Rt-1986-1222

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-11-20
Publisert:	Rt-1986-1222 (426-86)
Stikkord:	Barnevern, Familierett, Sivilprosess, Spørsmål om avvisning
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. november 1986 i l.nr. 171 B/1986
Parter:	A (advokat Trond Hjelde - til prøve) mot 1. B, 2. C og 3 D (advokat Ole Bjørn Støle) 4. Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Tjomsland).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Christiansen, Backer, Holmøy, Michelsen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §16, §19, §27, §48, §53, Straffeloven (1902) §233, Tvistemålsloven (1915) §474, §476, §483, §485, §98, §17, §20, §22, §31, §37, §54, §55, Barneloven (1981) §34

Dommer Sinding-Larsen: Den 26. januar 1983 drepte B sin ektefelle. Ved Gulating lagmannsretts dom av 6. september 1983 ble han dømt til fengsel i 6 år for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd. Han antas å ville bli løslatt på prøve i februar 1987. Den foreliggende sak gjelder spørsmål om omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem i henhold til barnevernsloven av hans og hans avdøde ektefelles barn, E, født xx.xx.1978, og F, født xx.xx.1980.

Etter drapet brakte B barna til sin søster og svoger, C og D, og ba dem ta vare på dem, noe de var villige til. Ekteparet C bodde i Z kommune, og Z barnevernsnemnd godkjente den 9. februar 1983 deres hjem som fosterhjem, jfr. barnevernsloven §31. Morforeldrene, A og G, hadde imidlertid allerede den 2. februar hentet barna for å ha dem på besøk, og beholdt dem deretter hos seg. Ved brev av 9. februar til barnevernsnemnda i Æ, som var barnas hjemkommune, bad B barnevernsnemnda om å overta omsorgen for barna og plassere dem i fosterhjem enten hos hans søster eller hos H og J som var venner av familien. Barnevernsnemnda vedtok den 8. mars 1983 å overta omsorgen for barna. Nemnda etterkom imidlertid ikke farens ønske når det gjaldt valg av fosterhjem, men besluttet at barna inntil videre skulle være hos morforeldrene. Nemnda viste i vedtaket til barnevernsloven §37 jfr. §17 siste ledd. B påklaget vedtaket til fylkesmannen. Ved behandlingen av klagen ble barnevernsnemnda tiltrådt av dommer, mens vedtaket om omsorgsovertakelse var truffet uten deltakelse av dommer. Nemnda fastholdt vedtaket. Fylkesmannen stadfestet den 25. oktober 1983 barnevernsnemndas vedtak om omsorgsovertakelse og godkjente fosterhjemsplassering hos morforeldrene. G døde den 24. april 1984. Barna ble hos mormoren.

Ved brev til fylkesmannen av 27. juni 1984 begjærte B under henvisning til tvistemålsloven §476 fylkesmannens vedtak brakt inn for retten, dersom fylkesmannen ikke fant å ville omgjøre det. Fylkesmannen underrettet Sosialdepartementet, som i brev av 10. september 1984 bad saken vurdert på nytt av barnevernsnemnda før retten begynte å behandle den. Departementet sier avslutningsvis at nemnda i den grad det var mulig innen den knappe tid som var til rådighet, måtte bygge sin avgjørelse på en sakkyndig uttalelse. Nemnda innhentet deretter en uttalelse fra psykologene Karen Hassel og Stein M. Jåtten, som konkluderte med at barna ikke burde bo hos A. De sakkyndige fant at barna helst burde plasseres i nøytralt fosterhjem hos familien H og J og subsidiært hos D. Barnevernsnemnda vedtok 20. desember 1984 å overta omsorgen for barna. Nemndas flertall fant etter en total vurdering at barna burde plasseres hos C og D. Den sak B hadde reist, ble deretter hevet ved kjennelse av 21. januar 1985.

A hadde i mellomtiden den 7. januar 1985 påklaget barnevernsnemndas vedtak til fylkesmannen, som 28. februar 1985 omgjorde avgjørelsen om flytting til nytt fosterhjem. B klaget til Sosialdepartementet, som den 8. mai 1985 fastholdt overtakelsen av omsorgen for barna, idet det ble vist til barnevernsloven §16a jfr. §19, og bestemte at barna skulle plasseres i fosterhjem hos familien C og D.

Ved stevning av 29. mai 1985 til Æ byrett reiste A sak mot Staten ved Sosialdepartementet med påstand om at departementets omgjøringsvedtak av 8. mai 1985 skulle oppheves og fylkesmannens vedtak av 28. februar samme år stadfestes - Æ byretts sak nr. 41/1985 A. Etter begjæring fra A avsa byretten 11. juli 1985 kjennelse om midlertidig forføyning hvoretter barna ikke skulle flyttes før tidligst to måneder etter at byretten hadde avsagt dom i saken.

B, C og D reiste deretter ved stevning av 8. oktober 1985 sak mot Staten ved Sosialdepartementet. Det ble anført at vedtaket om å overta omsorgen for barna manglet hjemmel. Det ble nedlagt påstand om at barna «skal være i fosterhjem hos C og D så lenge B bestemmer» - Æ byretts sak 77/1985.

Anførselen om at vedtaket om omsorgsovertakelse var ugyldig, kom ikke til uttrykk i påstanden.

Retten fant at spørsmålet om det forelå lovhjemmel for omsorgsovertakelse, som var reist i sak 77/1985 burde avgjøres først, og berammet hovedforhandling i denne saken, samtidig som den berammede hovedforhandling i sak 41/1985 ble utsatt. A opptrådte som hjelpeintervenient til støtte for departementet i sak 77/1985.

Æ byrett avsa den 23. desember 1985 dom i sak 77/1985 med slik domsslutning:

«1. Sosialdepartementets vedtak av 8. mai 1985 om å overta omsorgen for E, født xx.xx.1978, og F, født xx.xx.1980, oppheves.

2. Barna flyttes til C og D innen 3 - tre - måneder fra 1. januar 1986.

3. Kjennelse avsagt av Æ byrett den 11. juli 1985 i sak 41/1985 A oppheves.»

Domsslutningen var i samsvar med saksøkerens endelige påstand. Denne var under hovedforhandlingen tiltrådt av Sosialdepartementet. A hadde som hjelpeintervenient nedlagt påstand om at Sosialdepartementets vedtak om omsorgsovertakelse skulle stadfestes.

Når det gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten, viser jeg til byrettens dom.

A har påanket byrettens dom til Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §485 første ledd. Motparter er B, C og D og staten ved Sosialdepartementet.

A, som har fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«1. Fylkesmannens vedtak av 28. februar 1985 pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.

2. B, C og D tilpliktes in solidum å betale til A og/eller det offentlige saksomkostninger.»

B, C og D har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Anken avvises.

Subsidiært: Byrettens dom stadfestes.»

Staten ved Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Anken avvises.

Subsidiært: Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa den 10. mars 1986 kjennelse om at fullbyrdelse av byrettens dom skal utstå til det er avsagt rettskraftig dom. Barna er fortsatt hos A.

