Rt-1991-421
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-22 |
| Publisert: | Rt-1991-421 (145-91) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Forsvarerspørsmål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 61B/1991, snr 30/1991 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Vidar Helgheim mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Tjomsland, Schei, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §234, §239, §264, §265, Straffeprosessloven (1981), §294 |
Dommer Skåre: Eidsivating lagmannsrett avsa 15. januar 1991 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1965, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder med fradrag av 1 - en - dag for utholdt varetektsarrest."
Om saksforholdet og den domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Bare saksbehandlingsanken ble henvist til Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og at lagmannsrettens dom derfor må oppheves.
Domfelte er kjent skyldig i ett tilfelle av analt samleie med en gutt som på gjerningstidspunktet var fire år gammel. Før jeg kommer inn på de anførsler som er gjort gjeldende om saksbehandlingen, skal jeg kort gjengi forløpet av etterforskningen.
Foreldrene til gutten fikk i slutten av april 1990 mistanke om at sønnen hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og oppsøkte derfor sentralsykehuset i Østfold hvor gutten ble undersøkt av overlege Ingrid Kristin Aase. Hennes konklusjon gikk ut på at de funn som var gjort var forenlige med at gutten hadde vært utsatt for seksuelt overgrep i form av analt samleie. Det fremgår videre av hennes rapport - datert 30. april 1990 - at foreldrene mistenkte sønnen til guttens dagmamma - som er den domfelte i vår sak - men slik at også dagmammaen selv kunne ha deltatt i seksuelle handlinger med barnet. Overlege Aases skriftlige rapport - som så vidt skjønnes ikke ble fremlagt i lagmannsretten - avsluttes slik:
"Fredrikstad politikammer v/betjent Gammelsrød kontaktes, og foreldrene reiser ned dit for å anmelde saken. Rettslig avhør av B avtales med dommer Viltsted onsdag 2. mai 1990 kl. 09.00 på undertegnedes kontor."
Overlege Aase har i en skriftlig erklæring uttalt at hun ikke selv oppfordret foreldrene til å gå til politianmeldelse og ikke tok noe positivt initiativ i denne forbindelse. Jeg legger derfor til grunn at det skjedde av eget tiltak da foreldrene samme dag oppsøkte politikammeret og ga forklaring. Disse forklaringene førte til at domfelte og hans mor ble pågrepet og avhørt 1. mai 1990, begge med status som siktet.
Barneavhøret ble som forutsatt gjennomført 2. mai under ledelse av overlege Aase. Avhøret ble fulgt av bl.a. byrettsdommeren i et tilstøtende rom, hvor avhøret kunne følges på en fjernsynsskjerm. På grunn av en teknisk feil er de første 10. minutter av avhøret ikke blitt registrert. Videoopptaket ble ikke avspilt for lagmannsretten, men det utskrevne avhør ble lest opp.
Tiltalebeslutningen ble tatt ut 17. september 1990, og hovedforhandling ble berammet til 14. januar 1991. I begynnelsen av oktober ba domfelte om at en navngitt advokat ble oppnevnt som hans forsvarer. Denne anmodning ble gjentatt en uke senere og vedkommende advokat ba da om å få sakens dokumenter til gjennomsyn. Forsvareroppnevnelsen fant sted først 4. januar 1991, og samtidig ble dokumentene oversendt. Noen frist for bevisoppgave ble ikke satt. På grunn av utenlandsopphold mottok forsvareren dokumentene først 11. januar.
Under hovedforhandlingen forsøkte forsvareren å få saken utsatt for å kunne tilkalle psykologisk sakkyndig, men retten besluttet at forhandlingene skulle gå sin gang og slik at spørsmålet om innkallelse av psykologisk sakkyndighet og eventuell utsettelse kunne tas opp senere, jf straffeprosessloven §294. I rettsboken er protokollert at forsvareren senere under hovedforhandlingen meddelte retten at han ikke ville fremsette krav om "videre psykologisk sakkyndighet". I ettertid har han forklart at utsagnet var knyttet til spørsmålet om å tilkalle en bestemt sakkyndig, som han imidlertid ikke fikk kontakt med.
Under hovedforhandlingen ble overlege Aase oppnevnt som sakkyndig, så vidt skjønnes med sikte på at hun skulle uttale seg om de funn som var gjort ved undersøkelsen av fornærmede. Det er opplyst at hun også svarte på spørsmål vedrørende barns troverdighet i slike saker.
