Rt-1934-490

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-05-11
Publisert:	Rt-1934-490
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58/1 B s.a.
Parter:	Overrettssakfører Waldemar Kallevig (advokat John Nielsen) mot G. Conr. Boy (advokat A. Baumann).
Forfatter:	Bade, Bonnevie, Christiansen, Klæstad, Soldan, Hesselberg, Backer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §452, §467, §468, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3

Dommer Bade: Om saksforholdet i denne sak henvises til premissene for den under 12 desember 1932 av Oslo byrett avsagte dom. Domsslutningen er saalydende: «Den omhandlede beslutning av Import- og Eksport-Agenters Forening av 16 juni 1931 ansees gyldig. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Overrettssakfører Waldemar Kallevig har paaanket denne dom til Høiesterett. Han har nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom underkjennes, og at den i dommen omhandlede beslutning kjennes uforbindende for overrettssakfører Kallevig, at overrettssakfører Kallevig frifinnes og tilkjennes processomkostninger for byretten og Høiesterett».

Motparten C. Conr. Boy, som har begjært sitt tilsvar betraktet som erklæring om motanke, har nedlagt saadan paastand: «I. Prinsipalt: at byrettens dom stadfestes. II. Subsidiært: A. at det ved rettens dom stadfestes at Waldemar Kallevig skal betale G. Conr. Boy erstatning overensstemmende med den av Import- og Eksport-Agenters Forenings styre og raad fattede beslutning av 16 juni 1931, nemlig en halvdel av den bruttoprovisjon, som han maatte erholde fra firmaet Champagne Heidsieck & Co. Monopole, Reims, i fem aar fra 1 september 1930, dog minst kr. 1000 pr. aar at erlegge ved hvert aars utgang - første gang 1 januar 1932 - med 6 pct. aarlig rente fra de respektive forfallsdager. B. at Kallevig tilpliktes

Side:491

at betale G. Conr. Boy første termin av erstatningen med kr. 1000, som forfalt 1 januar 1932, annen termin med kr. 1000, som forfalt 1 januar 1933, tredje termin med kr. 1000, som forfalt 1 januar 1934 med 6 pct. aarlig rente fra de respektive forfallsdager, enn videre fjerde og femte termin, som forfaller henholdsvis 1 januar 1935 og 1 januar 1936, hver gang med en halvdel av bruttoprovisjonen for forutgaaende regnskapsaar, henholdsvis 1 september 1933 til 1 september 1934 og 1 september 1934 til 1 september 1935, efter behørig regnskap, dog for hver termin med minst kr. 1000, og med 6 pct. aarlig rente fra de respektive forfallsdager. III. I alle tilfeller: at Kallevig tilptiktes at betale G. Conr. Boy sakens omkostninger for alle retter».

Der er fremagt en del nye dokumenter for Høiesterett, hvoriblandt utskrift av en bevisoptagelse avholdt ved Oslo byrett i septernber 1933.

Anken er først og fremst rettet mot at byretten har antatt at §9 i Agentforeningens lover inneholder en gyldig avtale eller bestemelse om voldgift, at den forelliggende beslutning er bindende for Kallevig og at den kun kan angripes efter bestemmelsene i tvistemaalslovens kap. 32.

Efter §9 i heromhandlede forenings lover kan enhver der føler sig forurettet av en kollega «i henhold til nærværende lover» skriftlig anmelde dette til styret, som straks skal forelegge saken for samlet styre og raad med innstilling. Disse kan da ilegge vedkommende en mulkt og eventuelt skadeserstatning eller ekskludere vedkommende. Det er av den ankende part, Kallevig, hevdet at naar det i §9 tales om «endelig» beslutning, er dermed kun ment at vedkommende blir avskaaret fra at forelegge den av styre og raad fattede beslutning for generalforsamling eller medlemsmøte, hvorimot der som ellers skulde være adgang til at prøve saken for domstolen, naar det motsatte ikke uttrykkelig er sagt i lovene.