Høyesterett har den 5. juni 1986 oppnevnt to sakkyndige, psykolog Per Willoch og overlege, spesialist i psykiatri, Jofrid Nygaard. De sakkyndige har avgitt en skriftlig erklæring og har også møtt under ankeforhandlingen og gitt muntlig forklaring.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har den ankende part, A, og ankemotpartene B, C og D avgitt forklaring, og det er avhørt i alt 20 vitner hvorav 13 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter.

Jeg finner det hensiktsmessig å behandle ankemotpartenes avvisningspåstand først.

Om avvisningsspørsmålet har B, C og D i det vesentlige anført:

Det dreier seg her om et søksmål etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33. Slikt søksmål kan etter tvistemålsloven §474 bare reises med hjemmel i særskilt lovforskrift. Hvilke vedtak etter barnevernsloven som er gjenstand for søksmål etter disse bestemmelser, er angitt i loven §53. Vedtaket etter §22 om plassering i fosterhjem er ikke nevnt, og et slikt vedtak kan da ikke gjøres til gjenstand for særskilt søksmål. Det kan etter ankemotpartenes syn heller ikke sammen med andre vedtak prøves ved søksmål etter kapittel 33. Det vises til Rt-1980-1670. Det konkrete valg av fosterforeldre ligger utenfor området for kapittel 33. A's søksmål om flytting av barna er da også reist etter kapittel 30.

Etter barnevernsloven §53 bokstav a kan det reises sak om et vedtak etter §19 som innebærer at barnevernsnemnda skal overta omsorgen. Det kan derimot ikke reises sak om vedtak som går ut på at omsorgen ikke skal overtas, jfr. også §53 bokstav e hvoretter det bare kan reises sak om vedtak etter §48 over at omsorgen ikke skal opphøre. Det fremgår klart av loven forarbeider at dette er tilsiktet, jfr. Ot. prp. nr. 40 (1967-68) side 7-8 og side 25. I nærværende sak foreligger det riktignok et vedtak om overtakelse av omsorgen, men departementet har nedlagt påstand om at vedtaket oppheves. Det må da være i strid med loven forutsetninger hvis en privat part tillates å reise søksmål eller å anke for å få fastslått at omsorgen skal opprettholdes. Det er ingen reell grunn til at dette skal kunne gjøres. Det er en offentlig oppgave å gripe inn med omsorgsovertakelse. A's anke bør av denne grunn avvises.

Sak etter barnevernsloven §53 kan etter loven §54 bare reises av «den som berøres av vedtaket». Det bestrides ikke at det er tilfelle hvor fosterforeldre har søksmålskompetanse, men dette vil avhenge av de nærmere omstendigheter, jfr. Innst. O VIII (1953) side 27 spalte 1. A berøres ikke på en slik måte av omsorgsvedtaket at hun er søksmålsberettiget.

Staten ved Sosialdepartementet er enig i det som er anført av de øvrige ankende parter. Det peker på at saken gjelder to forskjellige vedtak, et vedtak om omsorgsovertakelse og et vedtak om plassering av barna. Byretten har med rette behandlet vedtakene hver for seg. Den sak som er avgjort, gjelder bare overtakelse av omsorgen. Saken kan i Høyesterett vanskelig utvides utover det som er temaet for byrettens dom.

Et vedtak etter barnevernsloven §48 om at omsorgen skal oppheves og barna tilbakeføres, vil kunne ramme fosterforeldrene særlig hardt, men det fremgår likevel klart av loven at det ikke kan reises sak etter tvistemålsloven kapittel 33 om et slikt vedtak. Søksmål måtte da i tilfelle reises etter kapittel 30. Dette ville imidlertid være en kunstig ordning. Barnevernsloven §53 jfr. tvistemålsloven kapittel 33 må anses som uttømmende. Når fosterforeldre ikke kan reise sak om vedtak om tilbakeføring, jfr. §48, kan det heller ikke antas at de kan gå til søksmål fordi omsorgen ikke overtas.

Situasjonen i den foreliggende sak er at det er et omsorgsvedtak som er angrepet av barnets far. Departementet har ikke funnet grunn til å omgjøre vedtaket, men har sluttet seg til farens påstand om at retten skulle oppheve det. Vedtaket er deretter opphevet ved dom. Departementet har funnet det lite naturlig å omgjøre vedtaket etter at saken var brakt inn for domstolene.

Dersom det ikke var truffet noe omsorgsvedtak, ville A ikke ha hatt adgang til å reise sak for å få gjennomført en omsorgsovertakelse. Hadde departementet under sakens gang omgjort omsorgsvedtaket, måtte saken ha vært avvist. Det er ingen grunn til at hun skal kunne påanke en dom som opphever omsorgsvedtaket, når hun ikke har adgang til å angripe en opphevelse av vedtaket fra departementets side.

A har om avvisningsspørsmålet i det vesentlige anført:

Departementet har besluttet flytting av barna. En opphevelse av omsorgen vil føre til at B flytter barna fra fosterhjemmet. Det foreligger derfor en situasjon som er nær beslektet med de tilfelle hvor det blir truffet vedtak om flytting etter barnevernsloven §27. I slike tilfelle kan fosterforeldrene reise søksmål, jfr. Rt-1982-1637. A bør ha ankerett på samme måte som hvis det hadde foreligget et flyttevedtak. Under enhver omstendighet tilsier hensynet til barnas beste at anken blir prøvet for Høyesterett.

Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å avvise anken.

Sosialdepartementets vedtak av 8. mai 1985 foranlediget som jeg allerede har nevnt, to søksmål mot departementet. Selv om søksmålene gjaldt forskjellige punkter i vedtaket, hadde de en meget nær innbyrdes sammenheng. Da departementet traff vedtaket, hadde det foreligget vedtak om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering hos A og G fra 8. mars 1983, og barna hadde bodd hos A og G fra 2. februar 1983. B hadde på sin side sammen med C og D hele tiden krevet at barna skulle plasseres hos C.

Ved vedtaket av 8. mai 1985 tok departementet kravet om fosterhjemsplassering hos C og D til følge.

A reiste deretter sak med krav om at barna skulle bli hos henne som fastsatt i fylkesmannens klagesaksvedtak av 28. februar 1985. Etter mitt syn må departementets vedtak av 8. mai 1985 ses som et vedtak om flytting av barna, jfr. barnevernsloven §27. A's søksmål skal da behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.

Søksmålet fra B og hans søster og svoger var en reaksjon på A's søksmål som bygget på det foreliggende vedtak om omsorgsovertakelse. B angrep grunnlaget for omsorgsovertakelsen. En opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse vil føre til at det grunnlag A's søksmål bygger på, faller bort. Hun har derfor interesse i at omsorgsvedtaket blir opprettholdt. På dette grunnlag har hun opptrådt som hjelpeintervenient i den sak som var reist mot departementet av B.

Det reelle tvistespørsmål er i begge søksmål spørsmålet om i hvilket fosterhjem barna skal være, og de faktiske omstendigheter som påberopes er de samme i begge søksmål. B's søksmål, som gjelder gyldigheten av vedtak om omsorgsovertakelse, skal behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, jfr. barnevernsloven §53 bokstav a. Etter mitt syn burde byretten på grunn av den nære sammenheng mellom søksmålene ha besluttet å forene dem til felles behandling og pådømmelse i medhold av tvistemålsloven §98. Som allerede nevnt, skulle begge behandles etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33.

