HR-1999-6 - Rt-1999-138
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-02 |
| Publisert: | HR-1999-00006 - Rt-1999-138 (35-99) |
| Stikkord: | Miljørett, Ekspropriasjonsrett, Naturreservat, Fredning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over overskjønn der Oslo kommune ble nektet erstatning etter Naturvernloven (1970) § 20, jf § 8, for fredning av et skogsområde som naturreservat. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett 08.10.1996 - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-7 B - Høyesterett HR-1999-00006, nr 28/1998 |
| Parter: | Oslo kommune (advokat Helge Olav Bugge) mot Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Johan Fr Remmen) |
| Forfatter: | Gussgard, Aarbakke, Bruzelius, Aasland, Dissens: Flock |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §20, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §3, §4, §6, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §366, §367, §375, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, Endringslov til naturvernloven (1985) |
Dommer Gussgard: Saken gjelder anke over Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 7 oktober 1997 der Oslo kommune ble nektet erstatning etter naturvernloven av 19 juni 1970 nr. 63 §20 jf §8 for fredning av et skogsområde som naturreservat.
Ved kronprinsregentens resolusjon 21 desember 1990 ble et skogsområde på ca 12,5 km2 beliggende i Enebakk, Rælingen og Lørenskog kommuner lagt ut som Østmarka naturreservat. Skjønnsbegjæring til fastsettelse av erstatning til private grunneiere og Oslo kommune ble fremsatt for Nedre Romerike herredsrett. For de private grunneierne ble saken løst i minnelighet, men staten og Oslo kommune kom ikke til enighet om erstatningsfastsettelsen.
Herredsretten avhjemlet skjønnet 8 oktober 1996. Det gjaldt et areal på totalt ca 7 km2 beliggende i Enebakk kommune. Av dette var ca 5 km2 - betegnet teig I - vedtatt fredet av Oslo formannskap 8 januar 1976 og kalt Rausjømarka skogreservat. Skjønnsretten anså ikke den statlige fredningen av dette arealet som erstatningsbetingende. For den øvrige del - teig II - ble erstatningen basert på bruksverdi som skogbrukseiendom.
Begge parter begjærte overskjønn. Oslo kommune krevde erstatning for fredningen av teig I og en høyere erstatning for teig II. Statens begjæring var begrunnet med at erstatningen for teig II var for høy.
Ved Eidsivating lagmannsretts overskjønn 7 oktober 1997 ble erstatningen for teig II redusert. Heller ikke lagmannsretten fant grunnlag for noen erstatning for fredningen av teig I. Det sentrale i begrunnelsen er at fredningsvedtaket ikke fikk økonomiske konsekvenser for kommunen, i og med at den selv hadde besluttet fredning av området. Selv om en kommune i utgangspunktet står i samme erstatningsrettslige stilling som
Side:139
et privat rettssubjekt, kunne dette ikke gjelde "der staten eksproprierer til gjennomføring av de samme formål som kommunen har bestemt at arealet skal tjene i overskuelig fremtid".
Oslo kommune påanket overskjønnet til Høyesterett. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse 2 april 1998 ble anken henvist til Høyesterett for så vidt den gjaldt teig I, men nektet fremmet for teig II. Den henviste del av anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse.
Det er fremlagt to skriftlige vitneforklaringer og noen nye dokumenter for Høyesterett. Det er også holdt bevisopptak til avhør av ett av de vitnene som har avgitt en skriftlig forklaring.
Oslo kommune har sammenfatningsvis anført:
Ved inngrep fra statens side skal kommunen som skogeier behandles erstatningsrettslig på samme måte som private skogeiere. At kommunen tilkommer erstatning for fredningen av teig I, følger av lov, forarbeider og rettspraksis. Det er da ikke plass for vurderinger ut fra reelle hensyn, slik lagmannsretten har funnet avgjørende. Erstatningen skal baseres på bruksverdi eller salgsverdi, jf vederlagsloven §5 og §6, uten at kommunens egen fredning av arealet tillegges betydning.
