Rt-1991-501
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-19 |
| Publisert: | Rt-1991-501 (167-91) |
| Stikkord: | Konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 204 K/1991, jnr 44/1991 |
| Parter: | Gøran Erichsen (advokat Per Danielsen v/advokat Lars Christoffersen) mot Den norske Bank AS (advokat Erik J Sandene). |
| Forfatter: | Langvand, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §103, §102, §180, §404, Konkursloven (1984) §100, §114, Dekningsloven (1984) §6-6, LOV-1990-08-24 |
Ved Oslo skifteretts kjennelse 8. desember 1988 ble konkurs åpnet i Gøran Erichsens bo. Kjennelsen ble ikke påanket. Grunnlaget for konkursbegjæringen var krav på i alt kr 1.435.367,71 med tillegg av renter og omkostninger. I grunnlaget inngikk et selvskyldnerkausjonsansvar på kr 935.367,71 til Den norske Bank AS (DnB) for selskapet Con-Tax A/S' gjeld til banken. Også Con-Tax A/S er senere tatt under konkursbehandling.
Ved stevning 13. juni 1990 reiste Gøran Erichsen søksmål ved Oslo byrett mot DnB med slik påstand:
"1. Gøran Erichsen skylder ikke DnB noe beløp under kausjonserklæring, avgitt av Gøran Erichsen til fordel for DnC, for Con-Tax A/S' gjeld til DnC.
2. Den norske Bank tilpliktes å erstatte Gøran Erichsen hans saksomkostninger."
Den norske Bank AS tok til motmæle og påstod prinsipalt saken avvist. Oslo byrett avsa 7. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak 1759/90 for Oslo byrett avvises.
2. Gøran Erichsen betaler saksomkostninger med kr 2.000 til Den norske Bank innen fjorten dager fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Gøran Erichsen påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 20. desember 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gøran Erichsen for Den norske Bank AS 1.000 - kronerettusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse".
Nærmere om saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte kjennelser.
Gøran Erichsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovanvendelse.
Det er i kjæremålet i hovedtrekk anført følgende:
Tvisten gjelder spørsmålet om den kjærende part har adgang til å anlegge fastsettelsessøksmål med påstand om at han er ubundet av en kausjon, til tross for at han er under konkursbehandling, bl a med grunnlag i kausjonsforpliktelsen. Lagmannsretten har under henvisning til tvistemålsloven §102 jf §103 sammenholdt med kjennelse inntatt i Rt-1981-1195, konkludert med at søksmålet må avvises.
I kjennelsen i Rt-1981-1195 fastslo kjæremålsutvalget at tvistemålsloven §103 jf §102 skal gjelde tilsvarende for søksmål anlagt etter konkursåpning om rettigheter som tilhører bomassen. Den utvidede tokning som kjæremålsutvalget statuerte er imidlertid ikke tilstrekkelig til å begrunne lagmannsrettens tolkning i nærværende sak. Lagmannsretten har derfor foretatt en ytterligere utvidende tolkning av regelen. Lagmannsretten fastslo at det som etter tvistemålsloven §103 gjelder om "krav, som hører til konkursboets masse", også skal gjelde for konkursdebitors gjeld. Denne utvidede tolkning er begrunnet med at de samme reelle hensyn som begrunnet resultatet i Rt-1981-1195, også gjør seg gjeldende for søksmål om konkursdebitors passiva. Den kjærende part bestrider dette. Reelle hensyn taler for det motsatte resultat.
De reelle hensyn som lagmannsretten har pekt på, er hensynet til de ulemper som ville oppstå for motparten, konkursboet og domstolen hvis konkursdebitor hadde søksmålskompetanse.
En grunn til at debitor ikke tillates å reise søksmål om krav som tilhører bomassen, er at motparten da risikerer dom for oppfyllelse overfor feil person, konkursdebitor istedet for konkursboet. Denne risiko oppstår ikke når konkursdebitor reiser søksmål om sine passiva.
For konkursboet kan ulempe oppstå ved at kreditorfellesskapet påføres tap på grunn av debitors disposisjoner, dersom han tillates å føre sak om noe som hører til bomassen. Når det gjelder konkursdebitors passiva, har dette hensyn ingen betydning.
For domstolen ligger ulempen i at det kunne bli avsagt dom for oppfyllelse av krav overfor noen som var uberettiget til å motta oppgjør, noe som ville svekke domstolens anseelse. Som nevnt er det ingen risiko for det når det gjelder debitors passiva.
Denne sak vil for øvrig måtte komme til et hovedsøksmål før eller siden.