Byretten valgte istedenfor å utsette hovedforhandlingen i sak 41/85, som var reist av A, for å behandle saken mellom B, C og D og Sosialdepartementet - sak 77/85 først. Domsslutningens punkt 2 og 3 i denne sak viser imidlertid at rettens intensjon ikke er fulgt opp. I punkt 2 fastsettes at barna skal flyttes til familien C og D og i punkt 3 oppheves byrettens kjennelse av 11. juli 1985 i sak 41/1985, det vil si i den sak A hadde reist. A er således behandlet som part i domsslutningen. Dommen avgjør i realiteten både sak 41/1985 og sak 77/1985. A hadde som hjelpeintervenient deltatt i forhandlinger og nedlagt påstand. Etter mitt syn må det være riktig å se det slik at byretten i realiteten har foretatt en felles behandling og pådømmelse av de to saker, noe det som allerede nevnt, var adgang til. Når A er behandlet som part, må hun også ha ankerett.

Hennes påstand i ankesaken innebærer at hun krever dom både for at omsorgsvedtaket skal stadfestes og for at barna fortsatt skal være plassert hos henne. Påstanden omfatter således begge søksmål. Også de spørsmål som hører under sak 41/85, er fullt ut belyst under prosedyre og bevisføring for Høyesterett, og etter mitt syn bør Høyesterett opprettholde den forening av sakene som byretten i realiteten har gjennomført.

Det må videre vurderes om det kan kreves dom for at et omsorgsvedtak skal opprettholdes, når Sosialdepartementet påstår det opphevet. Som anført av ankemotpartene kan det, når intet vedtak om omsorgsovertakelse er truffet, ikke reises sak med påstand om at barnevernsnemnda skal overta omsorgen. Av barnevernsloven §53e, må det kunne sluttes at det ikke kan reises sak for å få endret et vedtak om at omsorgen skal opphøre. I dette tilfelle er situasjonen at det foreligger et vedtak om omsorgsovertakelse som ikke er omgjort av departementet, men departementet har for retten tatt det standpunkt at vedtaket bør oppheves. En dom i samsvar med A's påstand vil medføre at nemndsomsorg opprettholdes til tross for at departementet som øverste barnevernsmyndighet finner at det ikke er grunnlag for det. Jeg er blitt stående ved at spørsmålet i den foreliggende sak må kunne prøves av retten. Jeg legger vekt på at A har reist sak for å få prøvet et flyttevedtak, jfr. §27. Så lenge departementet ikke har funnet å ville oppheve nemndsomsorgen, må spørsmålet om hvor barna bør være, kunne prøves i full bredde av domstolene. Det hensyn at barnevernsmyndighetene ikke bør pålegges å opprettholde omsorgen for et barn i strid med sin egen vurdering, gjør seg ikke på samme måte gjeldende når omsorgsovertakelse er vedtatt og det ikke er funnet tilstrekkelig grunn til å oppheve vedtaket.

Jeg går så over til å behandle realiteten og gjengir først hovedpunktene i partenes anførsler.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Fylkesmannens vedtak av 28. februar 1985 er riktig. Det er her foretatt en forsvarlig vurdering av de relevante omstendigheter.

Det må legges til grunn at barna ble plassert hos A på grunnlag av et lovlig vedtak om at barnevernsnemnda skulle overta omsorgen og barna plasseres hos henne. De har bodd hos henne siden 2. februar 1983. Da deres far hadde drept moren, var de kommet i en psykisk sett meget kritisk situasjon. Dette bekreftes av alle de sakkyndige som har uttalt seg. Situasjonen tilsa at barnevernsnemnda burde overta omsorgen. Spørsmålet måtte vurderes på fritt grunnlag. Nemnda kunne ikke være bundet av farens premisser om fosterhjemsplassering hos hans søster.

Det erkjennes at det har vært feil ved saksbehandlingen og at det under sakens behandling i forvaltningen har vært vist til uriktige lovhjemler, men dette er uten betydning. Domstolene kan fritt vurdere om det var grunnlag for omsorgsovertakelse. I realiteten har saken vært behandlet som en sak om omsorgsovertakelse og har vært undergitt en forsvarlig vurdering. Rent faktisk har også barna vært under nemndsomsorg siden mars 1983, og alle har innrettet seg etter dette. En avgjørelse om at nemndsomsorgen skal oppheves, er derfor i realiteten en avgjørelse etter barnevernsloven §48 tredje ledd. Det avgjørende må derfor være om vilkårene for slik tilbakeføring er til stede.

Selv om det foretas en vurdering direkte etter §16a jfr. §19, må man komme til at barna skal være under omsorg av barnevernsnemnda.

Det fremgår av erklæringen fra de sakkyndige for Høyesterett at det er klare risikomomenter forbundet med å la faren ha den daglige omsorg, noe som er siktemålet med å overføre dem til C og D nå. Flytting fra det nåværende fosterhjem hos mormoren, hvor barna har grodd fast og har det meget bra, må i seg selv klart anses uheldig. Det vises også her til de sakkyndiges erklæring.

Det bestrides ikke at C og D er skikket som fosterforeldre, men plassering hos dem vil føre til en ukontrollert besøksadgang for faren og til at han faktisk overtar omsorgsansvaret.

Barnevernsloven §17 viser at hensynet til barnas beste må være det overordnede prinsipp i barnevernssaker på samme måte som det er etter barneloven §34 tredje ledd. Det er barnas og ikke farens interesser som er det sentrale i saken.

A er meget vel skikket til å ta seg av barna. Hennes alder bør da ikke være avgjørende. Det fremgår av de sakkyndiges uttalelser for Høyesterett at hun nå mer er en morsfigur enn en bestemor. Barna har det både materielt sett og med hensyn til nærmiljø, meget bra i sitt nåværende fosterhjem.

Det bestrides ikke at det har vært visse problemer i forbindelse med barnas besøk hos C og D hvor de skulle være sammen med faren. Dette er imidlertid et tilbakelagt stadium. Vanskelighetene hadde sammenheng med at barna ble urolige og uvillige når det under sakens gang ble spørsmål om flytting. Det vil ikke bli problemer med utvidet kontakt med faren om barna blir boende hos mormoren. Det bestrides at hun har gitt dem en motvilje mot faren. Hun har bearbeidet sin og deres sorg, og hun har fått barna gjennom den krise de kom inn i.

Ankemotpartene B, C og D har i det vesentlige anført:

Barnevernsmyndighetene har allerede fra begynnelsen av vurdert saken med et uriktig utgangspunkt. Først ved Sosialdepartementets inngripen er saken kommet inn i et riktig spor.

