HR-1995-169-B - Rt-1995-1948

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1995-12-20
Publisert:	HR-1995-00169-B - Rt-1995-1948 (611-95)
Stikkord:	(Se og Hør/Ross/Næss-dommen), Erstatningsrett, Åndsverk, Dagshending, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om Se og Hør Forlaget AS kunne gjengi bilder av ekteparet Diana Ross/Arne Næss og deres to barn i ukebladet "Se og Hør", etter avfotografering fra et videoopptak av et intervju med ekteparet, sendt i NRK-fjernsynet, og videre krav om erstatning/oppreisning i tilfelle gjengivelsen var ulovlig. Høyesterett kom til at gjengivelsen av fotografiene var i strid med Fotografiloven (1960) § 8 annet ledd. Retten la blant annet vekt på at bildene omfattet barn og ikke hadde nyhetsverdi som "dagshending". Retten fastsatte erstatning for bildebruken på grunnlag av nettofortjenesten skjønnsmessig til kr 20.000.
Saksgang:	Oslo byrett 06.05.1992 - Eidsivating Lagmannsrett LE-1992-1666 A - Høyesterett HR-1995-00169B, nr 257/1994
Parter:	Se og Hør Forlaget AS (advokat Cato Schiøtz) mot Stein-Roger Bull (advokat Ketil Brønner - til prøve), Hjelpeintervenient: Stiftelsen NRK (advokat John S Gulbrandsen - til prøve)
Forfatter:	Gussgard, Backer, Schei, Coward, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Fotografiloven (1960) §17, §8, §14, §16, §1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §54, §59, Åndsverkloven (1961) §1, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Endringslov til åndsverkloven (1995)

Saken gjelder spørsmål om Se og Hør Forlaget AS med hjemmel i den tidligere fotografiloven av 17 juni 1960 nr 1 §8 annet ledd kunne gjengi bilder av ekteparet Diana Ross/Arne Næss og deres to barn i ukebladet "Se og Hør", etter avfotografering fra et videoopptak av et intervju med ekteparet, sendt i NRK-fjernsynet, og videre krav om erstatning/oppreisning i tilfelle gjengivelsen var ulovlig. Saken dreier seg om en eventuell krenkelse av fotografens rettigheter, ikke om en mulig krenkelse i forhold til Diana Ross/Arne Næss.

Fotografiloven av 1960 ble opphevet da lov av 23 juni 1995 nr 37 om endringer i åndsverkloven av 12 mai 1961 nr 2 trådte i kraft 30 juni 1995. Ved denne lovendringen ble åndsverkloven utvidet til også å omfatte fotografier, jf §1 annet ledd nr 6 og tredje ledd. Tidligere gjaldt den blant annet "filmverk", jf den tidligere §1 annet ledd nr 11.

Programmet om Diana Ross/Arne Næss var laget av Aker Brygge Film og TV AS. Stein-Roger Bull - aksjonær og leder av selskapet - var regissør. Harald Tusberg foretok selve intervjuet. Senderettigheten ble solgt til NRK. Før fjernsynssendingen var programmet gitt bred forhåndsomtale både i Dagbladet og i "Se og Hør". Intervjuet ble betegnet som et "scoop", særlig under henvisning til at det var første gang ekteparet hadde tillatt offentliggjøring av bilder av barna - som dengang var henholdsvis 1 1/2 år og 9 måneder gamle. Noen bilder hvor barna ikke var med, ble sluppet ut av produsentselskapet i forbindelse med forhåndsomtalen, men journalisten i "Se og Hør" fikk avslag på en henvendelse om å få bilder av barna.

Programmet ble sendt i NRK lørdag 27 mai 1989 etter Dagsrevyen. I "Se og Hør" nr 22 for 1989, datert 1 juni 1989, ble bilder av ekteparet og av barna gjengitt på forsiden og inne i bladet, avfotografert fra TV-skjermen. Det var ikke innhentet tillatelse til gjengivelse av bildene, og det ble ikke angitt hvem som var fotograf.

Aker Brygge Film og TV AS anså sine rettigheter krenket ved gjengivelsen av bildene og reiste sak mot forlaget. Under saksforberedelsen overdro filmselskapet sine rettigheter til Stein-Roger Bull, som ved prosesskrift av 5 september 1991 meddelte at han overtok saken som saksøker. For byretten krevet Bull erstatning oppad begrenset til kr 100.000.

