HR-1999-71 - Rt-1999-1532

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1999-10-27
Publisert:	HR-1999-00071 - Rt-1999-1532 (371-99)
Stikkord:	Sivilprosess, Voldgift
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om avvisning av sak på grunn av en voldgiftsklausul i vedtektene til TINE Midt-Norge BA.
Saksgang:	Trondheim byrett 19.10.1998 - Frostating lagmannsrett LF-1998-1052 - Høyesterett HR-1999-00071, jnr. 109/1999
Parter:	TINE Midt-Norge BA (advokat John J. Stamnæs), hjelpeintervenient: TINE Norske Meierier BA (advokat Helge Morten Svarva) mot Inge Løken (advokat Knut J. Kvalø - til prøve)
Forfatter:	Bruzelius, Kst dommer Krüger, Skoghøy, Matningsdal, Smith
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §452, §180, §186, §36, §403, §404, §464, §467, §468, §473, Plenumsloven (1926) §6, §178, Meieriselskapsloven (1936) §3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-1, Aksjeloven (1997), Menneskerettsloven EMK (1999) §2

Dommer Bruzelius: Saken gjelder spørsmål om avvisning av sak på grunn av en voldgiftsklausul i vedtektene til TINE Midt-Norge BA.

Gårdbruker Inge Løken, som er melkeleverandør og andelseier i TINE Midt-Norge BA (TINE), tok 21. august 1998 ut stevning ved Trondheim byrett mot TINE med krav om erstatning for avvik på registrering av melkeleveranser. Under henvisning til bestemmelsen om voldgift i vedtektene §19 første ledd påsto TINE i tilsvaret saken avvist.

Denne bestemmelsen lyder:

«Tvist mellom selskapet og et medlem avgjøres ved voldgift etter bestemmelsene i kapittel 32 i tvistemålsloven, med mindre partene er enige om at tvisten skal avgjøres ved vanlig domstolsbehandling. Ved voldgift velger hver

Side:1533

av partene et medlem til voldgiftsretten. Det 3. medlem, som er voldgiftsrettens leder og skal være jurist, oppnevnes av Lagmannen ved Frostating Lagdømme. ...»

TINE ble stiftet 5. september 1995 ved en sammenslutning av flere meieriselskaper, herunder AL Nordmøre og Romsdal Meieri som Løken hadde vært medlem og andelseier i. Dette andelslaget var igjen blitt stiftet 1. oktober 1982 ved en sammenslutning av flere meieriselskaper.

Løken overtok gårdsbruket i 1983 fra sin far, og han ble da registrert som medlem og andelseier i AL Nordmøre og Romsdal Meieri. Medlemskapet og andelene fulgte med ved gårdsovertakelsen i henhold til selskapets vedtekter §4, som bestemte at andelene følger gården, og at den som ble eier av en gård med andeler i laget, straks ble medlem i andelslaget. Tilsvarende bestemmelser finnes i TINEs vedtekter punkt 3.2. Vedtektene til AL Nordmøre og Romsdal Meieri inneholdt i §22 en bestemmelse om tvistemål hvoretter «Tvist mellom laget og ein medlem blir avgjort ved skilsdom.»

Trondheim byrett avsa 19. oktober 1998 beslutning med slik slutning:

«Sak nr 1276.98 A fremmes for Trondheim byrett».

TINE påkjærte beslutningen til Frostating lagmannsrett som 2. februar 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Byrettens beslutning stadfestes.

2. TINE Midt-Norge BA betaler til Inge Løken saksomkostninger for lagmannsrett med 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»

TINE har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse når det gjelder tvistemålsloven §452 annet ledd. TINE Norske Meierier BA har erklært hjelpeintervensjon til støtte for TINE.

Så vel den kjærende part som hjelpeintervenienten har fremsatt anmodning om muntlig forhandling etter tvistemålsloven §403 tredje ledd. Etter paragrafens fjerde ledd gjelder reglene i tredje ledd ikke for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget kan imidlertid beslutte at saken skal avgjøres av Høyesterett etter reglene i høyesterettsloven §6 annet ledd. Slik beslutning ble truffet av kjæremålsutvalget 14. april 1999, og samme dato bestemte Justitiarius at partsforhandlinger skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker, jf. høyesterettsloven §6 annet ledd.

Det er for Høyesterett lagt frem en rekke nye dokumenter. Men som jeg kommer tilbake til, har Høyesterett en svært begrenset kompetanse til å supplere det faktum lagmannsretten har lagt til grunn.

