Rt-1976-1302

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-13
Publisert:	Rt-1976-1302
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 151/1976
Parter:	A (advokat Per Hagelien - til prøve) mot Drosjeforsikringen, gjensidig (høyesterettsadvokat Sverre Fjeldsaa).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Gundersen, Bølviken, Røstad, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Bilansvarslova (1961) §11, §6, §9, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-4

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder tvist om størrelsen av erstatningen for tap av delvis forsørger, på grunnlag av straffelovens ikrafttredelseslov §21.

B, født xx.xx.1916, avgikk ved døden 23. september 1970 som følge av kollisjon med en drosje tre dager tidligere. Drosjen var forsikret i Drosjeforsikringen, gjensidig. Avdødes ektefelle, A, født xx.xx.1911, reiste sak mot Drosjeforsikringen fordi det ikke ble oppnådd enighet om erstatningens størrelse. I saken avsa Bergen byrett 4 februar 1974 dom med slik domsslutning:

«Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Drosjeforsikringen, Oslo, til A, Bergen, kr. 155.000,- - etthundreogfemtifemtusen kroner - med 4 - fire - % rente p.a. fra 8. september 1972 til betaling skjer, samt i saksomkostninger kr. 7.975,- - syvtusennihundreogsyttifem kroner -.»

Drosjeforsikringen, gjensidig, anket til Gulating lagmannsrett. A motanket. Lagmannsretten avsa 12. juni 1975 dom med denne domsslutning:

«1. Drosjeforsikringen, gjensidig, betalar til A 40.000 - førti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årleg rente frå 12. juni 1975 til betalingsdagen.

2. Oppfyllingsfristen er 2 - to - veker frå forkynninga av lagmannsrettsdommen.»

A har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«Drosjeforsikringen Gjensidig betaler til A kr. 341.000 - med tillegg av 4 % rente fra dommens avsigelse til betaling skjer samt fulle saksomkostninger for byretten, lagmannsrett og Høyesterett. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Drosjeforsikringen, gjensidig, har tatt til motmæle og nedlagt denne påstand:

«1. Gulating Lagmannsretts dom stadfestes.

2. Drosleforsikringen, gjensidig tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Sakens nærmere enkeltheter og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bergen

Side:1303

byrett 5. februar, 19. mars og 5. oktober 1976 der A og 5 vitner avgav forklaring. 2 vitner er nye for Høyesterett. En del nye dokumenter er også fremlagt. Jeg kommer tilbake til noen av disse.

Saken står stort sett i samme stilling som for de tidligere retter. Jeg nevner imidlertid at Drosjeforsikringen, gjensidig, for Høyesterett ikke har påberopt noen ansvarslempning i henhold til skadeserstatningsloven §2 - 1 eller etter dagjeldende bestemmelse i bilansvarsloven §11. I denne forbindelse er vist til dom i Rt-1976-103.

Den ankende part, A, gjør i det vesentlige gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten. For Høyesterett er fremlagt en ny detaljert oppstilling over As beregnede tap som følge av hustruens død. I beregningen er dels tatt med tap på grunn av bortfall av hustruens kontanttilskudd til fellesutgiftene - satt til en tredjepart, og fra As pensjonsalder til en halvpart av hustruens antatte nettoinntekt - og dels utgifter til hjelp til husarbeid, som hustruen tidligere utførte alene. Det er anført at A har hatt utgifter til daghjelp med i alt kr. 31.000, som hevdes delvis finansiert ved lån, og at hans datter og svigerdøtre har utført arbeid for ham til en anslått verdi av kr. 41.200. Videre er krevd antatte utgifter til daghjelp i fremtiden. Det samlede beregnede tap beløper seg til kr. 422.900, men A har begrenset sin påstand til kr. 341.000, som kommer i tillegg til de kr. 20.000 som Drosjeforsikringen allerede har utbetalt.

