Rt-1991-829
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-12 |
| Publisert: | Rt-1991-829 (294-91) * |
| Stikkord: | Promillekjøring, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 86/1991, snr 84/1991 |
| Parter: | aktor: riksadvokatfullmektig Per Willars Nielsen mot A (forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Bugge, Tjomsland, Schei, Skåre, Smith |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Bugge: Eidsvoll forhørsrett avsa 10. desember 1990 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av Vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §22, første ledd til en straff av fengsel i 15 - femten - dager samt en bot stor kr 20.000,- - kroner tjuetusen -, subsidiært 15 - femten - dager fengsel."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over straffutmålingen og ber om at fengselsstraffen må bli gjort betinget. Hun viser til de legeerklæringer som er omtalt av forhørsretten, samt til ytterligere en erklæring avgitt 17. februar 1991 av hennes faste lege Fridtjof Andersen. Det anføres at soningen av en ubetinget fengselsstraff vil kunne påføre domfelte uopprettelige skadevirkninger, som også vil ramme hennes familie, og at både selve soningen og usikkerheten om soningsspørsmålet representerer en utilbørlig tilleggsbelastning og en påkjenning langt ut over det normale. Forsvareren har særlig vist til Rt-1989-1163, hvor Høyesterett fant å kunne gjøre fengselsstraffen betinget i et tilfelle som - hevdes det - hadde store likhetstrekk med den foreliggende sak.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Domfelte har gjort seg skyldig i et graverende tilfelle av promillekjøring. Etter å ha satt til livs betydelige kvanta alkohol om kvelden og om natten, setter hun seg en fredag morgen i mars ifjor bak rattet for å kjøre fra sitt hjem i X til sitt arbeid i Y. Etter å ha kjørt 6-7 km på riksvei 174 blir hun stoppet av politiet på grunn av vinglet og uforsvarlig kjøring. Hun bruker mesteparten av veibanen og manøvrerer slik at møtende biler stadig må vike til høyre for å unngå kollisjon; hun hadde også nær kollidert med bilen til lensmannsbetjenten som stoppet henne. Alkoholkonsentrasjonen i blodprøve tatt ca 1 time etterpå var 3,03 o/oo etter fradrag av sikkerhetsmargin på 0,21. Kjøringen må ha frembudt stor fare for andre veifarende. I et slikt tilfelle skal det åpenbart meget til for å kunne fravike loven regel om at det skal idømmes ubetinget fengsel, foruten bot.
Høyesterett har nok i enkelte promillesaker, hvor man allerede på pådømmelsestidspunktet kan fastslå at domfelte er varig soningsudyktig eller at soning av fengselsstraff på grunn av psykiske lidelser eller andre spesielle forhold vil innebære en urimelig og ekstraordinær påkjenning, funnet å kunne gjøre fengselsstraffen betinget når ubetinget fengsel ellers skulle vært anvendt. Det samme kan bli resultatet når det fremstår som klart at soningen eller utsikten til å måtte sone vil kunne sette over styr en nødvendig rehabilitering av den domfelte.
Jeg kan ikke se at de fremlagte erklæringer i denne sak dokumenterer at soningen av en ubetinget fengselsstraff, eller soningsutsikten, vil få slike virkninger for domfelte som jeg har nevnt. Saken ligger etter min mening annerledes an enn det tilfelle Rt-1989-1163 omhandler; det forelå der blant annet detaljerte opplysninger om domfeltes psykiske lidelser gjennom lang tid forut for lovovertredelsen. Jeg finner det heller ikke godtgjort at domfelte er varig soningsudyktig. Jeg er derfor, som forhørsretten, blitt stående ved at det ikke er grunnlag for å gjøre straffen betinget, og at vurderingen av domfeltes soningsdyktighet på vanlig måte må utstå til fullbyrdelse skal iverksettes. I denne forbindelse viser jeg spesielt til de opplysninger som fremgår av erklæring avgitt 17. august 1990 av dr Theo Niesser ved psykiatrisk avdeling ved Sentralsykehuset i Akershus.
Som forhørsretten påpeker, er det tatt et visst hensyn til domfeltes spesielle situasjon ved at fengselsstraffen er satt til 15 dager. Ellers ville det for en så grov trafikkforseelse vært grunn til å utmåle en vesentlig lengre fengselsstraff.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.