Den kjærende part - TINE Midt-Norge BA - og hjelpeintervenienten - TINE Norske Meierier BA - har i korte trekk anført:

Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §452 annet ledd feil når den har lagt til grunn at Løken ikke er bundet av voldgiftsklausulen i TINEs vedtekter fordi han ikke har tiltrådt voldgiftsklausulen skriftlig.

Side:1534

Som meierisamvirke må TINE ses som en avtale mellom deltakerne i meieriselskapet om felles utnyttelse av den melk deltakerne produserer. Medlemsforholdet, med gjensidige rettigheter og plikter, oppsto da stifterne vedtok opprettelsen av selskapet i 1995. Medlemskapet og andeler i TINE er - på samme måte som i AL Nordmøre og Romsdal Meieri - knyttet til gården slik at ved overtakelse av gården blir den nye eieren automatisk medlem og andelseier i meieriselskapet. Medlemskap i et meieriselskap har en særlig karakter av varighet, og etter vedtektene kreves samtykke for å tre ut.

Det finnes i dag ikke noen lovregulering av samvirke. Dette fører til at alle relevante bestemmelser om rettigheter og plikter må tas inn i vedtektene.

Vedtektene i et samvirke- eller andelslag er tilstrekkelig hjemmel for voldgift. Det kreves i slike tilfeller ikke særskilt skriftlig avtale om voldgift. Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §452 annet ledd feil når den har etablert et skriftlighetskrav. Det finnes støtte for denne anførselen i forarbeidene til tvistemålslovens kapittel om voldgift og hos Augdahl, Norsk Civilprosess, 1961, side 394.

Subsidiært anføres at kravet til skriftlighet i §452 annet ledd ved voldgiftsklausuler som er tatt inn i et samvirke- eller andelslags vedtekter, må anses oppfylt ved at de som deltok ved stiftelsen av selskapet har hatt fullmakt fra medlemmene i sitt meieriselskap gjennom vedtak på årsmøtet til å vedta vedtektene. Dette binder ikke bare de som deltok på stiftelsesmøtet, men også medlemmene som de har handlet etter fullmakt fra. Spørsmålet om deltakelse i TINE ble drøftet og vedtatt på årsmøtet i AL Nordmøre og Romsdal Meieri. Denne fremgangsmåten tilfredsstiller skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452 annet ledd da kravet hovedsakelig er begrunnet i notoritetshensyn.

Som et alternativt grunnlag anføres at Løken ved suksesjon i sin rettsforgjengers rettigheter og plikter som medlem og andelseier, er bundet av vedtektene, herunder voldgiftsklausulen. Det er ikke bestridt at Løkens far, som tidligere eiet gården, var bundet av vedtektene. Ved partsskifte gjelder ikke krav om skriftlighet - rettsetterfølgeren trer inn i forgjengerens rettsforpliktelser. Medlemskapet i andelslaget er knyttet til gården, og rettsetterfølgeren er bundet av medlemskapets forpliktelser, jf. Rt-1937-29. Løken har ikke bestridt at han kjente til vedtektene i AL Nordmøre og Romsdal Meieri, og at han ved tre anledninger har fått tilsendt vedtektene til TINE. - Denne anførsel ble fremført i kjæremålet til lagmannsretten, og lagmannsretten har på dette punkt gitt uttrykk for feil lovtolking i sine kjennelsesgrunner.

Reelle hensyn tilsier at skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452 annet ledd må tolkes innskrenkende ved samvirke- og andelslag. Det notoritetshensyn som kravet om skriftlighet skal ivareta, er tilfredsstillet gjennom vedtektene. Medlemmenes rettssikkerhet er betryggende tatt vare på ved henvisningen til kapittel 32 i tvistemålsloven. Likevektshensynet ivaretas gjennom måten voldgiftsretten utpekes på. Et samvirkelag har behov for en rask og smidig løsning av tvister med medlemmene. En ordning som forutsetter skriftlig tilslutning fra det enkelte medlem til voldgiftsklausulen, vil medføre administrative problemer. Det må anses lite ønskelig at man kan få ulike tvisteløsningsordninger i forhold til medlemmene.

Side:1535

Den kjærende part - TINE Midt-Norge BA - har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts kjennelse 02.02.1999 oppheves og saken avvises fra byretten.

