LE-1993-2776

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-08
Publisert:	LE-1993-02776
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 92-07062 A/63 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02776 A. - Anket til Høyesterett HR-1997-00007 B ( Rt-1997-58).
Parter:	Ankende part: Lasse Aarnæs (Prosessfullmektig: Advokat Jan Strøm). Motpart: Tudor Sønnak AS (Prosessfullmektig: Advokat Trond Stang).
Forfatter:	1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Johannes Smit - Mindretall: 3. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, §3-6, Arbeidsmiljøloven (1977) §62, Straffeloven (1902) §168, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §33-6, §61

Lasse Aarnæs, født xx.xx.1946, ble den 3. august 1988 ansatt som salgssjef i Tudor STK AS. Etter oppkjøp av Cloride Motiv Power og fusjon med Sønnak Industrier fikk det utvidete selskap navnet Anker Tudor AS. Dette selskap ble med virkning fra 01. januar 1992 fusjonert med morselskapet Anker Sønnak AS, og det nye selskap fikk navnet Tudor Sønnak AS, som er Lasse Aarnæs' motpart i nærværende sak. I 1990 fikk Aarnæs stillingen som markedssjef i Anker Tudor AS med ansvar for et utvidet produktspekter innen batterisektoren. Dog skulle markedsføringen av startbatterier for biler ligge hos Anker Sønnak AS med unntak for salg av denne type batterier til Anker Tudor AS' egne industrikunder. Anker Sønnak AS inngikk i et internasjonalt konsern med sete i Spania.

I Anker Tudor AS var Aarnæs direkte underlagt selskapets administrerende direktør, Jens Christian Kvaløy. Stedfortreder for administrerende direktør var imidlertid Brede Bredesen, nåværende teknisk sjef i Tudor Sønnak AS.

Anker Tudor AS fikk i brev av 11. desember 1990 fra et mindre selskap, Unicar Scandinavia AS, tilbud om forretningsmessig samarbeid med sikte på salg av koreanske startbatterier for biler i Polen. Kontakten mellom selskapene ble på Anker Tudors side ivaretatt av Kvaløy. Harald Grøndahl og Roger Ringstad, de sistnevnte henholdsvis daglig leder og styreformann i Unicar Scandinavia AS, representerte dette selskap. Selskapet - heretter kalt Unicar - ønsket å danne et selskap i Polen med det formål å markedsføre batterier på det polske marked. Selskapet var i denne forbindelse avhengig av et samarbeid med Anker Tudor AS som hadde den nødvendige faglige ekspertise og dessuten var vel anskrevet på det polske marked. Anker Tudor skulle bidra i salgs- og markedsfremstøt for stasjonære og traksjonære (bevegelige) batterier, men for øvrig ikke påta seg økonomiske forpliktelser. Anker Tudor skulle på sin side få provisjon på omsetningen av startbatterier. Videre skulle Anker Tudor få en rett til å overta 49% av aksjene i det selskap som skulle stiftes, dersom ledelsen av Anker Tudor for øvrig skulle finne dette av interesse. Anker Tudor skulle ha en frist på ett år etter registrering for å gjøre opsjonen gjeldende. 49% av aksjekapitalen ville utgjøre USD 29400, som Anker Tudor skulle ha rett til å overta for 1 dollar. Skriftlig avtale med innhold som nevnt ble inngått 3. januar 1991, undertegnet av Jens Kvaløy og Harald Grøndahl. I tillegg til de 49% som var omfattet av Anker Tudors opsjon, skulle også tre ansatte i Anker Tudor ha tilsvarende rettigheter for tilsammen 1,2%.

Arbeidet med å bearbeide det polske marked ble lagt under Aarnæs. Allerede våren 1991 ble det etablert kontakt med de polske jernbaner og inngått avtale om batterileveranser i en størrelsesorden på 1 mill kroner.

Det polske selskap ble stiftet og registrert i Warszawa 24. mai 1991.

I mellomtiden hadde Kvaløys stedfortreder, Brede Bredesen, i et notat, datert 16. mai 1991 og stilet til Einar Sorknes og Kvaløy, rettet oppmerksomheten mot en del organisatoriske spørsmål i forbindelse med den aktivitet som ble drevet i Polen. Sorknes var formann i styret for Anker Tudor AS og administrerende direktør i morselskapet, Anker Sønnak AS, som hadde sete i Horten. I et notat til Kvaløy av 21. mai s.å. ga Sorknes uttrykk for bekymringer i tilknytning til virksomheten i Polen og understreket behovet for å diskutere forholdene nærmere.

Ut fra forutsetningene skulle Unicar markedsføre startbatterier i Polen gjennom det nystiftede selskap, Unipower Akumulatory. Ved vareopptelling i slutten av august 1991 oppdaget logistikksjef Ottar Holm en differanse på 1 mill kroner. Differansen skrev seg fra 2 fakturaer, som begge refererte seg til startbatterier fra Korea. Den ene var det foretatt endringer på, mens den andre var fiktiv. Begge ga det uriktige inntrykk at de omfattet ventilregulerte batterier levert til Anker Tudor i Norge. På den førstnevnte var destinasjonssted endret fra Polen til Norge. For begge fakturaers vedkommende dreide det seg i realiteten om batterier kjøpt av Unicar for salg i Polen. Fakturaene var dekket av Anker Tudor. Jens Kvaløy bestemte at fakturaene skulle bokføres som verdi i forbindelse med vareopptellingen, slik at varebeholdningen viste balanse. Ottar Holm fikk beskjed og utførte dette. Det beløpet som Unicar skyldte Anker Tudor i denne forbindelse, ble for øvrig gjort opp i desember 19911.