Rausjø skog utgjør en del av Østmarka og ble kjøpt i 1963 til skogsdrift og friluftsformål. Mot slutten av 1960-årene kom frilufts- og bevaringsinteressene knyttet til Oslomarka sterkt i fokus. Oslo kommunale skogvesen tok opp til vurdering fredning av del av Rausjømarka. Det ble tatt kontakt med Statens naturverninspektør for å få en vurdering av området. I brev 24 juli 1970 uttalte Kommunal- og arbeidsdepartementet at "skogen bør fredes som naturreservat i medhold av naturvernloven som den sterkeste sikring på lengre sikt". I brev 2 april 1971 ba departementet om forslag til avgrensning og vernebestemmelser. Staten hadde lenge arbeidet med en samlet plan for Oslomarka og ønsket midlertidig vern i planleggingsperioden. På bakgrunn av en flerbruksplan for Oslo kommunes skoger for årene 1970-80 fremmet skogvesenet i 1975 forslag om at kommunen selv fredet et areal på 5 141 dekar av Rausjøskogene - såkalt administrativ fredning. Forslaget ble vedtatt av formannskapet 8 januar 1976.
Formannskapets vedtak innebar et selvpålagt vern av teig I med bakgrunn i kommunens eiendomsrett. Private skogeiere har fattet liknende beslutninger - mer eller mindre formalisert. Det er ikke hevdet fra statens side at de i så fall ikke har krav på erstatning ved reservatfredning. Det er intet grunnlag for denne forskjell i synet på den erstatningsrettslige stilling for en kommune og et privat rettssubjekt. Kommunen understreker at vedtaket skjedde etter oppfordring fra staten. Det er uakseptabelt at staten utlegger kommunens vedtak som oppgivelse av arealet som kapitalobjekt og nekter erstatning. Kommunen kunne når som helst endret sitt vedtak. Som kapitalobjekt er eiendommen uberørt av om kommunen unnlater å ta ut tilveksten i skogen.
Ved utmåling av erstatning etter salgs- eller bruksverdi skal vurderingen knyttes til eiendommen som sådan, ikke til den aktuelle eiers bruk, med mindre bruksverdien for ham er høyere enn for en vanlig eier. Det skal foretas en objektiv, normalisert vurdering, basert på den bruk som en alminnelig, forstandig skogeier ville utøvet. Den aktuelle bruk er bare et moment i vurderingene. Det tap som skal erstattes etter
Side:140
naturvernloven §20, er direkte relatert til om salgs- eller bruksverdien, fastlagt som nevnt, er redusert som følge av fredningsvedtaket. Dette følger også av bestemmelsens forarbeider. For øvrig vises det særlig til Rt-1986-1354 (Svenkerud) og Rt-1992-217 (Ulvåkjølen). For Oslo kommune er skogsdrift på arealet ikke å anse som endret bruk.
Dersom retten skulle mene at andre forhold enn lov, forarbeider og rettspraksis har betydning når kommunens erstatningsrettlige situasjon skal fastlegges, må det foretas bredere vurderinger enn det lagmannsretten har gjort. Systembetraktninger - særlig at det offentliges privatrettslige posisjoner skal likebehandles med privates - må føre til at kommunen tilkjennes erstatning. En rekke reelle hensyn - som hensynet til forutberegnelighet, likebehandling og forebyggelse av tvister - fører til samme resultat, likeledes hensynet til det kommunale selvstyre. De økonomiske konsekvenser av fredningsvedtak som er begrunnet i nasjonale hensyn, bør for øvrig bæres av staten.
For Høyesterett gjøres subsidiært gjeldende at statens fredningsvedtak er ugyldig, slik at skjønnet må oppheves. Det bestrides at dette er et nytt krav, idet anførselen bare gjelder et forhold som kommer opp prejudisielt under skjønnene. Som grunnlag for ugyldighetsinnsigelsen påberopes blant annet at staten verken under saksforberedelsen eller i foredraget til kronprinsregentens resolusjon varslet om at kommunens fredningsvedtak ble ansett å utelukke erstatning. Videre at statens vedtak ikke hviler på en tilstrekkelig utredning av saken. Saksfremstillingen i foredraget som førte til kronprinsregentens resolusjon var mangelfull.
