LE-1990-516

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-08-21
Publisert:	LE-1990-00516
Stikkord:	Avtale
Sammendrag:
Saksgang:	- Fredrikstad byrett Nr. 155/89 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00516 A - Høyesterett HR-1994-00049 A. Anket til Høyesterett: Andersen & Mørck A/S frifinnes.
Parter:	Ankende part: Andersen & Mørck A/S (Prosessfullmektig: Advokat Erik Blaker Postboks 1923 Vika, 0125 Oslo). Motpart: Wasa Internatinonal Försäkrings AB (Prosessfullmektig: Advokatfirma Gram, Hambro & Garman v/advokat Yngve von Ahnen Rådhusgt. 5 B, 0151 Oslo.
Forfatter:	1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen, 3. Kst.lagdommer Christofer Heffermehl
Lovhenvisninger:	Vegfraktavtaleloven (1974) §38, §6, Sjøloven (1893) §120, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Postloven (1928) §15, Prisloven (1953) §18, Luftfartsloven (1960) §140

Dom :

Saken gjelder ansvar for skader på papirruller plassert i containere som ble skipet fra Fredrikstad til New York i desember 1984.

Wasa International Försäkrings AB Stockholm, i det følgende benevnt Wasa, har som vareassurandør, betalt SK 591715,16 til Åmotfors Bruk AB, nedenfor kalt Åmotfors, som erstatning for skadene på papirrullene. Wasa reiste deretter, ved stevning til Fredrikstad byrett av 6. september 1988, regresskrav mot spedisjonsfirmaet Andersen & Mørck A/S, Fredrikstad. Dette selskap hadde gjennomført stuing av papirrullene i containerne.

Andersen & Mørck hadde i flere måneder som speditør, stuer og skipsmegler besørget skipet papirruller for Åmotfors etter stuingsplan mottatt av denne. Det ble, i samsvar med planen, stuet 20 ruller i hver container. Papirrullene var 72 3/4 tommer brede/lange med en diameter på 40 tommer. Rullene ble plassert stående i containerne på en slik måte at de låste hverandre. Transportene ble gjennomført uten problemer.

Den forsendelse som ble gjennomført i desember 1984 og som nærværende sak gjelder, omfattet ruller med samme diameter, 40 tommer, mens bredden/lengden var 96 3/4 tommer. Rullene veide hver 1485 kg mens de tidligere transporterte ruller veide 1060 kg. Også de tyngre rullene ble plassert stående inne i containerne. Containerne skulle skipes til New York og deretter transporteres videre med bil. Av hensyn til amerikanske bestemmeler om vektbegrensning kunne det ikke plasseres mer enn 14 ruller i hver container selv om det, siden også de tyngre ruller hadde en diameter på 40 tommer, var plass til 20 ruller. Dette førte til at det ble en viss avstand mellom rullene. Disse låste hverandre følgelig ikke slik forholdet var med 20 ruller i hver container.

I alt ble det transportert 84 papirruller i 6 containere.

Under overfarten til New York var det dårlig vær og betydelig sjøgang. Rullene forskjøv seg og flere falt over ende. Rullene, og også noen av containerne, ble betydelig skadet.

Det er enighet mellom partene om regresskravets størrelse på SEK 591715,16 med tillegg av 18% rente fra den 13. desember 1985.

Det er videre enighet om at Nordisk Speditørforbunds bestemmelser for transport, spedisjon og lagring gjeldende fra 1. januar 1975 (nedenfor kalt NSAB 75) får anvendelse i saken.

Viktige bestemmelser der er §23 første ledd, hvoretter speditøren er ansvarlig for skade som følge av at han ikke har vist tilbørlig omsorg ved utførelsen av oppdraget og §25, innledningen, som begrenser speditørens ansvar til kr 62000.

Så vel for byretten som for lagmannsretten har Andersen & Mørck gjort gjeldende at ansvarsbegrensningsreglene i NSAB 75 §25 kommer til anvendelse, slik at selskapets ansvar er begrenset til kr 62000.