Jeg kan ikke være enig heri. Bestemmelsen til sikter klarligvis at den av styre og raad trufne beslutning skulde være endelig forbindende, saaledes at vedkommende medlem var forpliktet til at rette sig efter beslutningen uten at knne forelegge saken for domstolene. Og ved inntredelse som medlem av en forening med slike lovbestemmelser maa vedkommende ansees for at ha vedtatt disse som bindende for sig. En rekke dommer har da ogsaa fastslaatt den rettslige bindende karakter av den slags avgjørelser truffet i henhold til lignende bestemmelser i en forenings lover, saaledes at vedkommende forenings medlem i sin almindelighet er avskaaret fra at forelegge til prøvelse for domstolene en saadan avgjørelse, kfr. hermed Høiesteretts dommer i Rt-1914-649 og Rt-1926-660.

Det er en selvfølge at vedkommende avgjørelse for at være bindende maa være truffet i en sak, som efter lovene henhører under vedkommende myndigheters kompentanse. Kallevig bestrider at dette er tilfelle i nærværende sak, da styre og raad ialfall ikke kan treffe endelig beslutning om mulkt og skadeserstatning utenfor det i lovens §8 nevnte tilfelle, hvor et medlem direkte eller indirekte har søkt et agentur, som innehas av et annet agenturfirma, der

Side:492

er medlem av en Agenternes Landsforening tilsluttet lokalforening. Og her er det paa det rene, anfører Kallevig, at vedkommende agentur uten nogen foranledning fra hans side blev tilbud ham.

Hertil skal bemerkes at det efter refererte §9 nettop er i saker, hvor et medlem føler sig forurettet av en kollega «i henhold til nærværende love», at endelig avgjørelse skal kunne treffes av styre og raad. Men forurettet i henhold til lovene er et medlem, hvor vedkommende kollega overfor ham har handlet i strid med det formaal som foreningen efter sine lover arbeider for, og det er efter heromhandlede lovers §1 blandt annet spesielt nettop det at søke hindret illojal konkurranse. Der er ingen grunn til at anta at lovenes §9 kun vilde tillegge styre og raad myndighet til at treffe endelig beslutning i en klagesak, som gjaldt det i §8 nevnte tilfelle.

Da det forhold som Boy klaget over, nettop gjaldt spørsmaalet om illojal konkurranse fra en kollegas side, har avgjørelsen av saken derfor ligget innenfor rammen av den kompetanse som foreningens styre og raad har efter §9. Meningen maa visselig ha vært den at disse foreningens organer skulde være rette vedkommende til at bedømme om det paaklagede forhold kunde karakteriseres som illojal konkurranse og paa basis derav treffe sin beslutning i saken.

Jeg finner efter dette at Kallevig ikke har adgang til at forelegge den trufne beslutning til realitetsprøvelse for domstolene, og det uansett om beslutningen kan ansees som en voldgiftsdom eller ikke. Anderledes kunde saken ha stillet sig, hvis det hadde vært gjort gjeldende at beslutningen var den rene vilkaarlighet, eller at den skyldtes utenforliggende hensyn og ikke en saklig bedømmelse av forholdet, kfr. den av mig refererte dom i Rt-1926.-Men at saa har vært tilfelle i heromhandlede sak er ikke engang paastaatt.