S.E.A. Tudor S.A., det spanske morselskap for Tudorgruppen, rettet den 11. september 1991 en forespørsel til Anker Sønnak, Horten, ved Syvertsen, en av selskapets medarbeidere, vedrørende salg av startbatterier til Polen. Bakgrunnen var at det spanske selskap hadde forhandlet med polske avtagere om en større leveranse av startbatterier. Umiddelbart før forhandlingene ble avsluttet, ble det opplyst at leveringsoppdraget var gått over til "eine Firma Tudor in Norwegen". Det spanske selskap ønsket derfor opplysninger om Anker Sønnak gjorde forretninger i Polen og om Anker Sønnak var identisk med det nevnte selskap "Tudor-Norwegen" og således hadde fått leveringsoppdraget. Om dette forhold ble det rettet forespørsel til Aarnæs, som opplyste at Anker Tudor ikke markedsførte startbatterier i Polen.

I oktober 1991 fikk økonomidirektør Sven Ivar Fonn i Tudor Sønnak AS spørsmål fra Den norske Bank om den rembursramme på 2 mill kroner, som Anker Tudor var innvilget i banken, kunne overskrides. Banken opplyste i den forbindelse at den aktuelle transaksjon refererte seg til innkjøp av "dry charged batteries" (startbatterier) fra Korea. Fonn, som ikke var klar over at den innvilgete ramme var brukt, bestemte seg for å undersøke nærmere hva som lå bak. Fonns initiativ for så vidt ledet til et møte den 22. oktober 1991, der Fonn, Sorknes, Kvaløy og Aarnæs var til stede. På møtet ble aktivitetene i Polen drøftet. Det kom frem at Aarnæs som ledd i samarbeidet med Unicar også hadde forsøkt å skaffe startbatterier fra forskjellige Tudorselskaper med sikte på salg i Polen. Videre ble Sorknes orientert om selskapsdannelsen i Polen. Resultatet var at det fra konsernledelsens side ble besluttet å avvikle forbindelsen med Unicar når det gjalt markedsføring i Polen.

Etter den avklaring som hadde funnet sted på møtet den 22. oktober 1991 ble det inngått en ny ansettelsesavtale mellom Anker Tudor AS og Jens Kvaløy. I avtalen, datert 7. november 1991, ble det bestemt at Jens Kvaløy skulle ansettes som leder av selskapet med tittel "markedssjef Industribatterier". Tittel og ansvarsområde skulle beholdes etter den påtenkte fusjon av Anker Sønnak AS og Anker Tudor AS som ble gjennomført 01. januar 1992. Den nye avtalen innebar en viss degradering.

Som følge av meget dårlige resultater i Anker Tudor ble det etter pålegg fra Tudor-gruppen i Madrid satt i verk et omfattende arbeid med omorganisering og rasjonalisering i forbindelse med fusjoneringen av de to selskaper. I denne forbindelse ble det etablert en rekke grupper, der én gruppe omfattet salgsledelse og ble underlagt Lasse Aarnæs.

I begynnelsen av mars 1992 gjorde selskapets revisor ledelsen oppmerksom på at det hadde foreligget en debetsaldo på en leverandør, og at kontoen var gjort opp. Undersøkelser i denne forbindelse ledet til et møte den 17. mars 1992, der selskapets styreformann, advokat Erling Christiansen, administrerende direktør Sorknes og økonomidirektør Fonn var til stede. Hensikten var å bringe klarhet i irregulære forhold knyttet til den debetsaldo som revisor hadde påpekt, og som igjen hadde sammenheng med de to nevnte fakturaer som var betalt av Anker Tudor, men uten at varene var levert selskapet. Videre ønsket man klargjøring av bakgrunnen for de forfalskninger som nå kunne påvises, samt opplysning om hvem som hadde utført dem. I forbindelse med møtet hadde representantene for selskapets ledelse først en konferanse med Kvaløy og deretter med Aarnæs. Ved ekstraordinært styremøte i Tudor Sønnak AS, avholdt ved telefonkontakt den 23. mars 1992, ble det besluttet at Jens Kvaløy skulle gis avskjed fra sin stilling, eventuelt gis mulighet til å si opp selv. Ved et senere forlik ble avskjeden omgjort til oppsigelse.

I brev av 23. mars 1992 fra Tudor-Sønnak AS v/Einar Sorknes ble Lasse Aarnæs oppsagt fra sin stilling i selskapet med fratreden ved utløpet av juni samme år. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for oppsigelsen, men Aarnæs ble gjort kjent med sin rett til å kreve forhandlinger og reise søksmål etter bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61, dersom han ville gjøre gjeldende at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet. Etter henvendelse fra Aarnæs ble oppsigelsen begrunnet i brev av 03. april 1992. Fra dette brev hitsettes:

De var den første som mottok oppsigelse i denne tilpasningsprosessen. Vi vil ikke legge skjul på at valget falt på Dem på grunn av at De manglet tillit både oppover og nedover i organisasjonen. Selv om ikke vi har kommet til bunns i forholdet med hensyn til at falske og forfalskede fakturaer ble kostnadsført i Ander Tudors regnskaper vet vi at De sto Grøndahl og Unicar nær og var innblandet på en eller annen måte. Vi vil i tillegg nevne forholdet med Deres forsøk på å "trade" startbatterier stikk i strid med firmaets policy fjor høst og de løgner som ble servert av Dem i denne forbindelse. Det er videre klart at De i vårt oppklaringsmøte den 22. oktober 91 holdt tilbake viktige opplysninger ovenfor undertegnede.