Oslo byrett avsa dom 6 mai 1992 med slik domsslutning:

"1. Saksøkte, Se og Hør, frifinnes.

2. Saksøker, Stein-Roger Bull, dømmes til innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse å betale kr 18000,- - attentusenkroner - i saksomkostninger til Se og Hør, v/advokat Tor Erling Staff."

Byretten bygget på at offentliggjøringen av bildene av barna måtte anses som en "dagshending", og at gjengivelsen i ukebladet var et naturlig ledd i omtalen av denne. Bildene kunne da benyttes vederlagsfritt i medhold av fotografiloven §8 tredje ledd.

Stein-Roger Bull påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. NRK erklærte hjelpeintervensjon til fordel for Bull. Dom ble avsagt 18 april 1994 med slik domsslutning:

"1. Se og Hør Forlaget AS' bruk av bilder fra TV-programmet "Diana Ross and her family", sendt i NRK 27. mai 1989, er uberettiget.

2. Se og Hør Forlaget AS betaler til Stein-Roger Bull 100000,- - etthundretusen - kroner.

3. I saksomkostninger for byretten betaler Se og Hør Forlaget AS til Stein-Roger Bull 17600,- -syttentusensekshundre - kroner.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Se og Hør Forlaget AS til Stein-Roger Bull 114950,- - etthundreogfjortentusennihundreogfemti - kroner.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Se og Hør Forlaget AS til stiftelsen Norsk Rikskringkasting 58400,- - femtiåttetusenfirehundre - kroner.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Lagmannsretten la til grunn at visningen av bildene av barna ikke inngikk som ledd i en reportasje om en "dagshending", og at verken annet eller tredje ledd i fotografilovens §8 kom til anvendelse. Bull ble tilkjent erstatning for ikke-økonomisk skade.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

Se og Hør Forlaget AS (heretter Se og Hør) har påanket lagmannsrettens dom i sin helhet til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I ankeerklæringen ble det bestridt at NRK kunne opptre som hjelpeintervenient. Hjelpeintervensjonen ble tillatt ved Høyesteretts kjennelse av 15 desember 1994.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak med partsavhør av Stein-Roger Bull og av fire vitner, herunder sjefredaktør Odd Johan Nelvik i ukebladet "Se og Hør". Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. Saken er på flere punkter lagt noe bredere opp for Høyesterett enn for lagmannsretten. Se og Hør har frafalt anførselen om at bildene kunne gjengis vederlagsfritt i medhold av fotografiloven §8 tredje ledd, og det kreves ikke lenger frifinnelse grunnet på at Stein-Roger Bull ikke var rettighetshaver til videofilmen. Som nytt er anført at fotografiloven §17 bare hjemler oppreisningskrav overfor den personlig ansvarlige, ikke overfor dennes arbeidsgiver.

Anførslene fra den ankende part - Se og Hør Forlaget AS - kan sammenfattes slik:

Stevningen ble tatt ut av Aker Brygge Film og TV AS som den som hadde enerett til filmen om ekteparet Ross/Næss i Norden. Da Stein-Roger Bull fikk rettighetene overdratt til seg og trådte inn i saken, overtok han selskapets posisjon i forholdet til Se og Hør. Han kan ikke i denne saken fremme eventuelle egne krav som fotograf.

Verken forarbeidene til fotografiloven §8 eller juridisk litteratur på området tilsier at begrepet "dagshending" bør fortolkes snevert. Bestemmelsen skal imøtekomme pressens behov for illustrasjoner til nyhetsreportasjer, jf Ot.prp.nr.28 (1959-60) Lov om rett til fotografier side 6-7. For alle praktiske formål bør begrepet anses synonymt med "nyhet" - og da i utgangspunktet i samsvar med hva pressen og andre media selv legger i dette, med bakgrunn i oppfatningen av hva publikum ønsker av aktualitetsstoff. Forholdet har en side mot ytringsfriheten.

Reportasjer om kjente personer kan ha nyhetsinteresse. Både Bull og Tusberg ga forhåndsuttalelser til pressen. Begge fremhevet at det var første gang ekteparet tillot offentliggjøring av bilder av barna. Ankemotparten medvirket selv til å gjøre dette til en "dagshending". Forhåndsomtalen må tillegges vekt ved vurderingen av om vilkårene for gjengivelse var oppfylt.

