Rt-1991-365 (4)
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-15 |
| Publisert: | Rt-1991-365 (128-91) * |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 39/1991, snr 270/1990 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Lars Frønsdal mot A (forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Rygg, Gjølstad, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §196, §62 |
Dommer Skåre: Eidsivating lagmannsrett avsa 30. november 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. og 2. strl.alt. og straffeloven §196 første ledd, jfr. straffeloven §62 til fengsel i 1 -ett- år og 3 -tre- måneder.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker å betale oppreisning til B, født xx.xx.1973, med 20.000,- -tjuetusen- kroner."
Om saksforholdet og den domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over straffutmålingen.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Domfelte er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §195 første ledd første og annet straffalternativ, ved å ha hatt to samleier men en niese i tiden 1982-1986, og ved i samme tidsrom flere ganger å ha fått henne til å ta sin erigerte penis i munnen. Da forholdene begynte, var piken 9-10 år gammel. Overtredelsen av straffeloven §196 gjelder et samleie i 1988 med samme pike da hun var vel 15 år gammel.
Ved fastsettelsen av straffetidens lengde la lagmannsretten i formildende retning vekt på at det var gått lang tid siden de straffbare forhold fant sted og før saken kom opp for retten. Lagmannsretten la videre vekt på at tiltalte bare var 17 år gammel da de straffbare forhold begynte, og den har tatt i betraktning de problemer saken har skapt for domfeltes familie.
Jeg kan ikke se at straffen er for streng. Når det gjelder spørsmålet om å legge ytterligere vekt på tidsmomentet, vil jeg bemerke:
Det er alminnelig at når sedelighetsforbrytelser anmeldes, vil ihvertfall noen av lovbruddene være meget gamle. Dette forhold har imidlertid ofte sin forklaring i fornærmedes situasjon, og det kan ikke ha større vekt for straffeutmålingen, se Rt-1986-520. I det foreliggende tilfelle ble forholdet anmeldt i november 1988, og det er altså gått mer enn to år fram til den endelige pådømmelse. Tidsforbruket har imidlertid sammenheng med at det ikke forelå tilståelse og at etterforskningen fant sted ved to forkjellige politikamre. Selv om etterforskningen kan karakteriseres som treg, finner jeg ikke grunn til å tillegge tidsmomentet større betydning enn lagmannsretten.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.