Rt-1983-1118
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-10-07 |
| Publisert: | Rt-1983-1118 (267-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 7. oktober 1983 i l.nr. 151 B/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Bugge, Sandene, Aasland, Halvorsen, Justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Merverdiavgiftsloven (1969), Straffeprosessloven (1887) §438, §451, Straffeloven (1902) §52, §4, §5 |
Dommer Bugge: Ytre Follo herredsrett avsa 29. mars 1983 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av skattebetalingsl. §51 jfr. §4 og §5 til en straff av fengsel i 30 - tredve - dager.
I medhold av straffeloven §52 flg. utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.
Han idømmes videre kr. 1000,- - kronerettusen 00/100 - i saksomkostninger til det offentlige, jfr. straffeprosessloven §451 flg.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Dommen er påanket av politimesteren i Follo til skjerpelse av straffen. Påtalemyndigheten mener at det etter praksis skal idømmes ubetinget fengselsstraff for overtredelse av skattebetalingsloven §51 i et tilfelle som dette, og at det ikke foreligger slike personlige unnskyldende momenter at det er grunnlag for å fravike denne regel. Det er vist særlig til avgjørelser i Rt-1972-187 og Rt-1978-908.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
Domfelte er funnet skyldig i som styreformann og daglig leder i - - - A/S å ha unnlatt å sørge for at det ble foretatt skattetrekk for firmaets ansatte til en rekke kommuner med til sammen kr. 162680 over en periode på 16 måneder i 1980 og 1981. Herredsretten har lagt til grunn at det hele tiden har vært sendt inn forskriftsmessige oppgaver over brutto lønn og skattetrekk til de respektive kommunekasserere, men trekkbeløpene ble ikke innbetalt, fordi firmaet manglet midler til dette. De enkelte arbeidstakere fikk utbetalt den nettolønn de etter sin arbeidskontrakt hadde krav på. Herredsretten har da i samsvar med tiltalen bygd på det syn som Høyesterett har gitt anvisning på i flere avgjørelser, nemlig at arbeidsgiveren i denne situasjon plikter å foreta forholdsmessig skattetrekk i de lønninger som faktisk blir utbetalt, hva domfelte ikke har gjort. På denne måten fremkommer beløpet kr. 162680 som han er strafferettslig ansvarlig for.
Om straffereaksjonen uttaler herredsretten at domfellelsen gjelder et forhold som normalt må føre til en ubetinget fengselsstraff, når ikke særegne omstendigheter kan begrunne noe annet. Retten har funnet at det foreligger slike særlige formildende omstendigheter. Jeg er enig i dette og kan i det vesentlige tiltre det herredsretten for så vidt har anført. Som nevnt har domfelte levert riktige oppgaver over de trekkpliktige lønnsutbetalinger til myndighetene. Når trekkbeløpene ikke ble betalt, skyldtes det at hans firma kom i akutte betalingsvanskeligheter som følge av at innbetalingene fra kunder stoppet opp, til tross for at det hadde betydelige beløp til gode for entrepriser som var under utførelse. Domfelte ble da enig med sine ansatte om at man skulle forsøke å holde virksomheten i gang i påvente av at de utestående fordringer skulle gå inn, og han fulgte opp dette ved å skyte til betydelige beløp av egne, private midler slik at nettolønnen til de ansatte kunne betales i mellomtiden. Disse midler er gått tapt for domfelte, som senere er blitt involvert i flere konkurser. Disse momenter mener jeg, som herredsretten, må tillegges atskillig vekt ved valget av straffereaksjon.
Herredsretten har også, heter det i dommen, «skjelet hen til» Straffelovrådets forslag om å avkriminalisere unnlatelse av å innbetale merverdiavgift, og den har nærmere begrunnet hvorfor den mener dette bør tas i betraktning ved straffutmålingen i vår sak. Påtalemyndigheten har bestridt at det kan trekkes noen slik slutning fra de endringene som er gjort i merverdiavgiftsloven. Da dette spørsmål har vært sterkt fremme under prosedyren for Høyesterett, finner jeg det riktig å gå noe nærmere inn på det.