Wasa har gjort gjeldende at Andersen & Mørck ved stuingen av papirrullene har opptrådt grovt uaktsomt slik at begrensningsreglene i §25 ikke kan anvendes.

Fredrikstad byrett avsa den 13. juli 1990 dom med slik domsslutning:

1. Andersen & Mørck A/S dømmes til å betale Wasa International Försäkring AB Skr 591715,16 med tillegg av 18 % rente fra 13. desember 1985 til betaling skjer.

2. Andersen & Mørck A/S dømmes til å betale Wasa International Försäkring AB Nkr 48275,80 -førtiåttetusentohundreogsyttifem 80/100.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Andersen & Mørck har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og Wasa har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo den 16. og 17. juni 1992. Begge parters prosessfullmektiger møtte. For den ankende part møtte dertil styreformannen, Leif Teistung. Fire vitner avga forklaring. Det ble foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til byrettens dom og lagmannsrettens følgende bemerkninger.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende følgende: Det aksepteres at plasseringen av papirrullene i containerne var uheldig og at speditøren er ansvarlig for maksimumsbeløpet i NSAB 75 §25, kr 62000.

Derimot var stuingen av rullene ikke grovt uaktsom. Ved vurderingen av Andersen & Mørcks aktsomhet må tas hensyn til losseoppgavens vanskelighet og til at det neppe var noen i Norge som hadde erfaring med stuing av så vidt store papirruller. Kaiinspektør Bekkelund, som ledet stuingen, er en fagmann på området og kjent som en forsiktig person. Han vurderte innlastingssituasjonen med de store papirrullene og utarbeidet en stuingsplan som både før stuingen og etter at rullene var kommet på plass, ga inntrykk av forsvarlig stuing. Kaiinspektøren hadde grunnlag for å tro at transporten ville kunne gjennomføres uten uhell og skader.

Det vises til vitnet Erik Lyche som har betydelig erfaring når det gjelder lasting av papirruller i containere. Han ga i retten uttrykk for at han selv lett kunne ha valgt samme stuingsmåte som Bekkelund gjorde.

Ved aktsomhetsvurderingen må det også tas hensyn til at konsekvensene av feil stuingsmåte ikke på noen måte var katastrofal. Hadde liv kunne gått tapt måtte kravene til stuingen ha vært strengere.

Konklusjonen må bli at Andersen & Mørck ikke handlet grovt uaktsomt og ikke under noen omstendighet på en slik måte at det foreligger et tilfelle av dolus eventualis, forståelse fra skadevolders side om at skade sannsynligvis ville skje.

Innen transportretten er vanlig grov uaktsomhet ikke tilstrekkelig for at regler om ansvarsbegrensning skal settes til side. Det henvises til sjøfartsloven §120, siste ledd og luftfartloven §140. Også §38 i veifraktavtaleloven må fortolkes slik. Det vises til Kjeld Regnarsens kommentar til den tilsvarende bestemmelse i den danske lov om fraktavtaler og en svensk høyesterettsdom inntatt i ND-1986-27.

Også NSAB 75 §25 må forstås slik at bestemmelsen bare kan settes til side ved forsett eller i dolus eventualus-tilfelle. Det henvises til bestemmelsens ordlyd som er helt klar og til NSAB 85 §4 som gir anvisning på at det bare er i tilfelle av forsett, speditøren ikke kan påberope seg ansvarsbegrensningsbestemmelsen i §25. NSAB 85 som gjaldt fra 1. januar 85, representerer en kodifikasjon av gjeldende rett slik den hadde utviklet seg i løpet av de 10 år NSAB 75 hadde vært i kraft og er en viktig rettskilde ved fortolkningen av NSAB 75.

