Rt-1991-40
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-22 |
| Publisert: | Rt-1991-40 (14-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 13/1991, snr 240/1990 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Hans Petter Jahre mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Rygg, Backer, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, §276, §256, §275, §52, §53, §54, Straffeprosessloven (1981) §362, §434 |
Dommer Aasland: Trondheim byrett avsa 15. oktober 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1931, dømmes for overtredelse av straffeloven §255, jfr. §256 til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg. Han frifinnes for tiltalens punkt n, x og y.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Televerket med kr 47.530,- - førtisjutusenfemhundreogtretti - kroner."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har anket over lovanvendelsen og i tilknytning til dette også over avgjørelsen av det sivilrettslige krav, idet avgjørelsen av dette hevdes å bero umiddelbart på avgjørelsen av anken i straffesaken, jfr straffeprosessloven §434 annet ledd.
Det saksforhold byretten bygger sin avgjørelse på, kan sammenfattes slik:
Domfelte hadde en overordnet stilling innenfor Televerkets fjernkabelavdeling Sør-Trøndelag. Han hadde til oppgave å rekvirere kjøretøyer og redskaper til de forskjellige arbeidslag, og hadde rekvisisjonsrett for inntil kr 50.000. Når han hadde rekvirert varer eller tjenester, utstedte leverandøren faktura til Trondheim teleområde, som hadde anvisningsmyndighet på Televerkets konti. Før beløpene ble anvist, ble fakturaene sendt domfelte til attestasjon. Byretten har funnet at domfelte ved 18 anledninger rekvirerte utstyr som han uberettiget tilegnet seg eller leiebiler m v som han uberettiget brukte til private formål for seg eller andre.
I anken er fremholdt at det forhold byretten har lagt til grunn for dommen, ikke kan lede til domfellelse for underslag. Tiltalen må forstås slik at den gjelder tilegnelse av de pengebeløp Televerket betalte som følge av domfeltes rekvisisjoner og attestasjoner. Imidlertid hadde domfelte ikke disse pengene i sin besittelse. Han hadde ikke anvisningsmyndighet eller noen formell eller faktisk rådighet over den konto hvorfra utbetalingene skjedde. Heller ikke ved de tilfelle hvor retten har funnet at domfelte har tilegnet seg bestemte gjenstander, er det grunnlag for å dømme for underslag, slik tiltalen er utformet. Ellers har forsvareren fremholdt at domsgrunnene er uklare på flere punkter. Blant annet er det vist til uttalelser om at domfelte har brukt utstyret og leiebilene "også" for private formål, noe som viser at de iallfall delvis må være blitt anvendt i tjenesten.
Påtalemyndigheten har for Høyesterett prinsipalt gjort gjeldende at domfelte med rette er dømt for grovt underslag; subsidiært er det hevdet at det foreligger grov utroskap, straffeloven §276 jfr §275, og at Høyesterett kan avsi ny dom med denne subsumsjon.
Jeg er kommet til at domfeltes forhold ikke kan anses som underslag, men må lede til domfellelse for utroskap.
Jeg bemerker at tiltalen er noe upresis i sin beskrivelse av hva det straffbare forhold består i. Det straffbare forhold er innledningsvis beskrevet generelt derhen at han "tilegnet ... seg, eller andre, varer og tjenester for til sammen kr 57.042,80 ved å attestere tilvisningsblanketter for ved disse å belaste Televerkets konto for følgende beløp: ..." Det følger så beskrivelser av en rekke enkelttilfelle. Alle beskrivelsene går ut på at han tilegnet seg spesifiserte pengebeløp som han brukte til nærmere beskrevne formål.
I innledningen til tiltalebeslutningen er det straffbare forhold således angitt som tilegnelse av varer og tjenester, mens det i de etterfølgende enkeltposter er beskrevet som tilegnelse av de pengebeløp som Televerket betalte for de enkelte ytelser.
