HR-2000-952 - Rt-2000-1542
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-27 |
| Publisert: | HR-2000-00952 - Rt-2000-1542 (383-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens beslutning om delvis å nekte fremmet anke i straffesak. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00952, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Fridtjof Feydt) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §321, Straffeloven (1902) §162b, §222, §223, §227, §228, §229, §230, §232, §266, §267, §268, §291, §34, §35, §37d, §39, §49, Legemiddelloven (1992) §24, §31, §62, §63, §64 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om delvis å nekte fremmet anke i straffesak.
Den 26. august 1999 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning hva gjelder A:
«1. Saken fremmes.
2. A, født *.*.1964, dømmes for overtredelse av strl §266 tredje ledd jf første ledd (28 tilfeller), strl §266 tredje ledd jf første ledd jf §49 (4 tilfeller), strl §267 jf §268 første ledd (6 tilfeller), strl §229 1. straffalternativ jf §232 (5 tilfeller), strl §228 første ledd og annet ledd jf §232 (6 tilfeller), strl §228 første og annet ledd (2 tilfeller), strl §228 første ledd jf §232 (3 tilfeller), strl §228 første ledd (4 tilfeller), strl §227 2. straffalternativ (28 tilfeller), strl §223 første ledd (11 tilfeller), strl §222 2. straffalternativ (3 tilfeller), strl §222 1. straffalternativ (2 tilfeller), straffeloven §291 (1 tilfelle), strl §162b første ledd (2 tilfeller) og legemiddelloven §31 jf §24 første ledd (3 tilfeller), alt sammenholdt med strl §230, §62 første ledd, §63 annet ledd og §64 annet ledd, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år. Til fradrag ved soningen tilkommer han 705 dager for utholdt varetekt utregnet pr 26 august 1999.
3. A frifinnes for hovedtiltalens post I a, I g, I x, I y, I gg, I hh, I mm, II f, III a, III f, III g, III k, III p, III q, III r, III s, III t, III u, III v, V o, V r, VI i, VI v, VI å, VI aa, og for tilleggstiltalens post I b og IV.
4. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler overfor A i medhold av strl §39 nr 1 bokstavene a til e for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
- - -
7. A dømmes i medhold av strl §34 jf §37d til å tåle inndragning av et gull halskjede på 355,9 gram, et gull halskjede på 554,8 gram og et anheng i gull med hundemotiv og diamanter, samt med hjemmel i straffeloven §35 jf §37d et Samuraisverd, en kniv/dolk med slire, to balltrær, to sett håndjern, en pezolavekt, et pistolhylster og dopingmidler som beskrevet i hovedtiltalens post IX.
8. A og B dømmes in solidum til å betale erstatning til C med 256.000 - tohundreogfemtisekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. I tillegg dømmes A til å betale C 144.000 - etthundreogførtifiretusen - kroner innen samme frist. ...
9. A og B dømmes in solidum til å betale erstatning til D med 170.000 - etthundreogsyttitusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. ...
10. A dømmes til å betale erstatning til E med 15.000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
11. A dømmes til å betale oppreisning til E med 60.000 - sekstitusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
12. A og B dømmes til hver å betale 25.000 - tjuefemtusen - kroner i saksomkostninger til det offentlige.»
A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for samtlige forhold han er funnet skyldig i og hvor han ikke har erkjent straffeskyld, straffutmålingen herunder sikringsbemyndigelsen, saksbehandlingen, inndragningen av tre gullgjenstander samt plikten til å betale erstatning og oppreisning og saksomkostninger.
Lagmannsretten avsa 25. mai 2000 beslutning med slik slutning hva gjelder A:
«1. Anken fra A vedrørende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningens post I q), I bb), IV a), IV c), V a), V b), V c), V d), V j), VI q), VI r) og XI henvises til ankeforhandling.
- - -
3. For øvrig nektes ankene fremmet.
4. Ved ankebehandlingen skal bevisførselen - med de unntak som følger av punkt 1-2 ovenfor - begrenses, idet lagmannsretten skal vurdere saken på grunnlag av det faktum byretten la til grunn.»