Atter subsidiært anføres at lagmannsrettens skjønnsgrunner er mangelfulle.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 7. oktober 1997, med unntak av saksomkostningsavgjørelsen, oppheves og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten, subsidiært oppheves og nektes fremmet.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av 12 % renter fra 14 dager efter forkynnelsen til betaling skjer."
Staten v/Miljøverndepartementet har sammenfatningsvis anført:
Lagmannsrettens skjønnsgrunner må ses i sammenheng med det som fremgår av herredsrettens skjønn, som lagmannsretten har henvist til. Kravene til skjønnsgrunner er oppfylt.
Det er ingen feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse. Avgjørelsen er forankret i tre elementer: At fredningen av arealet var en videreføring av det formål kommunen hadde fastsatt, at fremtidig bruksendring var upåregnelig, og at det ikke var oppstått noe økonomisk tap. Krav om økonomisk tap gjelder helt generelt, uavhengig av salgs- eller bruksverdi. Verken lov, forarbeider eller rettspraksis gir grunnlag for erstatning dersom det ikke foreligger økonomisk tap for grunneieren. Den økonomiske interesse i arealet hadde kommunen tatt ut ved vedtaket i 1976 - det var da tapet oppsto. Det er ikke årsakssammenheng mellom kommunens tap og statens fredningsvedtak.
Kommunens aktuelle bruk av arealet før statens fredningsvedtak ga ingen økonomisk avkastning. Kommunen benyttet arealet til naturvern- og friluftsformål. Hvorvidt det er grunnlag for bruksendring, må vurderes
Side:141
ut fra de konkrete forhold, ikke løsrives helt fra disse, slik kommunen argumenterer for. Det man skal frem til, er hvilken fremtidig bruk som har overvekt av sannsynlighet for seg. Det vises til vederlagslovens forarbeider, Ot.prp.nr.50 (1982-83) side 48 og til Ulvåkjøldommen. Lagmannsretten har lagt til grunn at kommunen ikke ville endret sitt vedtak om fredning. Svenkeruddommen gjaldt ikke endret bruk. Den må leses i lys av de spørsmål saken gjaldt. Også som salgsobjekt måtte arealet ha et fundament for bruk, og her var det naturvern.
Det er betydelige forskjeller mellom Oslo kommunes vedtak om fredning og tilsvarende vedtak eller beslutninger gjort av private rettssubjekter. Formålet vil ikke være det samme, heller ikke antall involverte, og tryggheten mot omgjøring står i en helt annen stilling. I en sak som denne er det ikke grunn til å likestille Oslo kommune med en privat grunneier.
Staten kan ikke se at rimelighetsbetraktninger eller andre reelle hensyn kan føre til noe annet resultat enn det både underskjønnet og overskjønnet er kommet til. At det ikke foreligger noe økonomisk tap, må være det essensielle.
Påstanden om at statens vernevedtak skal kjennes ugyldig, er et nytt krav og kan ikke pådømmes av Høyesterett. Det bestrides for øvrig at fredningsvedtaket lider av noen ugyldighetsgrunn.
Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger."
Jeg er under noen tvil kommet til at det foreligger feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse, og at overskjønnet derfor må oppheves. Det ligger i dette at jeg finner skjønnsgrunnene tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves.
Etter naturvernloven §20 første ledd har eier av eiendom som blir fredet etter lovens §8, krav på erstatning av staten "for økonomisk tap som er en følge av vedtaket". Etter annet ledd skal erstatningen fastsettes i samsvar med vederlagslovens regler.
Naturvernloven kapittel VII om erstatning og innløsning ble endret ved lov 15 februar 1985 med sikte på å bedre den erstatningsrettslige stilling for grunneiere og andre rettighetshavere som blir berørt av de mest inngripende fredningsformer. Tidligere hadde de berørte krav på erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger, der hovedregelen er at rådighetsinnskrenkninger ikke medfører erstatningsplikt. I rettspraksis ble naturfredninger bedømt på linje med andre rådighetsinnskrenkninger i relasjon til Grunnloven §105.