Administrerende direktør Einar Sorknes hadde i mellomtiden, den 24. mars 1992, gitt en utvalgt gruppe ansatte i Tudor Sønnak AS en redegjørelse for selskapets syn på bakgrunnen for at Kvaløy var sluttet og at Aarnæs skulle slutte. Fra brevet hitsettes:

Vi har i dag ikke full oversikt over nøyaktig hva som har skjedd og hvilken hensikt disse transaksjonene har hatt. Vi vet imidlertid at det har foregått kriminelle handlinger i Anker Tudor, at sentrale personer har forsøkt å holde saker skjult for Anker Tudors eiere og at serier med løgner er servert meg fra både Jens og Lasse. 11. mars 1993 innga selskapet politianmeldelse av blant annet Aarnæs for mistanke om økonomiske forbrytelser.

Ved stevning av 3. september 1992 reiste Lasse Aarnæs sak mot Tudor Sønnak AS med krav om erstatning. For byretten nedla han påstand om erstatning, stor kr 650000.-. Tudor-Sønnak påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Oslo byrett avsa den 16. august 1993 dom med slik domsslutning:

1. Tudor-Sønnak AS frifinnes.

2. Lasse Aarnæs betaler til Tudor-Sønnak AS saksomkostninger med kr 88000,- -åttiåttetuseninnen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Lasse Aarnæs har i rett tid påanket dommen, og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Tudor-Sønnak AS betaler til Lasse J.Aarnæs en samlet erstatning på kr 650000,-.

2. Tudor-Sønnak AS betaler saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Tudor-Sønnak AS har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Tudor-Sønnak AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt 10., 11., 12., og 13. januar 1995. Den ankende part møtte og avga forklaring. For ankemotparten møtte administrerende direktør Einar Sorknes med fullmakt og avga forklaring. Videre møtte begge parters prosessfullmektiger. Åtte vitner møtte og avga forklaring, hvorav ett, Erling Christiansen, representerte ankemotparten som formann i selskapets styre. Fire vitner var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet ellers og partenes anførsler fremgår av byrettens dom, der de viktigste dokumenter er gjengitt in extenso, og det som sies nedenfor.

Den ankende part hevder at byretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Jan Strøm, i det vesentlige anført:

Den omorganisering og rasjonalisering som fant sted i forbindelse med fusjonen av Anker Tudor AS og Anker Sønnak AS ved årsskiftet 1991/92 kan ikke begrunne oppsigelsen av Aarnæs. Således ble to medarbeidere, Jamtun og Holm, satt til å ivareta markedsføringen. Senere ble dette arbeid ytterligere styrket ved engasjementet av Nicolaisen.

Aarnæs hadde best ansiennitet. Oppsigelsen ble også gjennomført i strid med prinsippene i arbeidsmiljøloven, idet de tillitsvalgte ikke ble forespurt.

Den kritikk som er reist mot Aarnæs personlig, hviler på sviktende grunnlag. Han hadde ikke fakturabehandling som ansvarsområde og drev ikke med logistikk. Det er ikke holdepunkter for at han skulle ha kjennskap til de fakturaer, som det var manipulert med, noe han heller ikke hadde.

Engasjementet i Polen var ikke Aarnæs' idé. Han fikk et oppdrag av Kvaløy, som hadde en selvstendig stilling og for øvrig nøt stor anseelse som en autoritet innen batterisektoren. Konsernet hadde intet selskap i Polen, og hverken styret eller konsernledelsen hadde gitt noen direktiver om markedsstrategi. Anker Sønnak AS solgte i mars 1991 selv startbatterier til Polen. Det dreide seg om et parti som tidligere var kjøpt inn i Spania, men som ikke tilfredsstilte de kvalitetskrav som ble stilt i Norge. Det viste seg senere at disse batterier hadde kvalitetsmangler, som førte til reklamasjoner også i Polen. At det ikke var fremmed for selskapet å engasjere seg i Polen, fremgår av at Roger Ringstad ble engasjert for å undersøke forholdene i Polen. Aarnæs hadde således ingen oppfordring til å motsette seg å utføre det oppdrag han fikk av Kvaløy.

Forsommeren 1991 må Sorknes ha visst om engasjementet i Polen, og i mangel av direktiver i en motsatt retning må dette forstås slik at markedsfremstøtene i Polen var akseptert. Det har også siden vist seg at de polske jernbaner har blitt en god kunde.

Jens Kvaløy fikk 7. november 1991 en ny kontrakt basert på full tillit. Styret kjente på dette tidspunkt både til kontrakten med Unicar og stiftelsesgrunnlaget for det polske selskap. Dette innebærer at oppsigelsen av Aarnæs ikke kan begrunnes saklig ved hans oppfølgning av det oppdrag han hadde fått. Dette innebærer at grunnlaget for oppsigelsen begrenser seg til bebreidelser på følgende punkter:

1. Selskapet har fremsatt grove insinuasjoner som innebærer at Aarnæs skulle ha kjent til de to fakturaer som ble henholdsvis forfalsket og byttet ut for å dekke over at det ikke dreide seg om innkjøp til Anker Tudor, men finansiering av Unicars leveranser av startbatterier til Polen. I umiddelbar tilknytning til oppsigelsen ga selskapet uttrykk for at man ikke var "kommet til bunns". Snart tre år senere er man fortsatt ikke kommet lenger i så måte. Samtlige opplysninger som er kommet frem, indikerer imidlertid at Aarnæs ikke var innblandet, hverken i selve finansieringsopplegget i forhold til Unicar eller ved den kamuflasje som senere må ha funnet sted. Han var heller ikke det. Hva selve finansieringen angikk, tok Kvaløy det hele og fulle ansvar og har forklart at han ikke informerte Aarnæs. Da det ved utgangen av august 1991 oppsto behov for å bringe balanse i regnskapet for så vidt angikk selskapets varebeholdning, var det Ottar Holm som bidro til å finne en løsning i samråd med og etter ordre fra Kvaløy.