A har i rett tid påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har behandlet saken feil. Lagmannsretten burde innhentet sakkyndigerklæringer, vitnebevis og tekniske bevis før beslutningen ble truffet for en lang rekke av de forhold anken gjelder, slik at avgjørelsen kunne treffes på et tilstrekkelig grunnlag. Det må videre stilles spørsmål ved om lagmannsretten kan ha vurdert anken i lys av sakens dokumenter, idet det etter at beslutningen var fattet, fra lagmannsrettens kontor ble opplyst at saksdokumentene stod i uåpnete kasser der.
Det er videre anført at beslutningen, slutningens punkt 4, legger sterkere begrensninger på bevisførselen under straffutmålingen enn det loven hjemler. Endelig er det anført at lagmannsretten burde innhentet uttalelse fra byretten om hvorfor dom ble avsagt først om lag to måneder etter at saken var tatt opp til doms, jf. Rt-1999-116.
Samtidig som kjæremålet ble inngitt, begjærte A omgjøring av beslutningen. Ved lagmannsrettens beslutning av 6. juli 2000 ble begjæringen ikke tatt til følge.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning 25. mai 2000 om å nekte ankebehandling av en del punkter i anke fra A. Kjæremålsgrunner er forskjellige former for feil i lagmannsrettens saksbehandling, som kjæremålsutvalget kan prøve, jf. straffeprosessloven §321 sjette ledd. Lagmannsrettens beslutning 6. juli 2000 om ikke å omgjøre nektelsesbeslutningen, omfattes ikke av kjæremålet, men beslutningen må tillegges betydning ved kjæremålsutvalgets vurdering av dette.
Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet ikke kan føre frem, og bemerker til de enkelte feil eller typer av feil som er påberopt:
Når det gjelder anførselen om at lagmannsretten ikke har pakket ut dokumentene i saken og således ikke satt seg inn i disse, vises det til brev 2. august 2000 fra lagmannsretten til Høyesteretts kjæremålsvalg, hvor det er opplyst at dokumentene har vært tilgjengelige og er blitt benyttet. Kjæremålsutvalget legger dette til grunn.
Til anførselen om at lagmannsretten ikke har innhentet redegjørelse fra byretten om grunnen til at byrettens dom ble avsagt først 26. august 1999 når hovedforhandlingen ble avsluttet 25. juni 1999, vises det til at byretten har redegjort for tidsforbruket i sin dom side 162. Av kjæremålet fremgår at forsvareren ikke hadde lest denne siden i domsutskriften da kjæremålet ble skrevet.
Vedrørende lagmannsrettens nærmere behandling av anken er for det første anført at lagmannsretten skulle ha innhentet sakkyndige erklæringer vedrørende flere fornærmede for å kunne vurdere om det - som anført av byretten - kan ha vært utøvd vold uten at skade er påført, og ellers for å kunne vurdere arten og omfanget av skader som etter byrettens domsgrunner er påført fornærmede. For det andre er det anført at lagmannsretten skulle ha foretatt gransking av et balltre, som etter byrettens domsgrunner er benyttet som slagvåpen. For det tredje er det anført at lagmannsretten skulle ha innhentet bevis i form av fingeravtrykkundersøkelse og avhør av en rekke vitner. For det fjerde er det anført at lagmannsretten skulle ha innhentet lydbåndopptak fra hovedforhandlingen i byretten, som strakte seg over 85 rettsdager.
I forbindelse med disse anførslene er spørsmålet om lagmannsretten hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det var klart at anken ikke kunne føre frem. Alle anførslene var fremført i støtteskriv til anken, som lagmannsretten må forutsettes å ha vurdert - og også å ha vurdert på nytt i forbindelse med omgjøringsbegjæringen - sammen med det øvrige bevismaterialet i saken. Det hefter da ikke feil ved lagmannsrettens saksbehandling for så vidt. Lagmannsrettens vurdering av det bevismaterialet som forelå, kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Vedrørende punkt 4 i lagmannsrettens beslutning er det anført at begrensningen i bevisførselen vedrørende de punkter i byrettens dom hvor skyldspørsmålet er rettskraftig avgjort, legger for sterke føringer for bevisbedømmelsen under straffespørsmålet.
Begrensningen kan ikke sees som en feil i lagmannsrettens saksbehandling, jf. kjennelse i Rt-1999-1034. Hvilken betydning begrensningen skal få ved behandlingen av straffespørsmålet, må avgjøres ved lagmannsrettens ankeforhandling.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.