Det vises til Jan Ramberg, "Spedition och Fraktavtal" som gjelder NSAB 75 og hvor Ramberg angir sterke praktiske og forsikringsmessige grunner for ansvarsbegrensning og til hans kommentar til NSAB 85. Videre vises til Per Ekelund "Speditionsjura NSAB 85", 1987.

Det er lite norsk rettspraksis på området. Det vises likevel til høyesterettsdommer i Rt-1948-370 og Rt-1973-967. Sistnevnte dom, som gjelder forståelsen av en bestemmelse i en av NSAB 75's forgjengere. Dommen styrker en forståelse av NSAB 75 §25 i samsvar med bestemmelsens ordlyd, det vil si at ansvarsbegrensningsregelen gjelder også ved grov uaktsomhet.

Kaiinspektør Bekkelund var ansatt som vanlig arbeidstaker i Andersen & Mørck og satt ikke i selskapets ledelse. Dette forhold styrker Andersen & Mørck's adgang til å fraskrive seg ansvar. Det vises til Per Brunsvig, "Arkiv for Sjørett" bind I-1952 72-273, hvor det hevdes at det etter norsk rett må være klart at et skipsverksted gyldig må kunne fraskrive seg ansvar for sine ansattes grovt uaktsomme handlinger. Dette må også gjelde i transportretten.

Det følger av foranstående at NSAB 75 §25 må forstås etter sin ordlyd. Dette innebærer at Andersen & Mørck må kunne fraskrive seg ansvar for kaiinspektør Bekkelunds handlinger selv om de anses som grovt uaktsomme.

Subsidiært må anvendelse av avtaleloven §36 gi samme resultat.

Etter dette må Andersen & Mørck frifinnes mot betaling av kr 62000,-.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. Andersen & Mørck A/S frifinnes mot å betale til Wasa International Försäkrings AB NOK 62000 med tillegg av 18 % årlig rente fra 13. desember 1985 til betaling skjer.

2. Wasa International Försäkrings AB betaler saksomkostninger til Andersen & Mørck A/S for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten har i det vesentlige anført følgende:

Andersen & Mørck har klart opptrådt grovt uaktsomt. Det foreligger en bevisst grov uaktsomhet, Andersen & Mørck forsto at skade vil kunne inntreffe. Da gjelder ikke ansvarsbegrensningsregelene i NSAB 75 §25. Dette følger av NL 5-1-2, prisloven §18 og avtaleloven §36. Det samme blir resultatet selv om retten skulle legge til grunn at det forelå vanlig, grov uaktsomhet.

Andersen & Mørck kan ikke fraskrive seg ansvaret ved brudd på fraktavtalens essensielle bestanddeler. I nærværende sak var Andersen & Mørck's oppgave nettopp å laste og sikre papirrullene. Når rullene i realiteten ikke ble sikret, jfr. nedenfor, kan skadevolderen ikke kreve ansvarsbegrensning.

Åmotfors er produsent av papir, ikke transportør, og har intet ansvar for stuing eller transport. Ansvaret for stuingen var Andersen & Mørck's alene.

Den valgte stuingsmåte var helt uforsvarlig fordi rullene sto med avstand på 30 - 40 cm mellom hver av dem slik at den låseeffekt som oppsto med 20 ruller helt bortfalt. Rullene ville svært lett bevege seg og de kunne velte. Dette skjedde under transporten på tross av at værforholdene ikke var værre enn det som er normalt i Atlanterhavet midtvinters. Av de 84 papirrullene var det bare 6 ruller som var brukbare.

Det må være klart at Bekkelund forsto at dette neppe kunne gå bra, han tok en sjanse. Han måtte forstå at skade ville oppstå.

At avstanden fra toppen av rullene til containernes tak var 22 cm, representerte heller ingen sikring. Dette viser de oppståtte skader. Avstanden måtte ha vært langt mindre for at taket kunne representere noe stabiliserende element.