B plasserte den 26. januar 1983 barna hos sin søster for at de skulle være i hennes hjem under straffesak og soning av fengselsstraff. Hjemmet ble godkjent som fosterhjem i medhold av barnevernsloven §31 den 9. februar 1983. B hadde således foretatt en lovlig fosterhjemsplassering, og spørsmålet om det var grunnlag for omsorgsovertakelse etter barnevernsloven §16a jfr. §19 måtte vurderes ut fra denne situasjon. At A egenmektig beholdt barna etter at de fikk besøke henne den 2. februar 1983, kan i denne forbindelse ikke tillegges noen vekt, selv om D fant å måtte akseptere den situasjon som faktisk var skapt. Hvis barnevernsnemnda ville overta omsorgen og plassere barna i strid med B's ønske, måtte de ta standpunkt til om vilkårene etter §16a var tilstede med den fosterhjemsplassering hos C og D som faren hadde gjennomført. En slik privat fosterhjemsplassering utelukket riktignok ikke anvendelse av §16a, men det skulle svært meget til.

Det er riktig at det er situasjonen i dag som må være avgjørende ved vurderingen av om omsorgen skal oppheves, og at man må ta i betraktning at B vil bli prøveløslatt i februar 1987. Dette er vurdert i de sakkyndiges erklæring, og de har funnet det forsvarlig at barna blir flyttet til B, og det foreligger således heller ikke i dag en situasjon som gir grunnlag for anvendelse av barnevernsloven §16a jfr. §19.

Det har vært en rekke feil både i saksbehandling og lovanvendelsen i de vedtak som etter hvert er truffet i saken. Æ barnevernsnemnds vedtak av 8. mars 1983 om omsorgsovertakelse ble således truffet uten at nemnda var tiltrådt av en dommer, og uten forsvarlig vurdering av vilkårene etter §16a. Nemnda viste til barnevernsloven §37, noe som forutsatte at det allerede forelå en lovlig fosterhjemsplassering hos A og G. Det synes å være sett helt bort fra den foretatte plassering hos C og D. Da fylkesmannen traff sitt vedtak av 25. oktober 1983, var vurderingstemaet likeledes uriktig.

Det ble foretatt en vurdering av A og G's hjem som fosterhjem, og det ble vist til §27 som gjelder flytting av barn som er under omsorg. Først i fylkesmannens brev av 6. juli 1984 kommer man inn på inngrepskriterier, men også her svikter begrunnelsen både faktisk og rettslig. Først ved departementets brev til fylkesmannen av 10. september 1984 bringes det riktige vurderingstema inn i saken. Det er da påpekt at det måtte vurderes om vilkårene etter §16a var til stede hvis barna var hos C og D hvor B hadde plassert dem.

Det er ikke riktig, som den ankende part synes å mene, at barnevernsmyndighetene kan gripe inn etter en fri vurdering av hva som er til barnas beste. Vilkårene for inngrep etter §16a jfr. §19 er meget strenge. Bare hvis disse vilkår er tilstede kan det gripes inn, og først da vil prinsippet i §17 om barnets beste komme inn.

Det er ikke omtvistet mellom partene at barna har det materielt sett fullt tilfredsstillende hos A, og at forholdene i så henseende vil være det både hos C og D og hos faren.

B er innstilt på at barna, om han får omsorgen, skal være hos C og D den første tid, og han vil innrette seg etter barnevernsnemndas anvisninger. Det er ikke aktuelt for ham å flytte sammen med barna hos C og D. Hvis Høyesterett i likhet med de sakkyndige i tilfelle skulle anse det bedre at barna flyttet direkte fra mormoren til faren, kan dette komme til uttrykk i premissene. Barna vil også da komme under gode og sikre forhold.

De sakkyndige for Høyesterett har konkludert med at det er best for barna å forbli hos mormoren. Denne konklusjon er de imidlertid kommet frem til etter en fri vurdering uten å se hen til vilkårene i §16a. Konklusjonen kan derfor ikke tillegges noen avgjørende vekt. Man må se på premissene og sette disse opp mot det riktige rettslige vurderingstema. De sakkyndige har funnet en flytting av barna til faren forsvarlig, og da er det ikke grunnlag for inngrep etter §16a og heller ikke for å opprettholde inngrepet, jfr. §48 tredje ledd. Det forhold at B har drept barnas mor, kan ikke anses avgjørende. Det vises til uttalelse og vitneforklaring fra psykiater Inger Thoen, som viser at B i dag er vel skikket til å ta hånd om barna. De sakkyndige for Høyesterett har funnet at det generelt er risiko for visse komplikasjoner hvor barn skal være under daglig omsorg av en far som har drept moren, men de må oppfattes slik at risikoen konkret ikke er så stor at det er uforsvarlig at B får omsorgen for barna.

Det må også tas i betraktning at fortsatt fosterhjemsplassering hos A vil ha uheldige sider. Av vel forståelige grunner har hun vanskelig for å ha et godt forhold til B. Barna har behov for kontakt med familien på begge sider, og den lojalitetskonflikt de nå er i, vil vedvare.

Sosialdepartementet har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig både i sin konklusjon og i begrunnelsen. Saken står i alt vesentlig i samme stilling nå som da den ble avgjort i byretten.

Departementet er ankemotpart ved siden av B og hans søster og svoger, men skal ikke ivareta deres interesser. Departementet er part i egenskap av øverste faginstans i barnevernssaker, og skal søke å medvirke til en riktig løsning.

Saken gjelder et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven §16a jfr. §19. Det spørsmål som skal avgjøres, er om vilkårene etter disse bestemmelser er til stede i dag. Det er ikke avgjørende at barna nå har vært mer enn tre og et halvt år hos A. Men slik saken ligger an, vil man likevel i en viss utstrekning måtte se hen til de synspunkter som gjør seg gjeldende ved avgjørelse etter §48 tredje ledd.

Man må ved vurderingen av saken ta utgangspunkt i den private fosterhjemsplassering som B foretok i januar 1983, og legge denne til grunn ved avveiningen etter §16a, selv om barna senere ble hentet av A og har oppholdt seg hos henne. Som påpekt av departementet i brevet av 10. september 1984, måtte det også legges vekt på andre omstendigheter enn forholdene i selve fosterhjemmet. Var den private plassering betryggende hensett også til disse forhold, kunne det ikke gripes inn.

Som påpekt av B ble det gjort en rekke feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen før departementet ble brakt inn i saken, men siden domstolene har full prøvelsesrett, er disse feil ikke avgjørende.

Sosialdepartementet finner at det uten videre må legges til grunn at A's hjem er et godt fosterhjem, og at hennes innsats fortjener anerkjennelse. Plasseringen av barna hos henne skaper imidlertid vanskeligheter for barna i forhold til faren og hans familie. Dette må tillegges vekt selv om det, slik situasjonen er, subjektivt sett ikke er grunnlag for bebreidelse mot A. Både den sakkyndige erklæring som ble innhentet av barnevernsnemnda, og erklæringen fra de sakkyndige for Høyesterett viser at hun - forståelig nok - har motvilje mot B. Dette vil barna merke, og det skaper en alvorlig lojalitetskonflikt, slik det også fremgår av de sakkyndiges uttalelse.

Hvis en flytting vil skape problemer, er dette relevant også ved en vurdering etter §16a, men i dette tilfelle kan det ikke antas å ville oppstå problemer av større betydning. De sakkyndige har ikke vesentlige innvendinger mot flytting av barna. Det som står igjen, er betydningen av selve drapshandlingen. Hvis Høyesterett skulle finne denne avgjørende, vil resultatet måtte bli en langvarig omsorgsovertagelse. Etter de sakkyndiges uttalelse er prognosen for den fremtidige utvikling nå god, og det kan ikke på kortere sikt regnes med en bedre prognose.

