HR-2000-239 - Rt-2000-1611
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-25 |
| Publisert: | HR-2000-00239 - Rt-2000-1611 (399-2000) |
| Stikkord: | Strafferett, Ran, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | A var i lagmannsretten domfelt blant annet for ran til en straff av 1 år og 6 måneder. Han anket til Høyesterett over at han var dømt for ran, og gjorde gjeldende, som mindretallet i lagmannsretten, at den utviste volden var så vidt moderat at tilfellet var å likestille med veskenapping.
Lagmannsrettens flertall på 3 fagdommere og 2 meddommere la til grunn at A hadde sett seg ut forretningen, der den krenkede, en 83 år gammel kvinnelig ekspeditør, var alene. Han gikk inn og kommanderte henne på en måte som ble oppfatta som brutal og truende. Deretter tok han et fast og hardt grep i den krenkedes strikkedrakt like under halsen, og dro eller førte henne til kassen. Da den krenkede forsøkte å hindre A i å tømme kassen, gjorde A en "vridende bevegelse på klærne mot fornærmedes hals for å få et bedre grep". Ved dette ble knapper i drakten hennes avrevet. Høyesterett kom enstemmig til at A hadde utøvd vold som klart oppfylte kravet i Straffeloven (1902) § 267 første ledd. Voldselementet ble vurdert klart mer alvorlig enn et veskenappingstilfelle. Trass i at prinsippet i Straffeloven (1902) § 64, i forhold til en annen dom for ran, skulle brukes, fant ikke Høyesterett grunn til å endre straffutmålingen. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1999-494 - Høyesterett HR-2000-00239, straffesak, anke |
| Parter: | [A-mann] (advokat Ole A. Bachke jr.) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Gert Johan Kjelby) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Tjomsland, Oftedal Broch, Frisak, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §267, §268, §64, §127, §162, §257, §333, §342, §391a, §49, §62, §63, Fengselsloven (1958) §41, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Rieber-Mohn: Bergen byrett avsa 25. februar 1999 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*.1960, domfelles for overtredelse av strl §267 første ledd, jf §268 første ledd, strl §227 første ledd, 1. str alt, strl §257, strl §162 første ledd, jf §49, strl §391a, jf §257, legemiddell §31 annet ledd, jf §24 første ledd og strl §333, alt sammenholdt med strl §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i ett år og seks måneder. Dommen er en fellesstraff med resttid på 153 dager etter prøveløslatelse fra soning av Bergen byretts dom av 12.08.97, jf fengselsl §41. Han har krav på fradrag for 182 dager utholdt varetekt.
A frifinnes etter tiltalebeslutningen av 21.01.99 pkt IV.»
Domfelte anket prinsipalt over byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet for flere forhold, derunder over domfellelsen for ran. For så vidt gjaldt ranet, rettet anken seg både mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Subsidiært ble det anket over straffutmålingen. Anken over domfellelsen for ran ble henvist, for øvrig ble anken nektet fremmet.
Gulating lagmannsrett avsa 14. desember 1999 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*.1960, dømmes for forbrytelse mot strl §267, første ledd, jfr §268 første ledd, sammen med de forhold som er rettskraftig avgjort ved Bergen byretts dom av 25.02.1999, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Dommen er en felles straff med resttid på 153 - etthundreogfemtitre - dager etter prøveløslatelse fra soning av Bergen byretts dom av 12.08.1997.
Til fradrag for utholdt varetekt går 214 - tohundreogfjorten - dager.»
Dommen ble avsagt under dissens. Det hendelsesforløp som flertallet (de tre fagdommerne og to meddommere) fant bevist, gjorde etter flertallets mening ransbestemmelsen anvendelig. Mindretallet (to meddommere) mente at det var tvil om sider av hendelsesforløpet og fant at tilfellet hadde «de klareste likhetstrekk med en veskenapping uten særskilt graverende omstendigheter», og at forholdet derfor burde anses som grovt tyveri. Det samme mindretallet mente også - ut fra sitt syn på subsumsjonen - at straffen burde vært satt til fengsel i 1 år og 4 måneder.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av de foregående instansers dommer.