2. I forbindelse med den forespørsel på telex som kom fra det spanske morselskap i september 1991, svarte Aarnæs nei på spørsmålet om Anker Tudor solgte startbatterier i Polen. Svaret var korrekt, idet det var Unicar AS som gjorde dette som ledd i samarbeidsavtalen med Anker Tudor. Aarnæs regnet med at dette forhold var kjent og godtatt av konsernledelsen. I løpet av 1991 gjorde Aarnæs en rekke forgjeves forsøk på å skaffe startbatterier fra selskaper som inngikk i Tudor-konsernet. Hensikten med disse innkjøp var å markedsføre batteriene gjennom det nyetablerte polske selskap uten finansiell medvirkning fra Anker Tudors side. Det overordnede mål var selvsagt å bedre Anker Tudors økonomiske situasjon gjennom de provisjoner man hadde sikret seg gjennom avtalen av januar 1991 med Unicar. Det lyktes imidlertid ikke å skaffe startbatterier fra konsernselskapene. I oktober 1991 kom innkjøpene derfor til å omfatte batterier fra Korea og Malaysia. Dette medførte en overskridelse av rembursgrensen i Den norske Bank, noe som igjen førte til at økonommidirektør Fonn ble bragt inn i bildet. Byretten har på dette viktige punkt tatt feil. En helt ordinær anvendelse av remburs har byretten blandet sammen med de forfalskninger av fakturaer som hadde funnet sted i første halvår 1991.

3. Aarnæs er bebreidet at han på møte den 22. oktober 1991 ikke ga opplysninger om at det var sendt innkallelse til ekstraordinær generalforsamling i Unipower Akumulatory, under stiftelse, i Oslo. Forholdet var imidlertid at innkallingen, som var motivert av en intern strid i Unicar, ble annulert helt formløst på oppfordring fra Aarnæs. Noen generalforsamling ble heller ikke holdt. For øvrig ble det på møtet den 22. oktober 1991 bestemt at engasjementet i Polen skulle avvikles, og det var da heller ingen grunn for Aarnæs til å informere om stiftelse og organisering av det polske selskap, når dette allikevel ikke skulle gjennomføres.

4. Økonomidirektør Fonn har hevdet at Aarnæs forut for møtet den 22. oktober 1991 ga uttrykk for at innkjøp av batterier fra Korea og Malaysia, knyttet til rembursen i oktober 1991, dreide seg om ventilregulerte batterier, mao. batterier som hørte naturlig hjemme i Anker Tudors produktutvalg. Imidlertid hadde Aarnæs overfor Den norske Bank gitt korrekte opplysninger om at det dreide seg om startbatterier, og Fonn må derfor huske feil når det gjelder Aarnæs' angivlige opplysninger om batteriklassifikasjonen. Møtet 22. oktober 1991 ble for øvrig avsluttet i en god atmosfære, og mulige uoverenstemmelser ble ansett bragt ut av verden. Dette ble også bekreftet på et allmøte kort etter. Man kan da ikke bruke remburssaken fra oktober 1991 som oppsigelsesgrunn.

5. I tilknytning til de forfalskede fakturaer la Fonn frem for Aarnæs dokumenter som ga indikasjoner på at det forelå en mellomfinansiering i forhold til Unicar. Det finnes ikke holdepunkter for antagelsene om at Aarnes hadde kjennskap til de forfalskede fakturaene og det formål de skulle tjene. En anmeldelse som for dette punkts vedkommende ble inngitt ett år senere, kan bare tjene til og hatt til hensikt å skade Aarnæs.

6. Det er på det rene at Aarnæs fulgte med en lastebil til Polen og at denne var lastet opp med en del utstyr som angivelig tilhørte Unicar eller det polske selskap. Aarnæs hadde imidlertid intet ansvar for opplastingen, og hensikten med turen for hans vedkommende var utelukkende å medvirke til avvikling av det polske selskap i samsvar med ledelsens direktiver. Han kan derfor ikke bebreides de uklarheter som hefter ved eierforholdet når det gjelder lasten. Det følger av de ovennevnte 6 punkter at oppsigelsen var usaklig og at Aarnes kan kreve erstatning. Etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, kan det kreves erstatning ikke bare for lønnstap, men også for de økonomiske konsekvenser som en usaklig oppsigelse for øvrig har medført. Aarnæs er i dag arbeidsledig. Han har kvalifikasjoner på et høyt nivå, og disse skulle normalt borge for en stilling med en skikkelig lønn. Man står overfor en usaklig oppsigelse, som i tillegg er gitt på en utilbørlig og skadegjørende måte.

Subsidiært - dersom oppsigelsen ikke ansees usaklig - gjøres gjeldende at Aarnæs tilkommer erstatning etter vanlige erstatningsrettslige regler, basert på den form oppsigelsen fikk. Atter subsidiært grunnes erstatningskravet på bestemmelsene i skadeserstatningsloven §3-5, jfr. §3-3.

