene som ellers talte mot domfelte, var indisier og antagelser. Forholdene sett i sammenheng viser at menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 litra d ikke er overholdt, hvilket igjen leder til at gjenopptagelse kan kreves etter straffeprosessloven §392 annet ledd.
Det som er oppfattet som en påtalebegjæring i bedragerisaken, må rettelig bedømmes som et inkassooppdrag.
A har nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts straffesak nr. 65/87 av 4. mars 1988 gjenopptas for så vidt angår tiltalepunktene I - IV."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har henholdt seg til tidligere uttalelser i saken. Det anføres at avhørene i Holland ikke har vært av sentral betydning for domfellelsen siden Bergen byrett dømte A på de aktuelle punkter uten at avhørene forelå. Grunnen til at avhørene ikke ble foretatt på formelt riktig måte, var at rettsanmodningen til de hollandske myndigheter kom bort under veis. Forsvareren motsatte seg heller ikke dokumentasjon av avhørene under hovedforhandlingen. Det bestrides forøvrig at avhørene ikke fant sted på forsvarlig måte.
Innsigelsen vedrørende dokumentasjonen av politiavhørene ble også benyttet som grunnlag for saksbehandlingsanken. Da kjæremålsutvalget nektet anken fremmet, må utvalget ha funnet at det ikke forelå feil i saksbehandlingen, eller at denne i hvert fall ikke hadde vært av avgjørende betydning for bevisvurderingen.
Selv om A og hans forsvarer skulle vært varslet til politiavhørene, er betingelsene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr. 2 ikke til stede siden det ikke er grunn til å anta at det ville ha ført til en annen avgjørelse, om denne fremgangsmåte var blitt fulgt.
Heller ikke etter straffeprosessloven §392 annet ledd er betingelsene for gjenopptagelse til stede. Det er ikke fremkommet nye faktiske opplysninger, bare nye hypoteser.
Påtalemyndigheten har påstått gjenopptagelsesbegjæringen forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i første instans, og utvalget har full kompetanse til å prøve kjæremålet.
I gjenopptakelsesbegjæringen til lagmannsretten var det ikke anført som gjenopptakelsesgrunn at A feilaktig skulle ha vært nektet innsyn i saksdokumentene i "Timesaken". Dette er først anført i kjæremålserklæringen. Forholdet har imidlertid tidligere vært påberopt i As ankeerklæring til Høyesterett. Det dreier seg ikke i noe tilfelle om en slik saksbehandlingsfeil som kan lede til gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 1, og utvalget finner det klart at forholdet heller ikke kan begrunne gjenopptakelse etter §392 annet ledd.
Forholdet omkring de to vitneforklaringene som ble innhentet i Nederland har tidligere vært påberopt i forbindelse med As anke, men det ble den gang ikke særskilt anført at bruken av vitneforklaringene skulle være i strid med den Europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 art. 6. Det fremgår av lagmannsrettens rettsbok at vitneforklaringene, som var opptatt av to nederlandske tolltjenestemenn, ble dokumentert med forsvarerens samtykke. Spørsmålet om begrensninger i adgangen til å dokumentere utenrettslige vitneforklaringer ut fra Menneskerettighetskonvensjonens art. 6 har vært behandlet av Høyesterett i avgjørelsene i Rt-1990-312 og 319 samt i en avgjørelse av 10. desember 1990 Lnr 135/1990. Det følger av Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse av 24. november 1986 i sak Unterpertinger mot Østerrike (EMD=REF00000173) at konvensjonens art. 6 nr. 3 d må sees i lys av den alminnelige regel i art. 6 nr. 1. Det er bare hvis siktede ellers ikke vil få en "fair trial", at det er grunn til å nekte opplesning av en utenrettslig forklaring. Det vil særlig ha betydning om den utenrettslige forklaring er det hovedsakelige bevis mot siktede. I det foreliggende tilfelle ble de to vitneforklaringer innhentet i Nederland etter byrettens fellende dom og forut for lagmannsrettens dom, som likeledes var fellende. Det er ut fra forklaringene selv og omstendighetene forøvrig meget vanskelig å se at forklaringene skulle være det hovedsaklige bevis mot A i smuglersaken. Kjæremålsutvalget mener således at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil i forbindelse med dokumentasjonen av de to vitneforklaringer, og finner at det som er anført om forholdet iallfall ikke kan begrunne gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 eller §392 annet ledd.
Den tidligere anken til Høyesterett omfattet også domfellelsen for grovt bedrageri. Det som nå anføres, ligger i en litt annen gate. A ble opprinnelig anmeldt av en norsk advokat på vegne av det nederlandske selskap som var fornærmet, og det ble samlet et betydelig materiale om bedrageriet. Som nevnt av lagmannsretten, er grovt bedrageri underkastet offentlig påtale. Man kan ikke se at den ubekreftede bevitnelse som er fremlagt med gjenopptakelsesbegjæringen til lagmannsretten bevismessig kan bringe saken i en annen stilling i forhold til bestemmelsene i straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd.
Kjæremålsutvalget er således enig med lagmannsretten i at gjenopptakelsesbegjæringen ikke kan tas til følge. Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.