2. TINE Midt-Norge BA tilkjennes saksomkostninger for Trondheim byrett, Frostating lagmannsrett og Høyesterett.»

Hjelpeintervenienten - TINE Norske Meierier BA - har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts kjennelse av 2. februar 1999 oppheves, og saken avvises fra Trondheim byrett.

2. TINE Norske Meierier BA tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente beregnet fra 14 dager etter forkynnelse av Høyesteretts kjennelse.»

Kjæremålsmotparten - Inge Løken - har i korte trekk anført:

Løken er enig i lagmannsrettens lovtolking og konkrete rettsanvendelse. Det dreier seg om et videre kjæremål hvor lagmannsrettens tolking av en lovforskrift er angrepet. Høyesteretts kompetanse er begrenset, og retten må bygge på det faktum lagmannsretten har lagt til grunn.

Far til Løken overtok gården i 1943. Det er ukjent hvilket forhold gårdens forskjellige eiere har hatt til de skiftende meieriselskaper, bortsett fra at de som melkeprodusenter har vært medlemmer - noe som er en økonomisk nødvendighet. Lagmannsretten har lagt til grunn at Løken ikke har hatt noen aktiv rolle ved opprettelsen av AL Nordmøre og Romsdal Meieri eller ved overgangen til TINE i 1995. Dette må Høyesterett bygge på.

Anførselen om at Løken skulle være bundet gjennom suksesjon, er ny for Høyesterett og må prinsipalt avvises. Subsidiært anfører Løken at en voldgiftsklausul i et samvirke- eller andelslags vedtekter må betraktes som en separat avtale om prosessuelle forhold. Selv om vedtektene for øvrig binder en rettsetterfølger, gjelder dette ikke voldgiftsklausulen hvor tvistemålsloven §452 annet ledd stiller opp særskilte formkrav. Den kjærende part og hjelpeintervenienten har ikke ført bevis for at Løkens rettsforgjengere på noe tidspunkt skriftlig har vedtatt en voldgiftsklausul.

Det anføres videre i denne sammenheng at det er et spørsmål om tilslutning til blant annet voldgiftsklausulen i AL Nordmøre og Romsdal Meieris vedtekter fremdeles vil være bindende, når dette selskap er overtatt av TINE, jf. lov 25. juni 1936 nr. 4 om enkelte bestemmelser angående meieriselskaper §3, hvoretter aksjeloven kapittel 13 får anvendelse ved sammenslutning av meieriselskaper.

Kjæremålsmotparten - Inge Løken - har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Inge Løken tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Side:1536

Kjæremålet er et videre kjæremål. Den kompetansebegrensning som følger av tvistemålsloven §404, gjelder også hvor kjæremålet - som her - er overført til behandling i Høyesterett.

Som kjæremålsgrunn er angitt feil rettsanvendelse. Etter tvistemålsloven §404 første ledd nr. 3 er kompetansen begrenset til lagmannsrettens tolking av en lovforskrift. Dette innebærer at lagmannsrettens bevisbedømmelse ikke kan prøves. Høyesterett kan verken endre eller supplere det faktum lagmannsretten har lagt til grunn, med mindre det er tale om «vitterlige kjensgjerninger», jf. tvistemålsloven §186, eller andre kurante opplysninger, se Rt-1992-1348. Heller ikke alle sider av rettsanvendelsen kan prøves. Det som kan prøves, er om den rettssetning lagmannsretten har lagt til grunn for sin lovforståelse, etter vanlige fortolkningsregler, stemmer med lovbestemmelsen, se Schei, Tvistemålsloven, 1998, side 1084.

Jeg er kommet til at kjæremålet må forkastes.

TINE og hjelpeintervenienten har anført at lagmannsretten har gitt uttrykk for feil lovtolking når den er kommet til at Løken ikke er bundet av voldgiftsklausulen i TINEs vedtekter fordi han ikke har tiltrådt vedtektene skriftlig, jf. tvistemålsloven §452 annet ledd 1. punktum, hvoretter «Voldgiftsavtalen maa indgaaes skriftlig».

Innledningsvis finner jeg grunn til å understreke at den som avtaler voldgift, avskjærer seg fra adgangen til å benytte det alminnelige domstolssystem som ellers står til alle borgeres rådighet. Er voldgift gyldig avtalt, skal saken som hovedregel avvises fra domstolene. Etter tvistemålsloven §452 første ledd kan voldgift avtales ikke bare for en konkret rettstvist, men også omfatte fremtidige rettstvister som måtte oppstå av et bestemt rettsforhold. Voldgiftsdommen vil som hovedregel ha samme materielle rettskraft som en dom, og den har umiddelbar tvangskraft, jf. tvistemålsloven §464 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 annet ledd bokstav d.