Med hensyn til behovet for hjelp til husarbeid fremholder A - i tillegg til det han anførte for lagmannsretten - at hans helbred ikke er god. Han har hatt en dårlig rygg siden 1966 og fikk angina pectoris i 1973. I januar 1974 ble han utsatt for en arbeidsulykke som har ført til periodevise ryggsmerter. Legeattester for dette er fremlagt.

For så vidt angår hustruens mulige kontanttilskudd til husholdningen m.v. viser A til at hennes tidligere arbeidsgiver har oppgitt at hennes inntekt ville vært kr. 46.000 i 1976.

Når det gjelder As anførsler for øvrig, viser jeg til lagmannsrettens dom.

Ankemotparten - Drosjeforsikringen, gjensidig - gjør gjeldende at etter ikrafttredelsesloven §21 er det alene forsørgertapet som kan kreves erstattet, og erstatningen skal fastsettes etter et samlet billighetsskjønn omfattende hele tapet. Ved dette skjønn - hevdes det - står retten helt fritt, jfr. dom i Rt-1950-573, særlig side 576, og det økonomiske tap teller bare som ett moment blant mange andre, jfr. Rt-1973-1334, særlig side 1338.

Videre fremholder Drosjeforsikringen at A i realiteten ikke har lidt noe forsørgertap, iallfall ikke utover de kr. 60.000 som han ble tilkjent av lagmannsretten og som Drosjeforsikringen har godtatt. A sitter igjen i gode kår med hus, hytte, bil og motorbåt og hadde i 1975 en brutto årsinntekt

Side:1304

på kr. 61.034. Hans levestandard er ikke blitt «vesentlig forrykket» som følge av hustruens død, jfr. lit. 1950 573, særlig side 576.

Når det gjelder As påståtte behov for hjelp til husarbeid, anfører Drosjeforsikringen at A iallfall etter en tilvenningsperiode måtte kunne klare arbeidet selv. I denne forbindelse vises til lit. 1969 1308, særlig side 1316, og til ordlyden i den nye §3-4 i skadeserstatningsloven, som på dette punkt kodifiserer den tidligere rettstilstand.

Den skjønnsmessige vurdering av et mulig forsørgertap må, hevder Drosjeforsikringen, skje på bakgrunn av Høyesteretts tidligere praksis når det gjelder erstatningsutmålinger, jfr. lit. 1969 1308, særlig side 1315. Med hensyn til selve erstatningsnivået vises til Rt-1974-813, som anføres å være av vesentlig interesse.

Jeg er kommet til at erstatningen bør settes noe høyere enn det beløp som lagmannsretten tilkjente A. Stort sett er jeg imidlertid enig i de synspunkter som lagmannsretten gjør gjeldende i forbindelse med erstatningsutmålingen.

Innledningsvis nevner jeg at ettersom dødsulykken fant sted i 1970, skal saken avgjøres på grunnlag av §21 i straffelovens ikrafttredelseslov, som senere er opphevet ved lov av 25. mai 1973 nr. 26 og i det vesentlige erstattet av §3 i skadeserstatningsloven. Mellom partene er det enighet om ansvarsgrunnlaget; ulykken skyldtes alene drosjesjåførens forhold. Tvisten gjelder bare erstatningsutmålingen. Noen ansvarslempning etter skadeserstatningsloven §2 - 1 eller etter dagjeldende bestemmelse i bilansvarsloven §11 er - som allerede nevnt - ikke gjort gjeldende for Høyesterett.

Likesom lagmannsretten finner jeg at A har lidt et økonomisk tap som følge av at hustruens bidrag til husholdningen og fellesutgiftene - gjennom arbeid i og utenfor hjemmet - er falt bort. Som grunnlag for sitt krav har A fremlagt en detaljert oppstilling over påløpte utgifter til husarbeid og påståtte tap for øvrig. Jeg finner det for min del ikke nødvendig å gå nærmere inn på de enkelte poster fordi beregningen av forsørgertapet omfatter mange usikre faktorer og etter §21 må foretas på grunnlag av en skjønnsmessig totalvurdering der også andre momenter enn det økonomiske tap teller med.