Drapshandlingen bør etter departementets syn ikke uten videre anses avgjørende. Det bør skje en konkret vurdering. Det er riktig at det kan oppstå problemer mellom barna og faren på grunn av drapet, men noen av disse vil kunne oppstå uansett hvilken løsning man velger. Det må uten videre legges til grunn at far og barn er glade i hverandre og knyttet til hverandre. De sakkyndige har vurdert det slik at det tross en viss risiko for fremtidige problemer vil være forsvarlig at barna flytter tilbake til faren. Sosialdepartementet vurderer de sakkyndiges erklæring på samme måte som B. Det dreier seg etter de sakkyndiges syn om valg mellom to muligheter som begge er forsvarlige, og da er det ikke plass for anvendelse av barnevernsloven §16a.

Jeg er kommet til at den ankende part må gis medhold både i at barna fortsatt skal stå under omsorg av barnevernsnemnda, og i at de ikke skal flyttes.

På bakgrunn av ankemotpartenes anførsler om betydningen av at B umiddelbart etter drapet plasserte barna hos sin søster, finner jeg grunn til å gå noe inn på den situasjon som forelå da Æ barnevernsnemnd traff sitt vedtak av 8. mars 1983. Da drapet fant sted den 26. januar, satt barna i bilen utenfor familiens hjem. B kjørte dem til søsteren og bad om at de måtte få være hos henne, noe hun gikk med på. Søsteren henvendte seg til barnevernsnemnda i sin bostedskommune, Z, som den 9. februar 1983 godkjente hennes hjem som fosterhjem etter en alminnelig vurdering i samsvar med loven §31. Imidlertid hadde barnas morforeldre allerede den 2. februar hentet barna, og de hadde allerede bodd hos mormoren mer enn en måned da Æ barnevernsnemnd behandlet saken. Etter mitt syn kunne det vanskelig sies å være etablert noen fosterhjemsordning for barna da saken ble behandlet der den 8. mars 1983. Jeg finner imidlertid at det ikke kan ha noen avgjørende betydning hvordan man vurderer dette.

Det helt sentrale ved vurderingen må være den uhyre vanskelige situasjon barna var brakt i ved at faren hadde drept moren. Jeg tenker da ikke minst på de psykiske virkninger av en slik tragedie. De sakkyndige for Høyesterett sier om dette i sin erklæring:

«Ut fra generelle kliniske barnepsykiatriske/barnepsykologiske vurderinger er det grunn til å tro at barn flest vil oppleve en fars drap av moren som en traumatisk opplevelse med angst og frykt. Tapet av moren vil oppleves med sorg, og selve handlingen og tapet av en primær omsorgsperson, vil hos små barn kunne gi panikk og katastrofe-følelse. Dersom barn blir tatt godt vare på umiddelbart etter en slik hendelse, f.eks. ved at de får snakke om det som har skjedd, så vil det mildne virkningene av en slik hendelse.»

Selve situasjonen barna var satt i ved at deres far hadde drept moren, innebar etter mitt syn slike faremomenter at barnevernsloven §16a måtte kunne bringes til anvendelse. Det kunne da ikke være avgjørende om barna var blitt plassert i et hjem som kunne godkjennes som fosterhjem etter vanlige kriterier i samsvar med barnevernsloven §31. Farens ønsker angående fosterhjemsplassering kunne ikke tillegges noen avgjørende vekt. Barnevernsnemnda hadde oppfordring til å vurdere hvorledes risikoen for skadevirkninger for barna best kunne avverges. Det fremtrer som en hensiktsmessig og betryggende løsning at nemnda overtok omsorgen for å ha styring med den videre utvikling. Jeg finner det således ikke tvilsomt at vilkårene for overtagelse av omsorgen var til stede i mars 1983. At det var mangler både ved nemndas saksbehandling og lovanvendelsen, slik de ankende parter har anført, er på det rene, men dette kan ikke anses avgjørende ved den videre vurdering, når rettsgrunnlaget for et omsorgsvedtak klart var til stede.

Det var nødvendig å plassere barna i fosterhjem. I administrasjonens innstilling til barnevernsnemnda var det foreslått plassering hos ekteparet H og J, i samsvar med farens subsidiære ønske. Det var utvilsomt gode grunner som talte for plassering i et fosterhjem som stod utenfor de familiemotsetninger som måtte følge av drapet. Men vurderingen måtte være vanskelig. Da barnevernsnemnda behandlet saken den 8. mars 1983, hadde barna allerede vært hos morforeldrene i ca 5 uker. De hadde tidligere stadig vært på besøk hos morforeldrene, hadde overnattet der og hadde sine egne senger der. Det måtte veie tungt at barna kunne få bli på et sted hvor de var vel kjent og trivdes, og hvor de nå allerede hadde vært i et ikke helt kort tidsrom.

Spørsmålet om omsorgen nå skal oppheves, må vurderes ut fra forholdene i dag. Dette er partene enige om, men de er uenige om på hvilket rettslig grunnlag vurderingen skal skje. Den ankende part viser til at barna har vært under omsorg siden mars 1983, og at de har vært i samme fosterhjem fra februar 1983, og hevder at en avgjørelse om opphevelse av omsorgen vil være en avgjørelse etter barnevernsloven §48 tredje ledd om tilbakeføring. Ankemotparten viser til at saken stadig har vært under forvaltningsmessig behandling, og at denne først ble avsluttet ved departementets vedtak av 8. mai 1985, som er det vedtak som er gjenstand for søksmålet. På dette grunnlag hevdes det at avgjørelsen må skje etter en vurdering direkte etter §16a jfr. §19, likevel slik at det i en viss utstrekning må kunne ses hen til at det faktisk har vært en langvarig fosterhjemsplassering.

Jeg finner at det må legges til grunn at vilkårene for omsorgsovertagelse var til stede da barnevernsnemnda traff sitt vedtak 8. mars 1983, jfr. det jeg allerede har sagt om situasjonen den gang. Det må også legges til grunn at vilkårene for å opprettholde omsorgen var til stede så lenge forholdene i det vesentlige var de samme. Dersom det ble antatt at barna burde plasseres i et annet fosterhjem, ville dette ikke gi grunn til opphevelse av omsorgen. Flytting kunne foretas i henhold til §27 dersom vilkårene var til stede. Jeg ser departementets vedtak av 8. mai 1985 som et vedtak om flytting med opprettholdelse av barnevernsomsorg for barna.

I og med at jeg således må legge til grunn at vilkårene for omsorgsovertagelse har vært til stede, og at det nå i tilfelle blir spørsmål om å oppheve omsorgsvedtaket fordi forholdene har endret seg, finner jeg at spørsmålet bør vurderes etter de retningslinjer som har festnet seg når det gjelder tilbakeføring etter §48 tredje ledd uansett om den forvaltningsmessige behandling av spørsmålet om omsorgsovertakelse først ble avsluttet ved departementets vedtak av 8. mai 1985, som er gjenstand for den foreliggende sak. Hensynet til barnas beste bør i alle fall telle like tungt i den foreliggende situasjon.