Straffebestemmelsene i merverdiavgiftsloven §72 - som de lød før lovendringen av 3. juni 1983 - rettet seg mot en annen form for pliktforsømmelse enn denne sak gjelder. Etter skattebetalingsloven §51 er det straffbare forhold å unnlate å foreta skattetrekk i utbetalt lønn, en plikt som loven knytter ubetinget til enhver lønnsutbetaling til arbeidstakere. Merverdiavgiftsloven §72, derimot, rettet seg mot et betalingsmislighold, og straffetruselen gjaldt uansett om den skyldige avgift knyttet seg til vederlag som var mottatt av den avgiftspliktige eller ikke. Lovendringen medførte at straffesanksjonen falt bort også for så vidt unnlatelsen av å betale merverdiavgift knytter seg til mottatt vederlag. Det er imidlertid intet som tyder på at det i forbindelse med endringene i merverdiavgiftsloven §72 har vært overveiet å foreta noen lempning av straffansvaret for trekkplikten etter skattebetalingsloven bestemmelser.
I faktisk henseende vil det likevel kunne være vesentlige likhetspunkter mellom de to former for forsømmelse. Den ytre situasjon som foranlediger forsømmelsen, vil i begge tilfelle ofte være den samme: Den skyldige mangler - som i vår sak - økonomiske midler til å dekke sine forpliktelser overfor det offentlige og velger, til tross for at han har gitt korrekte oppgaver til myndighetene og er klar over forpliktelsen, å holde virksomheten i gang av hensyn til sine ansatte og sine kunder, fremfor å betale avgiften eller å foreta skattetrekkene. Den kriminalpolitiske begrunnelse for å fjerne straffetruselen i forhold til betalingsmislighold etter merverdiavgiftsloven, har vært at man er kommet til at det er urimelig at et slikt forhold skal være straffesanksjonert, og at dette heller ikke er nødvendig av hensyn til inndrivelsen av avgiften. Sett i denne sammenheng er jeg enig med herredsretten i at det er vanskelig å se helt bort fra at de lempninger som er gjort i merverdiavgiftsloven straffebestemmelser, kan få betydning for straffutmålingen også i et tilfelle som det vi har for oss i vår sak.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Aasland, Halvorsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Lund med domsmenn): - - -
Tiltalte A er født xx.xx.1944 - - -. Han er tømmermester og f.t. ansatt som byggeleder i entreprenørfirma i Oslo. Han har tidligere vært styreformann og daglig leder i det konkursrammede firma - - - A/S. Hans hustru har drevet det personlige firmaet - - -miljø i X som gikk konkurs i august 1982. Tiltalte har også drevet det personlige firmaet - - -service, hvor han er slått konkurs så sent som 22. februar 1983. Tiltalte er uformuende og oppgir sin nåværende brutto årsinntekt til ca kr. 140000,-. Han vites ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt. Forsørger hustru og 3 barn.
Retten legger følgende saksforhold til grunn:
Tiltalte har vært styreformann og daglig leder av firmaet - - - A/S hvor konkurs ble åpnet 26. august 1981. Den daglige regnskapsførsel og lønnsberegningene ble foretatt i firmaet av en kontordame, mens regnskapsførselen for øvrig var satt bort til - - -kontor. Tiltalte var klar over skattetrekksbestemmelsene ved lønnsutbetalinger og var også klar over at skattetrekk i 1980 og 1981 ikke ble gjennomført i samsvar med loven og forskriftene herom. Han var videre klar over at unnlatelse av å foreta slikt trekk som nevnt, var straffbart, men sier at han ikke var klar over at det var adgang til å idømme ubetinget fengselsstraff for slik forseelse. Tiltalte har ikke gjort noen innsigelser mot det beregnede skattetrekksbeløp på tilsammen kr. 162780,- i den korrigerte tiltalebeslutningen. Dette beløp fremkommer iflg. aktor etter en omberegning av de oppgitte brutto lønnsbeløpene i oppgjørslistene til nettobeløp med beregnet skattetrekk herav. - - -
- - - A/S har såvidt skjønnes, hele tiden levert forskriftsmessige oppgaver over lønn- og skattetrekk (oppgjørsliste B), men hadde ifølge tiltalte etter fellesferien i 1980 ikke lenger tilstrekkelig kontante midler til dekning av både lønninger og skatt. Forskuddstrekkene ble derfor ikke innbetalt til kommunekassererne. Årsaken hertil var ifølge tiltalte at firmaet, som på det meste beskjeftiget ca 30 personer, og som på dette tidspunkt hadde ordrereserver på 10 mill. kroner, etter hvert hadde opparbeidet seg betydelige utestående fordringer som det var problemer med å få innkrevet. - - -
Tiltalte sier at han hele tiden håpet at fordringene ville bli innbetalt og forklarer også at han forgjeves ba en advokat om bistand til å få arrest i firmaets tilgodehavender hos - - - på mange hundretusen kroner.