For så vidt angår størrelsen av det forsørgertap som bør erstattes, finner jeg å burde legge vekt på at dødsulykken skyldtes graverende forhold fra drosjesjåførens side. Videre regner jeg med at B, som var 54 år da hun døde i 1970, ennå i mange år kunne ha fortsatt i sitt inntektsgivende arbeid, som i dag ville gitt en årslønn på kr. 46.000, og at hun en årrekke fremover stadig ville ha tatt seg av husstellet hjemme slik hun tidligere hadde gjort. På den annen side har jeg også sett hen til at A selv er yrkesaktiv med en inntekt på kr. 61.034 i 1975.

Side:1305

Når det gjelder behovet for hjelp til husarbeid, finner jeg det forståelig at A, som var nærmere 59 år da hustruen døde og som etter det opplyste var ganske uvant med husstell, trengte hjelp i en omstillingstid. Dels har han hatt daghjelp, og dels er han blitt hjulpet av datter og svigerdøtre som det er naturlig å gi et rimelig vederlag i den utstrekning ytelsene har hatt et større omfang. Selv om A for fremtiden må basere seg på i det alt vesentlige å klare seg selv, finner jeg likevel at han på grunn av daglig langt arbeidsfravær fra hjemmet, sviktende helse og også fordi han etter hvert blir eldre, fortsatt vil ha et visst behov for leiet hjelp i hjemmet.

Etter en samlet vurdering er jeg kommet frem til at A bør tilkjennes en erstatning på i alt kr. 75.000 for det tap han har lidt. A har allerede fått utbetalt kr. 20.000 som blir å trekke fra, slik at Drosjeforsikringen nå ytterligere tilpliktes å betale ham kr. 55.000.

Saksanlegget og anken har ført frem, og jeg finner at Drosjeforsikringen bør pålegges å betale saksomkostninger for alle instanser. Påbudt omkostningsoppgave er fremlagt, hvorav fremgår at utlegg beløper seg til kr. 9.794.

Jeg stemmer for denne

dom:

Drosjeforsikringen, gjensidig, betaler til A 55.000 - femtifem tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra domsavsigelsen, 13. november 1976.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Drosjeforsikringen, gjensidig, til A 31.500 - trettien tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Røstad og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Nils Beyer):

- - -

Saksøkeren gjør gjeldende:

Hans tap omfatter 1) tap av økonomisk tilskudd i kontanter ved at hustruens lønnsinntekt er falt bort, og 2) utgifter til hjelp i huset.

Om den første av disse postene oppgir han at hustruen som butikk dame i fullt arbeid tjente kr. 21.564,- i 1969 - det siste hele året hun var i arbeid. I 1970 tjente hun kr. 17.396,- inntil ulykken den 20. september s.å. Dette indikerer at årsinntekten hennes i 1970 ville ligget på ca. kr. 23.000,-, hvis ikke ulykken hadde inntruffet. Etter fradrag for skatt og trygdeavgifter av dette beløpet og ytterligere fradrag for mat og klær til hustruen personlig, regner saksøkeren med at kr. 8.000,-

Side:1306

pr. år av hustruens arbeidsinntekt gikk til partenes felles formål. Dette er et betydelig tilskudd som saksøkeren nå må unnvære. For å holde det gående har han måttet forbruke kr. 12.000,- som ektefellene hadde lagt seg opp med sikte på utvidelse av boligen og nyanskaffelser i hjemmet. Tapet av bidragene fra hustruen betegner et årlig tap på kr. 8.000,- hvorav kr. 26.000,- allerede er påløpt. Da hustruen (f. 21/7-1916) hadde villet kunne være i lønnet arbeid ennu i 13 år, har saksøkeren dertil lagt den kapitaliserte verdi av kr. 8.000,- pr. år, nemlig kr. 83.000,-, slik at hans samlede tap under denne post blir kr. 109.000,-, hvis erstatningen utbetales nå.