Byretten har funnet at det her dreier sig om en voldgiftsdom, som kun kan angripes efter reglene i tvistemaalslovens kap. 32. Jeg er ikke enig heri. Det er mulig at en forenings statutter kan være grunnlag for en voldgiftsavgjørelse efter tvistemaalslovens regler. Hvorvidt dette er tilfelle med heromhandlede statutter skal jeg ikke inngaa paa. Forutsetningen for en bindende avgjørelse efter nevnte regler maa ialfall være, at det har vært partenes samt raadets og styrets mening at der skulde treffes en saadan tvangskraftig avgjørelse. Det staar dog for mig som lite tvilsomt at dette ikke har vært meningen i nærværende tilfelle. Den hele fremgangsmaate synes tydelig at vise dette. Særlig betegnende i saa henseende er selve avgjørelsens form. Avgjørelsen har til overskrift: «Klagesak G. Conr. Boy - Waldemar Kallevig», og har iøvrig kun følgende innhold: «Styrets innstilling av 11 mai d.a. referertes og vedtokes enstemmig». Der henvises saaledes alene til et annet dokument, innstillingen, som erklæres vedtatt. Avgjørelsen er paa samme maate som en almindelig styrebeslutning innført i styreprotokollen og underskrevet av de medlemmer av styre og raad som deltok i avgjørelsen. Det er intet som her gir uttrykk for at beslutningen er ment at være en dom, eller at det har dreiet sig om en eksigibel avgjørelse. Efter tvangsfullbyrdelseslovens §3 er en

Side:493

voldgiftsavgjørelse, som er avsagt efter reglene i tvistemaalslovens kap. 32, eksigibel, men saksøkeren Boy har som rimelig er ikke i sakens anledning gjort henvendelse til namsmyndighetene, men anlagt rettssak til stadfestelse av den trufne beslutning og fullbyrdelse av den ved samme tilkjente erstatning. Dette viser ogsaa saksøkerens daværende opfatning av at beslutningen ikke var en voldgiftsavgjørelse efter tvistemaalslovens regler.

Naar heromhandlede beslutning ikke kan anskues som en voldgiftsavgjørelse efter nevnte regler, kommer de i samme lovs kap. 32 opstilte frister for innsigelser mot en voldgiftsavgjørelse ikke til anvendelse i denne sak.

Kallevig maa derfor ha adgang til ved domstolene nu at hevde at der er formelle mangler ved avgjørelsen, som maa gjøre den forbindende for ham.

Kallevig har saaledes gjort gjeldende at det maa ansees som en aapenbar feil at han ikke blev underrettet om at der skulde treffes en endelig beslutning av styre og raad. Hermed kan Kallevig ikke høres, da det efter det oplyste maatte stille sig klart for ham at det her gjaldt spørsmaalet om beslutning overensstemmende med foreningens lovers §9, hvorfor han ogsaa avgav to skriftlige uttalelser i saken før beslutningen blev truffet.

Som en formell feil har Kallevig videre fremholdt at styret i vingruppen, som er en avdeling innen heromhandlede agentforening, efter anmodning av dennes styre i skrivelse av 1 mai 1931 hadde avgitt sin uttalelse om saken uten at Kallevig hadde sett denne skrivelse eller overhodet hørt tale om den før under nærværende rettssak. Enn videre har Kallevig anført som en feil ved saksbehandlingen, at han blev holdt uvitende om at hans motpart Boy hadde sendt inn til styret før avgjørelsen en skrivelse, som Boy selv betegnet som konfidentiell. Skrivelsen inneholdt oplysninger om hans inntekt av det champagneagentur som han hadde innehatt, før Kallevig overtok det.

Jeg finner det lite tvilsomt at avgjørelsen efter det oplyste ikke blir uforbindende av nevnte grunner. At foreningens styre til veiledning for sig selv overensstemmende med sin praksis innhentet uttalelse fra styret for den brancheavdeling innen foreningen, hvortil vedkommende agenter hørte, kan ikke med rette ankes over. Kallevigs motpart blev heller ikke gjort bekjent med den avgitte uttalelse fra gruppen. Og hvad den konfidentielle skrivelse angaar er det kun selve styret som har sett samme. Styret besluttet at henlegge skrivelsen som ikke hørende til sakens dokumenter. Skrivelsen blev derfor ikke referert for raadets medlemmer. Jeg finner det avgjørende at skrivelsen, som kun har betydning for erstatningens størrelse, ikke kan sees forsaavidt at ha spilt nogen rolle ved avgjørelsen. Styret har basert erstatningen paa hvad Kallevig selv maatte komme til at tjene paa agenturet, ikke hvad Boy i nevnte skrivelse opgir som sine inntekter av agenturet. Minimumserstatningen skulde visstnok være 1000 kroner pr. aar, men Boy hadde i skrivelse av 16 februar 1931, som var forelagt Kallevig til uttlelse før avgjørelsen, opgitt sin inntekt til ca. 9000 kroner pr. aar i gjennemsnitt for de siste 20 aar.