Det er vist til Rt-1937-62, Rt-1965-763 og Eidsivating lagmannsretts dom av 10. desember 1957 i ankesak Nygård - Borge kommune ( RG-1958-408).

Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Trond Stang, i det vesentlige anført:

Begrunnelsen for oppsigelsen av Aarnæs faller i to deler.

Ved årsskiftet 1991/92 hadde Anker Tudor og senere det fusjonerte selskap et påtrengende behov for rasjonalisering med konstnadsreduksjoner for øye. Det ble nødvendig å redusere bemanningen, og de tiltak som ble satt i verk i forbindelse med omorganiseringen medførte også at antall ansatte ble redusert fra 48 til 30. Antallet er senere øket til 34. Denne prosessen kom også til å omfatte markedsføringssiden av selskapet. Det blir misvisende å hevde at en person sies opp og at tre nye ansettes i stedenfor. Det som skjedde var at man i selskapet som helhet foretok en omfordeling av oppgaver etter at stillingen som markedssjef ble inndratt. Ottar Holm og T. Jamtun overtok Aarnæs' arbeid. Senere ble Nicolaisen ansatt. Han ble riktignok hentet utenfra for å ta seg av strategiske oppgaver.

Aarnæs hadde i Anker Tudor en lederstilling som forutsatte tillit fra ledelsens side. Aarnæs hadde ikke en slik tillit, og dette var en grunn til at han ikke fikk den ene av de to markedssjefsstillinger som ble opprettet i forbindelse med omorganiseringen. For øvrig dannet ledelsens mistillit et selvstendig grunnlag for oppsigelsen.

Det erkjennes at ansienniteten talte i favør av Aarnæs, men ansiennitetsprinsippet forutsetter ellers like vilkår, noe som ikke var tilfelle. I en situasjon der selskapet må velge mellom flere, skal det mindre til for at tillitssvikt blir avgjørende.

Mistilliten var basert på en rekke enkeltforhold.

Frem til 1. januar 1992 var Sorknes styreformann i Anker Tudor AS. Etter dette tidspunkt ble han daglig leder i det fusjonerte selskap. Avtalen av 3. januar 1991 med Unicar ble først kjent for Sorknes i oktober s.å.. Dette var Aarnæs klar over. Han gjorde imidlertid intet for å underrette Sorknes, til tross for at han måtte forstå hvilken betydning det hadde for konsern-ledelsen å bli informert om Polen-engasjementet. Aarnæs deltok i forbindelse med registreringen 24.5.1991 av det polske selskap i Warszawa. To dager før hadde Sorknes hatt et møte med Kvaløy som da avviste at etablering av et selskap i Polen var skjedd. Sorknes nedla forbud mot videre aktivitet i Polen. Selv om Aarnes var underordnet Kvaløy, må det bebreides ham at han intet gjorde for at konsernledelsen kunne bli orientert om utviklingen. På denne bakgrunn kommer den angivelige avtale som 19. juni 1991 ble inngått mellom Kvaløy, Bjerknes og Aarnæs i et eiendommelig lys. I avtalen er det vist til at partene er gått inn i en samarbeidsavvtale med Unicar Scandinavia AS, Roger Ringstad og Harald Grøndahl for å danne Unipower Akumulatory i Poznan. Det er vist til at Anker Tudors oppgave skulle være å "fronte" selskapet ved dannelsen, slik at Anker Tudor kunne få et brohode på det polske industribatterimarked. Det er videre vist til at Anker Tudor har rett til å overta 49% av selskapet for en dollar innen ett år etter dannelsen av selskapet. Avslutningsvis omfatter avtalen en beslutning om å overføre avtalepartenes aksjeandeler i Unicar Scandinavia AS umiddelbart etter dannelsen av det polske selskapet. Dersom Anker Tudor skulle ønske å benytte seg av retten til å overta 49% av aksjekapitalen, stilles også avtalepartenes poster til disposisjon.

Denne avtale ble ikke lagt frem for byretten, men dukket først opp som bilag til ankeerklæringen. Teksten bærer sterkt preg av å være sydd sammen etter dommen i byretten.

Aarnæs' manglende informasjon til styret blir særlig påfallende på bakgrunn av at det reelt sett dreide seg om etablering av et datterselskap i utlandet. Aarnæs burde forstått at Kvaløys forretningsideer ikke var gangbare i Anker Tudor. Aarnæs var endog aksjonær og styremedlem i det polske selskap. Selv om det er uvisst om dette var proforma, må forholdet antas å speile en realitet.

I september 1991 spurte Sorknes Aarnæs om Anker Tudor var involvert i salg av startbatterier i Polen og fikk negativt svar. På dette tidspunkt hadde man en samarbeidsavtale, som innebar at Unicar solgte startbatterier nettopp på det polske marked. Aarnæs prøvde å ordne et større innkjøp som ville medføre overskridelse av Anker Tudors ramme for remburs gitt av Den norske Bank. Anker Tudor var indirekte engasjert i denne virksomhet, og Aarnæs burde derfor selvsagt gitt bekreftende svar på forespørselen, som var foranlediget av henvendelsen fra det spanske morselskap.

Den rembursramme Anker Tudor var innvilget av Den norske Bank, var basert på kjøp og salg av industribatterier. Til tross for at Aarnæs visste at innkjøp og salg av startbatterier var i strid med selskapets policy, trakk han på garantien for å finansiere innkjøp av startbatterier. Dette innebar at garantien ble overtrukket, noe som igjen førte til bankens henvendelse til økonomidirektør Fonn. Aarnæs løy da han på Fonns forespørsel sa at bruken av rembursen refererte seg til innkjøp av ventilregulerte batterier, d.v.s. industribatterier.