Ross/Næss er godt stoff i norske media. Filmen ble sendt i beste sendetid på en lørdag og hadde utvilsomt et stort antall seere. I filmen forklarer ekteparet at angst for kidnapping var årsaken til at bilder av barna ikke var offentliggjort tidligere. At barna nå for første gang ble vist for offentligheten, må anses å ha hatt nyhetsverdi. Etter at filmen var sendt, kunne bildene dermed gjengis i "Se og Hør" mot vederlag, i forbindelse med omtale av denne "dagshendingen", slik fotografiloven §8 annet ledd gir hjemmel for.

Dersom fotografiloven §8 annet ledd ikke kommer til anvendelse, slik at bruken av fotografiene var rettsstridig, anføres for det første at de subjektive vilkår for erstatning i lovens §17 ikke er tilfredsstillet. Skyldkravet i immaterialretten er ikke slik at det er oppfylt ved at selve bruken av bildene er forsettlig. Det kreves også at den ansvarlige er klar over eller utviser grov uaktsomhet i forhold til selve inngrepet i en annens rettigheter. Bruken av bildene skjedde i god tro. At de ansvarlige i Se og Hør har tolket begrepet "dagshending" uriktig, er en rettsvilfarelse som må anses unnskyldelig, og uaktsomhet kan da ikke konstateres. Det kan ikke legges til grunn at noen i Se og Hør var informert om at det var satt restriksjoner på gjengivelsen av bildene av hensyn til kidnappingsfaren. Før fjernsynssendingen var det nødvendig med tillatelse for å kunne bruke bildene, idet §8 annet ledd ikke kom til anvendelse før de var offentliggjort.

Noe direkte tap som følge av gjengivelsen av bildene, er ikke påvist. Dersom en vil bygge på et slags "kvasikontraktssynspunkt", kan erstatningen ikke under noen omstendighet settes høyere enn til ca kr 5-6000, tilsvarende bildenes antatte markedsverdi. Når bildene har en markedsverdi, er det ikke anledning til å kreve nettofortjenesten etter fotografiloven §17 annet ledd.

Krav om oppreisning kan bare rettes mot den ansvarlige. Avgjørelsen om å bruke bildene ble tatt av en journalist og hans direkte overordnete ved "desken". Verken sjefredaktør Nelvik eller noe styrende organ i Se og Hør hadde kunnskap om forholdet. Det er ikke grunnlag for organansvar, og Se og Hør hefter ikke for kravet som arbeidsgiver.

Som et siste grunnlag for frifinnelse for oppreisningskravet er anført at de konkrete omstendigheter i saken ikke tilsier at forlaget blir pålagt å yte erstatning for ikke-økonomisk skade. Det er fremhevet at det ikke foreligger noen krenkelse av en fotografs ideelle rettigheter. Når så mange hadde medvirket ved fremstillingen av filmen, må det legges til grunn at det var Aker Brygge Film og TV AS som hadde rettighetene til fotografiene, slik det er gitt uttrykk for i stevningen. Selskapet må stå svakere enn en personlig rettighetshaver når det gjelder krav om oppreisning. Krenkelsen kan ikke anses som grov. At fotografens navn ikke ble angitt ved en såkalt "by-line", er uten betydning for oppreisningskravet. Det er også et spørsmål om et slikt krav i det hele tatt kan overdras.

Den ankende part bestrider ikke at forlaget plikter å yte ankemotparten et vederlag, men vil kreve at dette fastsettes av departementet i samsvar med fotografiloven §14.

Se og Hør Forlaget AS har nedlagt slik påstand:

"1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Stein Roger Bull dømmes til å betale sakens omkostninger for Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett.

3. Stiftelsen NRK dømmes til å betale sakens omkostninger for Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotpartens - Stein-Roger Bulls - anførsler kan sammenfattes slik:

Lagmannsrettens dom er riktig, både i begrunnelse og i resultat.