Hva den annen post angår - utgifter til hjelp i huset - opplyser saksøkeren at hustruen gjennom de 36 år ekteskapet fikk vare, til enhver tid utførte alt forekommende arbeid i hjemmet. Selv makter han ikke å gjøre stort på dette området. - - -

Retten finner det klarlagt at hustruen gjennom ytelse i penger og virksomhet i hjemmet oppfylte sin plikt til etter evne å bidra til familiens underhold, og at verdien av hennes ytelser langt oversteg det som gikk med til hennes underhold. Hun var dermed å anse som medforsørger. Ved at hennes bidrag til underholdsomkostningene falt bort, oppsto det et økonomisk tap som skal erstattes. Dette bidraget falt i to poster: a) Kontante penger av hennes lønnsinntekt og b) hennes arbeid i hjemmet.

Rettens første oppgave blir å danne seg en mening om omfanget av hustruens bidrag til saksøkerens underhold, og hvilket økonomisk tap han lider ved at disse bidrag faller bort. I denne vurderingen inngår en rekke momenter hvis rekkevidde man ikke kan ha noen sikker formening om. Vurderingen må derfor bli skjønnsmessig.

Ad. a: Hustruens lønnsinntekt. Som bakgrunn for vurderingen er det her grunn til å peke på at ektefellene A etter rettens oppfatning må ha lagt for dagen adskillig god økonomisk sans, slik at de tross relativt lave inntekter har maktet å skaffe seg bolighus, landsted, båt og bil. Hva sistnevnte angår har saksøkeren opplyst at han er avhengig av bil for å komme til og fra sitt arbeidssted (Haakonsvern). Om avdøde har 3. vitne forklart at han hadde kjent henne siden 1957. Han beskriver henne som særdeles arbeidssom, og fremdeles i sin fulle kraft da hun ble revet bort.

I året 1969 - hustruens siste fulle arbeidsår - var mannen lignet for en inntekt på kr. 25.900,- og hustruen for kr. 19.800,-. Tallene antas noenlunde representative for ektefellenes relative inntekter.

I saksøkerens selvangivelse for 1970 er eneboligen i St. Olavs vei 65 oppført med kr. 11.000,- og landstedet på Hjellestad med kr. 13.000,-. En 23' trebåt figurerer med kr. 8.000,-, samlet gjeld er anført med kr. 23 800,-. Ektefellenes folkevogn ble totalt ødelagt ved kollisjonen, men må ha representert en verdi av ca. kr. 10./12.000,-. Ved hustruens død hadde ektefellene, som foran nevnt, spart opp ca. kr. 12.000,-. Det syntes på det rene at ektefellenes aktiva er svært lavt ansatt.

Retten anser det klart at ektefellene ikke kan ha skaffet seg og vedlikeholdt de nevnte formuesgjenstander alene ved mannens lønnsinntekt. Hustruens bidrag til ektefellenes uttellinger må ha vært

Side:1307

ganske betydelig. Man finner videre å måtte bygge på forutsetningen om at B ennå ville ha kunnet stå i lønnet arbeide i lang tid og minst 10 år fremover hvis ikke ulykken hadde inntruffet.

Til den tapsberegning saksøkeren har fremlagt er etter rettens oppfatning å bemerke at den ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til at det er de tapte bidrag til mannens forsørgelse som skal erstattes, herunder tatt i betraktning den levefot ektefellene hadde innrettet seg på. Beregningen vil således f. eks. også omfatte kapitaloppsparing. Den har dog interesse for så vidt den indikerer hva hustruen kunne ha avsett til ektefellenes forsørgelse.

Ved ansettelse av tapet under denne post tar retten hensyn til hva som ovenfor er anført om partenes økonomiske anliggende og videre deres alder og d foreliggende opplysninger om helse og personlig forhold for øvrig. Skjønnsmessig fastsettes på dette grunnlag tapet under denne post til kr. 50.000,-, som saksøkeren ikke kan avverge ved egen arbeidsinnsats eller på annen måte.