Anken knytter seg i første rekke til den sene oversendelse av sakens dokmumenter. Denne ga etter domfeltes mening ikke forsvareren tilstrekkelig tid til å forberede forsvaret.
Jeg finner det åpenbart at den sene oppnevnelse av forsvarer, og den tilsvarende forsinkelse med hensyn til oversendelse av saksdokumenter, representerer en tilsidesettelse av straffeprosessloven bestemmelser om oppnevning av forsvarer og om de frister forsvareren forutsettes å skulle ha med hensyn til forberedelse av forsvaret, jf bl.a. reglene i straffeprosessloven §264 og §265. Disse regler er av vesentlig betydning for en betryggende rettspleie. Med dette som utgangspunkt må spørsmålet om feilens virkning vurderes ut fra de bevisproblemer som reiser seg i en sak som denne, og de feil og mangler som for øvrig knytter seg til sakens behandling på etterforskningsstadiet og i retten.
Forsvareren for Høyesterett har fremholdt at saksforberedelsen og bevisføringen i lagmannsretten ble utilstrekkelig i forhold til spørsmålet om fornærmede knyttet forklaringen til feil person - en feil som det ikke kan ses bort fra i saker av denne karakter.
Jeg peker først på at det utenrettslige avhør - foretatt i medhold av straffeprosessloven §239 første ledd annet punktum - som vanlig ble avholdt uten at forsvarer var tilkalt. Som påpekt i Rt-1990-319 hadde Straffeprosesslovkomiteen foreslått at siktede skulle ha forsvarer, og at denne skulle varsles og ha rett til å være til stede ved avhør av barnet, når dette kunne skje uten å forsinke avhøret. Bestemmelser om dette ble ikke inntatt i proposisjonen, idet departementet fant det tilstrekkelig at man om nødvendig innkaller barnet til nytt avhør dersom påtalemyndigheten eller forsvareren krever det, se Rt-1990-319 om forarbeidene til straffeprosessloven på dette punkt. På grunn av tidsfaktoren og ønskeligheten generelt av at barnet ikke innkalles til nye avhør, sml §234 annet ledd annet punktum, kan forsvarerens rett til å stille nye spørsmål få liten betydning om forsvarer ikke oppnevnes allerede før barneavhøret finner sted. Dette forutsetter at det foreligger en bestemt siktet.
I det foreliggende tilfelle fikk domfelte status som siktet allerede ved avhøret 1. mai 1991, dvs dagen før barneavhøret skulle holdes. Av rapporten om politiavhøret av ham fremgår at han ble spurt om han hadde spesielle ønsker vedrørende oppnevning av forsvarer. Han uttalte at han eventuelt ville komme tilbake til dette spørsmål, dersom det skulle vise seg nødvendig. Jeg kan ikke se at domfelte ble gjort kjent med at avhør av fornærmede var berammet til neste dag. Jeg lar det stå hen om slik underretning her burde vært gitt og om det burde ha vært oppnevnt en forsvarer til å følge barneavhøret på vegne av de to siktede. Det jeg her har pekt på, har imidlertid betydning for min totalvurdering av saksbehandlingen, slik jeg senere kommer inn på. Jeg vil imidlertid bemerke at det kan være grunn til nærmere å overveie om forsvarer bør trekkes inn ved utenrettslige avhør når det allerede foreligger siktelse.
Som jeg tidligere har sagt, kan overlege Aase ikke sees å ha opptrådt som anmelder av forholdet, men jeg forstår avslutningen av hennes rapport slik at hun allerede før foreldrene var avhørt av politiet, hadde sørget for avtale om barneavhør som hun selv skulle lede. Ved avslutningen av barneavhøret har hun - som leder av avhøret - ikke avgitt uttalelse om barnets troverdighet, jf forskriftenes 7 tredje ledd. En slik uttalelse er her avgitt av dommeren som i tilbaketrukket posisjon fulgte avhøret. Jeg finner det for øvrig uheldig at de første 10 minutter av avhøret ikke er kommet med på båndet. Der hvor avskriften begynner, befinner man seg i et rollespill hvor domfelte allerede har fått anvist sin rolle.
De forhold jeg her har pekt på - sen forsvareroppnevnelse og sen oversendelse av saksdokumenter, sammenholdt med en mangelfull belysning av en vesentlig side av saksforholdet - innebærer etter min mening at saksbehandlingen samlet sett ikke er blitt så betryggende som man må kreve i en sak som denne. Ut fra dette finner jeg at lagmannsrettens dom må oppheves.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.