Bull var fotograf for bildene i fotografiloven forstand selv om han ikke selv direkte førte kameraet. Det er ikke naturlig å legge til grunn at Bull hadde overdratt sine rettigheter til arbeidsgiveren. Han har under hele saken gjort gjeldende både de krav han selv har og de krav han overtok fra Aker Brygge Film og TV AS, uten at innsigelser er fremkommet, og må da ha rett til å gjøre dette også for Høyesterett.

Partene er enige om at selve intervjuet av ekteparet ikke i seg selv var en "dagshending". At bilder av barna ble offentliggjort for første gang, kvalifiserer heller ikke til denne betegnelsen. Da bildene ble brukt - 5 dager etter fjernsynssendingen - var det i hvert fall ikke lenger snakk om en "dagshending". Selv om den såkalte "tvangslisensregelen" i fotografiloven §8 annet ledd ikke bør fortolkes spesielt restriktivt, er det heller ikke grunn til å fortolke den videre enn formålet tilsier.

Overtredelsen av fotografiloven §8 annet ledd gir Bull krav på erstatning etter loven §17 første ledd, jf §16. Det erkjennes at det er vanskelig å påvise et økonomisk tap, men det kan ikke være tvil om at Bulls renommé er skadet. Han hadde lovet Ross/Næss at fremvisningen skulle begrenses til TV-sendinger i Norden, noe som var meddelt forlaget. I alle tilfelle har han krav på den berikelseserstatning §17 annet ledd gir anvisning på. Ved utmålingen bør forlagets meget store overskudd tas i betraktning.

Se og Hør har handlet grovt uaktsomt og må tilpliktes å betale oppreisning etter §17 første ledd. Gjengivelsen fra TV-opptaket kan ikke ha vært noen tilfeldig handling fra journalistens side, men en handling fra mediabedriften som sådan. Selskapet plikter å kjenne regelverket. Sjefredaktør Nelvik må i alle tilfelle antas å ha deltatt i avgjørelsen om bruk av bildene. Kravet til aktsomhet må skjerpes når forlaget som her hadde fått beskjed om begrensningen i adgangen til gjengivelse av fotografiene av barna. Gjengivelsen er foretatt i selskapets interesse. Også ut fra formålet med det vernet som fotografers arbeider er gitt i loven, må det kunne innfortolkes at oppreisningskravet kan rettes mot arbeidsgiveren.

Dersom gjengivelsen av fotografiene var rettmessig, har Stein-Roger Bull krav på vederlag etter §8 annet ledd. Dette må kunne fastsettes av retten.

Stein-Roger Bull har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Hjelpeintervenienten har sluttet seg til ankemotpartens anførsler og har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom pkt. 5 stadfestes.

2. Norsk Rikskringkasting tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken må føre frem for så vidt angår oppreisningskravet, men at Stein-Roger Bull har krav på erstatning utmålt etter fotografiloven §17 annet ledd.

Jeg nevner først at begrepet fotografi i fotografiloven også omfatter bilder som blir laget "på ein måte som likjest fotografering". Det må antas at de enkelte bilder i et videoopptak er å anse som fotografier i lovens forstand, på samme måte som enkeltbilder i en vanlig fotografisk film.

Etter fotografiloven §1 har den som lager et fotografi, eneretten til kopiering og til å offentliggjøre dette, med mindre annet er sagt i loven. Loven §8 annet ledd lyder slik:

"Likeeins kan fotografiske bilete, som er offentleggjorde, mot vederlag gjevast att i aviser og tidsskrift i samband med dagshendingar, og i biletkringkastingsprogram."

Forarbeidene - Ot.prp.nr.28 (1959-60) - sier lite til belysning av hva som ligger i uttrykket "dagshending". Et utvalg hadde foreslått at det i lærebøker kunne tas inn offentliggjorte fotografiske bilder i tilslutning til teksten, mot vederlag. Departementet bemerket (side 67):

"I tillegg til de hensyn man skylder å ta til undervisningen og som er nærmere påpekt av de delegerte, har departementet funnet å burde imøtekomme det behov som den moderne nyhetsreportasje har for illustrasjoner til sine artikler."

Uttrykket "dagshending" er også brukt i åndsverkloven. Tilsvarende uttrykk er brukt i dansk og svensk rett. Begrepet er omtalt i nordisk litteratur på immaterialrettens område.