Den enkelte borgers rett til å benytte det alminnelige domstolssystem for å få avgjort sine rettstvister er slått fast i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 1, jf. menneskerettsloven §2. Norske prosessregler åpner imidlertid - som andre lands regler - for at partene kan gi avkall på alminnelig rettergang, men tvistemålsloven §452 annet ledd krever at avtale om voldgift skal være inngått skriftlig. Den som forhandler for voldgiftsretten uten å reise innsigelse om at det ikke foreligger en voldgiftsavtale, blir likeledes bundet. Dessuten kan voldgift i noen tilfeller være lovbestemt, se §473.

Som støtte for at vedtektene kan hjemle voldgift, har TINE vist til de selvdømmeordninger som er blitt godkjent i rettspraksis. En voldgiftsklausul i et selskaps eller en forenings vedtekter kan ikke sammenlignes med en selvdømmeklausul. Ved selvdømme blir det ikke truffet noen rettskraftig avgjørelse, og blir en selvdømmeavgjørelse bragt inn for domstolene, har domstolene i relativt vid utstrekning ansett seg kompetente til å overprøve selvdømmeavgjørelsen, jf. Rt-1995-306. En voldgiftsdom er på den annen side, som nevnt, endelig og bindende, med mindre det foreligger ugyldighetsgrunner som omtalt i tvistemålsloven §467 og §468.

Kravet om skriftlighet kom inn i tvistemålsloven etter påvirkning fra utenlandsk rett. I Civilprosesslovkommisjonens utkast, 1908, inntatt

Side:1537

som vedlegg til Ot.prp.nr.1 (1910) Om utfærdigelse av love om domstolene og om rettergangsmaaten i tvistemaal, begrunnes kravet om skriftlighet med rent bevismessige hensyn (notoritet), se side 281. I Ot.prp.nr.1 (1910) kommenterer departementet skriftlighetskravet på side 265 og peker på at kravet ikke innebærer at det skal opprettes et særskilt dokument, men at avtalen også kan legitimeres f.eks ved en brevveksling mellom partene. Den forsterkete justiskomité gir imidlertid i Indst.O.XV (1912) Om civilprocesreformen skriftlighetskravet en mer omfattende begrunnelse, se side 157:

«Komiteen har fundet det hensigtsmæssigst ubetinget at paabyde skriftlig oprettelse av voldgiftsavtalen for at opnaa fuld sikkerhet for, at partene virkelig ønsker voldgift, ikke bare en uttalelse eller et raad, og hvad de ønsker at undergi voldgift....»

Skriftlighetskravet er ikke kommentert nærmere i de etterfølgende forarbeidene til tvistemålsloven av 1915. Ot.prp.nr.39 (1976-1977) Om lov om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område m.v., hvor det redegjøres for bakgrunnen for det skriftlighetskrav som foreslås i tvistemålsloven §36 tredje ledd for internasjonale vernetingsavtaler, er imidlertid av interesse ved tolkingen av skriftlighetskravet i §452, se side 19 og 20. Det er lagt til grunn at skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452 annet ledd må forstås på samme måte som ved §36 tredje ledd, se Rt-1991-635 på side 637.

Så vel lovtekst som forarbeider tilsier således et skriftlighetskrav begrunnet ikke bare i notoritetshensyn, men også i et ønske om å sikre at valget av voldgift er gjennomtenkt av partene. Høyesteretts praksis understreker et strengt skriftlighetskrav: Det er ikke nok at klausulen finnes i et dokument. Det kreves at partene ved undertegningen av dokumentet har vedtatt voldgift, se Rt-1962-1215. Det er imidlertid tilstrekkelig at partene har undertegnet et dokument hvor det henvises til et annet dokument hvor voldgiftsbestemmelsen er inntatt, jf. Rt-1991-773. Men det må kreves at partene kjente, burde kjent eller hadde oppfordring til å gjøre seg kjent med dokumentet som inneholder voldgiftsklausulen. Ved spørsmålet om hva partene burde ha kjent, vil det ha betydning hvilken forretningskyndighet, bransjekunnskap mv. avtaleparten hadde grunn til å tro han hadde, se Rt-1991-635 og Rt-1991-773.