På møtet den 22. oktober 1991 ble det fra Kvaløys og Aarnæs' side sagt at de opplysninger som nå ble gitt angående det polske selskap, var uttømmende. Like fullt holdt Aarnæs tilbake opplysninger om eierforholdet, således at han selv var aksjonær, at han var styremedlem og at han hadde mottatt innkalling til generalforsamling med formell stiftelse for øye. Han fortalte heller ikke at aksjekapitalen skulle innbetales og at varer skulle kjøres til Polen. Om innkallingen til generalforsamlingen har Aarnæs gitt en forklaring som det ikke kan festes lit til. 18. desember 1991 reiste Aarnæs til Polen sammen med Grøndahl i en bil lastet med varer tilhørende blant annet Tudor Sønnak. Han vendte tilbake fra Polen uten noen form for dokumentasjon for at Anker Tudor nå var ute av det polske selskapet.

Selv om Kvaløy hadde det øverste ansvar, var Aarnæs prosjektansvarlig for engasjementet i Polen. Han må ansees ansvarlig for den finansiering som fant sted av de innkjøp som foregikk i navn av Unicar. Da Ottar Holm kom over de forfalskede fakturaer i september 1991, snakket han med Aarnæs om saken uten å få noen form for reaksjon. Det er riktignok uvisst hvem som faktisk forfalsket, henholdsvis byttet ut fakturaer. I relasjon til Aarnæs er imidlertid det vesentlige at han var kjent med den finansiering som foregikk for Anker Tudors regning og risiko. Da Kvaløy og Aarnæs i mars 1992 ble foreholdt manipulasjonen med fakturaene, benektet Kvaløy ethvert kjennskap til det. Aarnæs antydet imidlertid mellomfinansiering som en forklaring. Det må forbause at det underliggende forhold kunne beskrives så treffende med utgangspunkt i en forfalskning. Det er videre eiendommelig at Lasse Aarnæs medundertegnet den bankgiroblankett som omfattet overføring av ca 250 000 kroner fra Unipower Scandinavvia AS til Anker Tudor AS svarende til en 1/4 av det beløp som Anker Tudor hadde finansiert. Det viser at Aarnæs var orientert om arrangementet.

Også vitneprovet fra Odd Birger Stenersen, avdelingssjef i Tudor Sønnak, gir holdepunkt for at Aarnæs ønsket å holde Anker Sønnak uvitende om engasjementet i Polen.

Det er vist til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, 2. utgave, side 183, 239, 240 og 259. Videre er vist til Rt-1965-763 og Asker og Bærum herredsretts dom av 13. juni 1983 vedrørende avskjed - manglende tillitsforhold. Subsidiært anføres at en erstatning meget vel kan avkortes med utgangspunkt i den oppsagtes eget forhold.

Tudor Sønnak AS hadde behov for å distribuere den begrunnelse som var gitt for oppsigelsen, og det foreligger derfor intet grunnlag for å tilkjenne erstatning for tort og svie. Det bestrides at straffeloven §168 er overtrådt ved den anmeldelse som ble inngitt til politiet.

Lagmannsretten er enig med byretten i at oppsigelsen var saklig begrunnet, men er kommet til et annet resultat når det gjelder erstatningskravet.

Som byretten legger lagmannsretten til grunn at Aarnæs hadde en høyt plassert stilling i Anker Tudor AS og etter årsskiftet 1991/92 i det fusjonerte selskap Tudor Sønnak AS, og man er enig i at det er av vesentlig betydning for selskapet at det er et tillitsforhold mellom ledelsen og de ansatte generelt. For ansatte i høyere, krevende stillinger er åpenhet og tillit av desto større viktighet. For lagmannsretten har det vært nødvendig å se den mistillit som oppsto mellom ledelsen i det fusjonerte selskap, representert ved styrets formann, advokat Erling Christiansen, administrerende direktør Einar Sorknes og økonomidirektør Sven Ivar Fonn på den ene siden og Lasse Aarnæs på den annen, i sammenheng med de innskrenkninger som måtte foretas i bedriften. Det er på det rene at Anker Tudor i 1991 var i betydelige økonomiske vanskeligheter og at dette voldte konsernledelsen og selskapets eiere bekymring. De innskrenkninger som ble foretatt som en følge av rasjonaliseringen i begynnelsen av 19922, må derfor sees som naturlige tiltak på bakgrunn av den sviktende inntjening i selskapet. Bemanningen ble redusert fra 48 til 30 og senere øket til 34. Lagmannsretten finner det naturlig at en omorganisering og rasjonalisering av dette omfang også måtte ramme markedssiden, noe som resulterte i at stillingen som markedssjef falt bort. At selve funksjonen ble lagt til forskjellige personer, kan ikke sees som et bevis for at det fant sted en bemanningsøkning på markedssektoren.

Lagmannsretten legger til grunn at det oppsto en tillitssvikt mellom ledelsen og Aarnæs. Av årsaker som vil bli utdypet i det følgende, finner lagmannsretten at forhold som kan belastes Aarnæs, ga ledelsen berettiget grunnlag for svekket tillit.

Lagmannsretten finner at de nødvendige innskrenkninger som måtte foretas, og den tillitssvikt som var oppstått mellom ledelsen og Aarnæs, samlet ga tilstrekkelig saklig grunn for oppsigelsen. Etter lagmannsrettens oppfatning må det ansiennitetsprinsipp, som skal legges til grunn under forutsetning av ellers like vilkår, vike for hensynet til å etablere og opprettholde et tillitsfullt samarbeid mellom ledelsen og de ansatte.