Tiltalte forklarer videre at det i februar 1981 ble holdt et møte med de ansatte hvor den økonomiske situasjonen ble diskutert. Herunder var det ifølge tiltalte bred enighet om at man skulle forsøke å holde virksomheten fortsatt igang i påvente av at de utestående fordringer skulle gå inn. Firmaet hadde som tidligere nevnt, ikke likvide midler, og tiltalte sier at han i den foreliggende situasjon derfor påtok seg å forskuttere firmaets lønnsutbetalinger med egne midler i form av bankinnskudd, oppspart barnetrygd gjennom mange år, lån fra venner og kjente samt ved salg av såvel sin personbil som lastebil. Midlene rakk imidlertid ifølge tiltalte ikke til mer enn nettolønninger, og det var etter tiltaltes oppfatning overhodet ikke praktisk mulig å redusere arbeidernes lønninger slik påtalemyndigheten hevder at han skulle ha gjort, nemlig å foreta forholdsmessig skattetrekk i nettolønningene. Det var dengang lett å få arbeid i byggebransjen og firmaet ville ha mistet alle arbeiderne dersom lønningene var blitt redusert. Han valgte derfor å utbetale nettolønninger slik som tidligere, men uten å gjennomføre noe skattetrekk.
Ifølge tiltalte har han i de få måneder firmaet deretter fortsatt var i virksomhet, utbetalt et større beløp til lønninger av egne midler enn det totale skattebeløp som er anført i den korrigerte tiltalebeslutning. Etter tiltaltes oppfatning kan han ikke gjøres strafferettslig ansvarlig for unnlatelse av å foreta skattetrekk i forskutterte lønnsutbetalinger av denne art. Han hevder videre at det fra hans side var en forutsetning for forskutteringen, hvilket var akseptert av arbeiderne, at arbeiderne skulle transportere sine lønnskrav på firmaet i h.t. lønnsgarantiordningen til ham. Han sier videre at han ikke har fått tiltransportert et eneste krav fordi arbeiderne til slutt forsvant for alle vinder.
Retten finner ingen grunn til å betvile at tiltalte, slik som anført, i egenskap av hovedaksjonær i familiebedriften, i den foreliggende situasjon kan ha funnet det nødvendig å bidra så langt som mulig med egne midler for å holde virksomheten igang i påvente av en bedring av firmaets prekære økonomiske situasjon. Tiltalte har imidlertid i så fall stilt midlene til disposisjon for firmaet. Lønnsutbetalingene er foretatt gjennom firmaet og innberettet av dette på foreskreven måte på oppgjørsliste B. Retten finner i den forbindelse heller ikke å kunne legge til grunn tiltaltes påstand om at det var inngått noen form for avtale med arbeiderne om tiltransportering av deres lønnskrav mot firmaet. Realiteten er derfor etter rettens oppfatning ikke slik tiltalte hevder - at han har forskuttert de enkelte lønnsutbetalinger - men at han har lånt firmaet penger til fortsatt drift. Han får i så fall status som ordinær kreditor og ville ha kunnet melde sitt krav i boet på vanlig måte, hvilket han så vidt skjønnes imidlertid ikke har funnet tilstrekkelig grunn til å gjøre.
Under henvisning til det ovenfor anførte legger retten således til grunn som tilstrekkelig bevist at tiltalte som styreformann og daglig leder i - - - A/S, X i 1980 og 1981 forsettlig har unnlatt å sørge for at det ble foretatt forskuddstrekk til de i den korrigerte tiltalebeslutning nevnte skattemyndigheter med tilsammen kr. 162680,- i h.t. den spesifiserte oppstilling inntatt ovenfor, hvilket er en reduksjon på kr. 100,- i forhold til beløpet i den korrigerte tiltalebeslutning.