Etter å ha referert lovteksten og fra Innst. O. XV - 1912, uttaler lagmannsretten følgende om sin tolking av §452 annet ledd:

«Som det fremgår ovenfor har man i prinsippet forutsatt skriftlighet. Det må derfor i utgangspunktet kreves en uomtvistelig og reell overenskomst partene imellom for at en voldgiftsavtale skal anses å foreligge, dvs at begge parter har gitt sin skriftlige tilslutning til voldgiftsavtalen. Dersom man har gitt avkall på en alminnelig rettergang, er dette en så vidtrekkende disposisjon at man må oppstille et strengt krav til vedtakelse. Skriftlighetskravet mht voldgift innebærer at man ikke kan bli bundet ved ren passivitet. I motsetning hva som kan være aktuelt etter dansk og svensk rett, kan man etter norsk rett ikke innfortolke voldgift på det grunnlag at voldgift regelmessig avtales for vedkommende kontrakter, jf Henry John Mæland «Voldgift» (1988) side 65. Rt-1962-1215,

Side:1538

gjaldt en voldgiftsbestemmelse inntatt i vedtektene og forsikringspolisen i en gjensidig sjøassuranseforening. Den tilfredsstilte ikke kravet til voldgiftsavtale. Det uttales i kjennelsen:

«At Skarvøys reder har vært innkalt til en generalforsamling, hvori bestemmelsen var vedtatt, at han aldri har protestert mot bestemmelsen, og at han ved sitt medlemskap og i sin egenskap av forsikringstager i gjerning muligens kan sies å ha vedtatt bestemmelsen, er for meg ikke avgjørende, fordi det loven krever ikke bare er vedtagelse, men skriftlig inngåelse av avtalen."»

Slik jeg ser det, gir lagmannsretten her uttrykk for en riktig tolking av skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452 annet ledd.

Lagmannsretten drøfter deretter om «kravet til skriftlig inngåelse av avtalen skal lempes i et samvirkeforetak/andelslag hvor voldgiftsavtalen bare er inntatt som en del av lagets vedtekter». TINE og hjelpeintervenienten har prinsipalt anført at et samvirke- eller andelslags vedtekter må anses som et alternativt - selvstendig - hjemmelsgrunnlag for en gyldig voldgiftsavtale, og at det i slike tilfelle ikke kreves skriftlig vedtakelse for at medlemmet skal være bundet. Støtte for et slikt ulovfestet hjemmelsgrunnlag gir, slik TINE og hjelpeintervenienten ser det, Civilproceslovkommisjonens utkast til §502 (lovens §473) og merknadene til denne bestemmelsen.

Lovutkastet hadde følgende ordlyd:

«De i dette kapitel givne regler finder ogsaa anvendelse paa voldgift, som iværksættes i henhold til anden hjemmel end parternes aftale.»

I merknadene uttalte kommisjonen:

«Hjemmelen til voldgift kan bero paa en ensidig forføining, f. ex. testament, eller paa en korporations statuter....» (side 285)

I Ot.prp.nr.1 (1910) er lovutkastet - uten nærmere kommentar - begrenset til voldgift i henhold til lov. Endringen er ikke kommentert i de senere forarbeider til tvistemålsloven. TINE og hjelpeintervenienten har vist til Augdahl, Norsk Civilprosess, 1961, som på side 394 uttaler at voldgiftsreglene i tvistemålsloven «sikkert anvendes analogisk på voldgift som har annen hjemmel enn avtale mellom partene - navnlig voldgift i medhold av foreningsvedtekter», og som i en fotnote tilføyer at det ikke kan kreves at voldgiftsgrunnlaget skal være skriftlig når grunnlaget er annet enn avtale. Også høyesterettsdommer Eckhoff har i arbeidet «Kort om norsk voldgift», 1987, inntatt det standpunkt at medlemskap må anses som en vedtagelse av voldgift. Synspunktet er utelukkende begrunnet med en henvisning til at lovens formulering «enes» ikke må «tas for snevert». Eckhoff har ikke uttalt tilsvarende i det PM om voldgift som han i 1977 utarbeidet etter oppdrag fra Justisdepartementet, se vedlegg 1 til Ot.prp.nr.29 (1979-1980) om endringer i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (voldgiftskapitlet).