Jeg forstår ordlyden og formålet slik at bestemmelsen skal tilgodese allmennhetens interesse i best mulig informasjon om dagsaktuelle hendelser. Det er vanskelig å gi noen eksakt definisjon av hva som ligger i "dagshending", men sammenstillingen av "dags" og "hending" gir relativt klare indikasjoner på hva det siktes til. Departementet viser til "den moderne nyhetsreportasje", og hva som kan anses som nyhetsreportasje blir derfor et viktig element ved vurderingen av om en konkret bildebruk går inn under den såkalte "tvangslisensregelen" eller "låneregelen" i §8 annet ledd. Medias omtale av hendelser i inn- og utland er - og har lenge vært - svært bred, og jeg ser ingen grunn til å legge et snevert syn til grunn ved fortolkningen, i den forstand at hendelsen må ha spesielt stor nyhetsverdi eller være av interesse for en stor del av befolkningen. Men et visst minstemål av generell nyhetsverdi må kreves.

Fotografiloven er fra 1960. Den gang hadde ikke det som i dag gjerne kalles "kjendisreportasjer" tilnærmet samme omfang som nå. I dag informeres allmennheten om likt og ulikt fra kjente personers liv. Vanlige hendelser - som bare har interesse fordi de angår kjente personer - slås ofte stort opp, og pressen skaper til dels "nyheter" av helt trivielle ting, uten virkelig informasjonsverdi for allmennheten. At det er interesse for dette stoffet, er etter min mening ikke i seg selv tilstrekkelig til å gi "nyheter" av denne art karakter av "dagshending" i lovens forstand. På dette området må terskelen ligge relativt høyt, uten at jeg her vil innlate meg på å trekke opp en grense. Den vil avhenge av hvilken person som omtales, og hendelsens karakter.

Jeg nevner at etter endringene i åndsverkloven av 23 juni 1995 nr 37 er "låneretten" til fotografier for aviser m v vesentlig innskrenket.

Vår sak dreier seg om fotografier av to små barn som bare har interesse i kraft av å være barn av et meget kjent ektepar. At paret hadde barn sammen, var forlengst kjent. Bildene ble vist i forbindelse med et intervju med foreldrene, opptatt i deres hjem i London. At selve intervjuet ikke var noen "dagshending", er partene enige om. Det er heller ikke noe uvanlig i at barn opptrer sammen med foreldrene i slike sammenhenger. At det var de første bildene som ble offentliggjort av disse barna, er etter min mening ikke tilstrekkelig til at en har å gjøre med en "dagshending". Begrepet ville få et altfor vidt omfang i forhold til det som må antas å ha vært intensjonen, om slike hendelser som dette skulle inngå. Jeg minner om at fotografens enerett er lovens utgangspunkt.

Etter mitt syn var gjengivelsen av fotografiene i strid med fotografiloven §8 annet ledd. Spørsmålet om vederlag etter denne bestemmelsen er da ikke aktuelt.

Stein-Roger Bull har krevet erstatning og oppreisning etter fotografiloven §17, jf §16. For Høyesterett har den ankende part gjort gjeldende at Bull bare kan fremme de krav han har overtatt fra Aker Brygge Film og TV AS, ikke sine egne krav. Jeg er ikke enig i dette. Bull overtok saken før hovedforhandlingen i byretten. Slik jeg forstår de tidligere dommene, har han fremmet saken både for byretten og for lagmannsretten på grunnlag både av de overtatte rettigheter og den rett han selv mente å ha i behold som fotograf. I hvert fall når motparten ikke gjorde innsigelser, må han ha adgang til dette, jf tvistemålsloven §59 annet ledd.

Hjemmel for å kreve oppreisning ble tilføyd i §17 ved lovendring av 23 desember 1988 nr 101 om endringer i åndsverkloven m m, fremmet ved Ot.prp.nr.34 (1987-88). Kravet kan ikke grunnes på arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven §2-1. Jeg viser til proposisjonen side 59, jf side 57, der dette klart fremgår. Det er forlaget som er saksøkt, og det kan bare bli spørsmål om oppreisningsansvar dersom det foreligger forsett eller grov uaktsomhet hos et selskapsorgan.