Side:494

Enn videre har Kallevig fremholdt som en ugyldighetsinnsigelse, at et medlem av foreningens styre, Juell, var ugild til at delta i avgjørelsen qu., da han allerede som medlem av vingruppens styre efter anmodning som nevnt hadde avgitt sin uttalelse om saken. Det synes mig klart at denne omstendighet ikke kunde gjøre Juell ugild. Jag skal ogsaa henvise til at den omtvistede beslutning er enstemmig og avgitt av i alt 17 medlemmer av styre og raad.

Endelig har Kallevig gjort gjeldende at Boy i hvert fall har tapt sin rett til skadeserstatning efter beslutningen, fordi Kallevig er blitt ekskludert. Han henviser i saa henseende til lovenes §9, hvorefter styre og raad kan ilegge mulkt og erstatning eller ekskludere vedkommende. Herved oversees imidlertid bestemmelsen i siste punktum av 1ste ledd i §9, hvilket punktum er saalydende: «Hvis ikke den der har forbrutt sig, retter sig efter den av styre og raad fattede beslutning, kan vedkommende ekskluderes av foreningen». Dette er saaledes en disiplinærstraff for den forgaaelse ikke at ha rettet sig efter den av styre og raad trufne avgjørelse. Denne gjelder derimot forholdet mellem de to agenter, og den i saa henseende trufne avgjørelse blir like fullt staaende ved makt om vedkommende senere gjør sig skyldig i omhandlede forgaaelse mot nevnte myndigheter.

I henhold til det anførte finner jeg at motpartens subsidjære paastand blir at ta til følge dog saaledes at der forsaavidt angaar selve fastsettelsesdommen i post A. intet anføres om renter, da der i beslutningen qu. ikke er nevnt noget om saadanne. Og hvad post B. angaar kan fullbyrdelsesdom kun gis for de 3 terminer som hittil er forfalne. For de to følgende terminer er det iøvrig ennu ikke paa det rene hvor stor erstatningen kommer til at bli. Hvad de paastaatte renter angaar skal bemerkes, at disse kun er processrenter. Jeg mener de bør nedsettes til 4 pct.

Hvad saksomkostninge angaar finner jeg ikke grunn til at gjøre nogen forandring i byrettens avgjørelse. Derimot finner jeg at Kallevig bør tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

A. Det fastsettes, at Waldemar Kallevig plikter at betale G. Conr. Boy erstatning overensstemmende med den av Import- og Eksport-Agenters Forenings styre og raad fattede beslutning av 16 juni 1931, nemlig en halvdel av den bruttoprovisjon, som han maatte erholde fra firmaet Champagne Heidsieck & Co., Monopole Reims, i fem aar fra 1 september 1930, dog minst kr. 1000 pr. aar at erlegge ved hvert aars utgang, første gang 1 januar 1932. B. Kallevig betaler til G. Conr. Boy første termin med kr. 1000. som forfalt 1 januar 1932, annen termin med kr. 1000 som forfalt 1 januar 1933 og tredje termin med kr. 1000, som forfalt 1 januar 1934, alt med 4 av hundre i aarlig rente fra de respektive forfallsdager til betaling skjer. C. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Kallevig til Boy kr. 1500. D. Opfyllelsefristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Side:495

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen og Klæstad, de ekstraordinære dommere overrettsjustitiarius Soldan og sorenskriver Hesselberg og dommer Backer: Likesaa.