Slik jeg ser det, gir verken forarbeider, nyere rettspraksis eller senere teori støtte til det standpunkt at medlemskap i et samvirke- eller andelslag

Side:1539

i seg selv skulle være tilstrekkelig som hjemmelsgrunnlag for at medlemmene skal være bundet av en voldgiftsklausul som er tatt inn i lagets vedtekter. Den endringen som ble foretatt under lovforberedelsen, trekker tvert om i motsatt retning.

TINE har til støtte for sitt syn vist til Rt-1934-490, som gjaldt et foreningsstyres beslutning om å ilegge et medlem plikt til å betale erstatning til et annet medlem for illojal konkurranse. Beslutningen var i samsvar med foreningens vedtekter. Da erstatningen ikke ble betalt, ble det tatt ut søksmål for å få inndrevet erstatningsbeløpet. Høyesterett la til grunn at medlemmet ved sin tilslutning til foreningen hadde godtatt vedtektene, herunder selvdømmeklausulen. Domstolene kunne da som utgangspunkt ikke prøve beslutningens materielle riktighet, mens formelle innvendinger mot vedtaket skulle kunne prøves. - Jeg kan ikke se at denne avgjørelsen - som gjelder en selvdømmeklausul - og hvor Høyesterett mente å ha en viss prøvelsesrett, kan sammenlignes med vår sak hvor tvisten gjelder om det er inngått en skriftlig avtale om voldgift med den konsekvens at en part er avskåret fra å bringe en tvist inn for de alminnelige domstoler med mindre motparten samtykker.

Jeg finner videre støtte for mitt standpunkt i Rt-1962-1215 som lagmannsretten siterer og viser dessuten til følgende uttalelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1970-1102: «Utvalget vil tilføye at nevnte lovbestemmelse ikke kan forstås slik at den i spesielle tilfeller hjemler adgang til å fravike lovens krav til gyldig voldgiftsavtale.»

Min konklusjon blir etter dette at lagmannsretten heller ikke på dette punkt har tolket lovforskriften feil.

Jeg går så over til å drøfte den subsidiære anførselen om at stifterne i kraft av den fullmakt de fikk på årsmøtet i AL Nordmøre og Romsdal Meieri til å vedta opprettelsen av TINE og vedtektene for dette meieriselskapet, har forpliktet ikke bare seg selv, men også de medlemmer som de har opptrådt på vegne av, dvs. medlemmene og andelseierene i AL Nordmøre og Romsdal Meieri. Et slik årsmøtevedtak krevde 2/3 flertall.

Lgmannsretten vurderer, etter min mening, en slik anførsel når den uttaler:

«I de tilfeller hvor medlemmene har vært klar over vedtektenes bestemmelse om voldgift, gjennom deltakelse i stiftelsen av laget, er det mye som tilsier at voldgiftsklausulen er akseptert og må legges til grunn. Dersom medlemsforholdet opprettes etter stiftelsen, kan det stille seg annerledes.»

Jeg finner lagmannsrettens uttalelse på dette punktet noe uklar og er i tvil om hvor omfattende den personkrets er, som lagmannsretten mener vil være bundet av et vedtak om stiftelse. Da lagmannsretten imidlertid har lagt til grunn at Løken under enhver omstendighet faller utenfor denne personkretsen, finner jeg det ikke nødvendig å drøfte spørsmålet nærmere, jf. følgende uttalelse i kjennelsesgrunnene:

«...Det er ikke opplyst at Løken var til stede ved opprettelsen av AL Nordmøre og Romsdal Meieri, eller delaktig i forbindelse med fusjonen i 1996. Det er ubestridt at han ved tre anledninger har fått tilsendt TINEs vedtekter. Løken har imidlertid ikke skriftlig tiltrådt vedtektene. Konkludent adferd eller

Side:1540

passivitet kan ikke kompensere for manglende skriftlighet. Loven krever som nevnt ikke bare en vedtakelse, men en skriftlig inngåelse av avtalen, ...»

TINE og hjelpeintervenienten har videre anført at en rekke reelle hensyn taler for at skriftlighetskravet bør lempes ved samvirke- og andelslag. Blant annet er det vist til at det vil by på store vansker å administrere medlemmenes vedtakelse av en voldgiftsklausul og medlemmenes behov for en rask avklaring av rettstvister.