Det er ikke ført bevis for at noe styrende organ i forlaget har hatt kunnskap om gjengivelsen av bildene. Jeg tar ikke stilling til om et organansvar kan oppstå som følge av handlinger hos ansvarlig redaktør, da jeg ikke finner bevist at sjefredaktør Nelvik har hatt kjennskap til hvordan bildene var skaffet til veie, eller burde ha hatt det. Stein-Roger Bull kan dermed ikke vinne frem med sitt krav om oppreisning.

Se og Hør har bestridt at de subjektive vilkår for erstatning er til stede. Det gjøres gjeldende at de ansvarlige var i en unnskyldelig rettsvillfarelse som må frita for erstatningsansvar. Etter min mening foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet. Det dreier seg om profesjonelle aktører som ikke kan unngå erstatningsansvar under henvisning til manglende kunnskap om lovens regler. Jeg tilføyer at det etter det som foreligger, må antas at vedkommende journalist skaffet seg bildene uten at hjemmelsspørsmålet ble overveiet. Se og Hør er ansvarlig for kravet som arbeidsgiver, jf skadeserstatningsloven §2-1.

Utmålingen av erstatningen har voldt noen tvil. Stein-Roger Bull har ikke kunnet påvise noe direkte økonomisk tap. Ett synspunkt er at han bør ha krav på en erstatning tilsvarende det bildene kunne ha innbrakt om de hadde vært solgt til Se og Hør.

Etter fotografiloven §17 annet ledd kan "den krenkte krevja nettofortenesta som den ulovlege gjerninga gav, anten skaden var større eller mindre", også om gjerningsmannen var i god tro. Dette må oppfattes som en minimumsregel - nettofortjenesten kan alltid kreves. Størrelsen på den aktuelle nettofortjenesten er imidlertid svært vanskelig å fastslå. Jeg viser i denne forbindelse til Rt-1987-1082 som gjaldt ulovlig bruk av et fotografi i Verdens Gang. På side 1088 heter det om erstatningsutmålingen etter den samme bestemmelsen:

"Den billedbruk vi ser eksempel på i den foreliggende sak har utvilsomt en salgs fremmende hensikt og den påvirker det økonomiske resultat. Jeg anser dette for å være tilstrekkelig til å slå fast at B må ha et økonomisk krav etter bestemmelsen. Størrelsen av dette krav lar seg på den annen side ikke fastslå ved noen form for bedriftsøkonomisk analyse. Det må derfor fastsettes skjønnsmessig, - - -."

Også i vår sak har bildebruken hatt salgsfremmende hensikt. Bildene av barna er blant annet brukt på bladets forside. Det er fremlagt opplysninger om Se og Hørs betydelige overskudd i flere år fra og med 1990. Jeg mener det også i vår sak er grunnlag for å fastsette nettofortjenesten skjønnsmessig, og er kommet til at den bør settes til kr 20.000.

Slik fastsettelsesdom som er gitt i lagmannsrettens domsslutning punkt 1, finner jeg ikke hjemmel for. En dom for at Se og Hør i 1989 var uberettiget til å bruke fotografiene, faller utenfor de rammer som følger av tvistemålsloven §54. Jeg tilføyer at en slik fastsettelsesdom heller ikke vil ha noen praktisk betydning når det gis fullbyrdelsesdom for erstatningsansvar.

Saken er dels vunnet, dels tapt, og tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 får anvendelse på saksomkostningsspørsmålet. Hovedspørsmålet i saken er av prinsipiell betydning, og denne del har Se og Hør tapt. Selv om ankemotparten har tapt saken hva angår oppreisningsspørsmålet og har mottatt et forlikstilbud fra den ankende part, finner jeg at Se og Hør bør pålegges å erstatte Stein-Roger Bull og hjelpeintervenienten en andel av deres saksomkostninger for alle retter, skjønnsmessig fastsatt til ca to tredjedeler av omkostningene. Stein-Roger Bull tilkjennes ut fra dette saksomkostninger med samlet kr 165.000, herav kr 18.000 for utgifter. NRK tilkjennes samlet kr 120.000, herav kr 24.000 for utgifter.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Se og Hør Forlaget AS betaler til Stein-Roger Bull 20.000 - tjuetusen - kroner.

2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og for Høyesterett betaler Se og Hør Forlaget AS til Stein-Roger Bull 165 000 - etthundreogsekstifemtusen - kroner.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Se og Hør Forlaget AS til NRK 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.