I departementets alminnelige merknader i Ot.prp.nr.46 (1983-84) side 14 følgende, heter det på side 15 om henvisningen til vederlagslovens regler at
"Dette innebærer at erstatningsutmålingen for de tap fredningsvedtakene representerer skal skje på samme måte som om det ved ekspropriasjon var pålagt negative servitutter med samme innhold."
Samme sted drøftes og forkastes et alternativt forslag fra den
Side:142
arbeidsgruppen som hadde utarbeidet forslag til lovendringer, om å begrense erstatningen til bruksverdien på grunnlag av den bruk som ble gjort av eiendommen på fredningstidspunktet. Departementet uttalte at de forhold som begrunnet en erstatningsrettslig særstilling for reservat- og naturminnefredningene, også talte for at disse inngrepene "blir likestilt med ekspropriasjon når det gjelder utmåling av erstatningen".
Det kan reises spørsmål om forutsetningen i naturvernloven §20 første ledd om økonomisk tap innebærer noe annet og mer enn det som følger av vederlagsloven. Denne loven oppstiller ikke uttrykkelig et krav om økonomisk tap. Det er i og for seg på det rene at dette grunnleggende vilkår i ekspropiasjonserstatningsretten også gjelder her, men ved avgjørelsen av hva som er å anse som økonomisk tap, må det søkes veiledning i lovens nærmere bestemmelser. Uttalelsen i naturvernlovens forarbeider om likestilling med ekspropriasjonsinngrep taler mot at noen forskjell er tilsiktet, og jeg oppfatter §20 slik at den henviser til vederlagslovens tapsbegrep.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke oppsto noe økonomisk tap for kommunen ved statens fredningsvedtak. Selv om kommunen rettslig sett stod fritt i å omgjøre vedtaket, fremsto dette som helt upåregnelig. Lagmannsrettens vurdering av sannsynligheten for omgjøring er en bevisvurdering Høyesterett ikke kan prøve. Et hovedspørsmål i saken er imidlertid hvordan begrepet økonomisk tap skal forstås i relasjon til vederlagsloven. Er det et vilkår for erstatning at det foreligger et individuelt økonomisk tap, eller er det nok at eiendommens objektive salgs- eller bruksverdi blir redusert?
Etter vederlagsloven §3 har en eier krav på vederlag for avståelse av eiendom, og etter §4 skal vederlaget som hovedregel fastsettes på grunnlag av salgsverdien eller bruksverdien. Det er vist til henholdsvis §5 og §6.
Salgsverdien ved frivillig salg bestemmes av objektive kriterier, slik loven også gir anvisning på i §5 annet ledd. Dersom et inngrep medfører en reduksjon i salgsverdien, har grunneieren krav på å få differansen erstattet, med mindre det er tale om verdiendringer som det etter §5 tredje og fjerde ledd ikke skal tas hensyn til. Hvorvidt det var påregnelig at den aktuelle eier noen gang ville selge, har ikke betydning.
Etter §6 skal vederlag etter bruksverdi fastsettes på grunnlag av avkastningen ved slik påregnelig utnyttelse som det reelt er grunnlag for etter forholdene på stedet. I dommen i Rt-1986-1354 (Svenkerud), som gjaldt stripeekspropriasjon av jordbrukseiendommer, drøftes lovens bruksverdibegrep. Eksproprianten hevdet at når det var tale om erstatning etter bruksverdi, var det den subjektive bruksverdi som skulle erstattes. Førstvoterende uttalte:
"I lovens §6 er bruksverdien av en eiendom som erstatningsgjenstand definert rent objektivt: Den skal fastlegges på grunnlag av eiendommens avkastning "ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden". Det ligger i dette, mener jeg, at det i utgangspunktet er eiendommens - det avståtte areals - verdi som varig inntektsgivende aktivum som skal erstattes, uansett hvem som er eier på avståelsestidspunktet. Det er ikke rimelig å anta at lovens §4 innfører et snevrere, rent subjektivt bestemt bruksverdibegrep, i den forstand at det som i tilfelle skal erstattes, er bruksverdien bare for den eier som
Side:143
på avståelsestidspunktet sitter med eiendommen. Når det i §4 tales om den høyere bruksverdi en eiendom kan ha "for eigaren" sammenlignet med salgsverdien, antar jeg at det siktes til bruksverdien for den som sitter i eierposisjon, i motsetning til den særlige verdi eiendommen kan ha for eksproprianten eller andre som har en særskilt interesse i den."