Ad. b: Hustruens arbeid i hjemmet. Det ansees på det rene at hustruen i sin levetid, gjennom hele ekteskapet og frem til sin død, utførte alt forefallende arbeid som vanligvis knytter seg til «husholdningen», så som renhold, matlaging, stell av klær m.v. Man legger videre til grunn at hun ville vært i stand til å utføre dette arbeide i en lang årrekke fremover.

3. vitne har opplyst at saksøkeren, dels med hjelp av sine sønner, har besørget hva man kan kalle det «utvendige arbeide» på familiens landsted (bortsett fra å stelle i hagen - det gjorde hustruen). Det er intet som tyder på at mannen deltok i husarbeidet, og man forstår ham slik at han er uten enhver øvelse på dette felt. Hustruens arbeide i hjemmet betegnet et vesentlig bidrag til saksøkerens underhold. Det kan bare erstattes ved leiet hjelp. Utgiftene til dette betyr et økonomisk tap for saksøkeren, voldt ved trafikkulykken.

Hittil påløpne utgifter under denne post oppgis til kr. 15.000,-. Saksøkeren har bygget sin beregning av det fremtidige tap på forutsetningen av at det vil koste kr. 300,- pr. uke å holde tilstrekkelig hjelp i huset. Prisen synes høy, men godtas under tvil. Det avgjørende må være hva man i dag må betale for å oppnå hjelp, og det har i praksis vist seg vanskelig å oppnå fast og varig hjelp i husholdningen. På dette grunnlag regner retten med at lønn til hushjelp representerer en utgift på ca. kr. 15.000,- pr. år, og denne utgiftspost kommer i betraktning for den tid hustruen ville fått anledning til å yte dette bidrag til sin manns underhold i fall ulykken ikke hadde inntruffet. Tidsavgrensingen gjelder således begge ektefellers levetid. I betraktning av den dobbelte dødsrisiko som derved kommer i betraktning, settes tidsavgrensingen skjønnsmessig for vårt bruk til 14 år. Med henblikk på å fastsette tapet pr. i dag, kapitaliseres beløpet etter en rentefot på 5 % til ca. kr. 145.000,-. Dertil kommer de allerede påløpne utgifter til hushjelp, kr. 15.000,- slik at det samlede tap under denne post utgjør kr. 160.000,-.

Ved vurdering av hvorvidt mannen har anledning til å avverge dette tapet kommer i betraktning hans alder (62), hans noe nedsatte helse og hans lange daglige arbeidstid (6.30-17.30 inkl. reisen). Man

Side:1308

legger til grunn at saksøkeren bare i meget liten utstrekning er i stand til å utføre arbeide i egen husholdning.

Omfanget av det tap saksøkeren lider ved at hustruens bidrag til hans forsørgelse falt bort blir etter dette: Tapte bidrag i kontanter kr. 50.000,- Utgifter til hushjelp » 160.000,- kr. 210.000,-

På basis av de omstendigheter som det nå er gjort rede for, fastsettes en samlet erstatning til saksøkeren på kr. 175.000,-. Fastsettelsen er foretatt på skjønnsmessig grunnlag hvorunder hensynet til tapets størrelse, saksøkerens økonomi og personlige forhold, skyldforholdet og de alvorlige anker som kan rettes mot skadevolderen, samt tidligere rettspraksis er tatt i betraktning. Retten har veiet saksøktes henvisning til synspunktet «borgerlig jevnmål» uten å finne synderlig veiledning. For ordens skyld bemerkes at saksøkeren ikke har oppebåret noen form for pensjon eller andre trygdeytelser etter avdøde.

Etter det resultatet retten kommer til er det ikke foranledning til å gå inn på 200.000 kroners grensen i bilansvarslovens §9 første ledd.

I det skjønn retten har utøvet inngår renter for hittil påløpne utgifter. Prosessrenter vil bli tilkjent fra forliksklagens forkynnelse.