Lagmannsretten finner det påkrevet å gå gjennom de bebreidelser som er rettet mot Aarnæs i forbindelse med hans medvirkning i Anker Tudors engasjement i Polen. Det er da naturlig å ta utgangspunkt i at Unicar tok initiativet til et samarbeid om markedsføring av startbatterier i Polen. Fra Anker Tudors side ble tilbudet vurdert av selskapets daglige leder, Kvaløy, som også var ansvarlig for den samarbeidsavtale som ble inngått 3. januar 1991. Deretter fikk Aarnæs oppdraget å gjennomføre de intensjoner som hadde fått uttrykk i avtalen, og være prosjektansvarlig for markedsføringen i Polen. Kvaløy var Aarnæs' nærmeste overordnede og han rapporterte i alle anliggender til ham, ikke til konsernledelsen som hadde sete i Horten. Det var videre Kvaløy som hadde gitt Unicars leder, Harald Grøndahl, anledning til å leie lokaler av Anker Tudor i Brobekkveien. Aarnæs hadde således ikke noen generell forpliktelse til å holde konsernledelsen ved Einar Sorknes orientert om utviklingen når det gjaldt fremmstøtene på det polske marked og dannelsen av det polske selskap i denne forbindelse. Det er for øvrig fortsatt omstridt og kan ikke ansees avklart i hvilken utstrekning Sorknes var kjent med aktiviteten i Polen. Under enhver omstendighet må han ha fått informasjon, blant annet gjennom Bredesens notat av 16. mai 1991, i en slik utstrekning at det kunne gi oppfordring til undersøkelser utover den henvendelse han rettet til Kvaløy.

Det er på det rene at Anker Tudor finansierte to innkjøp av startbatterier for Unicar, og at det ble manipulert med to fakturaer i den anledning. Etter bevisførselen finner lagmannsretten at Aarnæs ikke hadde noe å gjøre med det. Kvaløy har erkjent at han bestemte at Anker Tudor skulle finansiere innkjøpet, men han visste ikke hvem som hadde manipulert med fakturaene. Kvaløy har videre erkjent at fakturaene ble honorert etter hans ordre. På det tidspunktet var det ikke manipulert med fakturaene. Det var videre Kvaløy som ga anvisning på den regnskapsføring som ble foreslått ved utgangen av august 1991 for å bringe lagerregnskapet i orden.

Lagmannsretten finner at alle vesentlige opplysninger om aktivitetene i Polen ble lagt frem på møtet den 22.10 1991. Det er på denne bakgrunn lite sannsynlig at Kvaløy i mai s.å. kategorisk har benektet at det overhodet foregikk noe i Polen i selskapets regi, da han ble konfrontert med Bredesens notat. Hans reengasjement i selskapet, og senere det fusjonerte selskap, ville i så fall komme i et underlig lys.

Det legges til grunn at Aarnæs på forspørsel i september 1991 benektet at Anker Tudor solgte startbatterier i Polen. Selv om dette fra en snever synsvinkel var korrekt, idet markedsføringen skjedde i regi av Unicar, burde Aarnæs i den posisjon han hadde, ha forstått at forespørselen hadde en videre rekkevidde. Han hadde derfor oppfordring til å gi nærmere redegjørelse for de bestrebelser man gjorde for å skaffe startbatterier til det polske marked. Hans unnlatelse i så måte må bedømmes som et tillitsbrudd overfor konsernledelsen.

Aarnæs' bruk av rembursen i Den norske Bank inngikk som et naturlig ledd i hans bestrebelser på å berge selskapet økonomisk ved den inntjening som salg av startbatterier til Polen kunne gi. Forut for møtet den 22. oktober 1991 utarbeidet Aarnæs et notat til Kvaløy, der det klart fremgår at aktiviteten omfattet salg av startbatterier. På denne bakgrunn er det eiendommelig at han kort tid i forveien på spørsmål fra økonomidirektør Fonn skulle ha gitt uttrykk for at det ikke dreide seg om startbatterier, men ventilregulerte batterier, som inngikk i Anker Tudors varespekter. Lagmannsretten finner allikevel å måtte legge til grunn at Aarnæs har uttrykt seg på en måte som var egnet til å villede ledelsen og må derfor selv bebreides at tilliten sviktet. Aarnæs har selv erkjent at trading av startbatterier "lå på kanten" og lå utenfor Anker Tudors produktspekter.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten således kommet til at Aarnes på de nevnte punkter har handlet slik at ledelsens tillit til ham måtte bli svekket. I en situasjon der bemanningsreduksjon var nødvendig, hadde ledelsen derfor tilstrekkelig saklig grunn til å si opp Aarnæs.

Lagmannsretten finner imidlertid at selskapet i forbindelse med oppsigelsen opptrådte på en måte som ikke kan forsvares ut fra de tillitsbrudd som etter bevisførselen kan belastes Aarnæs. Det vises i denne forbindelse til den begrunnelse som er gitt oppsigelsen og den informasjon som senere ble sendt et større antall medarbeidere i selskapet, samt til den politianmeldelse som ble inngitt ca 1 år senere. Så vel begrunnelsen for oppsigelsen som informasjonen til øvrige ansatte er både hva form og innhold angår grovt injurierende og utilbørlig sett på bakgrunn av hendelsesforløpet slik dette er klarlagt for lagmannsretten.