Det vises til forklaring fra vitnene Beichmann og Normann som begge er sakkyndige når det gjelder lasting, herunder stuing av containere. Vitnet Beichmann uttalte i retten at den valgte stuingsmetode med stor sannsynlighet ville føre til skader. Metoden måtte ansees uforsvarlig når containerne skulle skipes over Atlanterhavet i desember.

Vitnet Normann ga i retten uttrykk for at stuingsmetoden var forkastelig.

Ved vurderingen av aktsomheten må det videre legges vekt på at stuingen kunne forbedres ved enkle midler, f.eks. sikring ved bruk av trematerialer, paller eller på annen måte.

Videre må det være av betydning at Bekkelund ikke forhørte seg hos andre med mer erfaring, f.eks. andre papirprodusenter, før valget av stuingsmetode. Han burde, hvis han var i tvil, også kontaktet Åmotfors som hadde skaffet til veie stuingsplan for de lettere papirrullene og diskutert stuingsproblemene med dette selskap.

Konklusjonen må bli at stuingen var bevisst grovt uaktsom, Bekkelund måtte altså forstå at skade sannsynligvis ville oppstå.

Når det gjelder sakens rettslige sider må utgangspunktet være at ansvarsbegrensningsregelen i NSAB 75 §25 ikke gjelder ved vanlig, grov uaktsom skadeforvoldelse og åpenbart ikke ved bevisst grov uaktsomhet slik forholdet er i nærværende sak. Noe annet ville være i strid med alminnelige rettsgrunnsetninger som eksempelvis har fått uttrykk i NL 5-1-2.

Det samme følger av så vel norsk som svensk og dansk teori og praksis. Dette er relevant siden man i Sverige og Danmark har bestemmelser som er identiske med NSAB 75 §25.

Det bestrides at det i transportretten er videre adgang til ansvarsbegrensning enn på andre rettsfelter. Det vises til veifraktavtaleloven §38 som er helt klar, ansvaret kan ikke begrenses ved vanlig grov uaktsomhet. Det er intet i forarbeidene som tilsier at bestemmelsen ikke skal forstås etter sin ordlyd. Det vises videre til postloven av 6. juni 1928 nr. 2 §15 hvorav fremgår at ansvaret ikke kan begrenses ved grov uaktsomhet.

Det er således bare sjøloven §120 som krever bevisst grov uaktsomhet for at ansvarsbegrensningen skal bortfalle.

Norsk rett har generelt vært skeptiske til avtaler om ansvarsbegrensning. Det henvises til Ivar Hole, "Ansvarsfraskrivelse i Massekontrakter", Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 40, særlig side 12 og sidene 18 - 23. Videre vises til Nils Nygaard, "Skade og ansvar", Universitetsforlaget, 3. utgave, sidene 295 - 297 og til HRD i Rt-1969-679, som gir et eksempel på streng fortolkning av avtale om ansvarsfraskrivelse.

Når det gjelder forståelsen av NSAB 75 §25 er den senere NSAB 85 av betydning. Man ønsket åpenbart en forandring av rettstilstanden. Ansvarsbeløpet ble betydelig forhøyet, fra kr 62000 i NSAB 75 til 50000 SDR som tilsvarer over kr 400000. Samtidig ble anvendelsesområdet for ansvarsbegrensningen utvidet. At dette representerte en rettsendring fremgår av Per Ekelund, " Speditionsjura NSAB 85", 1987, avsnitt 4 pkt. 2 hvor det uttales følgende: Efter de hidtidige bestemmelser har rætspraksis under tiden tilsidesat ansvarsbegrændsninger i tilfælde af grov uagtsomhed. Da NSAB med den nye §4, stk. 2, nu tager stilling til dette spørgsmål, kan dette ikke forventes fremover.

Videre henvises til de 2 danske dommer Eklund omtaler i samme avsnitt.

For svensk retts vedkommende vises til Jan Ramberg, "Spedition og Fraktavtal" som omhandler NSAB 75, side 87 - 89, til svensk høyesterettsdom meddelt 2. mars 1992 mellom Flens Bygnadsaktiebolags konkursbo og Strängnäs kommun og til en dom av Svea Hovrett 1978-12-19.