Saken gjaldt utmåling av erstatning, ikke om erstatningsvilkårene forelå, slik vår sak gjør, men uttalelsen er av generell karakter. Den lovforståelse det gis uttrykk for, er fulgt opp i Rt-1992-217 (Ulvåkjølen), som gjaldt erstatning etter naturvernloven §20 for bruksverdi av blant annet skog. Jeg er enig i at vederlagslovens bruksverdibegrep må forstås som i det vesentlige en objektiv størrelse. Dersom et fredningsvedtak reduserer en eiendoms bruksverdi, vurdert objektivt slik loven og rettspraksis gir anvisning på, vil vilkåret om økonomisk tap normalt være oppfylt.
Ifølge skjønnsgrunnene krevde kommunen erstatning for teig I etter eiendommens objektive bruksverdi som grunnlag for skogsdrift. Det var således ikke tale om bruksverdi ut over den normale, bedømt objektivt etter eiendommens karakter.
Etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler står en kommune som grunneier i samme stilling overfor ekspropriasjon som enhver annen grunneier. Det er ikke hevdet fra statens side at en privat grunneier som hadde fattet samme beslutning som Oslo kommune, ikke ville hatt krav på erstatning. Jeg er enig i det.
Staten har anført at det ikke er årsakssammenheng mellom det tap kommunen hevder å ha lidt, og fredningsvedtaket, fordi kommunen i realiteten tok det økonomiske tapet i 1976 da den besluttet å frede arealet. Ut fra det jeg allerede har sagt om beregning av økonomisk tap og kommunens stilling som ekspropriat, kan dette ikke føre frem. Jeg finner ikke at det for kommunen mer enn for andre ekspropriater kan ses bort fra at kommunen inntil det statlige fredningsvedtak rettslig sett stod fritt til å bestemme seg for å utnytte eiendommen økonomisk.
Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at bruksverdi normalt skal fastsettes ut fra objektive kriterier, og at kommunen i utgangspunktet står i samme rettslige stilling som en privat grunneier. Etter lagmannsrettens syn bør det likevel gjøres et unntak fra likebehandling når staten eksproprierer til gjennomføring av samme formål som kommunen har bestemt at arealet skal tjene. Retten peker på at realiteten er at staten har overtatt administrasjonen av arealet. Når det i tillegg fremstod som upåregnelig at kommunen i overskuelig fremtid ville gjenoppta skogsdrift, anses ikke inngrepet å ha den karakter av ekspropriasjon som er en forutsetning for erstatning.
Jeg har forståelse for dette syn, men kan likevel ikke finne tilstrekkelig grunn til å fravike de alminnelige regler om erstatningsfastsettelse etter en objektivt bestemt salgs- eller bruksverdi. Prinsippet om at en kommune står i samme erstatningsrettslige stilling som en privat grunneier, må tillegges stor vekt. Likeledes hensynet til klarhet og forutberegnelighet i regelverket. Staten legger avgjørende vekt på at det i saken foreligger et administrativt vedtak om vern. I praksis vil det kunne oppstå tvil om rekkevidden av tilsvarende beslutninger fattet på ulike nivåer i en kommune. Avhengig av situasjonen vil det også kunne virke urimelig
Side:144
å legge avgjørende vekt på at det ut fra natur- og friluftshensyn er fattet en beslutning om å ikke utnytte et areal økonomisk, mens det blir tilkjent erstatning der arealet ut fra samme hensyn rent faktisk ikke utnyttes og heller ikke kan påregnes utnyttet slik. Jeg nevner også at det kan diskuteres om en kommune bør bære den økonomiske belastningen ved fredning som foretas ut fra nasjonale hensyn.