Faren sitter fremdeles i fengsel, men han ventes løslatt på prøve etter soning av 2/3 av straffen i februar 1987. Barna må under enhver omstendighet være i fosterhjem inntil prøveløslatelsen. Hvis faren får medhold i sitt krav om opphevelse av omsorgsvedtaket, vil han plassere barna i fosterhjem hos C og D både frem til prøveløslatelsen og i en kortere eller lengre overgangsperiode etter at han er løslatt. På noe lengre sikt er det meningen at barna skal flytte hjem til ham, og at han skal ha også den daglige omsorg for dem. Han vil samarbeide med barnevernsmyndighetene og følge deres råd både når det gjelder overgangsperioden og det tidspunkt da barna skal flytte hjem til ham. Det er for Høyesterett anført at han, om retten finner det best for barna, vil flytte dem direkte til sitt hjem uten en mellomliggende periode hos C og D.

For den tid barna fortsatt må være fosterhjemsplassert - i alle fall frem til februar 1987 - kan jeg ikke se at det kan anføres særlig tungtveiende grunner for opphevelse av den etablerte nemndsomsorg. I den utstrekning det finnes å være tilstrekkelig grunn til flytting av barna til annet fosterhjem, kan det treffes avgjørelse om det mens barna fortsatt er under omsorg, jfr. departementets vedtak av 8. mai 1985. Om det er grunnlag for slik flytting, må vurderes etter §27. Avveiningen av fortsatt fosterhjemsplassering hos A mot alternativet overføring til C og D, må, slik jeg vurderer saken, skje under forutsetning av opprettholdt omsorgsvedtak og etter §27.

Som jeg allerede har nevnt, kan det etter mitt syn ikke være grunnlag for å oppheve omsorgsvedtaket med øyeblikkelig virkning. Siden prøveløslatelse er så vidt nær, finner jeg det imidlertid riktig å gå inn på spørsmålet om omsorgen bør oppheves fra dette tidspunkt.

Jeg ser først på barnas situasjon ved fortsatt plassering i fosterhjem hos mormoren, A. Barna har bodd hos henne siden 2. februar 1983. Etter at hennes ektefelle, G, døde i 1984, har hun flyttet inn i generasjonsbolig som hun sammen med sin sønn, K, har bygget i Y. Barna har sine egne rom, og boligforholdene er gode. K, som har seks barn, dels i samme alder som E og F, bor i den annen del av boligen. E og F har et nært forhold til dem. K og hans kone, M, som er hjemmearbeidende husmor, er innstilt på å bistå A og eventuelt overta for henne om det skulle bli nødvendig. Deres forutsetninger for å tre støttende til er de beste. Det ytre miljø på stedet er godt. E går på barneskolen hvor K er rektor, og F går i barnehage. De ytre forhold er således lagt meget vel til rette for barna. Det må legges til grunn at A har maktet den oppgave hun har tatt på seg, meget godt. De sakkyndige har under ankeforhandlingen uttalt at A nå er blitt en morsfigur for barna mer enn en bestemor. Barna er i dag trygge og veltilpassede. A har etter de sakkyndiges uttalelser klart å bearbeide både barnas og sin sorg over den tragedie som rammet familien. I sin konklusjon uttaler de sakkyndige blant annet:

«Barna har hatt mormor A som sin oppdrager siden februar 1983. De har hatt mange opprivende opplevelser i sitt liv hittil, og det er viktig at de får ro og stabilitet i tilværelsen. De bærer preg av at de har en nær og god tilknytning til A og de føler seg hjemme der. De materielle og økonomiske forhold er tilfredsstillende og barna synes å ha funnet seg godt til rette der, og de virker harmoniske og trygge og har grodd fast hos henne.»

A er nå 67 år, og aldersforskjellen til barna er således stor. Hun er imidlertid frisk og ungdommelig, og viser elastisitet og forståelse i forhold til barna. På bakgrunn av dette og det nære familieforhold og den meget nære personlige tilknytning finner jeg at alderen ikke kan tillegges vesentlig vekt. Jeg legger også vekt på den sikkerhet man har ved at det er nær familie i samme hus som kan tre støttende til om det skulle bli nødvendig.

I den tid som er gått, har det vært en del problemer med kontakten mellom barna og farens familie. A har, forståelig nok, hatt vanskeligheter med å godta barnas far etter det som er skjedd, men etter det som er opplyst av de sakkyndige, har hun etter hvert greid å bearbeide sine følelser og er blitt mer innstilt på å tilgi. Det er naturlig at barna kan ha merket hennes innstilling mot faren, og at de derved er kommet i en sterk lojalitetskonflikt. Barnas manglende vilje til å besøke faren hos C og D kan også ha vært influert av tvistighetene om hvor de skulle bo. Det er grunn til å anta at problemene har vært særlig store til tidspunkter hvor flytting i nær fremtid var en mulighet. Problemene har i den senere tid vært mindre, og jeg må gå ut fra at det ikke vil bli vesentlige problemer i fremtiden dersom barna blir boende hos mormoren.

Etter de sakkyndiges uttalelse og det som ellers foreligger, må det legges til grunn at C og D vil kunne ivareta oppgaven som fosterforeldre på en utmerket måte, og at barna ville få det meget bra også hos dem både når det gjelder det ytre og det indre miljø. Hensynet til familiekontakt til begge sider ville de lettere kunne ivareta enn A. De har ikke samme grunn til motvilje mot mor-familien som A har hatt når det gjelder barnas far. Dette hensyn alene kan imidlertid ikke oppveie de uheldige sider ved en flytting. Jeg viser her til det jeg har sagt om hvorledes barna har det hos A, og om hvorledes de er grodd fast der og har henne som sin mor. Jeg viser videre til det jeg har sagt om at det må antas at også hensynet til kontakt med begge familier vil bli tilfredsstillende ivaretatt i fremtiden om barna blir hos A.

B har til de sakkyndige forklart at han, når han blir løslatt i februar 1987, vil overta farsgården. Huset etter foreldrene er relativt moderne og velholdt. Han regner med å bygge nytt hus til seg og barna på eiendommen. Han har allerede fått tegnet et hus, og håper å kunne bygge så snart han er løslatt. Det er opplyst at en bror og en søster av ham, som begge har barn, allerede har bygget der og er flyttet dit. Barna vil også komme til å gå på samme skole som C og D's barn. Bruket er et støttebruk. B vil begynne i sitt tidligere arbeid på Æ mekaniske verksted. Han har hatt permisjon derfra i soningstiden. Han må derfor ha hjelp til barnepass i alle fall så lenge den yngste går i barnehage. Han har en venninne som han har korrespondert med under fengselsoppholdet. Han har imidlertid foreløpig ikke planer om å gifte seg på ny. Jeg må gå ut fra at de materielle forhold og det ytre miljø vil bli godt også om barna flytter til faren.

Det er etter det som foreligger, ikke tvilsomt at far og barn føler seg knyttet til hverandre, og at de er glad i hverandre. Faren har opprettholdt et nært forhold til dem i den tid han har sonet straff, ved at han under permisjoner fra fengslet har vært sammen med barna hos familien C og D. De sakkyndige har observert far og barn sammen. Barna virket trygge og harmoniske. Faren hadde en naturlig autoritet og kunne sette grenser når det var nødvendig.