Tiltalte har derved gjort seg skyldig i straffbar overtredelse av skattebetalingsl. §51 første ledd jfr. §4 §5, jfr. Rt-1961-68 flg. hvor Høyesterett har lagt til grunn at dersom arbeidsgiverens finansielle stilling er slik at han bare kan betale dellønning, plikter han å foreta forholdsmessig skattetrekk i dellønningen. Retten viser også til Rt-1972-187 flg. hvor Høyesterett har presisert at plikten til å foreta trekk ved lønnsutbetalinger, er en ubetinget regel, som den enkelte skattyter ikke kan ha det i sin makt å fravike ved å prioritere arbeidslønninger eller andre private krav på bekostning av det offentliges krav på trekk. Anken over at vedkommende skulle vært frifunnet etter regelen om nødstilstand, fordi hans firma p.g.a. et plutselig og uventet tap, ikke hadde penger til skattetrekket, ble heller ikke tatt til følge.
Domfellelsen i vår sak gjelder et beløp som i h.t. praksis i alminnelighet gir grunnlag for ubetinget fengselsstraff med mindre særegne omstendigheter kan begrunne et avvik herfra. Retten peker i denne forbindelse på at tiltaltes overtredelse av skattebetalingsloven må sees i nær tilknytning til de særlige vanskeligheter som i løpet av et relativt kort tidsrom oppsto i forbindelse med noen av firmaets større entrepriser, idet innbetalingene herfra stoppet opp. I en presset likviditetssituasjon forsøkte tiltalte så å holde virksomheten i gang med viderebeskjeftigelse av de ansatte i påvente av at tingene skulle ordne seg. Firmaet hadde så vidt skjønnes utestående fordringer på mange hundre tusen kroner og dessuten betydelig ordrereserver. Etter det opplyste har firmaet innlevert korrekte oppgaver. Retten peker videre på at lønnsutbetalingene for de tre siste måneder (februar, mars og april 1981), ble finansiert av tiltalte gjennom de kontantbeløp han dengang stilte til firmaets disposisjon, og at det så vidt skjønnes her dreier seg om et lånebeløp som overstiger det totale trekkbeløp som tiltalebeslutningen gjelder.
Retten peker videre på den store psykiske belastning det utvilsomt må ha vært for tiltalte og hans familie å bli involvert i tre forskjellige konkurser i løpet av relativt kort tid. Det bemerkes videre at tiltalte ikke tidligere er straffedømt eller bøtelagt og at han nå har fått en god stilling som byggeleder i et Oslo-firma.
Under henvisning til det ovenfor anførte og etter en samlet vurdering er retten kommet til at det må sies å foreligge så vidt mange særlige omstendigheter av formildende art, at det i det foreliggende tilfellet må være berettiget å fravike hovedregelen om ubetinget fengselsstraff. Retten har i denne forbindelse også skjelet hen til Straffelovrådets forslag om å avkriminalisere unnlatelse av å innbetale merverdiavgift. Selv om merverdiavgiftsloven §72 og skattebetalingsl. §51 ikke rammer de samme former for mislighold, og selv om Finansdepartementet i forbindelse med nærværende sak har uttalt at departementet for tiden ikke har til vurdering noen tilsvarende endring av skattebetalingsloven §51, antar retten dog at de synspunkter og hensyn som ligger til grunn for forslaget om endring av merverdiavgiftsloven straffebestemmelse, i et hvert fall bør tas i betraktning som straffeformildende omstendigheter ved unnlatelse av å foreta skattetrekk i tilsvarende situasjoner.
Straffen finnes etter dette passende å burde settes til fengsel i 30 dager som i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.
Aktor har nedlagt påstand om namsdom for det offentliges krav på forskuddstrekk stort avrundet kr. 162000,-. Kravet herom ble første gang berørt av aktor mot slutten av hans prosedyreinnlegg, og tiltalte har derfor påstått kravet avvist som for sent fremsatt idet en slik påstand vil kreve langt mer inngående undersøkelser fra hans side enn det som straffesaken i seg selv nødvendiggjorde.
Retten finner å burde ta tiltaltes påstand til følge, jfr. strpl. §438, jfr. §441. Vedkommende skatteoppkrevere henvises derfor til å fremme sine krav gjennom sivilt søksmål eller forpliktende underhåndsavtaler. Som ovenfor nevnt er tiltalte nå også personlig konkurs. - - -