Lagmannsretten har drøftet om kravet til skriftlighet skal lempes i samvirke- og andelslag hvor voldgiftsavtalen er inntatt som en del av lagets vedtekter. I sine drøftelser har den vist til at selvdømmeklausuler i en forenings vedtekter stort sett anses godtatt av et medlem ved innmelding i foreningen. Lagmannsrettens konklusjon på dette punkt er imidlertid:

«Det er ikke naturlig å likestille vedtektsbestemmelser om voldgift i et idrettslag eller i en mindre velforening med en forening hvor medlemskapet er et velferdsgode pga foreningens monopolsituasjon. Det har formodningen mot seg at det i foreningsforhold skal stilles mindre restriktive krav til en vedtektsbestemmelse om voldgift enn en voldgiftsklausul i en kontrakt som vedkommende selv har inngått. I det første tilfelle vil vedkommende egentlig ikke ha hatt noen oppfordring til å gjøre seg kjent med voldgiftsklausulen, som får direkte anvendelse i kraft av vedkommendes medlemskap i foreningen.»

Lagmannsretten gir heller ikke på dette punkt, slik jeg ser det, uttrykk for noen feil lovtolking. Jeg viser til det jeg uttalte innledningsvis om forskjellen mellom selvdømmeklausuler og voldgiftsavtaler. Det vil ikke være noe til hinder for at et samvirke- eller andelslag i sine vedtekter tar inn en bestemmelse om konfliktløsning som binder medlemmene, men som samtidig ikke avskjærer dem fra muligheten til å bringe eventuelle fremtidige tvister om rettsforhold inn for de alminnelige domstoler. Når bestemmelsen utformes slik at hensikten er å avskjære denne adgangen, forutsettes enten en skriftlig avtale eller en hjemmel i lov.

TINE og hjelpeintervenienten har endelig anført at Løken må anses bundet av voldgiftsklausulen i TINEs vedtekter på grunn av suksesjon, dvs. at han som rettsetterfølger er trådt inn i tidligere eiers rettsposisjon. Løken har anført at denne anførselen ikke ble fremført for lagmannsretten, og derfor ikke kan prøves av Høyesterett i dette videre kjæremålet. TINE og hjelpeintervenienten har i skranken bekreftet at de ikke anfører saksbehandlingsfeil og utilstrekkelige kjennelsesgrunner. De mener imidlertid at lagmannsretten må anses å drøfte suksesjonsanførselen i den uttalelse om deltakelse i stiftelsen av laget som jeg har drøftet tidligere.

Slik jeg ser det, ble det ikke med tilstrekkelig klarhet fremført for lagmannsretten en anførsel om at Løken skulle være bundet av voldgiftsklausulen i TINEs vedtekter gjennom suksesjon. Anførselen er med andre ord ny for Høyesterett. På grunn av Høyesteretts begrensete kompetanse kan den dermed ikke prøves.

Jeg tilføyer likevel at selv om hovedregelen etter tvistemålsloven §452 annet ledd er at en avtale om voldgift bare er bindende for partene,

Side:1541

er jeg som et utgangspunkt enig i at det må gjøres unntak fra denne regel for tilfeller hvor det skjer et partsskifte på aktiva- eller passivasiden av den rett eller plikt saken gjelder. I slike tilfeller vil den som trer inn som ny berettiget eller forpliktet i forholdet, bli bundet av voldgiftsavtalen, hvis det ikke foreligger grunnlag for godtroerverv eller det er særlig hjemmel for annet. Jeg viser til Skoghøy, Tvistemål, 1998, side 212. Dette forutsetter imidlertid at det foreligger en skriftlig voldgiftsavtale som er bindende for den opprinnelige parten. Det kan reises spørsmål om hvor langt et slikt suksesjonssynspunkt kan anvendes når det dreier seg om medlemskap og andeler i et andels- eller samvirkelag. Jeg viser til den betydningen et slikt medlemskap har for det enkelte medlems økonomi.

Kjæremålet har ikke ført frem. Jeg er kommet til at Løken må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningskravet er kr 49.900, herunder utgifter med kr 4.900, som tilkjennes. Den kjærende part og hjelpeintervenienten hefter solidarisk for omkostningene, jf. tvistemålsloven §178 annet ledd 2. punktum.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler TINE Midt-Norge BA og TINE Norske Meierier BA, én for begge og begge for én, til Inge Løken 49.900 - førtinitusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Kst. dommer Krüger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler TINE Midt-Norge BA og TINE Norske Meierier BA, én for begge og begge for én, til Inge Løken 49.900 - førtinitusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.