Som byretten fremhever, faller enkeltpostene i to grupper. Dels finnes domfelte å ha skaffet seg løsøregjenstander, postene c, e, g, h, j, k og l. Dels er det lagt til grunn at han har brukt pengene til leie av biler, tilhengere e l, postene a, d, i, o, p, q, r, s, t, u og w.
Jeg ser først på de tilfelle hvor det er tale om leie av biler m v. Her kan ikke selve tilegnelsen av ytelsene anses som underslag; det foreligger hverken tilegnelse av løsøregjenstander eller forføyning over penger. Skal det her bli tale om underslag, måtte det være som forføyning over de pengebeløp Televerket betalte for ytelsene. Det er nok så at domfelte ved å rekvirere ytelsene og deretter attestere på fakturaene foranlediget at Televerket utbetalte pengene. Men han hadde ikke selv anvisningsmyndighet, og jeg kan ikke se at han hadde en slik rådighet over pengene at de kan sies å ha vært betrodd ham. Saken ligger annerledes an enn saken i Rt-1973-1251, hvor siktede hadde fullmakt til å disponere over den konto det gjaldt.
Domfeltes forhold, slik det er beskrevet i dommen, kan således etter min mening ikke rammes som underslag. Imidlertid er det klart at forholdet oppfyller vilkårene for å bedømmes som utroskap, jfr straffeloven §275. Domfelte, som styrte eller hadde tilsyn med Televerkets anliggender, har i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, handlet mot Televerkets tarv. Jeg nevner at det vel også kunne vært spørsmål om å anse domfeltes uriktige attestasjoner som bedrageri, men jeg ser ikke grunn til å gå nærmere inn på det.
Når det så gjelder de tilfelle hvor domfelte har tilegnet seg løsøregjenstander, kunne det kanskje være tale om å bedømme dette som underslag av gjenstander som i kraft av rekvisisjonene tilhørte Televerket. Slik tiltalen er utformet for enkeltpostenes vedkommende, og ut fra den nære sammenheng som foreligger mellom de straffbare handlinger, og som gjør det naturlig likesom byretten å bedømme det hele som ett sammenhengende straffbart forhold, finner jeg det imidlertid riktigst å anvende utroskapsbestemmelsen også her.
Den begrunnelse byretten har gitt for å dømme for grovt underslag, tilsier etter min mening at utroskapen må anses som grov, jfr straffeloven §276.
Det vil fremgå av det jeg har sagt, at jeg mener Høyesterett har det nødvendige grunnlag i byrettens domsgrunner for å avsi ny dom, jfr straffeprosessloven §362 annet ledd. De innvendinger domfelte har reist mot domsgrunnene, kan jeg ikke se har betydning for straffbarheten.
Jeg kan ikke se at den endrede subsumsjonen gir grunn til noen endring i straffutmålingen, som ikke er påanket.
Byretten, som bedømte forholdet som underslag, har lagt til grunn at Televerket har lidt et tap på kr 47.530 ved det straffbare forhold, og har avsagt namsdom for dette beløp. Jeg kan ikke se at den subsumsjonsendring som foretas, kan få noen betydning for bedømmelsen av det sivilrettslige krav, og går derfor ikke nærmere inn på dette, jfr straffeprosessloven §434 annet ledd. På foranledning av anførsler i ankeerklæringen skal jeg likevel bemerke at det ikke har noen betydning for erstatningskravet at en del av de gjenstander domfelte tilegnet seg, er i behold og kan tilbakeleveres til Televerket.
Det må utformes ny konklusjon. Jeg bemerker for ordens skyld at når domfeltes straffbare handlinger bedømmes som ett sammenhengende straffbart forhold, er det ikke grunn til å avsi særskilt frifinnelsesdom etter tiltalens enkeltposter n, x og y, hvor domfelte ikke ble funnet skyldig.
Byrettens avgjørelse av det sivilrettslige krav - domsslutningens punkt 2 - blir stående.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1931, dømmes for overtredelse av straffeloven §276 jfr §275 til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.