Kommunens påstand går ut på at hele overskjønnet må oppheves, ikke bare for teig I. Jeg er enig i at de to arealene, som grenser til hverandre, bør ses i sammenheng ved erstatningsutmålingen. Påstanden tas til følge.
Kommunen har krevd saksomkostninger for Høyesterett med kr 217.785, hvorav kr 31.785 er for utgifter. I samsvar med skjønnsprosessloven §54b, jf §54 første ledd tas påstanden til følge. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet oppheves, med unntak for saksomkostningsavgjørelsen, og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til Oslo kommune 217.785 - tohundreogsyttentusensyvhundreogåttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Flock: Jeg er kommet til at det ikke hefter noen feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse.
I likhet med førstvoterende er jeg kommet til at den forutsetning om økonomisk tap som er uttrykt i naturvernloven §20 første ledd, neppe kan gis noe selvstendig innhold ved den erstatningsutmåling som etter annet ledd skal finne sted etter bestemmelsene i vederlagsloven. Spørsmålet om statens erstatningsplikt må derfor løses ved en anvendelse av disse bestemmelsene.
Herredsretten uttaler at den ut fra de rådende samfunnsforhold anser det helt usannsynlig at kommunen innen overskuelig fremtid ville ha endret sitt fredningsvedtak dersom statens naturfredning ikke hadde kommet, og at den kommunale båndleggelsen således var uttrykk for en varig båndleggelse. Lagmannsretten slutter seg på dette punkt i det vesentlige til herredsrettens premisser. Retten uttaler at en nedprioritering av frilufts- og verneinteressene for å ta ut en økonomisk gevinst, fremstår som en helt urealistisk politikk, og at den mulighet kommunen hadde til å omgjøre sitt vedtak, for så å trekke arealet inn i økonomisk drift, fremstår som helt upåregnelig.
Lagmannsretten foretar her en bevisvurdering i tilknytning til bedømmelsen av den påregnelige fremtidige bruk av skogarealet som Høyesterett er bundet av. Etter mitt syn blir bevisvurderingen på dette punkt helt avgjørende ved anvendelsen av erstatningsbestemmelsene i vederlagsloven.
I lagmannsrettens nærmere begrunnelse for at det statlige fredningsvedtak ikke utløser noe erstatningsansvar heter det:
"I følge norsk statsforfatnings- og ekspropriasjonsrett skal en kommune
Side:145
erstatningsmessig likebehandles med en privat som blir fratatt sin eiendom. Men det kan ikke gjelde der staten eksproprierer til gjennomføring av de samme formål som kommunen har bestemt at arealet skal tjene i overskuelig fremtid. Oslo kommune har selv, ut fra en vurdering av hva som tjener dens innbyggere best, lagt arealet ut til natur- og friluftsformål. Kommunen har valgt å ta avkastningen fra arealet i form av frilufts- og naturopplevelser for dens innbyggere. Det er et kommunalt formål som nå blir ivaretatt gjennom det statlige vern. Realiteten er med andre ord at staten overtar administreringen av arealet med sikte på å oppfylle de samme formål som kommunen har bestemt at arealet skal tjene. Når det i tillegg fremstår som upåregnelig at kommunen i uoverskuelig fremtid ville ha tatt opp igjen skogsdriften, får ikke inngrepet på kommunens hånd den karakter av ekspropriasjon som er forutsetningen for at det må betales erstatning ut fra en tenkt fremtidig bruksendring. At det også i en slik situasjon skal legges til grunn en streng objektiv norm, kan etter lagmannsrettens syn ikke leses ut av Høyesteretts praksis. Det ville være å la begrepene få for stor makt over de særegne omstendigheter som foreligger når staten overtar en kommunal oppgave og i den forbindelse overtar rådigheten over den eiendom som kommunen har stilt til disposisjon for formålet. Da er den økonomiske realitet at kommunen ikke lider noe økonomisk tap."