Etter mitt syn må det være det beste for barna å bli hos mormoren, ikke minst når den belastning en flytting under enhver omstendighet vil innebære.

Det helt avgjørende må likevel være hvorledes man vurderer de fremtidige virkninger i forholdet mellom far og barn av at han har drept moren. Barna er fremdeles så små at de neppe har full forståelse av hva som er skjedd. De sakkyndige uttaler i sin konklusjon blant annet:

«Far har drept mor. Vi ser på ham som en mann som nok er for lite selvrepresenterende i det små. Han er selvutslettende og tøyelig. Når omgivelsene trekker ham for langt, kan han også i fremtiden få sine eksplosjoner. Dette kan virke skremmende på barna som vet at han under en slik affektutladning drepte deres mor. Vi legger imidlertid stor vekt på psykiater Inger Thoens uttalelser. Hun har gjennom mange og dyptgående samtaler et godt kjennskap til B, og mener at han har gjennomgått en personlighetsforandring mens han har sonet sin straff.»

Om barnas fremtidige forhold til faren heter det tidligere i erklæringen:

«Etter hvert som de blir eldre vil de på en mer bevisst måte enn nå bli klar over hva faren har gjort mot moren. Dette vil alltid ligge mellom barna og far og kan skape vansker når far må sette grenser for barna. De sakkyndige fikk imidlertid inntrykk av et nært og harmonisk forhold mellom de enkelte medlemmer i fars familie som en kan regne med vil stå sammen med far og hjelpe ham med vansker av psykologisk og praktisk art som måtte kunne oppstå.»

Om de mulige ettervirkninger den tragedie som rammet barna, kan få på forholdet mellom dem og faren, heter det:

«Uansett hvor godt omgivelsene takler en slik vanskelig situasjon, er det grunn til å tro at det er satt varige spor, med beredskap for særegne reaksjoner som av dem det gjelder sees på som lignende til den traumatiske. Det betyr at i forholdet mellom en far, som har drept barnas mor, og barna, vil det kunne komme inn alvorlige og utilsiktede virkninger av dagligdagse handlinger. Dersom barna etter at faren er ferdig med soningen, skal tilbake til faren, vil han, som andre foreldre, måtte sette grenser og stoppe barna i uønsket atferd. Det er grunn til å tro at grensesetting i en slik situasjon vil kunne oppleves som truende og farlig for barna. De fleste mennesker vil også bli sinte, og kanskje forløpe seg på den ene eller den andre måten. Selv om det skulle være helt usannsynlig at faren i en alvorlig grad skulle gjøre barna noe, vil barna likevel kunne oppleve disse hendelsene som farlige for deres personer. Dette i sin tur vil kunne få mange uheldige virkninger på farens videre oppdragelse. Det er vanskelig for oss å se at oppdragelse og samliv etter en slik hendelse som drap igjen kan bli som før. Tvertimot er det grunn til å regne med at samlivet med faren vil gi barna mange reaktiveringer av den tidligere traumatiske hendelsen.»

Det må således antas å være en risiko for fremtidige problemer mellom faren og barna om han overtar den daglige omsorg for dem. Det er vanskelig å ha noen sikker mening om hvor stor risikoen er, men slik jeg vurderer det, vil problemene, hvis de oppstår, kunne bli meget alvorlige. Jeg finner det ikke riktig at barna skal utsettes for en slik risiko. De bør derfor etter mitt syn fortsatt stå under barnevernsnemndas omsorg og være plassert i fosterhjem hos A.

Jeg finner avslutningsvis grunn til å peke på at de sakkyndige sterkt har understreket at samvær med begge familier er viktig for barnas fremtidige utvikling. Jeg må gå ut fra at A vil rette seg etter det.

Etter tvistemålsloven §483 skal staten bære alle omkostninger ved saken.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Sosialdepartementets vedtak av 8. mai 1985 om at Æ barnevernsnemnd skal ha omsorgen for E, født xx.xx.1978, og F, født xx.xx.1980, stadfestes.

2. E og F flyttes ikke fra sitt fosterhjem hos A.

Kst. dommer, lagmann Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Backer, Holmøy og Michelsen: Likeså.

Av byrettens dom (kst. sorenskriver Olav Askvik med domsmenn):

B, født xx.xx.1952, drepte sin kone, N, 26. januar 1983. Drapet fant sted i deres felles hjem i Æ. Ektefellene hadde to barn, E, født xx.xx.1978, og F, født xx.xx.1980. Etter drapet bragte faren barna til sin søster og svoger, B og C, som bor på - - - i Z. Z sosialkontor forsikret seg om at barna hadde det bra der hvor de var anbragt, men iverksatte ikke noe tiltak etter barnevernsloven. Barnas morforeldre, A og G, hentet barna 2. februar 1983 for å ha dem på besøk hos seg i Æ, men bragte ikke barna tilbake til B og C. Barna bor fortsatt hos A.

B hadde i skriv av 9. februar og 29. februar 1983 bedt Æ barnevernsnemnd overta omsorgen for barna og plassere dem i fosterhjem hos C og D mens han satt i varetekt i påvente av dom og eventuell soning.

Æ barnevernsnemnd gjorde 8. mars 1983 slikt vedtak:

«Æ barnevernsnemnd overtar omsorgen for E, født xx.xx.1978, og F, født xx.xx.1980. Barna skal inntil videre fortsatt bo hos sine morforeldre A og G, - - -gt. 3, Æ. Det vises til Lov om barnevern §37, jfr. §17 siste ledd.»

Vedtaket ble av barnas far påklaget til fylkesmannen i - - -. Klagen ble behandlet av Æ barnevernsnemnd i møte 9. august 1983, og nå med dommer til stede. Barnevernsnemnda fastholdt sitt vedtak. Det ble uttalt at ordningen med plassering hos A og G er midlertidig og at spørsmålet om endelig plassering vil bli tatt opp når det foreligger dom i saken mot B.

Fylkesmannen i - - - tok standpunkt til klagen i brev av 25. oktober 1983. Æ barnevernsnemnds vedtak om omsorgsovertagelse av barna ble stadfestet og plassering av barna hos B og C ble godkjent. Barnevernsnemnda ble anmodet om å oppnevne tilsynsfører for barna, jfr. barnevernsloven §32. Videre ble anført at besøksavtale til barnas familie i Z bør opprettholdes og følges opp av barnevernsnemnda.

Advokat Jens Otto Haugland skrev 7. mai 1984 på vegne av B til fylkesmannen og hevdet at B's samtykke til omsorgsovertagelse var betinget av at barna ble plassert enten hos C og D eller H og J. Han hevdet at denne betingelse er oversett av barnevernsnemnda, hvilket innebærer at omsorgsovertagelsen savnet lovhjemmel. Samtykke til omsorgsovertagelse av 9. februar 1983 fra B ble trukket tilbake. Advokat Haugland ba om at barna ble overflyttet til C og D, som var godkjent som fosterhjem av Z barnevernsnemnd, jfr. b.v.loven §30. Det ble henstillet til fylkesmannen om å omgjøre, eventuelt oppheve, sitt vedtak av 25. oktober 1983.