Etter det standpunkt lagmannsretten er kommet til, hva angår spørsmålet om oppsigelsen hadde saklig grunn, tilkommer ikke Aarnæs erstatning etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Etter alminnelige erstatningsrettslige regler bør imidlertid selskapet erstatte de tap Aarnes har lidt og som kan føres tilbake til den krenkende form oppsigelsen fikk, herunder også den etterfølgende politianmeldelse. Aarnes startet et nytt firma sammen med Kvaløy kort etter oppsigelsen, men inntjeningen i dette har ikke vært tilstrekkelig til å gi ham en akseptabel arbeidsinntekt. Det dreier seg om et begrenset arbeidsmarked, og de beskyldninger Aarnæs ble utsatt for, måtte nødvendigvis bli kjent og svekke hans muligheter. Etter lagmannsrettens oppfatning har selskapet opptrådt grovt uaktsomt ved den måte oppsigelsen ble gjennomført på og gjort kjent for ansatte i bedriften. Etter dette foreligger vilkårene for å tilstå erstatning også etter bestemmelsene i skadeserstatningsloven §3-5 og §33-6. Det bemerkes allikevel at selskapets anmeldelse til politiet ikke kan ansees omfattet av straffeloven §168.

I spørsmålet om størrelsen av erstatningsbeløpet og i denne forbindelse hvilken vekt som skal legges på de forhold som kan bebreides Aarnæs, samt omfanget av disse, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagmann Wilberg, lagdommer Smit og forhandlings-konsulent Groseth finner at Aarnæs etter en samlet vurdering, hvor det også er lagt vekt på hans uheldige opptreden ved enkelte tilfelle, bør tilkjennes en erstatning, som skjønnsmessig fastsettes til kr 500000.

De forhold Aarnæs med rette kan bebreides for, gir ikke grunnlag for mistanken om straffbare forhold eller disposisjoner til egen gunst og til fortrengsel for bedriftens interesser. Det er forståelig at bedriften - for så vidt med urette - fikk mistanke om slike forhold. Men ved erstatningsutmålingen kan Aarnæs ikke belastes for den mistanke ledelsen fikk. Det berettigede grunnlag for denne mistanke var det forhold at det ble ordnet slik at Anker Tudor betalte Unicars innkjøp av startbatterier og at man manipulerte med fakturaene i den forbindelse. Det kjente Aarnæs imidlertid ikke til.

Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy og personalsjef Eva Bonnevie er enig i at oppsigelsen er foretatt på en mere krenkende og skadegjørende måte enn det har vært grunnlag for, og at Aarnæs derfor må ha krav på en viss erstatning selv om oppsigelsen har vært saklig begrunnet og dermed gyldig. Det har ikke vært dekning for å fremstille forholdet slik at Aarnæs skal ha deltatt i operasjoner som hadde karakter av vinningsforbrytelser mot bedriften. Mindretallet er også enig i at den etterfølgende politianmeldelse må kunne sees som en del av bedriftens samlede handlingsmønster i forbindelse med oppsigelsen, og derfor kunne trekkes inn som en del av erstatningsgrunnlaget i oppsigelsessaken.

Etter mindretallets oppfatning ligger imidlertid et erstatningsbeløp på kr 500000 for høyt. For det første må Aarnæs selv sies å ha medvirket til at oppsigelsen fikk den infamerende form den fikk. Aarnæs' sentrale rolle i det hemmeligholdte startbatteri-engasjementet i Polen, og de mangelfulle og misvisende opplysninger han flere ganger hadde gitt om hva som foregikk, var medvirkende til at bedriftsledelsen - da den også ble oppmerksom på de manipulerte finansieringsfakturaene - fikk det feilaktige inntrykk at det kunne dreie seg om deltagelse i vinningskriminalitet. For det annet må det ved erstatningsfastsettelsen tas hensyn til at oppsigelsen er ansett som gyldig, og at en stor del av Aarnæs' tap ville ha oppstått selv om bedriften hadde begrenset sin begrunnelse til det den hadde dekning for. Hans stilling på arbeidsmarkedet ville i alle fall vært vanskelig etter en oppsigelse som i vesentlig grad var begrunnet med mistillit.

Etter mindretallets vurdering burde erstatningsbeløpet passende settes til kr 300000 inklusive renter frem til nå.

Anken har delvis ført frem. I samsvar med bestemmelsene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd, finner flertallet at Tudor Sønnak AS bør erstatte Lasse Aarnæs saksomkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten. Beløpsmessig har Aarnæs i stor utstrekning fått medhold. Han har videre fått medhold i at det ikke var grunnlag for de alvorlige beskyldninger som var rettet mot ham. Medhold på disse punkter må nødvendigvis bety vesentlig for Aarnæs. Disse punkter har også medført den vesentlige del av arbeidet i saken. Saksomkostningene fastsettes i henhold til fremlagte omkostningsoppgaver til henholdsvis kr 75000 og kr 96060, til sammen kr 171060 hvorav salær utgjør kr 165000.

Mindretallet finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, selv etter det resultat flertallet er kommet til. Det bemerkes at Aarnæs ikke har fått medhold i at oppsigelsen var ugyldig, hvilket var et vesentlig grunnlag for erstatningskravet, og videre at erstatningsbeløpet er redusert i forhold til påstanden.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår av det foranstående.

Slutning:

1. Tudor-Sønnak AS dømmes til å betale Lasse J. Aarnæs en samlet erstatning på 500000 - femhundretusen 00/100 - kroner.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Tudor-Sønnak AS til Lasse J. Aarnes 171060 - etthundreogsyttientusenogseksti 00/100 - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for å betale de tilkjente beløp etter pkt. 1 og pkt. 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.