Vederlag etter bruksverdien skal etter vederlagsloven §6 fastsettes ut fra avkastningen "ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden". En slik utnyttelse av eiendommen inngår også i vurderingen av salgsverdien etter lovens §5. Som nevnt av førstvoterende, må vederlagslovens bruksbegrep forstås som i det vesentlige en objektiv størrelse. Dette illustreres godt i den foreliggende sak: En bruk av skogarealene som innbefatter økonomisk drift av skogen, vil være i samsvar med en vanlig og forsvarlig driftsmåte. En slik bruk vil lett gi seg utslag i en vesentlig høyere verdi enn den ikkeøkonomiske bruk som kommunen har gått inn for. Etter vederlagsloven vil bruksverdien kunne utmåles ut fra en slik økonomisk utnyttelse. Men dette forutsetter at utnyttelsen fremstår som påregnelig i fremtiden. Det er således, slik jeg ser det, ved denne påregnelighetsvurderingen at loven åpner for en vurdering som er uavhengig av de aktuelle forhold, både med hensyn til eierskap og drift. Eller sagt på en annen måte: En slik drift med høyere avkastning vil bare få betydning ved erstatningsfastsettelsen dersom den fremstår som påregnelig. I vår sak har lagmannsretten på dette punkt lagt til grunn som upåregnelig at kommunen i overskuelig fremtid ville ha opphevet sitt fredningsvedtak og tatt opp igjen skogsdriften. Dermed medfører det statlige fredningsvedtak ingen reduksjon i bruksverdien. At vedtaket ville ha medført et betydelig økonomisk tap for en annen skogeier, kan følgelig ikke lede til at kommunen får erstatning, så lenge fremtidig økonomisk drift av skogarealet fremstår som upåregnelig.
Jeg er enig med førstvoterende - og lagmannsretten - i at en kommune etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler som grunneier ved ekspropriasjon står i samme stilling som enhver annen grunneier. Men rent faktisk kan det bli en ulikhet: En slik påregnelig fremtidig ikkeøkonomisk utnyttelse av store skogarealer i overensstemmelse med et senere vedtak om fredning til naturreservat, vil vanskelig kunne tenkes når arealene eies av en privat eier.
Side:146
Jeg er etter dette kommet til at kommunen ikke kan gis medhold i anken over lagmannsrettens rettsanvendelse. Jeg kan heller ikke se at kommunens øvrige ankegrunner kan føre frem. I den forbindelse vil jeg kort bemerke:
For det tilfelle at anken over lagmannsrettens rettsanvendelse ikke skulle føre frem, har kommunen gjort gjeldende at statens fredningsvedtak er ugyldig. For dette tilfellet er for Høyesterett nedlagt påstand om at skjønnet oppheves og nektes fremmet. Jeg er enig med staten i at kommunen her fremsetter "nye påstander eller krav" som etter tvistemålsloven §367 på dette stadium av saken ikke kan fremsettes med mindre motparten samtykker eller retten finner at han ikke har rimelig grunn til å motsette seg endringen. Til tross for at kommunen har vært kjent med statens syn på erstatningsspørsmålet gjennom skjønnsbehandlingen både i herredsretten og i lagmannsretten, er spørsmålet først tatt opp under den skriftlige saksforberedelse for Høyesterett, umiddelbart før utløpet av fristen etter tvistemålsloven §375. Kommunen har bestridt at det her er tale om et nytt krav i tvistemålsloven §367 forstand. Til tross for dette har denne utvidelse av det rettslige grunnlaget i tvisten mot staten ledet til en utvidelse også av påstanden, idet skjønnet nå som nevnt påstås nektet fremmet. De hensyn som ligger bak bestemmelsene i tvistemålsloven §366 flg, leder etter min mening til at den utvidelse av saken som her har skjedd, må kunne avskjæres etter tvistemålsloven §367.
Som førstvoterende er jeg kommet til at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at overskjønnets rettsanvendelse kan prøves.
Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes og at staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gussgard.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Overskjønnet oppheves, med unntak for saksomkostningsavgjørelsen, og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til Oslo kommune 217.785 - tohundreogsyttentusensyvhundreogåttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.