Domfelte har anket til Høyesterett over lovanvendelsen for så vidt som forholdet er henført under ransbestemmelsen. Det er anført at forholdet rettelig skulle ha vært bedømt som grovt tyveri, idet maktanvendelsen fra domfeltes side var så vidt beskjeden at den nedre grense for begrepet «vold» i straffeloven §267 ikke er overskredet.
Aktor for Høyesterett har påstått anken forkastet under henvisning særlig til at voldsbegrepet i ransbestemmelsen i straffeloven §267 bør være det samme som i straffeloven §127 om vold mot offentlig tjenestemann. Med sikte på sistnevnte bestemmelse har Høyesterett i Rt-1922-73 definert voldsbegrepet meget vidt, slik at domfeltes opptreden i denne sak klart vil rammes om denne definisjonen legges til grunn.
Jeg finner at anken må forkastes.
Jeg anser det hensiktsmessig å gjengi de springende punkter fra lagmannsrettens (flertallets) beskrivelse av hendelsesforløpet:
«På et tidspunkt bestemte tiltalte seg for å dra til Bergen sentrum for å se om det var mulig å få tak i ytterligere rusmidler. Ca kl 13.00 kom tiltalte gående ned X mellom inngangen til Y og Z. Da tiltalte passerte butikken Æ - - -forretning observerte han at det ikke var kunder i butikken og at denne ble betjent av en eldre dame. Han bestemte seg for å gå inn i butikken for å skaffe penger til erverv av rusmidler.
Butikken ble betjent av fornærmede, B, som på den aktuelle tid var 83 år gammel. Da tiltalte kom inn satt fornærmede innerst i butikklokalet bak en disk noe til siden for kassa-apparatet. Tiltalte beordret fornærmede til å åpne kassen. Fornærmede, som er noe tunghørt, forsto først ikke hvilket ærend tiltalte var kommet i, og spurte hva han skulle ha. Deretter gjentok tiltalte flere ganger ordren om at kassen måtte åpnes. Dette ble gjort på en måte som av fornærmede ble oppfattet som brutal og truende. Basert på rettens møte med fornærmede i forbindelse med vitneforklaringen framstår det som klart at fornærmede på ingen måte er en lettskremt person.
Da fornærmede ikke gjorde tegn til å ville etterkomme tiltaltes kommando, gikk tiltalte bort til disken, tok et fast og hardt grep i fornærmedes strikkedrakt like nedenfor halsen, dro eller førte fornærmede til det sted hvor kassen stod og lyktes derved å få fornærmede til å åpne kassen. Da fornærmede forsøkte å stoppe tiltalte mens han tømte kassen for innhold, ved å føre sin hånd mot kassen, gjorde tiltalte en vridende bevegelse på klærne mot fornærmedes hals for å få et bedre grep og holdt henne slik mens han tok pengene. Ved dette ble knapper i fornærmedes drakt revet løs.
Etter å ha tømt kassa-apparatet for innhold bega tiltalte seg mot utgangsdøren. Fornærmede fulgte imidlertid etter, hvorpå tiltalte geleidet henne tilbake til den innerste del av butikken. Dette gjentok seg flere ganger, og til slutt skubbet tiltalte fornærmede hardhendt ned i stolen hvoretter han løp fra stedet. Fornærmede tok seg til utgangsdøren og ropte ut at hun var blitt ranet. Tiltalte ble tatt igjen av forbipasserende, overmannet, og seinere pågrepet.»
Jeg finner at lagmannsretten med rette har bedømt forholdet som ran. Domfelte bemektiget seg pengene i butikken ved å utøve en vold mot ekspeditøren som for meg klart oppfyller kravet til «vold» i straffeloven §267 første ledd.