Av byrettens dom:

Ifølge lovene for Import- og Eksport-Agenters Forening §1 er det blandt annet foreningens formaal at søke hindret illoyal konkurranse. §8 bestemmer, at medlem av foreningen ikke maa optre paa nogen uhederlig maate i forretningsanliggender og «maa saaledes hverken direkte eller indirekte søke et agentur,som innehas av et annet agenturfirma, som er medlem av en Agentenes Landsforening tilsluttet lokalforening..» §9, 1ste ledd lyder saaledes: «Enhver der føler sig forurettet av en kollega i henhold til nærværende lover, kan gjøre skriftlig anmeldelse til styret, som straks har at behandle saken og forelegge den for samlet styre og raad med innstilling. Styre og raad fatter endelig beslutning i saken og kan ilegge vedommende en mulkt til foreningens faste fond, og hvis tap av fortjeneste er lidt, dessuten paalegge vedkommende at betale skadeserstatning eller ekskludere vedkommende efter bestemmelsen i §6. Hvis ikke den der har forbrudt sig retter sig efter den av styre og raad fattede beslutning, kan vedkommende ekskluderes av foreningen.»

Agentforeningen er som saadan medlem av Norske Agenters Landsforening, hvis love i §14 inneholder følgende bestemmelse: «Samtlige medlemmer av de Landsforeningen tilknyttede lokalforeninger skal respektere de øvrige medlemmers agenturer. Der er saaledes ikke adgang til direkte eller indirekte at søke saadanne agenturer. Blir et medlem tilbudt saadant agentur skal han ikke anta tilbudet før efter konferanse med agenturets innehaver.»

Saksøkte, som efter skriftlig ansøkning blev medlem av agentforeningen høsten 1928, mottok vaaren 1930 følgende brev av 6 mars fra en bekjent i Paris ved navn Waldbaum, som var direktør for champagnefirmaet Heidsieck & Co. i Reims: «Dette bare for at meddele Dem, at jeg har hørt De skal slutte med agenturet for Giesler. Jeg vil gjerne nevne, at jeg har en meget god venn, som jeg ønsket De skulde møte i Reims da De kom over siste gang, og som naarsomhelst vilde være parat til at reise til Oslo for at konferere med Dem. Jeg vilde være takknemlig om De pr. omgaaende vilde underrette mig om De er villig til at konferere med min venn, som er en av de ledende paa champagne-markedet.»

Efter hvad saksøkte har oplyst visste han at Waldbaum var interessert champagne i Reims, men kjente dengang ikke til hans stilling i Heidsieck & Co. Den 11 mars besvarte saksøkte brevet saaledes: «...... Med hensyn til Giesler-agenturet er det helt umulig for mig at forstaa hvad der bør gjøres, idet jeg ikke faar noget svar paa mine brever til firmaet. Kanskje Deres venn i Reims kjenner til den virkelige situasjon og de eventuelle utsikter til et arrangement for Gieslers. Hvis der ikke er nogen utsikter til et arrangement, skal jeg naturligvis gjerne møte Deres venn og diskutere med ham de forslag han maatte ha at stille. Imidlertid tror jeg det vilde være tilraadelig om han sendte mig et brev først for at gi mig en kort orientering angaaede sine planer, idet jeg nødig vil uleilige ham til Oslo uten at kunne samarbeide med ham......»

Side:496

Derefter fikk saksøkte i brev fra Heidsieck & Co. av 17 mars 1930 følgende forespørsel: «Da vi har besluttet at gjøre en forandring ved vaart norske agentur, tør vi forespørre om De i tilfelle vilde være interessert i at overta dette. Isaafall vil vaar administrerende direktør hr. E. J. Mazzuchi arrangere en konferanse med Dem. Han kunde komme til Oslo den 27 eller 28 ds»

Herpaa svarte saksøkte i en konfidentiell skrivelse av 22 mars 1930, at han gjerne vilde drøfte tilbudet, idet han - efter hvad han anførte i retten - gikk ut fra at saksøkeren, som var agent for Heidsieck da var opsagt. Da han saa traff direktør Mazzuchi, sa han, ifølge sin forklaring, til denne at det var kjedelig for saksøkeren, hvortil direktøren bemerket, at det var hans sak og at det enten vilde bli saksøkte eller en annen.