Svensk rett kan på denne basis oppsummeres som følger:

1. Det er bare i sjøretten man krever bevisst grov uaktsomhet for at avtaler om ansvarsbegrensning skal settes til side.

2. På andre felter, også når det gjelder NSAB 75 §25, er vanlig grov uaktsomhet tilstrekkelig.

Konklusjonen må bli at NSAB 75 §25 ikke kan anvendes hvis skadevolder har opptrådt grovt uaktsomt. Skulle retten likevel komme til at ansvarsbegrensningen gjelder også i tilfelle av grov uaktsomhet, anføres at avtaleloven §36 må få anvendelse slik at resultatet blir det samme.

Med hensyn til den sondring mellom skadevolder selv og hans ansatte som den ankende part tillegger vekt, gjøres prinsipalt gjeldende at stuingsplanen for de tunge papirrullene ble utarbeidet av Bekkelund som hadde en viktig og selvstendig stilling i Andersen & Mørck, i samarbeid med styreformann Teistungs bror, Andersen, som også satt i selskapets styre. Stuingen må derfor antas utført av selskapet selv. Det vises til Per Brunsvig, "Avtalt kontruksjonsansvar", side 353 - 354 og til Nils Nygaard, "Skade og Ansvar", 3. utgave, side 221 - 222.

Subsidiært, hvis skaden ansees voldt av Bekkelund som ansatt lønnstager, gjøres gjeldende at dette ikke innebærer at Andersen & Mørck kan gjøre ansvarsbegrensningen gjeldende når skaden er voldt ved grov uaktsomhet. Slik sondring mellom skadevolderen selv og en ansatt kan bare foretas i sjøretten, ikke i annen transportrett. Det henvises til veifraktavtaleloven §38 annet ledd, NSAB 85 §4 annet ledd, Jan Ramberg, "Spedition og Fraktavtal", side 89 og Per Ekelund, "Speditionsjura NSAB 85", avsnitt 4 pkt. 2.

Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:

1. Fredrikstad byretts dom av 13. juli 1990 stadfestes.

2. Wasa International Försäkrings AB tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om Andersen & Mørck opptrådte grovt uaktsomt ved stuingen av papirrullene, og i så fall, om selskapet også hadde forståelse av at skade ville komme til å inntreffe.

Andersen & Mørck's oppgave var på en forsvarlig måte å stue 14 ruller stående på en flate som hadde plass til 20 ruller forsvarlig plassert. Dette ble gjennomført ved å plassere de 14 rullene i omtrent samme mønster som man tidligere hadde plassert de lettere rullene. Det mindre antall ruller ble da stående med en gjennomsnittlig avstand på vel 20 cm. Fra toppen av rullene til containernes tak var det 22 cm.

De sakkyndige vitnene Beichmann og Normann karakteriserte i retten slik stuing som så uforsvarlig at det var stor sannsynlighet for at skade ville inntreffe. Avstanden mellom rullene ville, under sjøgang, tillate dem å bevege seg sideveis og de kunne også velte. Endeflatene på papirruller er svært sårbare og ville i slike tilfelle lett bli skadet på en måte som ville kunne føre til at rullene ble verdiløse. Det ville etter vitnenes oppfatning være spesielt forkastlig å frakte containerne på bil slik papirrullene var plassert.

En forsvarlig stuing forutsatte ifølge vitnene at rullene sto helt inntil hverandre slik at de ble låst. Var dette ikke mulig, måtte man sikre rullene med luftputer, trematerialer eller på annen måte.

Også det sakkyndige vitnet Lyche mente stuingsmønsteret var feilaktig. Han ga uttrykk for at også han kunne ha begått den samme feilen, noe som hadde skremt ham. Vitnet fant for øvrig skadene forbausende store og mente at været under overfarten må ha vært eksepsjonelt hardt eller skipet kjørt for hurtig i hardt vær.