I det utmålte erstatningsbeløp fragår kr. 20.000,- som allerede er betalt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne N. P. Langvand, Ole Johan Helle og ekstraordinær dommer, lagdommer Jac. Wesenberg):

- - -

Lagmannsretten er komen til at A har krav på ei mindre skadebot enn den han vart tilkjend av byretten.

Lagmannsretten legg til grunn at A har krav på å få dekt det tapet han har hatt i delvis forsyting som følgje av at B døydde av dei skadar ho fekk ved bilulukka. Lagmannsretten finn det etter dei opplysningar som ligg føre på det reine at B gjennom si lønsinntekt ytte eit tilskott til det sams underhaldet av ektemakane, og at A har hatt og vil få tap også i framtida som ei følgje av at dette tilskottet har falle bort. Vidare finn lagmannsretten å kunne byggje på at A også har hatt ekstra utgifter til leigd hjelp i heimen, likeins som at han vil få slike utgifter i framtida. Lagmannsretten kan derimot ikkje sjå at det er ført prov for at A har hatt eit vidare formuestap som følgje av ulukka enn det som skriv seg frå tapet av det nemnde forsytingstilskottet og dei ekstrautgifter han har til heimehjelp.

Når det gjeld utmålinga av den skadebot A etter dette har krav å få utbetalt av Drosjeforsikringen, byggjer lagmannsretten på føresegna i strl. ikrl. §21 som var gjeldande på den tid ulukka hende og som etter den dågjeldande §6 i bilansvarslova skal leggjast til grunn også når det er eit trygdelag som svarar som trafikktrygdar. Det er etter rettspraksis på det reine at utmålinga av skadebot etter den dågjeldande føresegna i strl. ikrl. §21, skulle byggje på eit skjøn

Side:1309

der det økonomiske tapet berre talde som eit av fleire moment i avgjerda, noko som m. a. går fram av høgsterettsdommen i Rt-1973-1334 og som elles er lagt til grunn i ei rekkje andre rettsavgjerder. Lagmannsretten finn at også vurderinga av kva for tap A har hatt ved at han miste det før nemnde forsytingstilskottet frå kona og det arbeidet ho gjorde i heimen, må bli sterkt skjønsprega. Lagmannsretten finn såleis ved fastsetjinga ikkje utan vidare å kunne leggje til grunn så høge tal som A har gitt opplysning om når det gjeld kva tilskott han kunne ha fått frå lønsinntekta til B og når det gjeld dei utgifter han meiner er naudsynlege som følgje av den hjelp han treng til arbeid i heimen. Når det gjeld utgiftene til leigd hjelp i heimen, finn lagmannsretten at A må kunne gjere ein del av dette arbeidet sjølv, og at det då ikkje kan vere turvande for han å løne ei heimehjelp tre heile dagar kvar veke. Lagmannsretten legg i denne samanheng vekt på opplysningane om at A bur åleine i eit mindre rekkjehus. Jamvel om han har ein heller lang arbeidsdag, kan det på denne bakgrunn ikkje vere trong for heimehjelp så mange timar i veka som han har gjort krav på. Ved avgjerda av kva skadebot A har krav på, finn lagmannsretten vidare å måtte leggje vekt på kva økonomisk stode A er i i dag sett på bakgrunn av hans eiga lønsinntekt og formue, og på dei omstende som førde til ulukka. Etter dette er lagmannsretten ut frå ei samla vurdering av dei nemnde omsyn og omstende komen til at den samla skadebot A kan krevje av Drosjeforsikringa kan setjast til kr. 60.000 inkludert renter fram til domsavselinga i lagmannsretten av den del av skadebota som gjeld det tapet A alt har hatt, og med frådrag for diskontering til notidsverde av det framtidige forsytingstilskottet han kunne rekne med å ha fått utbetalt, har han såleis krav på å få utbetalt kr. 40.000 av Drosjeforsikringen. - - -