Ved skrivelse fra Heidsieck & Co. av 25 mars 1930 blev saksøkeren opsagt «i betraktning av det meget reduserte salg av vaare merker i Norge». Saksøkeren skrev i den anledning til firmaet den 10 april s.a. og gav en inngaaende redegjørelse om aarsakene til nedgangen, idet han anmodet om at firmaets beslutning maatte bli omgjort; men firmaet avslog dette i skrivelse av 13 mai 1930.

I juli 1930 fikk saksøkte kontrakt med firmaet.

Den 16 februar 1931 skrev saksøkeren til Agentforeningen og beklaget sig over at han hadde mistet agenturet, som han hadde hatt siden 1896, idet han bl.a. uttalte: «Den nye agent har ikke med en mine hentydet til at ville yde mig nogen erstatning, tross man i vaare dager neppe finner det anstendig at høste fruktene av mange aars arbeide uten at yde vedelag.»

Denne skrivelse blev 9 mars s.a. oversendt saksøkte til uttalelse og: saksøkte svarte 11 s. m. med at redegjøre for sin ovenfor refererte korrespondanse, hvorhos han anførte: «Hvis det virkelig hadde vært hr. Boys mening at han var berettiget til nogen erstatning fra mig, maatte det vel være naturlig at han henvendte sig til mig herom direkte istedetfor nu: et halvt aar efter at henvende sig til foreningen.» I anledning av denne skrivelse, som foreningen oversendte saksøkeren, skrev denne paany til foreningen den 19 mars. Ogsaa denne skrivelse oversendtes saksøkte som svarte den 28 mars 1931 i skrivelse paategnet: «Ad klagesak G. Conr. Boy», idet han sluttelig anfører: «For mig som skal forsøke at arbeide agenturet op igjen, virker det nærmest komisk naar hr. Boy taler om erstatning. Inntekter blir det jo ikke tale om paa lange tider.»

Agentforeningen innhentet saa en uttalelse i saken fra foreningens vingruppe av 1 mai 1931. Heri anføres bl.a. at det er en fastslaatt regel innen vingruppen at et medlem, som tilbydes et representert agentur, konfererer med den gamle agent Vingruppen ansaa det lite rimelig at saksøkte skulde overta agenturet uten vederlag til saksøkeren og foreslog derfor at han skulde betale halvparten av sin provisjon i 5 aar til saksøkeren som vederlag, idet tilføies: «At foreslaa voldgift om betaling av et bestemt vederlag en gang for alle er vel mindre heldig enn vaart ovenfor nevnte forslag, da som før nevnt et champagnemerkes verdi avhenger meget av tidene, saa det er vanskelig at fastslaa denne.» Uttalelsen er underskrevet av vingruppens formann Per Juell og et annet medlem.

Agentforeningens styre som bestod av 5 medlemmer, hvoriblandt Per Juell avgav derefter den 11 mai 1931 følgende innstilling til raadet, som bestaar av 12 medlemmer: «Man finner at Kallevig maa bebreides at ha satt sig i forbindelse med firmaet Heidsieck & Co. uten at ha konferert med

Side:497

firmaets daværende agent G. Conr. Boy, og det er en fastslaatt regel innen vaar forening, at et medlem, som tilbys et representert agentur, skal konferere med den gamle agent. Overensstemmende med den av G. Conr. Boy nedlagte paastand finner man at herr Waldemar Kallevig skal betale firmaet G. Conr. Boy en erstatning utgjørende en halvdel av den bruttoprovisjon som han maatte erholde av firmaet Heidsieck & Co. i 5 aar efter agenturets Overtagelse, dog minst kr. 1000 pr. aar at erlegge ved hvert aars utgang eller om Kallevig saa maatte ønske kr. 5000 straks og en gang for alle.» I styre og raadsmøte 16 juni 1931 blev styrets innstilling enstemmig vedtatt og meddelelse om beslutningen sendtes den 19 s. m. begge parter.