Lagmannsretten finner at stuingsmåten var klanderverdig. Andersen & Mørck burde ha innsett at avstanden på over 20 cm mellom rullene ville føre til at de ville bevege seg i normalt hardt vær over Atlanteren midtvinters og at skade derved lett kunne oppstå. Når hensyn tas til at containerne skulle fraktes videre på bil fra New York må stuingsmåten karakteriseres som ytterligere kritikkverdig.

Dersom Andersen & Mørck var i tvil om stuingsmetode burde selskapet ha søkt råd hos andre med erfaring med hensyn til stuing av tunge ruller og eventuelt ha tatt problemet opp med Åmotfors som hadde skaffet til veie en forsvarlig stuingsplan for 20 ruller, med sikte på i fellesskap å finne frem til en forsvarlig stuingsmåte.

Lagmannsretten legger videre vekt på at stuingsproblemene ikke var særlig vanskelige å løse. Det viser de etterfølgende skipninger som ble gjennomført problemfritt ved enkle forbedringer av stuingsmåten.

Lagmannsretten kommer etter dette til at Andersen & Mørck opptrådte grovt uaktsomt. Retten finner videre, at selskapet måtte forstå at skade lett ville kunne komme til å inntreffe.

Ut fra det faktum lagmannsretten legger til grunn, kan selskapet ikke påberope seg ansvarsbegrensningen i NSAB 75 §25. Etter ordlyden gjelder denne ansvarsbegrensningen i alle tilfelle. Det er imidlertid på det rene at det etter norsk rett ikke er adgang til en så vidtgående ansvarsfraskrivelse. Det er normalt ikke adgang til å fraskrive seg ansvar eller begrense sitt ansvar for skade som man selv har voldt forsettlig eller grovt uaktsomt. På transportrettens område finnes lovregler som innskrenker adgangen til ansvarsfraskrivelse, også i form av beløpsbegrensning. Innskrenkningene gjelder tilfelle hvor skaden er voldt ved forsett eller grov uaktsomhet, eventuelt kvalifisert grov uaktsomhet, og delvis uten hensyn til om det er transportøren selv eller hans ansatte skylden må tilregnes. Som eksempler nevnes veifraktavtaleloven §38 annet ledd, luftfartsloven §140 slik den lød i 1984 og postloven §15 annet ledd.

Lagmannsretten antar at det ville kreve særskilt rettsgrunnlag - eksempelvis sjøloven §120, siste ledd, eller avtale - om man skulle skille mellom ansattes skyld og ledelsens. Slikt grunnlag foreligger ikke i nærværende sak. At Bekkelund ikke hørte til selskapets ledelse er derfor ikke av betydning for saken.

I NSAB 85, som avløste NSAB 75, er begrensningsadgangen også innskrenket. Lagmannsretten går ikke inn på rekkevidden av denne nye bestemmelse, men finner at ansvarsbegrensningen i 1984 iallfall må underkjennes når skaden ble voldt ved grov uaktsomhet fra ansattes side og vedkommende måtte forstå at skade lett kunne komme til å oppstå.

Lagmannsretten har også lagt vekt på at stuingen var et vesentlig element i speditørens oppdrag.

Lagmannsretten kommer etter dette til at Andersen & Mørck ikke kan påberope seg ansvarsbegrensningsreglene i NSAB 75.

Retten finner videre at avtaleloven §36 ikke, slik den ankende part subsidiært har anført, kan få anvendelse.

Andersen & Mørck blir etter dette ansvarlig for den forvoldte skade. Byrettens dom blir å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.

Anken har ikke ført frem og Andersen & Mørck bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, dekke Wasas saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes i samsvar med innsendt omkostningsoppgave til kr 75845, herav salær kr 70000.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Andersen & Mørck A/S innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 75845 - syttifemtusenåttehundreogførtifem - kroner til Wasa International Försäkrings AB.