Rt-1991-461
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-29 |
| Publisert: | Rt-1991-461 (154-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 62/1991, snr 68/1991 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Vidar Helgheim mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Gjølstad, Christiansen, Aasland, Tjomsland, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, §256, Skattebetalingsloven (1952) §51, §11 |
Dommer Gjølstad: Trondheim forhørsrett avsa 13. februar 1991 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av straffeloven §256 jfr. §255 første ledd 2. straffalternativ til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.
A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Trondheim kommune med kr 175.349,- - etthundreogsyttifemtusentrehundreogførtini - kroner."
Når det gjelder det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold, viser jeg til dommen.
Domfelte anket på stedet over straffutmålingen. Han hevdet at fengselsstraffen burde ha vært gjort betinget.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Saken gjelder grovt underslag av skattetrekk. Domfelte, som var styreformann, hovedaksjonær og daglig leder for en restaurantbedrift, har gjennom et år - over seks terminer - unnlatt å foreta skattetrekk i de ansattes lønn. Restaurantens omsetning var sviktende. Det var imidlertid disponible midler til å foreta skattetrekk og til å betale terminbeløpene ved forfall, men domfelte valgte å dekke andre poster. Det samlede ubetalte skattetrekk utgjør ca kr 175.000.
Domfeltes forsvarer for Høyesterett har vist til den utstrakte anvendelse av betinget fengselsstraff i saker etter skattebetalingsloven §51 om unnlatelse av å foreta skattetrekk i utbetalt lønn, og pekt på at domfelte har sendt inn trekkoppgaver. Det gjøres gjeldende at dette må få betydning for straffutmålingen, selv om forholdet på grunn av domfeltes egen erkjennelse, rammes av underslagsbestemmelsene i straffeloven.
Den praksis med betinget dom i saker etter skattebetalingsloven som har utviklet seg etter lempingen av straffebestemmelsene i merverdiavgiftsloven i 1983, er knyttet til det forhold at domfelte ved siden av å ha gitt korrekte oppgaver, har manglet økonomiske midler til å dekke sine forpliktelser overfor det offentlige. Jeg viser til Rt-1983-1118 og senere avgjørelser. Lovbruddet har typisk vært begrunnet i hensynet til å holde bedriften gående. Jeg tilføyer for ordens skyld at det også i slike saker har forekommet dommer på ubetinget fengsel på grunn av beløpets størrelse eller av andre årsaker.
Når det som i vår sak har vært midler til å betale skattetrekkene, har forholdet etter min mening en annen karakter enn i pengemangeltilfellene. Skattebetalingsloven §11 nr 4 fastsetter at trukne beløp skal holdes i egen kasse eller på egen bank- eller postgirokonto. De trukne beløp tilhører etter bestemmelsen det offentlige. Ved å bruke pengene til andre formål, er realiteten at man tilegner seg det offentliges midler, og det er dette som ligger til grunn for underslagssubsumsjonen. Straffutmålingen i en slik sak må etter min mening skje i lys av straffutmålingspraksis ellers i underslagssaker. At bevisvansker kan føre til at enkelte overtredelser som rettelig skulle ha vært bedømt som underslag blir henført under skattebetalingsloven straffebestemmelser, kan, slik jeg ser det, ikke endre dette.
Domfelte har her unnlatt å skille ut skattetrekkmidlene for overføring til egen kasse eller konto. Jeg finner det klart at denne forsømmelse ikke kan føre til en mildere bedømmelse av forholdet enn om separasjonsplikten hadde vært overholdt.
Underslaget av det offentliges midler gjelder et betydelig beløp og har pågått over forholdsvis lang tid. På den annen side bør det ved straffutmålingen tillegges betydning at trekkoppgaver er gitt, slik at forholdet måtte bli oppdaget. Jeg finner alt i alt at den straff forhørsretten har fastsatt ikke kan sies å være uforholdsmessig.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Anken forkastes.