Den 25 s. m. skrev saksøkte ved sin advokat til foreningen at han ikke aktet at bøie sig for den fattede beslutning, som var helt uforbindende for ham og ikke engang hadde nogen hjemmel i foreningens lover. I anledning av denne skrivelse blev saksøkte den 24 august 1931 ekskludert av foreningen.

- - - Retten skal bemerke, at bestemmelsene om voldgift nu finnes i 32te kapitel av tvistemaalsloven av 15 august 1915, som traadte i kraft 1 juli 1927. I kommisjonsutkastet av 21 desember 1907 med motiver, bilag III til Ot.prp. 1 1919 side 285, uttales, at hjemmelen til voldgift bl.a. kan bero paa en korporasjons statutter. Ifølge Altens kommentar av 1924 til tl.s §452 maa like med avtale om voldgift regnes en gyldig vedtatt bestemmelse i et selskaps eller en forenings vedtekter; herom henvises i kommentaren til Rt-1912-156, og Rt-1914-649. Retten henholder sig til de anførte uttalelser, og spørsmaalet blir da, om der i Agentforeningens lover §9 foreligger en gyldig bestemmelse om anvendelse av voldgift. Dette spørsmaal finner retten at burde besvare bekreftende. At ordet voldgift ikke er nevnt, kan i og for sig ikke være avgjørende, naar bestemmelsen, som her, iølfge sitt innhold gaar ut paa avgjørelse ved voldgift. Heller ikke kan retten anta, at den tilføiede bestemmelse om eksklusjon av den som ikke retter sig efter avgjørelsen, medfører at det medlem som ansees forurettet taper sin rett til erstatning efter beslutningen i tilfelle av eksklusjonsbestemmmelsens anvendelse. Ifølge tl.s §452, 2. ledd, maa voldgiftsavtale inngaats skriftlig, hvis partene ikke har innlatt sig paa forhandling for voldgiftsretten. Da foreningens lover med voldgiftsbestemmelsen foreligger trykt antar retten ikke at der maa kreves uttrykkelig skriftlig uttalelse fra foreningens medlemmer om at de vedtar voldgiftsbestemmelsen; men ihvertfall finner retten at saksøkte er bundet ved at han innlot sig paa forhandling om saken. Han kan efter rettens mening ikke høres med de anførte innsigelser, vorefter han ikke forstod at saksøkerens klage til foreningen kunde føre til en beslutning om erstatning.

Da foreningens omhandlede beslutning efter det anførte kun kan angripes i henhold til tl.s bestemmelser i kap. 32, følger herav at innsigelser med hensyn til sakens realitet, de materielle innsigelser, ikke her kan gjøres gjeldende. At der i motivene til H.r dommer finnes uttalelser i motsatt retning, saaledes i Rt-1926-661, siste avsnitt, kan ikke komme i betraktning herimot, da samtlige de paaberopte dommer - ogsaa den i Rt-1929-552 refererte dom - angaar tilfeller som fant sted før tl.s ikrafttreden.

De ugyldighetsgrunner som efter tvistemaalsloven kan bevirke ophevelse av beslutningen, finnes angitt i §467, som inneholder de absolutte ugyldighetsgrunner, og i §468, hvor der angis de saakalte relative ugyldighetsgrunner som kun virker naar de gjøres gjeldende av en part.

Side:498

De i lovens §467 angitte ugyldighetsgrunner foreligger efter rettens mening ikke i nærværende tilfelle. - - -

Da det er paa det rene at saksøkte har oversittet de nevnte frister, baade med hensyn til innsigelsen om Juells forhold til beslutningen og med hensyn til de øvrige formelle innsigelser, vil det ikke være nødvendig for retten at avgjøre, hvorvidt innsigelsene ellers burde tas til følge. - - -

S. Schjøtt, Einar Christensen, Knut Hesstvedt