Jeg legger da vekt allerede på domfeltes innledende atferd mot den eldre kvinnen, som av henne ble oppfattet som «brutal og truende». Deretter tok han et «fast og hardt grep i fornærmedes strikkedrakt like nedenfor halsen, dro eller førte fornærmede til det sted hvor kassen stod og lyktes derved å få fornærmede til å åpne kassen». Da ekspeditøren deretter forsøkte å stanse tiltalte mens han tømte kassen for penger, «gjorde tiltalte en vridende bevegelse på klærne mot fornærmedes hals for å få et bedre grep og holdt henne slik mens han tok pengene». Ved dette siste grepet ble «knapper i fornærmedes drakt revet løs». Jeg viser også til domfeltes hardhendte atferd da fornærmede forsøkte å følge etter ham ut av butikken.
Jeg kan på bakgrunn av dette hendelsesforløpet ikke legge noen vekt på at det ikke synes å ha vært direkte fysisk kontakt mellom domfeltes hånd og fornærmedes kropp. Dette moment er etter min mening praktisk talt det eneste som saksforholdet har til felles med de veskenappingstilfellene som henføres under bestemmelsen om grovt tyveri, og som tradisjonelt oppfattes å ligge i grenseområdet mot ran. En slik veskenapping er over på et øyeblikk, og innvirkningen på fornærmedes kropp er normalt beskjeden. I denne sak dreier det seg om en truende innledning og deretter et håndfast grep av en viss varighet, og med en fase av tilstramming, alt med det mål å kunne tømme kassen for penger uten å bli hindret av en ekspeditør som ikke uten videre lot seg kue til å yte bistand. Voldselementet er derved klart mer fremtredende enn i veskenappingstilfellene; det samme er handlingens skremmende karakter. Samlet sett står vi overfor en ganske brutal atferd mot en eldre kvinnelig ekspeditør som var alene i butikken.
Forsvareren har utenfor anken tatt opp spørsmålet om nedsettelse av straffen, jf. §342 annet ledd nr. 2. Bakgrunnen er denne:
Ranet i vår sak er begått 16. september 1998. Som tidligere nevnt, ble det pådømt i byretten 25. februar 1999. Etter denne dom og etter at domfeltes anke var henvist til lagmannsretten, forøvet han et nytt ran 21. september 1999. Det nye ranet ble raskere iretteført og er rettskraftig pådømt ved lagmannsrettens dom av 2. oktober 2000. Dommen gjaldt også en del andre straffbare forhold, og straffen satt til 2 års fengsel. Ved denne straffutmåling vurderte lagmannsretten anvendelse av straffeloven §64, siden bevisanken for så vidt gjaldt ranet i vår sak var henvist til lagmannsretten da det nye ranet ble begått. Spørsmålet ble imidlertid overlatt til Høyesterett i denne sak.
Det er etter dette på det rene at ranet i vår sak ikke for noen instans er bedømt i sammenheng med det senere ran, som er rettskraftig pådømt, jf. straffeloven §62. På denne bakgrunn må, slik jeg ser det, prinsippet i straffeloven §64 iakttas ved straffutmålingen i foreliggende sak.
Men etter min mening er det ikke grunnlag for å endre straffen. Selv om de to ran jeg har omtalt, sammen med de øvrige forhold som domfelte er kjent skyldig i, var blitt pådømt samtidig, kan jeg ikke se at straffen burde ha blitt noe lavere enn den er blitt ved en separat pådømmelse på henholdsvis 2 års fengsel og 1 år og 6 måneder i nærværende sak. Jeg viser til at A før det ran som vår sak gjelder, er domfelt i alt 12 ganger, hvorav 2 ganger for ran. Ranet i vår sak er begått i prøvetiden etter prøveløslatelse fra straff for ran. Videre er det et klart skjerpende moment ved det ran som ble pådømt 2. oktober 2000, at det er begått etter at han var domfelt i byretten for det ran som vår sak gjelder.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Oftedal Broch: Likeså.
Dommer Frisak: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.