Fylkesmannen innhentet uttalelse fra Æ sosialkontor ang. barnas situasjon. I sosialkontorets uttalelse av 22. juni 1984 er opplyst at G døde 25. april 1984. I brev av 6. juli 1984 har fylkesmannen hevdet at det fortsatt ikke er noe grunnlag for å flytte barna. Han har videre hevdet at det forelå lovhjemmel til å overta omsorgen for barna, og har i den anledning anført:

«Fylkesmannen mener at forhold som beskrevet i §16a i barnevernsloven var til stede ved omsorgsovertagelsen, ikke ved at de impliserte parter hver for seg ikke var «gode nok» til å ta seg av barna, men fordi sterke følelser var mobiliserte og barna ble slitt mellom partene som ikke kunne akseptere den annen som fosterforeldre. Fare for barnas psykiske utvikling var til stede, jfr. §19 første ledd, og §16a i barnevernsloven. Det var riktig av barnevernsnemnda å gripe inn med omsorgsovertagelse.»

Fylkesmannens vedtak av 25. oktober 1983 ble av B bragt inn for Æ byrett i henhold til barnevernsloven §53. Etter at stevningen var forkynt for Sosialdepartementet, ba departementet om at Æ barnevernsnemnd behandlet saken på nytt, da det var uklart om det forelå et gyldig vedtak om omsorgsovertagelse. Departementet ba også om at det ble oppnevnt sakkyndige i saken. Som sakkyndige ble oppnevnt psykologene Karen Hassel og Stein M. Jåtten. De hadde til oppdrag å vurdere om vilkårene for omsorgsovertagelse etter §16a og §19 var til stede hvis barna skulle være hos C og D. Videre ble de bedt om å vurdere de skadevirkninger barna ville utsettes for ved at de eventuelt ble flyttet fra A, hvor de hadde bodd i ca 1 1/2 år. De sakkyndige konkluderte med at barna burde flyttes fra mormorens daglige omsorg og plasseres i et nøytralt fosterhjem. De tilrådde å plassere barna hos H og J, som ville være kjente for barna, men nøytrale i forhold til de to familier. Subsidiært ble det anbefalt å plassere barna hos C og D.

Æ barnevernsnemnd gjorde i møte 20. desember 1984 slikt vedtak:

«1. Nemnda vedtar å overta omsorgen for E, født xx.xx.1978, og F, født xx.xx.1980, jfr. barnevernsloven §16a og §19, jfr. §5a. Barna blir å plassere i godkjent fosterhjem hos C og D, - - -vn. 11, - - -fjord, jfr. barnevernsloven §22.»

Videre gjorde barnevernsnemnda vedtak om å oppheve tidligere vedtak samt at det ikke er aktuelt å frata faren foreldreansvaret til barna.

Regjeringsadvokaten nedla i tilsvaret til rettssaken påstand om at saken heves, idet det ble opplyst at Sosialdepartementet for sin del ville akseptere barnevernsnemndas siste vedtak i saken. Advokat Haugland samtykket på vegne av B i at saken ble hevet, hvilket ble gjort ved kjennelse av 21. januar 1985.

Advokat Trond Hjelde klaget på vegne av A barnevernsnemndas vedtak av 20. desember 1984 inn for fylkesmannen. Klagen ble behandlet i Æ barnevernsnemnd 17. januar 1985, hvor det ble vedtatt å fastholde vedtaket av 20. desember 1984.

Fylkesmannen gjorde i brev av 28. februar 1983 slikt vedtak:

«1. Fylkesmannen omgjør Æ barnevernsnemnds vedtak av 20. desember 1984 angående overtaking av omsorg for E og F fra mormor og flytting av dem til nytt fosterhjem.

2. Fylkesmannen fastsetter med hjemmel i barnevernsloven §16a, jfr. §19 første ledd, at barna fortsatt skal være i fosterhjem hos sin mormor.

3. Fylkesmannen stadfester vedtakets punkt 3 om ikke å frata far foreldreansvaret, jfr. §20.

4. Fylkesmannen stadfester vedtakets pkt. 4 om å sørge for sakkyndig hjelp for å få etablert tilfredsstillende oppfølgning.»

Advokat Haugland har på vegne av B i brev av 11. mars 1985 til Sosialdepartementet oppfordret departementet om å omgjøre fylkesmannens vedtak. Departementet har tatt saken opp til behandling, og i brev av 8. mai 1985 konkludert slik:

«I medhold av barnevernsloven §55 beslutter departementet å oppheve fylkesmannens vedtak av 28. februar 1985. I medhold av barnevernsloven §16a jfr. §19 vedtar departementet å overta omsorgen for E og F og plassere dem i fosterhjem hos familien C og D.

Overføring av barna til fosterhjemmet skal skje etter en plan som utarbeides av Æ sosialkontor i samarbeid med de sakkyndige.

Vedtaket blir å iverksette så snart tilbakeføringsplanen foreligger.»

Advokat Trond Hjelde har på vegne av A anlagt sak ved Æ byrett ved stevning av 20. mai 1985 og nedlagt påstand om at Sosialdepartementets omgjøringsvedtak av 8. mai 1985 oppheves. Videre har advokat Hjelde begjært midlertidig forføyning ved Æ namsrett og nedlagt påstand om at E og F ikke må flyttes fra sitt nåværende fosterhjem før rettskraftig dom vedrørende endelig plassering av barna foreligger. Da byfogd Kiberg hadde erklært seg inhabil til behandling av rettssaker i denne barnevernssak, ble sorenskriver Olav Askvik av fylkesmannen i - - - oppnevnt som settedommer i alle saker.

Æ namsrett avsa kjennelse 11. juli 1985 med slik slutning:

«E og F må ikke flyttes fra sitt nåværende fosterhjem før to måneder etter at dom i sak nr. 41/1985 A er forkynt for partene, eller innen fire måneder etter nevnte tidspunkt dersom dommen blir påanket.»

I saken angående spørsmålet om opphevelse av Sosialdepartementets vedtak, meldte advokat Haugland på vegne av B seg som hjelpeintervenient i saken. Saksforberedelse i saken var ferdig og hovedforhandling berammet til 10. desember 1985.

Advokat Haugland anla på vegne av B ny sak ved Æ byrett ved stevning av 8. oktober 1985 og nedla påstand om at E og F skal være i fosterhjem hos C og D så lenge B bestemmer. Påstanden var begrunnet med at det ikke var hjemmel til å overta omsorgen for barna så lenge disse av faren i kraft av hans foreldreansvar er plassert i hjem som er godkjent som fosterhjem. Advokat Trond Hjelde på vegne av A meldte seg som hjelpeintervenient i saken.

Da partene var enige om at spørsmålet om lovhjemmel for omsorgsovertagelsen måtte løses før en tok stilling til spørsmålet om å omgjøre Sosialdepartementets vedtak, ble hovedforhandling i den sist anlagte sak berammet til 10. desember 1985, mens den berammede hovedforhandling for den annen sak ble utsatt. - - -