Konkursdebitors prosessuelle rettigheter etter konkursloven er ikke tilstrekkelige, da disse ikke vil kunne føre fram til en avgjørelse for at den kjærende parts kausjonsansvar ikke var til.
Som et reelt argument for konkursskyldnerens søksmålsadgang om sine passiva, anføres at en konkurskreditor ellers ville gis en betenkelig mulighet til å skyte hovedsøksmålet ut i tid ved å holde bobehandlingen gående i lang tid.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse i sak nr. 473/90, av 20. desember 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling der.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Den norske Bank AS har tatt til motmæle. Det anføres at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Den kjærende part synes ikke å ha framkommet med noe nytt i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det vises til byrettens og lagmannsrettens begrunnelse, og til det banken tidligere har anført, særlig i tilsvar og prosesskriv til Oslo byrett.
Den norske Bank AS har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Den norske Bank AS tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av 20. desember 1990 av et kjæremål over byrettens avvisning av en sak reist ved byretten. Utvalgets kompetanse er da begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404 nr 1 slik denne bestemmelse lød før lovendring av 24. august 1990.
Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens lovanvendelse. Lagmannsrettens avgjørelse bygger på de alminnelige prinsipper om konkursskyldnerens prosessuelle stilling, ut fra en utvidende tolking av tvistemålsloven §103 jf §102. Kjæremålsutvalget har et annet syn enn lagmannsretten og byretten på de rettsspørsmål som saken reiser.
Utvalget peker innledningsvis på at de begrensninger som konkursbehandlingen medfører for skyldnerens prosessuelle stilling, er begrunnet ut fra hva en rasjonell gjennomføring av konkursbehandlingen krever. Tvistemålsloven §103 første ledd om stansing av "søksmål om krav, som hører til konkursboets masse", er således det prosessuelle utslag av at skyldneren under konkursen er uberettiget til å forføye over boets eiendeler, konkursloven §100 første ledd. Tvistemålsloven §103 er forstått slik at den også stenger for nye saksanlegg fra skyldnerens side vedrørende eiendeler som omfattes av boets beslagsrett, jf Rt-1981-1195. Det er imidlertid unntak fra dette for tilfeller hvor boets interesser ikke berøres, se Rt-1989-1143 og Bratholm/Hov, Sivil rettergang, side 132. For verserende søksmål om krav som er reist mot skyldneren, fastsetter tvistemålsloven §103 annet ledd at boet kan inndras som part. I så fall vil avgjørelsen i saken også bli bindende for boet. Dersom boet ikke trer inn, fortsetter imidlertid saken med skyldneren som part - skyldneren fortsetter for øvrig som part også om boet trer inn, med mindre han senere trer ut av saken. Søksmål reist etter konkursåpningen fra en kreditor om krav mot skyldneren personlig, vil ikke være særlig praktisk for så vidt gjelder krav som kan gjøres gjeldende i boet. Det adekvate vil her være at kreditor på vanlig måte anmelder sitt krav i boet. Se Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 238 nederst.
Uttrykkelige regler om søksmål reist av skyldneren om krav mot ham selv har man ikke. Dette vil sjelden forekomme, men er i den foreliggende sammenheng kommet opp i form av et fastsettelsessøksmål. En avgjørelse i et slikt søksmål vil - om det fremmes - resultere i en avgjørelse som binder skyldneren personlig og ha betydning for partene uavhengig av konkursbobehandlingen.
Selv om skyldneren i adskillig utstrekning vil kunne forsvare sine interesser også innen rammen av konkursbobehandlingen - ved konkursåpningen og ved fordringsprøvelsen etter konkursloven §114 og på andre måter - vil en avgjørelse i et slikt fastsettelsessøksmål likevel ha reell betydning for skyldneren. Utvalget bemerker at debitor fortsatt hefter for den del av gjelden som ikke dekkes av utbetalt dividende, jf dekningsloven §6-6. Utvalget kan ikke se at hensynet til konkursbobehandlingen og den enkelte kreditor taler avgjørende mot at adgangen til å reise slikt søksmål står åpen. Boet vil således ikke være bundet av avgjørelsen, og spørsmålet om kreditors krav skal dekkes av boets midler må avgjøres etter konkursloven regler.
Utvalget finner på denne bakgrunn at kjæremålet må gis medhold, og at lagmannsrettens og byrettens kjennelser om avvisning må oppheves.
Den kjærende part har nedlagt påstand om saksomkostninger. De rettsspørsmål som saken har reist, har imidlertid ikke tidligere vært avgjort, og utvalget finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jf tvistemålsloven §180 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.